tirsdag 26. april 2016

Teknologien skaper avstand mellom mennesker

Da jeg fikk brev fra DNB nylig med forfallt beløp fra Mastercard , sto det klistet på en lapp utenpå " at jeg måtte kontakte DNB for riktig adresse for å unngå forsinkelser". DNB hadde oppgitt min gateadresse, mens all annen post jeg får, går til postboksadressen.
Etter å ha forsøkt å kontakte bankens kundeservice pr. iphone, ga jeg etterhvert opp innimellom all pausemusikken. Ettersom jeg driver enkeltmannsforetak, gikk jeg ned til DNB i Lerviken for å ordne det opp direkte som forretningsdrivende. For privatkunder er jo desverre avdelingen lagt ned. Og der traff jeg sannelig Hugo Mellomstrand og en sympatisk dame i tillegg. Det ble et godt medmenneskelig møte med Hugo "etter gammelt". Han har vært min faste og stødige jærkontakt i banken i henimot 20 år. Damen lovet å ordne opp med adresseforandringen.
Da jeg forlot dem ,kom jeg til å sammenlikne dette givende møte med den upersonlige vente-musikken i Iphonen. Sannelig skaper teknologien avstand mellom mennesker! Tenke seg til tidligere tiders bankvirkomhet med mange luker og en sosial setting som viser at det er blitt "noe menneskelig ørkenaktig" over de nye banklandskaper. Ikke for det, jeg kunne ikke tenke meg annet enn å bruke nettbank nå for tiden. Det nytter ingenlunne å skru tiden tilbake
Tilbake i butikken kom jeg ihu en opplevelse jeg hadde med bankvesenet i Cuba påsken 2011. Jeg har blogget om den før, men den tåler å repeteres. Jeg skulle bytte EURO inn i lokalvaluta. Lang kø utenfor banken. Soldat m/maskinpistol voktet inngangen. Vi ble allernådigst sluppet inn en etter en. Innenfor ny lang kø med ny vakt, uten våpen. Omsider ble jeg geleidet bort til en av de mange befolkede luker (som i Egersund på 1950 tallet). Før damen omsider kunne gi meg de cubanske sedlene, måtte hun bort til den kvinnelige sjef i den store luke for å få godkjenning og at papirene var i orden. Da jeg kom ut på gaten hadde jeg fått demonstrert at det cubanske bankvesen var like sosialt som det var ineffektivt. Jeg vil huske denne banktransaksjonen resten av mitt liv. Jeg vil ikke huske en eneste av de hundrevis av transaksjoner jeg gjennomfører i nettbanken.
Jeg ser den samme likhet med det hest-og-kjerrelandbruk jeg var født inn i. Målt med nåtidens øyne urasjonellt, men du verden for en sosial sivilisasjon hvor ordet ensomhet var ukjent!

Han var nok inne på noe, den eldre gardbrukeren som sa til meg: Hele dette effektivitetens vannviddsamfunn er et løp uten målstrek.

Og spør du meg; hva er prisen for, med tunnelsyn, å delta i dette racet?

Sjelen ubotelige ensomhet og et fullstendig meningsløst liv. Lenket til Iphonen 24 timer i døgnet!!



mandag 25. april 2016

DBS var nok ikke den beste sykkel

Jeg pleier å vitse med at jeg var vokset opp samtidig i en purtitansk organisasjon (norsk sportsbransje) og kvasireligiøs sekt (Det Almindelige Samfund). Der var faktisk visse interessante og struktuelle likheter om hva som var "syndig" og ikke "syndig".
I sportsbransjens den gang mest puritanske avdeling, sykkelverkstedet, var det lagerfrakk som gjaldt og DBS sykler. DBS er jo genialt forkortet (Den Beste Sykkel). Og vi som var oppflasket med den "sanne sykkeltro" kunne ikke godta annet enn norske sykler. Det var greit med Svithun (som vi selv solgte) ettersom rammen var produsert hos Øglend og satt sammen hos Maskinhuset i Stavanger. Velo ble produsert av Øglend for samvirkelagene, så den ble også godtatt. Men utenlandske sykler? Nei og atter nei. Det ble omtrendt som å tilbe "fremmede guder".
Da Maskinhuset sluttet med sykler, fikk jeg besøk av en som skulle selge svenske sykler, Crescent. På rekordtid ble jeg i tillegg forhandler av tre franskee merker, Peugeot, Motobecane, Gitane og toppet det hele med å importere sykkelverdens Ferrari, selveste Colnago.
På rekordtid forsvant også troen på at DBS virkelige var Den Beste Sykkel. Etterhvert som jeg studerte konstruksjonene og ikke minst syklet på de utenlandske syklene, så jeg verdens sykler med nye  øyne. Og med verdens sykler, mente jeg den gang europeiske sykler. Nå tildags er Europas sykkelproduksjon historie. Chia og Taiwan er nå gigantene innen sykkelproduksjon.
Men den som virkelig tok dyden på sykkelbransjen, og så hvor pengene var, var Japanske Shimano. Shimano så med en gang at det var det tekniske utstyret de måtte få kontrollen på og dominere helt. Det er situasjonen i dag. All verdens sykkelprodusenter er for meg intet annet enn "nyttige idioter" for Shimano. Og mens et tysk torpedo nav , 1 girs eller 3 girs, varte i generasjoner, kommmer Shimano med stadig med stadig nye  avanserte gear og bremsesystemer som fort "blir gamle" ettersom sykkelfreakerne må ha "det aller siste". Akkurat som med smartphoner. Og som med Iphone er kvaliteten på systemene fra Shimano uovertruffen.
En kompetanse som nå forsvinner fra sykkelverkstedene verden over, er kunsten å bygge hjul.Det er synd, for håndbyggede racerhjul, hvor en ansvarlig fagmann bruker de aller beste råmaterialer er gull verdt.
Den sidrompete sports- og sykkelbransje jeg vokte opp i er nå historie. Sko og tekstiler står i dag for over halvparten av salget, ettersom "de harde varene"( ski,sykkel, våpen og sportsfiske) er tapsprosjekter for alt-mulig-sportsbutkkene.
Ved siden av de tre gigantene XXL, G-max og netthandel, er det kun de rendyrkede spesialforretningene som har sjanse til å overleve i en stadig mer beinhard sportsbransje.
Tilbake til utgangspunktet, sykler. Av de tusentalls reparasjonssykler jeg sjekkesyklet etterpå, er det intet fabrikat som har vært i næheten av Crescents kjøreeffektive konstruksjoner. Og min damesykkel Anna Lovinda beviser dette til fulle. Og derfor vil jeg anbefale alle som vurderer å kjøre El-sykkel i dag å kjøpe med bøyd ramme (damesykkel). Den konstruksjonen er alt annet overlegen når det gjelder stabilitet på glatt underlag! Og så har du en sittestilling som er behagelig med full oversikt. I tillegg får du ikke kink i nakken grunnet feil og skeiv belastning!





fredag 22. april 2016

Slett tvilsomme mailer og venneforespørsler øyeblikkelig!!

Foran meg på veggen  over kontorpulten har jeg mange visdomsord (både åndelige og praktiske)  klistret opp. Et meget viktig praktisk råd er dette:"Det sikreste rådet er likevel det enkleste. Slett alle e-poster du anser som tvilsomme. Og vær veldig skeptisk til enhver avsender som vil ha deg til å klikke på en lenke."
For få år tilbake ble jeg lurt trill rundt av en svindler og kataloghai. Det kostet meg noen få tusen, og mye diplomatisk og psykologisk kløkt til å komme meg ut av den hengemyra. Jeg skrev imidlertid av utgiften som vel investerte penger i viktig livserfaring. Tenk offensivt!
Denne meget viktige erfaring har kommet meg mye tilgode i e-mail-sivilisasjonen. Jeg sletter konsekvent enhver e-mail jeg anser som det allerminste tvilsom. Uten minste nøling!
Det samme gjør jeg med alle  venneforespørsler på facebook. De sexy bilder med lettkledde damer med eksotiske navn er jo bare underholdende svindelforsøk.
Men- så lærte nylig at du kan være så obs. og mistenksom du bare vil, du kan bli inndirekte dratt inn i tvilsomme "venner" på nettet. 
En av mine facebookvenner sendte meg via messenger en advarsel om at jeg hadde fått et lite ønskelig "vennskap" på facebook. Han anmodet meg om å blokkere avsenderen. Han illustrerte det med bildet han hadde fanget opp , linket til min facebook-konto. Det var en silikoninnsprøytet kvinnelig rumpe som dominerte. Et opplagt forsøk på porno-bondefangeri.
Dette kunne jeg ikke forstå, ettersom jeg selv ingenlunne hadde godkjent et "slikt vennskap". Hvordan slette dette? Jeg hadde aldri slettet noen facebook-vennskap før.
Jeg fikk en facebookvenn til å komme innom for å hjelpe meg. Og så sa han en forløsende setning:" Det kan være at det er en av dine facebookvenner som har i vannvare trykket feil og fått denne pornoen midt i fanget, og så er viruset blitt spredt til alle vedkommendes venner". Vi kikket nærmere på pornobildet og lokaliserte hvem av mine facebookvenner som var linket til "silikonrumpen". Jeg så til min forbauselse at det var en sindig øybu jeg kjente godt. Men - her var det bare å slette!
Dagen etter hadde jeg nok et besøk av en av mine dataproffe facebook-venner. Jeg fortalte han historien og spurte om hva mer jeg kunne gjøre, utenom slettingen. "Du har gjordt helt rett", sa han, "og husk dette er bare et bilde." Vi sjekket nærmere og flere facebooknavn var linket til "silikonrumpen".
Og så er spørsmålet, når jeg nå har slettet kontoen til den som uforvarende har bragt meg i tankeboksen, betyr ikke også at jeg har blokkert for videre virus fra den kanten?
Hvis noen av mine facebookvenner har noe å være behjelpelig med, vennligst gi lyd på facebook.

torsdag 21. april 2016

Gjensyn med en utdødd sivilisasjon

Jeg hadde nylig opprydding på mitt lager av spesielle magasiner og aviser. Og der fant jeg sannelig noen eksemplarer av siste utgave av Dalane Tidende i fullformat , 2.april 2003. Har det virkelig gått 13 år siden DT kom i tabloidformat? Grøss og gru som tiden går.
Å bla i denne siste fullformatutgave av DT beviser sannelig at fortiden er et helt annet land. Den gang var det ennå noe liv i byenes sentrumsgater. Det er nå nesten helt borte mye av tiden. Ikke bare småbyenes sentrumsgater i eks. Egersund. Flekkefjord og Farsund er blitt tomme butikk-kulisser i den tidligere travle handletiden, det gjelder også større byer som Ålesund,  Haugesund og Sandnes, for å nevne noen.
I Stavanger Aftenblad i går  ble det meldt at en kleskjede med hovedbase i Sandnes var nå gått konkurs og 30 ansatte mister jobben. Konsernomsetningen var gått ned fra tidligere 140 millioner til nå 45 millioner, og gjelden hadde stadig økt. Det betenkelige var at deres flaggskipsbutikk i selveste legendariske Langgaten i Sandnes ble nedlagt i januar. Det forteller mye.
I det hele tatt er det nå en meget betenkelig ubalanse i hele verdens detaljhandel. Vareutbudet og antall butikker overgår mange ganger behovet. Og resultatet er at forbrukerne blir svimeslått av rabatter og alskens "tilbud" hele tiden fra en  stadig mer presset og desperat butikkbransje. Å være butikkansatt i kjedebutikkene må være et stadig press om å stille kundene "uskyldige" spørsmål hele tiden om "de ikke trenger noe mer".
En dame som ble ansatt i en av lavpriskjedene ble intervjuet over to sider av Aftenposten. " Hun ble ansatt i lavpriskjeden X og trodde det skulle bli enkelt. I stedet begynte hun, som trodde hun eide både moral og prinsipper, å tvile på begge deler".  "Jeg ante ikke hvor hektisk det var, eller hvilket press de ansatte har på seg for å selge mer enn kunden spør etter. For sjefen var det aldri et spørsmål om vi skulle driver mersalg, vi måtte drive mersalg." " Markedet i Norge er mer enn mettet, og da blir mersalg en viktig strategi for simpelthen å overleve".
For min egen del har jeg alltid hevdet at salgspress er mye mer plagsomt enn kjøpepress, ettersom salgspresset henger over selgerne hele tiden. Da jeg siste gang kjøpte mine to dongeribukser i en kjent kleskjede, ble jeg spurt om jeg ikke skulle ha sokker, skjorte og genser, ettersom dette nå var på tilbud. Istedet for å irritere meg, syntes jeg synd på den kvinnelige ekspeditøren.
Hvis jeg lever om 13 år skal jeg lese DT av 20.4. 2016 som jeg nå har lagret. Det skal da bli meget interessant å observer hvor mange av dagens butikker i sentrum som har overlevd. Og de frittstående butikker  som akter å overleve i gågatene i Norges byer i fremtiden må tenke helt nytt!
Analysene viser at publikum ønsker minnerik fellesopplevelse og deltagelse.
En ekspert på butikkhandel skriver: " Den situasjonsbestemte forbrukeren gjør det viktigere enn noensinne å ha et butikklokale som iscenesetter den riktige HISTORIEN , og medarbeiderne blir skuespillere som inngår i HISTORIEFORMIDLINGEN"!!!
Problemet er jo at kjedebutikkene er nitrist og standarisert innredet, med kun et mål for øye, å selge mest mulig til hver eneste besøkende, enten de trenger produktene eller ikke. Og som en ekspert skrev:" Alle reglene rundt butikkutvikling og hvordan mennesker shopper fysisk er så fastgrodd at ingen tør utvikle dem."  Og dette  gjelder over hele verden! Personlig synes jeg at butikkpersonalet ikke blir nok spurt av sjefene om hvilken innredning og salgspolitikk de ville hatt!! 
 

mandag 18. april 2016

Gudene startet inne i menneskets hoder

I Pontoppidans forklaring over de ti guds bud (bibel nr. 2 for maaange tidligere nordiske generasjoner) er spørsmåls/svar nr. 16 fullstendig avklarende når det gjelder å avsløre allverdens kristendoms-svindel.
Spørsmål: Må man da ikke grunne sin tro og levnet på umiddelbare åpenbaringer, drømmer, egen fornufts innbildning, ANDRE MENNESKERS MYNDIGHET OG EKSEMPLER, gammel mening, ordspråk, VEDTEKT OG SÆDVANE,  eller noget sådant?
Svar: Nei, derpå grundes ingens sand  tro og lydighet, men overtro, ugudelighet og SELVUTVALGT DYRKELSE, SOM ER GUD IMOT.
Og denne "visdommens bok" lærte jeg selv utenat mer enn 10 ganger. Og dette spørsmål/svar kler jo alle nordens sekter fullstendig nakne og avslører "den religiøse aktivitet" i de lokale sekter (perane/lommelendingene) som organisert svindel, religiøst sett.  For hvis det er noe sted i Norge hvor det drives avgudsdyrkelse av vedtekt, sedvane, andre menneskers myndighet og SELVUTVALGT GUDSDYRKELSE, så er det sannelig her!!
Spørsmål/svar 70 er også interessant.
Hvorledes kan man bedrive avguderi med den utvortes gudstjeneste?
Når man midt i sin ubodferdighet setter en blind tillit til kirkegang, skriftegang, altergang, almisse, bøn, sang , læsning og deslige gjerninger, som ikkun (kun) er gode hos de bodferdige , MEN GJELDER INTET HOS HYKLERE.
Spørsmål 353 er jo også avklarende.
I hvor mange dage skapte Gud verden?
I seks dage, og på den sjette dag skapte han mennesket.
Og dette sistnevnte vrøvl læres hos disse "sterktroende" i Egersund/Kristiansand den dag i dag- i 2016! Og ikke bare der- også blandt millioner av fundamentalistiske amerikaner!!! Å forfekte evolusjonslæren er for disse (religiøst sett) primitive og forstokkede, jevngodt med blasfemi!

Det det tre trilling-religionene (kristendom/jødedom/islam) har til felles, er at de alle tre er organiserte trelldoms-systemer under det skrevne ord.
Ordspråket  TANKEN  ER ORDETS TRELL burde vært spikret opp på hver eneste dør verden rundt.

For en del år siden gikk fjernsynsserien DE KRISTNE på NRK. En fenomenal og opplysende serie som burde vært pensum i hele den kristne sivilisasjon, ikke minst sekter. Jeg husker sluttsatsen av den dyktige vert som loset oss gjennom kristendommens historie: I begynnelsen var ordet, MEN ORDET  KREVDE FORTOLKNING!!!!
Og det er nettopp fortolkingen av det skrevne ord (Bibelen) som har blitt den tyranniserende avgud i over 2000 år, utøvet  av et "presteskap" som i alt overveiende grad har særdeles lite til felles med den "frelser" de har tatt til inntekt for sin trang til å tyrannisere sakesløse medmenneskers sjel i hele deres  liv. Hvis det finnes noe helvete, burde "kristelige" hyklere (Bibelen/bønnehuset/bankboka) havne der- i all evighet- og enda lenger!

 

fredag 15. april 2016

Er homofile mer PR-kåte enn heteroseksuelle?

Når det gjelder menneskeraser og seksuell legning er jeg personlig uten minste form for rasisme. Hvis det finnes en "gud" som har skapt oss alle, så han også skapt både gule, brune, svarte, hvite, homoseksuelle, heteroseksuelle, bifile og alt som kan kalles mennesker.
Så hvis eksempelvis enhver hvit heteroseksuell som fordømmer  svarte homoseksuelle, oppkaster vedkommende seg jo som dommer over "Guds skaperverk", og driver jo egentlig med ren gudsbespottelse. Og da spesielt hvis vedkommende opphøyer seg selv til en god kristen.
Heldigvis har raserasismen og seksualrasismen stadig trangere kår i den opplyste verden. Men, når  det gjelder de homofiles oppførsel i det offentlige rom nå for tiden, er det noe jeg undres på. Tidligere lå de homofile "lavt i terrenget", men nå er det sannelig stikk motsatt! Nå er det om å gjøre "å stå fram" med  så mye støy som mulig.
Når det gjelder heteroseksuelles parforhold, er samboerskapet mer og mer foretrukket framfor hele "styret" med vigsel i kirken. Kirkebryllup er jo noe presteskapet i tidligere tider har funnet på. Dette både for å ha kontroll og samtidig rettferdiggjøre sin stilling. Det blir ikke bare færre og færre brullup, stadig flere ser ikke vitsen med å døpe sine barn. Kirkens nakketak forsvinner mer og mer.

Toleransen for homofili er nå gledelig stor i det opplyste norske samfunn. Hvorfor da ikke bare flytte sammen som heteroseksuelle samboere gjør, uten "å gjæra någe nommer uda det" ?
Nå er det tydeligvis om å gjøre om å "onanere sitt homoego" maksimalt offentlig og bruke "frisinnede aviser" som megafon. Og får de ikke gifte seg kirkelig, så skal de markedsføre seg som offer overfor den ganske verden. Er dette nødvendig?
Jeg , som heteroseksuell, forstår godt at mange heteroseksuelle prester nekter å vie homofile. Det disse pr-kåte homoseksuelle ikke forstår, er at for enkelte prester ville dette medført alvorlige samvittighetsproblemer. At enkelte prester handler ut fra sin inderlige overbevisning, er for enkelte superfrigjordte å anse som "fossil adferd modent for museum".
For samboende homofile som er så usikre på forholdet at de må få det bekreftet med kirkebryllup, er det bare å finne seg  prester som er villige til å vie dem offentlig. I det frigjordte Norge finnes det nok av dem.
Jeg vil tilføye at da jeg var i Madrid i påsken, har jeg aldri sett så mange homofile par i noen storby, San Francisco inkludert! De gikk arm-i-arm, hånd-i-hånd som den mest naturlige adferd i verden. De var akseptert som en selvfølgelig multiseksuell berikelse av storbyen, helt på linje  med de vanlige heteroseksuelle par. Disse homoseksuelle hadde ikke noe behov for offentlig PR. De levde bare ut sin seksualitet i hverdagen på den samme selvfølgelige måte som heteroseksuelle. Jeg tror ikke noen av dem hadde behov for kirkebryllup.







torsdag 14. april 2016

Mobilen mer livsfarlig enn ren heroin

For en tid tilbake kolliderte to toppmoderne lokaltog i Syd-Tyskland. Togene var også utstyrt med det aller siste innen sikkerhetsteknologi, så slik en kollisjon (kostet maange liv) skulle være umulig. Nå har forklaringen på katastrofen kommet. En togfører drev med spill på mobilen og  var så oppslukt av dette at han glemte å trykke på de rette knappene før sporskifte!! Han er nå siktet for massedrap.
Og han er sannelig ikke alene. Hvor mange er ikke bare i Norge blitt drept av bilkjørere som har 90 % av oppmerksomheten på mobilen, til og med i tett trafikk! Heroinmisbrukerer er en fare for seg selv, men sannelig er mobilmisbrukere bak rattet livsfarlige for alle andre medtrafikanter!

Mens intrykkene fra Madrid ennå er ferske, er det et minne som vil følge meg i mange år. Og det er de tre "world ladies" (rundt 60) fra USA i frokostsalen min første morgen på hotell Regina. De satt der i en og en halv time fullstendig tilstede i hverandres selskap. Men hva var det som manglet ved dette bordet? Mobilen! De hadde slik respekt for hverandre og trivdes så godt i hverandres selskap (sikkert venninner fra bardommen).at å ha mobil på bordet ville vært (for dem) uoppdragent og uhøflig.
Men ved hvert eneste øvrige bord under denne frokost og de påfølgene 12 så jeg ikke en eneste gjest som ikke hadde mobilen på bordet og som flittig benyttet dem! Når den ekteparten gikk bort til den bugnende buffet, kunne ikke ektefellen ved bordet fort nok aktivitere Iphonen for å "sjekke".
Det samme observerte jeg overalt i Madrid. Og her var det selfies som gjaldt, med og uten selfiestang.
Mobilen er et av de mest utrolige (kan-brukes-til- alt-mulig) redskaper i menneskets historie. Skal du fungere i det framtidige samfunn må du bare gjøre deg venn med den.
Men, problemet med Iphonen er at det fungerer mer og mer som vanedannende heroin. Du blir helt skjelven hvis du ikke får dine "skudd" daglig. Rapportene forteller jo at 200-300 ganger daglige "sjekk" er blitt den nye regelen. Når ungdommen kan bruke opptil 3 timer daglig på smartphonen, så kan man snakke om en tidtyv som stjeler mye livstid.
Uten å virke det minste moraliserende, så observerer jeg at smartphonen hindrer de moderne mennesker å være  direkte tilstede i eget liv. De lever sin tilværelse gjennom denne kombinasjon av Gud, tyrann, dop og selvdiggende selfies. Hvis du ikke  tar en selfie når du er på toppen av Galdhøpiggen, så har du jo ikke vært der! Å nyte direkte inn i sjelen det eventyrlige utsynet fra Galdhøpiggen i godvær, er en egenskap det moderne mennesket mister mer og mer.
De må ta en selfie som de kan sende rundt til sine facebookvenner og få en billedbekreftelse på at de virkelig har vært på Galdhøpiggen.
For min egen del har Iphonen blitt en berikelse. Den er jo et fotoapparat som du kan ta bilder med og sende rundt naturbildene  til dine mange facebookvenner.
Det positive med smarphonen er jo at den kan redde mennesker som har kommet i en fortvilet situasjon og trenger hjelp pronto. Da er smarphonen livsforsikringen.  Så det er med smartphonen som med bilen, du er fullstendig handikappet i det moderne samfunn uten disse oppfinnelser. Det er bare å være oppmerksom på at bil og Iphone skal være din nødvendige tjener og ikke totalt sjef!!


onsdag 13. april 2016

Mitt møte med Per Fugelli

For noen år siden skulle jeg være med i et kulturdialogisk møte i Soknatun. Min oppgave var å introdusere Per Fuggeli. Nå når Per danser med døden (kreft) kom jeg ihu et minneverdig møte jeg hadde med denne nasjonale kjendis m/tversoversløyfe.
Primus motor Olaf Lundø og Per Fugelli var innom sykkelverkstedet slik at vi kunne gå gjennom tidsbruken i programmet først. Jeg hadde vært på kulturdialogisk konferanse før med Olaf som leder, og tidskjemaet sprakk ettertrykkelig! Olaf har mange udiskutable kvaliteter som kulturperson og medmenneske, med å organisere tidsbruken på konferanse, det er ikke hans sterkeste side utfra mine tidligere erfaringer.
Jeg sa derfor til Per på verkstedet  "at nå har jeg deg som  vitne på  at Olaf lover å holde tiden". Olaf lovet dyrt og hellig, Men, på konferansen gikk det som jeg fryktet. Vi gikk laaangt over tiden ettersom bryllupstale-syndromet slo inn for fullt. Noen blir aldri ferdige.
Så da jeg skulle opp på scenen og introdusere Per, måtte jeg bare glemme min alt jeg hadde drillet meg på og gjøre det så kort som overhodet mulig. Dette fortalte jeg også publikum i salen før jeg sa følgende:
" Per Fugelli er allestedsværende som Vår Herre, kontroversiell som Jesus Kristus og hvis damene skulle satt navn på han ville det blitt Per Herligånd".
Salen lo godt av denne utvidede onliner. Artig å tenke tilbake på når denne ruvende kulturpersonlighet snart ikke lenger er blandt oss.
Forøvrig, toastmestere i bryllup og andre høytidelige tilstelninger bør gå gjennom på forhånd hvor mange minutter hver enkelt skal få tale. Og bryte av snakkesalige så kontant som mulig!

Super tålmodighetsservice fra Viasat

Min snart 20 år gamle svingbare Nokia parabol m/dekoder har småskrantet litt i det siste. Og i går var det helt "krise". Viasat 4 fikk jeg ikke inn, og det skulle være kamp mellom Real Madrid og Wolfsburg på selveste Estadio Santiago Bernabeu!
Jeg ringte inn til Viasat og traff en særdeles hyggelig dame ved navn Frida. Hun geleidet meg så godt hun kunne, i to omganger. Første gang sto jeg helt fast fordi at jeg på en eller måte hadde trykket på feil knapp når det gjaldt språket, og det ble fransk!! Frida prøvde på alle mulige måter, men jeg kom ikke lenger. Frida ymtet forsikteg om ikke min parabol var "noe gammel". Det ble bekreftet.
Etter en time ringte jeg henne opp igjen , og resultatet var fortsatt fransk språk. Like langt. Jeg sa til sympatiske Frida at vi fikk gi  opp prosjektet, ettersom jeg like godt kunne skifte ut parabol og boks. Jeg ringte rett etter til Jarle Hovland , og han kunne montere ny fastbar parabol m/to hoder i denne uke. Jeg vil nevne at samtalene med Frida hadde nok vart bortimot en halvtime.
Da hadde jeg ikke lenger noe press på meg. Jeg hadde så mange uleste aviser og magasiner at jeg bare "glemte" hele kampen som jeg så gjerne skulle sett, spesielt ettersom jeg i påsken hadde vært flere timer på dette legendariske stadion.
Men så, og dette kan mine facebook-venner lære av, gi aldri opp før alt mulig er prøvd. Det stakk en liten i meg, og jeg ringte opp Viasat nok en gang. Denne gang traff jeg nok en hyggelig dame ved navn Charlene. Jeg fortalte forløpet, og Charlene hadde hele oversikten over hvordan Frida hadde instruert meg. Jeg fortalte Charlene at jeg var så sta at jeg ville prøve en siste gang. Vi begynte på nytt, og under over alle under, denne gang trykket jeg på riktig knapp og fikk opp norsk som instruksjons-språk!! Og fra da av ble det rene plankekjøringen. Jeg fikk med meg Ronaldos tre mål og kanonstemningen på Bernabue.
Jarle troppet opp i dag, og vi bestilte Viasat dekoder. Når den er på plass ringer jeg Jarle, og så går det sin gang. Dette er ingen spesielt interessant historie å berette, bortsett fra at den beviser at utholdende stahet lønner seg. Gi aldri opp før alt er prøvd!!

fredag 8. april 2016

Retiroparken, Pradomuseet og Gondolbanen.

Det nærmet seg avreise med fire dager tilbake i Madrid. Den ene dag ble viet Madrids Retiropark, en av verdens største byparker. Etter å ha trålet parken  hele dagen forstår jeg befolkningens intense kjærlighetsforhold til denne praktutgave av en park. Etter inngangen ved det gedigne frihetsmonumentet , treffer du på den kunstige innsjøen hvor du kan leie robåter. Sett deg på en av benkene og nyt synet av den mektige rytterstatuen av AlfonsoVII omgitt av gedigne skulpturer. Sitt lenge!! Beveger du deg videre ned i midten av parken kommer du til Cristalpalasset med en kunstig liten sjø hvor det kryr av skilpadder og karper som viser ryggfinnene. Ved utløpet av en kunstig foss kan du sitte på en benk og  ta inn dette magiske scenario omgitt av mye papegøyer, duer og syngende småfugler. Sitt også her lenge!!  I sørenden finner du en konsentrert blomsterpark (i parken) med magiske påfugler spankulerende omkring. Vår Herre må ha vært i særdeles godt og kunstnerisk lune når han skapte påfuglhannens farvestrålende og lange stjert! Finnes noe lignende i fugleverden? Og parken er så mye, mye mer. Den må oppleves.
Så må også Madrids verdensberømte Pradomuseum. Jeg anbefaler først et raskt besøk for å få oversikten over det du egentlig trenger mange dager å fordøye. Da ved du hva du skal konsentrere deg om neste dag. Det var min oppskrift. Du blir helt matt av denne ansamlig av mesterverk fra de store malere, Rubens, Velazquez, Titian, Murillo, El Greco m.fl. For å klare å prestere noe så intens magisk på et lerret, må du ha forbindelser oppover. Etter å fråtset i malerkunst i ypperste verdensklasse, måtte jeg "gå meg ned" i Jardins Botaniske Hage rett ved. Denne hage er en konsentrer perle av mektige  trær fra hele verden og blomsterbed med overdådig farveprakt. Anbefales.
På min vandring siste dag langs de  mektige  avenyer rundt sentrum, endte jeg opp i en park bortenfor slottet , og fra denne park gikk det en ca. 3 km gondolbane som svevet over Madrid og endte opp midt i den store Tivolipark. En praktfull svevetur i praktfullt vær med strålende utsikt til de snøkledte toppene (2600 m.o.h.) i Sierra De Gredos. Fra gondolen er også katedralen og slottet et mektig skue.

Så ble det denne  siste kveld avslutning på Plaza Mayor med en aldeles enorm biff  og Rioja. Jeg brukte tre timer på denne kombinerte gastronomiske og sosiale opplevelse. Alle uterestaurantene var pakket med gjester i det flotte været. Det var med et visst vemod at jeg visste at hjemturen sto for dør. Jeg skulle gjerne vært en uke til. Men, pliktene kaller.
Jeg måtte ha et siste besøk i Spanias muligens største hatteforretning (i arkaden på Plaza Mayor). Og så- helt uventet- datt jeg inn i den mest fornøyelige butikk jeg har besøkt i hele mitt liv. De to damer drev en spennende veskebutikk. Damene var like attraktive som de var humørfyllte. De danset (jada!) i takt med musikken som strømmet fra taket. Hun ene var fra Georgia (nær Russland) og den andre fra Barcelona. (Alder rundt 30). Jeg kjøpte med meg en kul veske som jeg skal ha som et minne resten av mitt liv om denne kombinerte eventyrlige opplevelse. Slik skal spesialbutikk drives!
Et ekstra pluss til Hotell Regina. Som en ekstra service ringte resepsjonen siste morgen til et drosjefirma hvor de kjente sjåførene! (Man vet jo aldri). Topp sympatisk sjåfør fra Romania.
Adios Madrid! Og forhåpentligvis på gjensyn en eller annen gang. Auf wiedersehen!

torsdag 7. april 2016

Plaza Mayor og Estadio Santiago Bernabeu

Mandag morgen fikk jeg demonstrert den aldeles sentrale beliggenheten til Hotell Regina. Den svære mangehundrårige store torvplassen  Plaza Mayor ligger ikke langt fra hotellet og representerer Madrids bunnsolide identitet og samlingssted. Den andre delen av Madrids sjel er hjemme-arenaen til Real Madrid, mektige Estadio Santiago Bernabeu som tar rundt 85000 tilskuere. (Barcelonas hjemmebane tar rundt 100 000).
Etter den laaange frokosten ble det innkjøp postkort/frimerker. Og da måtte jeg selvsagt sitte i solen på en av meeektige Plaza Mayors mange uteresteuranter og adressere kortene med hilsen, alt mens jeg fordøyet en kruttstert kaffe type Americano. Til alle mine facebookvenner-  start den første formiddag  i Madrid på Plaza Mayor med god kaffe og allverdens tid! Da synkroniserer du din sjel med rytmen av Madrid og legger grunnlaget for et minnerikt opphold.
Den eneste skuffelsen jeg opplevde i Madrid var den store katedralen Catedral De La Almudena rett ved siden av slottet. Jeg hadde ventet den på høyde med Peterskirken i Roma, men det var den på ingen måte. Faktisk litt puslete i så måte.
Men dimensjoner- det var det over Madrids enorme og moderne katedral vedrørende Madrids mest dominerende religion- fotball. Tirsdag etter frokost spaserte jeg i rundt en time langs Madrids store  motorvei midt i metropolen, Passeo de la Castellana, med 5 felt i hver retning! "Katedralen" var enorm fra utsiden, men innsiden av Estadio Santiago Bernabeu kan sannelig også ta pusten av noen hver. Jeg sto i lang kø på utsiden og kjøpte billett uten omvisningsleder. Jeg foretrekker å bestemme sjøl hva jeg vil se og hvor lang tid jeg skal bruke. Å ledes rundt i en saueflokk er ikke min stil.
Som et besøk på Plaza Mayor er nødvendig for å forstå Madrid, så er sannelig også et besøk i dette enorme stadion like nødvendig.
Enten du var i saueflokk eller solo stabukk, var ruten den samme vi måtte følge. Og den ruten var psykologisk genialt lagt opp. Du fikk med deg stadionets dimensjoner helt ovenfra og ned til gressmatta laaangt der nede. Omvendt kunne du stå på kunstgresset og se oppover og forestille deg trøkket fra rundt 85000 tilskuere. Jeg tilbrakte ca tre timer i denne fotballreligionens mektige katedral, og jeg vil anbefale alle som er i Madrid og er like fotballinteressert som jeg, å bruke like lang tid på besøket. Du glemmer det aldri.
Den timelange returspaserturen (motsatt side av Castellana denne gang) gir deg tid til å fordøye mye mektig arkitektur. All denne aktiviteten ble avrundet med et besøk på kafe Nebraska (du ser rett på den fra inngangen til Hotell Regina).Biffen var perfekt rå+ og den Reserva Rioja rødvinen (under 100 kr!) er den mest intense vinopplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. (Og jeg har prøvd en del rødvin i min tid). Den intense pepperbrennende smaken var nesten like intens morgenen etter. Hadde jeg vært styrtrik med eget privatfly kunne jeg godt tenkt meg å reist ned til Madrid et par ganger i året bare for å oppleve dette intense smaks-sjokket.
Som Plaza Mayor og Estadio Santiago Bernabeu er to må-absolutt-oppleves høydepunkter i Madrid, så er sannelig også en av verdens største byparker, Parque de Retiro, det. Mer om den senere.

onsdag 6. april 2016

Madrid på en annen planet

Mandag morgen var jeg førstemann i frokostsalen(0700) og sikret meg mitt strategiske stambord med total utsiktskontroll. Første frokost spiste tre amerikanske damer rundt 60 ved det runde nabobord. Du snakker om "world ladies" med forfinet eleganse både i klesdrakt, språkbruk og spisemaner!! President Obama ville følt seg privilegert med å hatt disse tre ladies som middagsgjester. Hvilken erotisk-kulturell utstråling i godt voksen alder! Jeg kunne bare spekulere i hvordan de hadde sett ut da de var rundt 30. Etterhvert fylltes den store frokostsal opp med kinesere, japanere og i det hele tatt en interessant internasjonal forsamling.
Jeg hadde fast frokostid hver morgen fra 0700 til 0830. En aldeles storartet start på dagen sammen med stadig nye mennesker. Og frokostbuffeen var gedigen. Jeg var uheldig første morgen og sølte litt saus på duken. Derfor dekket jeg duken hver morgen deretter med mange servietter til personalets store underholdning. Det var en selvfølge å ønske dem alle god dag (bueno dia) hver morgen.
0830 var det kaldt i Madrid, så det passet veldig bra å vandre ned til kiosken og kjøpe The New York Times pluss engelske aviser. Så rundt kl 1100 var det dags med oppdagelsesturer i alle typer butikker i det tallrike gatenettet.
Rett ved siden av aviskiosken på Calle de Alcala oppdaget jeg en restaurant som var verdt hele turen alene. Tontori restaurant i Buenos Aires er den mest berømte i Sør-Amerika med sine mektige søyler og interiør som matcher. Jeg har vært der. Men mot denne gedigne restaurant (på motsatt gateside av hotell Regina) ble selv Tontori smågutt. Hvilken høyde under taket, hvilke søyler, hvilke lysekroner og hvilke vegg- og takmalerier ! Det største maleriet må være godt over 100 kvadratmeter. Og midt i lokalet på gulvet lå en skulptur av en naken kvinne med perfekte former og proposjoner.
Jeg skal love at det ble tatt mange selfies rundt dette kunstverk. Artig var det å se når små guttunger plasserte hendene på de delikate bryster og mødrene skysset dem bort. Når du kommer inn i dette lokalet vil du først tenke at denne restaurantkatedral tilhører en annen tid og kun beregnet på aristokratiet. Det er både rett og galt. Den gedigne bygning( huser også konsertsal) ble bygget rundt 1850 for overklassen.
Men som flyreiser tidligere var forbeholdt de rike og "fine", så er også restauranter av dette kaliber sammen med flyreiser blitt virkelig demokratisert for "folk flest". Jeg brukte rundt tre timer flere kvelder her sammen med utmerket biff, Rioja vin og et sydende og fargerikt folkeliv. Jeg så ikke et eneste slips, men derimot mye joggesko og hullete jeans. Og det var ikke bare damene som var påkledd tettsittende jeans med mange store hull. Mennene kommer sannelig etter her også, iallfall i Spania. Å oppleve denne restauranten var som å reise tilbake i tid og "en doft av den  stora værlden". Jeg følte meg tidvis på en helt annen planet.
Etter tre timers mangesidig og magisk kulturell opplevelse var det tid for kaffe på fortausrestauranten utenfor (tilhører innerestauranten). Calle de Alcala er Madrids hovedgaten i Madrid. Å studere folkelivet (et hav av mennesker) og samtidig den overveldende og magiske arkitekturen ved krysset mellom Alcada og like mektige Gran Via er en kombinasjon jeg vil på det aller sterkeste anbefale alle som besøker Madrid- etter at dere har vært i magiske restaurant/aula/sal først. En annen planet!


tirsdag 5. april 2016

Avreise mot magiske Madrid

Jeg hadde ikke vært i Madrid, så jeg stakk innom Terje Gyland på reisebyrået i nabobygningen for å få sikret meg reise og hotell i påsken. " Terje, you fix!"
Tidlig søndag morgen (0630) stilte min trofaste drosjesjåfør Rolf Mæhle på plass, og turen til Sola ble som sedvanlig med Rolf en koselig og sosial opptakt til reisen. Den eneste ergrelsen den morgenen  var at jeg ennå ikke takler disse automatene med selv-innsjekking. Men  hjelp fikk jeg. Ettersom jeg hadde god tid (nervesystemet mitt trenger minst å ha to dryyyge timer å gå på) ble det løsing av de store søndagskryssord i VG og uttak av nok EURO i automaten. (Gjør dette på Sola, så får du ikke ubehagelige og uventede gebyrer som du kan risikere i utlandet).
Turen til Amsterdam ble plankekjøring, og 2-3 timers forsinkelse til Madrid gjorde ingenting. Jeg plasserte meg med en grande americano kaffe i en av de travleste "rundkjøringene" i airporten og studerte menneskene som vandret forbi. Sannelig er det mange forskjellige og interessante planter i Vår Herres have! Refrenget fra "jag har bott ved en landveg i hela mitt liv, og sett mennesjor komma og gå" kvernet inne i hodet.
Innflygingen til Madrid ble magisk med de siste solstråler reflekterende i snøheimen  i Sierra de Guadarrama, fjellkjeden rett nord for millonbyen. Etter landing taxet vi like mange minutter (virket det som som det tar å kjøre Egersund Sentrum-Krossmoen. Og flyet holdt iallefall 80 km/t!!
Bagasje ankom, og utenfor var det en egen uniformert vakt som dirigerte taxipassasjerene til rett drosje. Det hele virket meget seriøst. I motsetning til det jeg opplevde i Buenos Aires, Bejing og Havanna av hijacking av useriøse og bloddyre drosjesjåfører.
Imidlertid ble jeg litt mistenksom da den spanske taxisjåføren øyeblikkelig satte taxameteret på 30 EURO (rundt 300 kr.) Det ble ikke mer, det viste seg å være fastpris. Sjåføren snakket mindre engelsk enn min damesykkel Anna Lovinda, men jeg fikk da ut av ham at Stor-Madrid hadde 7 millioner innbyggere, og at Madrid lå 650 m.o.h. Sjåføren var forøvrig en symaptisk kar rundt 60.
Og så var det Hotell Regina da! Sjåføren satte meg av utenfor hotellet. etter at jeg hadde brukt MasterCard som betaling.Hotellet lå så sentralt til som det var mulig i Madrid, midt på den mange-hundreårige gigantiske innfartsveien, Calle de Alcala.
Hotell Regina gjorde et meget solid førsteinntrykk utenfra. Da jeg skulle sjekke inn var imidlertid ikke de to mannlige som betjente resepsjonen av de som var født med humørpromille. Den ene (60?) var totalt grå. Å sammenlikne hans utstråling med en gråstein, var å fornærme gråsteinen. Den andre (rundt 40) var det litt mer med, men han virket litt småsur. Så for en som skulle bo der 13 netter ,hadde jeg ventet en litt mer vennlig velkomst. ( Det kom seg voldsomt morgenen etter med nytt og mye mer smilende og sevicevennlig kvinnelig crew).
Det bestilte enmanns-rommet var imidlertid perfekt. Stor seng med fast madrass,  perfekt leselys og dusj/toalettavdelingen var bare førsteklasses. Og så hadde rommet safe! Meget viktig!
Hotell Regina markedsfører seg med tre stjerner. Min erfaring etter de 13 dagene er at hotellet godt kunne plusset på en stjerne til. I mitt stille sinn takket jeg Terje for det perfekte hotellvalg og sovnet inn mot natten og forventning om store opplevelser i dagene som skulle komme. Og de kom!!!!