Skal vi få et levende demokrati, må vi ha mange nok politikere av Sylvi Listhaugs kaliber. En politiker som står for noe og kaller en spade for en spade. Ordet godhetstyranniet er nå solid forplantet i den norske folkesjel og vil fra nå av leve sitt eget liv. Ånden er ute av flasken.
At hun traff blink viser jo bare den hysteriske fordømmelse hun er blitt utsatt fra alle kanter. Og i dagens VG uttaler hun friskt og direkte at hun ikke lar seg påvirke av all kritikken. Det er å vise ryggrad spør du meg.
Politikere flest, og da spesielt på venstresiden, lever i en boble fjernt fra hverdagens virkelighet. De politiske godhetstyrannene i Sverige går nå rundt fullstendig svimeslåtte av den asylvirkelighet som nå kjører over dem. Panikken brer seg nå også i det politiske Norge. Når nå arbeidsledigheten i dette land vil eksplodere, hvor skal man da finne arbeid til alle de med stor gjeld som nå må forlate oljeindustrien for godt? Dominoeffekten slår inn for fullt. Når oljeprisen nå er på bunnivå - og vil bli det i årevis grunnet overproduksjon- hva da med alle de andre som har levd fett på den samme oljeindustri? Og så skal vi ukritisk forlenge arbeidsløshetskøen i en generasjon (minst!) framover?
Et oppsiktsvekkende høyt sekssifret antall norske statsborgere behersker norsk (for ikke å snakke om engelsk!) så dårlig at de har store problemer med å fungere i en moderne økonomi og arbeidsvirkelighet! Hva da med alle "våre nye landsmenn" som knapt kan gjøre seg forståelig på enkelt norsk, og som har levd i Norge i årevis?
I dagens VG kan du lese de mest sentrale forslagene som Listhaug og regjeringen kommer med. Mye vettugt der sett fra mitt ståsted. Spesielt likte jeg dette krav:
"Innføre et krav om norsk-og samfunnskunnskap, samt krav til selvforsørgelse i tre år før det gis permanent opphold. (Uthevet av meg). Prøvene skal bevise at asylsøkeren behersker et minimum av norsk muntlig.- Dette vil gi søkerne et insitament (dytt bak)for å gjøre en stor egeninnsats for å bli integrert i Norge", sier Listhaug.
Kan noen oppegående norske borgere være uenig i akkurat dette, selv om de (som jeg) på ingen måte kjøper alt av Frp-politikk ?
Å stille seriøse krav til dine nærmeste slektninger og venner, er å vise dem respekt. Det samme gjelder politikerne overfor asylsøkere. Det er stor forskjell på umenneskelige krav, seriøse krav og -ikke minst- konstruktive krav.
Politisk er jeg sammesatt av SP, Venstre, Høyre, Frp og AP. For øyeblikket gleder jeg meg over at Frp ligger høyt på målingene. Jeg har aldri kunne svelge den politiske rasismen som venstrefløyen i norsk politikk har behandlet Frp med. Med kontante Sylvi Lishaug i spissen vil nå partiet prege norsk politikk i 2016 som de aldri har gjort før.
Se ikke bort fra at Sylvi ender opp som statsminister. Hvem skulle for bare 10 år siden spådd at Frp skulle sitte i regjering med statsråder som styrte "tunge" departementer. Sannsynligvis ingen i Frp selv. Så vi kan gå spennende tider i møte med nye freske og "provoserende" utspill fra Frp.
Og for nok en gang slå fast. Jeg er antagelig den minst rasistiske person i Norge. Men jeg har ennå evnen til å ha flere- og motstridende- tanker i hodet samtidig.
onsdag 30. desember 2015
mandag 28. desember 2015
Trim hjernemuskelen regelmessig og lev mer
Hvis du er kommet over den første ungdom, er det en kroppsdel som du kan holde ung mye lenger enn fødselsdatoen skulle tilsi. Og det er hjernen! Redskapene som skal til er nysgjerrighet på livet generelt hele tiden og humør så det holder. Den barnlige nysgjerrighet er en gudegave som må hegnes om som om det var gull. Selv om du er fysisk lenket til rullestolen!
Nå det ikke alle gitt å unngå skjebnen med at hjernen forvitrer som følge av faktorer du ikke har hatt minste muligheter til å gjøre noe med. På samme måte som hvis du skulle vært født inn i en slekt med arvelige hjerteproblemer. Livet er ikke rettferdig og sannelig ikke en øvelse for amatører.
For de av oss pensjonister som har kommet oss sånn noenlunne gjennom livet fysisk og mentalt, er det faktisk noe vi kan gjøre selv for å hindre for rask aldring innvendig (nedenfor hodet).
Røyker du, drikker leskedrikker med mye sukker i, er overvektig med lite mosjon og stresser mye, da er du ifølge en avisartikkel på veien mot hurtig aldring.
Det viser seg at inaktivitet er mye verre enn røyking. En sjokkerende stor andel av ungdommen når ikke opp til kravet om minimum 30 minutters fysisk aktivitet hver dag! Inaktivitet er faktisk en av de største dødstruslene.uansett alder, ifølge en professor.
Personlig er jeg særdeles obs på at aldringsprosessen kan senkes ved å spise fet fisk, stresse mindre og mosjonere mer. Og ikke minst ved regelmessig å utfordre hjernen.
Å oppdage nye verdener, ikke minst innvendig, kan gi godt voksne mennesker stor glede. Og det er her nysgjerrigheten kommer inn.
Selv gleder jeg meg som en unge til å lese boken med titel Da Gud ble til forfattet av Kjell Kristensen. Jeg hadde svære leseplaner for julen, men jeg rakk bare forordet av denne gullklump av en bok. Og jeg er allerede (utfra forordet) enig med en anmelder som mener boken burde vært pensum i den videregående skolen.
Pensum burde også vært SAPIENS - en kort historie om menneskeheten av Yuval Noah Harari.
Jeg leste sistnevnte langsomt, og det skal jeg også nå gjøre med Kristensens bok.
I forordet til Kristensen bok kom det ogå fram noen interessante tall. 16 % av verdens befolkning (7,1 milliarder) er definert som ikke religiøse, 33% kristne, islam 21 %, hinduisme 14%, buddhisme 6 %. Ekstra interessant er at jøder sammen med sikher (India) utgjør bare litt over en halv %!!
Som ganske ung leste jeg et engelsk orspråk som endret livet mitt totalt. Once the mind is expanded, it will never constrict. (Med en gang ditt sinn er blitt utvidet, går det aldri tilbake). (Til utgangspunktet).
For de av mine godt voksne facebookvenner som fortsatt ønsker å utvikle sin hjerne og ånd, anskaff deg Kjell Kristensens bok. Og er du i Danmark kan du få kjøpt Sapiens på dansk i en av de mer velassorterte bokhandlere.
Etter å ha fordøyet disse særdeles opplysende bøkene, blir du aldri mer den samme. Men- hvis du er 100 % fast i troen på Kristus (og lever harmonisk med Ham) spørs det om du skal utsette deg for noe som kan gi deg urolige netter. Og spesielt ikke hvis du er overbevist om at alle andre enn "kristne" er hedninger. Slike oppriktige kristne kalles "vantro hunder" av enkelte ikke-kristne.
Nå det ikke alle gitt å unngå skjebnen med at hjernen forvitrer som følge av faktorer du ikke har hatt minste muligheter til å gjøre noe med. På samme måte som hvis du skulle vært født inn i en slekt med arvelige hjerteproblemer. Livet er ikke rettferdig og sannelig ikke en øvelse for amatører.
For de av oss pensjonister som har kommet oss sånn noenlunne gjennom livet fysisk og mentalt, er det faktisk noe vi kan gjøre selv for å hindre for rask aldring innvendig (nedenfor hodet).
Røyker du, drikker leskedrikker med mye sukker i, er overvektig med lite mosjon og stresser mye, da er du ifølge en avisartikkel på veien mot hurtig aldring.
Det viser seg at inaktivitet er mye verre enn røyking. En sjokkerende stor andel av ungdommen når ikke opp til kravet om minimum 30 minutters fysisk aktivitet hver dag! Inaktivitet er faktisk en av de største dødstruslene.uansett alder, ifølge en professor.
Personlig er jeg særdeles obs på at aldringsprosessen kan senkes ved å spise fet fisk, stresse mindre og mosjonere mer. Og ikke minst ved regelmessig å utfordre hjernen.
Å oppdage nye verdener, ikke minst innvendig, kan gi godt voksne mennesker stor glede. Og det er her nysgjerrigheten kommer inn.
Selv gleder jeg meg som en unge til å lese boken med titel Da Gud ble til forfattet av Kjell Kristensen. Jeg hadde svære leseplaner for julen, men jeg rakk bare forordet av denne gullklump av en bok. Og jeg er allerede (utfra forordet) enig med en anmelder som mener boken burde vært pensum i den videregående skolen.
Pensum burde også vært SAPIENS - en kort historie om menneskeheten av Yuval Noah Harari.
Jeg leste sistnevnte langsomt, og det skal jeg også nå gjøre med Kristensens bok.
I forordet til Kristensen bok kom det ogå fram noen interessante tall. 16 % av verdens befolkning (7,1 milliarder) er definert som ikke religiøse, 33% kristne, islam 21 %, hinduisme 14%, buddhisme 6 %. Ekstra interessant er at jøder sammen med sikher (India) utgjør bare litt over en halv %!!
Som ganske ung leste jeg et engelsk orspråk som endret livet mitt totalt. Once the mind is expanded, it will never constrict. (Med en gang ditt sinn er blitt utvidet, går det aldri tilbake). (Til utgangspunktet).
For de av mine godt voksne facebookvenner som fortsatt ønsker å utvikle sin hjerne og ånd, anskaff deg Kjell Kristensens bok. Og er du i Danmark kan du få kjøpt Sapiens på dansk i en av de mer velassorterte bokhandlere.
Etter å ha fordøyet disse særdeles opplysende bøkene, blir du aldri mer den samme. Men- hvis du er 100 % fast i troen på Kristus (og lever harmonisk med Ham) spørs det om du skal utsette deg for noe som kan gi deg urolige netter. Og spesielt ikke hvis du er overbevist om at alle andre enn "kristne" er hedninger. Slike oppriktige kristne kalles "vantro hunder" av enkelte ikke-kristne.
tirsdag 22. desember 2015
Press og slaveri utgjør julens galehus
Mennesker som opphøyer seg til dommer over andres livsførsel, bør lære seg utenat (og slå opp på inngangsdøren) Frelserens evige visdomsord. Og det var da han stanset mobben som skulle steine damen som var anklaget for "horeri". Den der er ren blandt eder, kaster den første sten!
Så når jeg nå kjører en bredside mot det moderne vanvidd og "galehus" som julefeiringen har utviklet seg til, er det kjemisk renset for dømmende moralisme. Det er bare det at det moderne samfunn har utviklet seg til et materalistisk fengsel og slaveleir hvor "julefeiringen" har blitt selve symbolet på den kyniske materialismes utnyttelse av kristendommens høytider og ritualer. Dåp,konfirmasjon, bryllup, begravelse, jul, påske osv. er alle blitt alibier for vår alles felles religion den moderne verden over, materialismen.
Jeg leste nylig en meget interessant artikkel i et av verdens mest anerkjente og seriøse magasiner. Den ga meg mye å tenke på. Artikkelen belyste forskjellen på livskvaliteten i Nord-og SørKorea. En ung dame hadde på mirakuløst vis kommet seg levende ut av den avsindige fangeleir som Nord-Korea vitterlig er og hadde nå bodd noen få år i Sør-Korea. Sør-Korea er muligens det landet i verden hvor konkurransen om å komme seg videre i livet (studier) er mest beinhard. Samtidig er landet så avsindig materalistisk, at alle må ha det aller siste av tekniske duppeditter for å henge med.
Den unge dame uttalte at "selv om ufriheten og hjernevaskingen i Nord-Korea var total, så følte hun at i så måte sto det ikke bedre til i Sør-Korea.(!!) Det var bare en annen side av ansiktet av den totale meningsløshet". Faktisk følte damen seg mer avslappet ved å være robot i Nord enn å være en annen type robot i Sør. For i Sør måtte du være "på" hele tiden for ikke å sakke akterut!
Og akkurat utviklingen i Sør-Korea ser vi nå i hele den moderne materalistiske verden, enten det er i USA, EU, Japan, Kina eller Norge. Selvfølgelig er det ingen som ønsker seg tilbake til "gamle dager". Jeg personlig er overmåte fornøyd med med min Iphone og aller siste utgave av 43" LG flatskjerm med tilkobling Apple osv.
Det er bare det at jeg ikke kan få inn i mitt hode at som vi nå har muligheten til å la de uunværlige (å jada!) hjelpemidler til å avlaste oss og gjøre livet uendelig mindre fysisk slitsomt, så burde vi hatt tid nok til å møtes som medmennesker en gang imellom og gjensidig berike livene med noe mer enn"gaver" som ingen trenger. Vi trenger tid . Tid er liv. Uten tid intet liv!
Som mine facebookvenner forstår burde jeg igrunnen vært svovelpredikant! Det hadde vært noe! Å nyte beruselsen av å skremme vettet av alle som hørte på og la dem få seg til å føle seg som "syndere" hvis de ikke levde på vann og havregraut og var kledd i beksvart vadmel.
Med disse selvironiske og humoristiske betraktningene over et tema til ettertanke, vil jeg ønske alle mine facebookvenner en jul som de vil huske fordi at de eendelig hadde tid til å være 100% i sitt eget liv, og ikke minst livet til sine nærmeste. Og at de på julaften hadde plassert deres allmektige "GUD" (iphonen) der den akkurat denne kveld hørte hjemme. I et kott i kjelleren! Og glem ikke at juleakevitten skal serveres med romtemperatur! Ikke nedkjølt!! GOD JUL!!!!!
Så når jeg nå kjører en bredside mot det moderne vanvidd og "galehus" som julefeiringen har utviklet seg til, er det kjemisk renset for dømmende moralisme. Det er bare det at det moderne samfunn har utviklet seg til et materalistisk fengsel og slaveleir hvor "julefeiringen" har blitt selve symbolet på den kyniske materialismes utnyttelse av kristendommens høytider og ritualer. Dåp,konfirmasjon, bryllup, begravelse, jul, påske osv. er alle blitt alibier for vår alles felles religion den moderne verden over, materialismen.
Jeg leste nylig en meget interessant artikkel i et av verdens mest anerkjente og seriøse magasiner. Den ga meg mye å tenke på. Artikkelen belyste forskjellen på livskvaliteten i Nord-og SørKorea. En ung dame hadde på mirakuløst vis kommet seg levende ut av den avsindige fangeleir som Nord-Korea vitterlig er og hadde nå bodd noen få år i Sør-Korea. Sør-Korea er muligens det landet i verden hvor konkurransen om å komme seg videre i livet (studier) er mest beinhard. Samtidig er landet så avsindig materalistisk, at alle må ha det aller siste av tekniske duppeditter for å henge med.
Den unge dame uttalte at "selv om ufriheten og hjernevaskingen i Nord-Korea var total, så følte hun at i så måte sto det ikke bedre til i Sør-Korea.(!!) Det var bare en annen side av ansiktet av den totale meningsløshet". Faktisk følte damen seg mer avslappet ved å være robot i Nord enn å være en annen type robot i Sør. For i Sør måtte du være "på" hele tiden for ikke å sakke akterut!
Og akkurat utviklingen i Sør-Korea ser vi nå i hele den moderne materalistiske verden, enten det er i USA, EU, Japan, Kina eller Norge. Selvfølgelig er det ingen som ønsker seg tilbake til "gamle dager". Jeg personlig er overmåte fornøyd med med min Iphone og aller siste utgave av 43" LG flatskjerm med tilkobling Apple osv.
Det er bare det at jeg ikke kan få inn i mitt hode at som vi nå har muligheten til å la de uunværlige (å jada!) hjelpemidler til å avlaste oss og gjøre livet uendelig mindre fysisk slitsomt, så burde vi hatt tid nok til å møtes som medmennesker en gang imellom og gjensidig berike livene med noe mer enn"gaver" som ingen trenger. Vi trenger tid . Tid er liv. Uten tid intet liv!
Som mine facebookvenner forstår burde jeg igrunnen vært svovelpredikant! Det hadde vært noe! Å nyte beruselsen av å skremme vettet av alle som hørte på og la dem få seg til å føle seg som "syndere" hvis de ikke levde på vann og havregraut og var kledd i beksvart vadmel.
Med disse selvironiske og humoristiske betraktningene over et tema til ettertanke, vil jeg ønske alle mine facebookvenner en jul som de vil huske fordi at de eendelig hadde tid til å være 100% i sitt eget liv, og ikke minst livet til sine nærmeste. Og at de på julaften hadde plassert deres allmektige "GUD" (iphonen) der den akkurat denne kveld hørte hjemme. I et kott i kjelleren! Og glem ikke at juleakevitten skal serveres med romtemperatur! Ikke nedkjølt!! GOD JUL!!!!!
mandag 21. desember 2015
"Godhet" + uansvarlighet oppskriften på likeverdets død
Innvandringsminister Sylvi Listhaug må ha truffet en virkelig rå nerve med ordet godhetstyranniet. Det observerer jeg utfra reaksjonene fra de selvnytende og "venstrevridde" journalister i noen av landest større aviser.
Da en fremtredende Frp-politiker i sin tid lanserte det presise ordet snik-islamisering,ble han samme hån til del som nå Sylvi Listhaug. Begge ordene står (for meg subjektivt) som presise beskrivelser av en samfunnsutvikling som kan på sikt gjøre nordmenn til "fremmede" i eget land.
I Agder leste jeg nå fredag at ingen av de flyktninger som har kommet til Kvinesdal etter 2008 er kommet i ordinært arbeid. Og er Kvinesdal alene om denne situasjon?
Enda mer oppsiktsvekkende er selveste Jonas Gahr Støre sin uttalelse i en flyktningdebatt nylig. " Det er viktig at flyktingene, som kommer raskt forstår innholdet i "gjør din plikt og krev din rett, og så tilføyde han: "I den rekkefølgen". Og disse ansvarlige visdomsord kommer fra selveste lederen i Det Norske Arbeiderparti!! Undernes tid er tydeligvis ikke forbi!
Dagens VG viser tydelig at den politiske ansvarlighet som Gard Støre her forfekter er heldigvis på full fart inn i norsk flykningepolitikk- i aller siste liten. Nå er tydeligvis både Ap, Høyre, Frp og Sp sammen enige om en (omsider) seriøs og ansvarlig instrammet asylpolitikk hvor i Gahr Støres ånd det omsider blir stilt krav til de innvandrere som akter å nyte de sosiale godene som vi nordmenn tar som en selvfølge. Så får heller godhetstyranniets avgudsdyrkere holde til i andre partier som er fanatisk opptatt av å dele godene andre har skaffet til veie.
Livet har lært meg at det er et fellestrekk mellom ansvarlige foreldre og politikere. De stiller krav til avkommet eller asylsøkere. Disse barn og asylsykere får da med seg en ryggrad og ballast som de senere vil være, henholdsvis foreldre og asylsøkere, evig takknemlige for.
Stikk motsatt de barn og asylsøkere som bare møter 100 % kvalmende "godhet" og ingen som helst krav. Når de da seiler gjennom livet uten noen som helst ballast, har de all grunn til å anklage de foresatte som ikke viste dem den minste menneskerespekt. Å stille seriøse krav er å vise respekt overfor mottageren!!
Klovnen Donald Trumph er overmåte underholdende i oppvarmingen til presidentvalget i USA neste år. Som republikaner ville han stemplet Frp i Norge som kommunister!! Sosialister hadde for ham ikke vært sterkt nok! Han er jo den perfekte stand-up komiker!
Men det at han ville nekte muslimer adgang til USA var jo begeret som fikk det til å flyte over for alle de "seriøse" polikere og kommentatorer verden over. Men- det spørs om ikke klovnen Trump er inne på noe vesentlig, men av feil årsak. Han tenker da på terrorister. Men med sivile våpen skytes det mye mer mennesker i USA årlig enn terrorister opp til nå har klart i alle år tilsammen.
Hvis jeg skulle stengt ute muslimer fra det norske samfunn, ville årsaken vært at jeg ville ikke importert et livssyn som sette kvinnekjønnet 1000 år + tilbake i tid. Hvis godhetstyranniets fremste kvinnelige våpendragere i Norge hadde fått viljen sin, så hadde det vært åpne grenser. Og om noen generasjoner ville de samme kvinner måtte ydmykt adlydt sin muslimske mann i ett og alt- uten minste fnugg av de rettigheter som norske kvinner nyter godt av i dag- etter laaang kamp. Og så hadde det norske samfunn vært satt tilbake århundrer før den mørkeste middelalder.
Da en fremtredende Frp-politiker i sin tid lanserte det presise ordet snik-islamisering,ble han samme hån til del som nå Sylvi Listhaug. Begge ordene står (for meg subjektivt) som presise beskrivelser av en samfunnsutvikling som kan på sikt gjøre nordmenn til "fremmede" i eget land.
I Agder leste jeg nå fredag at ingen av de flyktninger som har kommet til Kvinesdal etter 2008 er kommet i ordinært arbeid. Og er Kvinesdal alene om denne situasjon?
Enda mer oppsiktsvekkende er selveste Jonas Gahr Støre sin uttalelse i en flyktningdebatt nylig. " Det er viktig at flyktingene, som kommer raskt forstår innholdet i "gjør din plikt og krev din rett, og så tilføyde han: "I den rekkefølgen". Og disse ansvarlige visdomsord kommer fra selveste lederen i Det Norske Arbeiderparti!! Undernes tid er tydeligvis ikke forbi!
Dagens VG viser tydelig at den politiske ansvarlighet som Gard Støre her forfekter er heldigvis på full fart inn i norsk flykningepolitikk- i aller siste liten. Nå er tydeligvis både Ap, Høyre, Frp og Sp sammen enige om en (omsider) seriøs og ansvarlig instrammet asylpolitikk hvor i Gahr Støres ånd det omsider blir stilt krav til de innvandrere som akter å nyte de sosiale godene som vi nordmenn tar som en selvfølge. Så får heller godhetstyranniets avgudsdyrkere holde til i andre partier som er fanatisk opptatt av å dele godene andre har skaffet til veie.
Livet har lært meg at det er et fellestrekk mellom ansvarlige foreldre og politikere. De stiller krav til avkommet eller asylsøkere. Disse barn og asylsykere får da med seg en ryggrad og ballast som de senere vil være, henholdsvis foreldre og asylsøkere, evig takknemlige for.
Stikk motsatt de barn og asylsøkere som bare møter 100 % kvalmende "godhet" og ingen som helst krav. Når de da seiler gjennom livet uten noen som helst ballast, har de all grunn til å anklage de foresatte som ikke viste dem den minste menneskerespekt. Å stille seriøse krav er å vise respekt overfor mottageren!!
Klovnen Donald Trumph er overmåte underholdende i oppvarmingen til presidentvalget i USA neste år. Som republikaner ville han stemplet Frp i Norge som kommunister!! Sosialister hadde for ham ikke vært sterkt nok! Han er jo den perfekte stand-up komiker!
Men det at han ville nekte muslimer adgang til USA var jo begeret som fikk det til å flyte over for alle de "seriøse" polikere og kommentatorer verden over. Men- det spørs om ikke klovnen Trump er inne på noe vesentlig, men av feil årsak. Han tenker da på terrorister. Men med sivile våpen skytes det mye mer mennesker i USA årlig enn terrorister opp til nå har klart i alle år tilsammen.
Hvis jeg skulle stengt ute muslimer fra det norske samfunn, ville årsaken vært at jeg ville ikke importert et livssyn som sette kvinnekjønnet 1000 år + tilbake i tid. Hvis godhetstyranniets fremste kvinnelige våpendragere i Norge hadde fått viljen sin, så hadde det vært åpne grenser. Og om noen generasjoner ville de samme kvinner måtte ydmykt adlydt sin muslimske mann i ett og alt- uten minste fnugg av de rettigheter som norske kvinner nyter godt av i dag- etter laaang kamp. Og så hadde det norske samfunn vært satt tilbake århundrer før den mørkeste middelalder.
fredag 18. desember 2015
Sylvi Listhaug, godhetstyranni og politisk rasisme
De "pratende politiske klasser", spesielt på venstresiden, trives aller best på seminarer hvor de kan prate mye om "solidaritet". Når "borgerlige" politikere som har kontakt med virkeligheten, kaller en spade for en spade, da er hylekoret i gang fra "de politisk korrekte".
Et slående eksempel nylig er den kontante uttalelsen fra Sylvi Listhaug i Frp. Hun beskriver (for meg) helt riktig innvandringspolitikkern i Norge som godhetstyranniet. Jeg står i giv akt og applauderer. Og konsekvensen av godshetstyranniet har nå rammet særdeles Sverige og Tyskland med full styrke. Godhetstyranniets fremste politikere har nå fått den besværlige virkelighet midt i fleisen. Når de nå ser resultatet av deres uansvarlige og kortsynte politikk, settes panikkens bremser på. Alt for sent.
Det som slår meg, er at de pratende politiske klasser ikke ser sammenhenger. De sitter der i sine trygge offentlige og godt betalte stillinger (betalt av skattebetalerne) og ser eksempelvis ikke at det totale sammenbruddet i oljeindustrien i Norge vil masseprodusere arbeidsledige. Ofrer de "pratende venstrevridde politiske klasser" de arbeidsledige og deres familier den aller minste medfølelse og oppmerksomhet? Nei! Det er ikke "sexy" nok og gir ikke på langt nær så mange politiske "godhetspoeng" som det å foreslå å åpne dørene for alle verdens flyktninger på vidt gap.
Min bakgrunn har gjordt meg til et av verdens minst rasistiske mennesker, hva enten det er fysisk utseende, politikk eller tro. Men det får da være måte på lettlurt og blåøyd godhet!
Sverige må være selve skrekkeksemplet. Mange av de innvandrere Sverige allerede har , lever i ghettoer hvor svensk lov ikke praktiseres, og politiet knapt tør gripe inne. Men det samlede politisk åndsrasistiske miljø i Sverige dømmer det innvandrings-skeptiske Demokratene nord og ned og vil "ikke ta i dem med ildtang". La oss få flere innvandrere og flere ghettoer! Som i Frankrike!
Takket være innvandrerne har for meg Egersund blitt en mye mer åpen og sosialt spennende by enn min barndoms navlebeskuende "okka by". Hadde jeg vært lokal diktator, hadde jeg fra første stund gjordt enhver innvandrer oppmerksom på at de hadde skoleplikt (lære norsk) og arbeidsplikt (komme seg i fysisk virksomhet til gangn for storsamfunnet og, ikke minst, for dem selv). Som det er nå er. ser man stort sett det samme bilde overalt i Norge. Alt for mange innvandrere "henger rundt" og kan etter lang tids opphold knapt snakke de dagliglivets mest nødvendige norske ord.
Men godhetstyranniets politiske apostler bryr seg tydeligvis ikke om akkurat det. Her gjelder det om å frelse hele verden og la alle andre enn dem selv betale regningen.
Jeg har ingenting i mot muslimer, men når deres tro forutsetter at alle andre religiøse er mindreverdige og at disse er stemplet som "vantro hunder", så er dette for meg åndsrasisme av verste slag. Og akkurat denne organiserte åndsrasisme har den "venstrevridde politiske godhetstyranniske politiske rasisme" ikke det aller minste imot å importere i så stort antall som mulig.
Jeg håper jeg med dette blogginnslag har provosert så mange som mulig, og muligens åpnet øynene på enkelte som ikke er helt forblindet og forherliget av sin egen prektige frelsende godhet.
Uansett- Sylvi Listhaug er for meg et forfriskende og befriende innslag i norsk politkkk. Stå på!
Et slående eksempel nylig er den kontante uttalelsen fra Sylvi Listhaug i Frp. Hun beskriver (for meg) helt riktig innvandringspolitikkern i Norge som godhetstyranniet. Jeg står i giv akt og applauderer. Og konsekvensen av godshetstyranniet har nå rammet særdeles Sverige og Tyskland med full styrke. Godhetstyranniets fremste politikere har nå fått den besværlige virkelighet midt i fleisen. Når de nå ser resultatet av deres uansvarlige og kortsynte politikk, settes panikkens bremser på. Alt for sent.
Det som slår meg, er at de pratende politiske klasser ikke ser sammenhenger. De sitter der i sine trygge offentlige og godt betalte stillinger (betalt av skattebetalerne) og ser eksempelvis ikke at det totale sammenbruddet i oljeindustrien i Norge vil masseprodusere arbeidsledige. Ofrer de "pratende venstrevridde politiske klasser" de arbeidsledige og deres familier den aller minste medfølelse og oppmerksomhet? Nei! Det er ikke "sexy" nok og gir ikke på langt nær så mange politiske "godhetspoeng" som det å foreslå å åpne dørene for alle verdens flyktninger på vidt gap.
Min bakgrunn har gjordt meg til et av verdens minst rasistiske mennesker, hva enten det er fysisk utseende, politikk eller tro. Men det får da være måte på lettlurt og blåøyd godhet!
Sverige må være selve skrekkeksemplet. Mange av de innvandrere Sverige allerede har , lever i ghettoer hvor svensk lov ikke praktiseres, og politiet knapt tør gripe inne. Men det samlede politisk åndsrasistiske miljø i Sverige dømmer det innvandrings-skeptiske Demokratene nord og ned og vil "ikke ta i dem med ildtang". La oss få flere innvandrere og flere ghettoer! Som i Frankrike!
Takket være innvandrerne har for meg Egersund blitt en mye mer åpen og sosialt spennende by enn min barndoms navlebeskuende "okka by". Hadde jeg vært lokal diktator, hadde jeg fra første stund gjordt enhver innvandrer oppmerksom på at de hadde skoleplikt (lære norsk) og arbeidsplikt (komme seg i fysisk virksomhet til gangn for storsamfunnet og, ikke minst, for dem selv). Som det er nå er. ser man stort sett det samme bilde overalt i Norge. Alt for mange innvandrere "henger rundt" og kan etter lang tids opphold knapt snakke de dagliglivets mest nødvendige norske ord.
Men godhetstyranniets politiske apostler bryr seg tydeligvis ikke om akkurat det. Her gjelder det om å frelse hele verden og la alle andre enn dem selv betale regningen.
Jeg har ingenting i mot muslimer, men når deres tro forutsetter at alle andre religiøse er mindreverdige og at disse er stemplet som "vantro hunder", så er dette for meg åndsrasisme av verste slag. Og akkurat denne organiserte åndsrasisme har den "venstrevridde politiske godhetstyranniske politiske rasisme" ikke det aller minste imot å importere i så stort antall som mulig.
Jeg håper jeg med dette blogginnslag har provosert så mange som mulig, og muligens åpnet øynene på enkelte som ikke er helt forblindet og forherliget av sin egen prektige frelsende godhet.
Uansett- Sylvi Listhaug er for meg et forfriskende og befriende innslag i norsk politkkk. Stå på!
torsdag 17. desember 2015
Sentrumshandelens og narkomanens dilemma- forandre deg eller dø!
Som "livsvarig fengslet" i Egersund Sentrum i rundt to generasjoner har jeg sett mennesker og butikker komme og gå. Bare i nabobyggene har det på disse år vært så mange forskjellige virksomheter at jeg knapt har tall på dem. Foreningene av sentrumsbutikker i småbyene Egersund og Flekkefjord (og ikke bare der) gjør så godt de kan for å kjempe mot den ubønnhørlige utvikling av kjøpesentere, kjedebutikker og netthandel.
Jeg har mange ganger på bloggen hevdet at det må til et element av underholdning og opplevelse i de "gammeldagse og frittstående" butikker som ennå er i drift. Det samme gjelder hoteller som skal satse på konferanser. Og det er ikke bare faselitetene (bekvemmelighetene og arkitekturen) som avgjør om man lykkes i kurs- og konferansemarkedet. I følge lederen i Via Travel Group & Meeting-divisjon er det snarere historiene, menneskene og opplevelsene som avgjør om man lykkes.
Når det gjelder foredrag tar de dyreste foredragsholderne godt over kr. 100 000 (!) for et foredrag. Foredrag som kombinerer fagstoff med UNDERHOLDNING.
I den sammenheng er det interessant å tenke på Rolv Wesenlunds viktige observasjon:" Når Ola og Kari skal virke seriøse, skal de helst se ut som de er høytidelig tilstede i egen begravelse". Han har så evig rett.
De narkomane som ikke endrer adferd, dør. Så og kjedelige og unødvendige butikker.Og her må tenkes nytt hele tiden. Nå er jeg i den luksussituasjon at jeg har den frihet å tenke nytt hele tiden. Er du medlem i en kjede, er alt bestemt på hovedkontoret, utvalg, priser, innredning, markedsføring. Du er redusert til en kombinasjon av robot og slave. På samme måte som medlemmene av de lokale "religiøse" sekter er redusert til åndelige roboter og slaver som ikke har lov til å tenke en eneste selvstendig "åndelig" tanke. Driver du din kjedbutikk i tillegg i et kjøpesenter, så er du dobbel slave. Du må slavisk følge veeeldig lange åpningstider som senterledelsen har bestemt, inklusive en del søndagsåpent.
Nokia klarte ikke å fornye seg. Dette verdensledende konsern (verdsatt til milliarder av dollar) ble drept av Smartphonene på uhyggelig kort tid. Og Apple og Samsung fornyer seg hele tiden, mens Nokia snart er på historiens skraphaug, akkurat som Kodak. (Noen som husker Kodak ?)
Noen som heller ikke klarte å fornye seg var norske skiprodusenter. De "hellige" treskiene var det eneste "riktige". I løpet av rekordtid ble norsk skiproduksjon historie. Østerrike overtok fullstendig , og i dag er "norske" Madshus eid av utlendinger.
Når det gjelder dette med å fornye seg markedsføringsmessig, gjorde jeg et eksperiment. I kjelleren hadde jeg et skilt 70x100 som jeg i sin tid fikk Thomas Thommasen til å lage. Teksten er kraftig og bare tre ord. Kakadu Oilskin Australia. (Under hverandre). Helt øverst en kraftig illustrasjon av to dansende kenguruer mot sterk gul og rød bakgrunn. I kjelleren befant seg også en kraftig sagekrakk. Skiltet festet til sagekrakk ble plassert i Elvegaten rett overfor reisebyrået. Når du står på hjørnet av Storgata mot Lerviken dominerer skiltet hele Elvegaten. De 7 andre skilt fra mine gode forretningsnaboer ser du knapt. En reklamenann ville sagt "for lite sterke farver og for mye tekst". Slike skilt hadde jeg også før rett utenfor butikken . Ingen la merke til dem. Hvor stort femsifret beløp dette Kakaduskilt alene solgte for denne lørdagen, forblir en forretningshemmelighet. Men det kan jeg si- jeg fikk særdeles godt betalt for å rydde opp i kjelleren!
Og fremtiden, den ser jeg optimistisk på. Som svært oppegående 71 åring er jeg jo bare ungsauen i forhold til dronning Elisabeht (89), prins Philip (94) og Olaf Thon (93). Og de holder koken daglig! Og Snåsamannen på 90 har nettopp gitt beskjed at han skal holde koke til han blir 107 år. Minst!
Jeg har mange ganger på bloggen hevdet at det må til et element av underholdning og opplevelse i de "gammeldagse og frittstående" butikker som ennå er i drift. Det samme gjelder hoteller som skal satse på konferanser. Og det er ikke bare faselitetene (bekvemmelighetene og arkitekturen) som avgjør om man lykkes i kurs- og konferansemarkedet. I følge lederen i Via Travel Group & Meeting-divisjon er det snarere historiene, menneskene og opplevelsene som avgjør om man lykkes.
Når det gjelder foredrag tar de dyreste foredragsholderne godt over kr. 100 000 (!) for et foredrag. Foredrag som kombinerer fagstoff med UNDERHOLDNING.
I den sammenheng er det interessant å tenke på Rolv Wesenlunds viktige observasjon:" Når Ola og Kari skal virke seriøse, skal de helst se ut som de er høytidelig tilstede i egen begravelse". Han har så evig rett.
De narkomane som ikke endrer adferd, dør. Så og kjedelige og unødvendige butikker.Og her må tenkes nytt hele tiden. Nå er jeg i den luksussituasjon at jeg har den frihet å tenke nytt hele tiden. Er du medlem i en kjede, er alt bestemt på hovedkontoret, utvalg, priser, innredning, markedsføring. Du er redusert til en kombinasjon av robot og slave. På samme måte som medlemmene av de lokale "religiøse" sekter er redusert til åndelige roboter og slaver som ikke har lov til å tenke en eneste selvstendig "åndelig" tanke. Driver du din kjedbutikk i tillegg i et kjøpesenter, så er du dobbel slave. Du må slavisk følge veeeldig lange åpningstider som senterledelsen har bestemt, inklusive en del søndagsåpent.
Nokia klarte ikke å fornye seg. Dette verdensledende konsern (verdsatt til milliarder av dollar) ble drept av Smartphonene på uhyggelig kort tid. Og Apple og Samsung fornyer seg hele tiden, mens Nokia snart er på historiens skraphaug, akkurat som Kodak. (Noen som husker Kodak ?)
Noen som heller ikke klarte å fornye seg var norske skiprodusenter. De "hellige" treskiene var det eneste "riktige". I løpet av rekordtid ble norsk skiproduksjon historie. Østerrike overtok fullstendig , og i dag er "norske" Madshus eid av utlendinger.
Når det gjelder dette med å fornye seg markedsføringsmessig, gjorde jeg et eksperiment. I kjelleren hadde jeg et skilt 70x100 som jeg i sin tid fikk Thomas Thommasen til å lage. Teksten er kraftig og bare tre ord. Kakadu Oilskin Australia. (Under hverandre). Helt øverst en kraftig illustrasjon av to dansende kenguruer mot sterk gul og rød bakgrunn. I kjelleren befant seg også en kraftig sagekrakk. Skiltet festet til sagekrakk ble plassert i Elvegaten rett overfor reisebyrået. Når du står på hjørnet av Storgata mot Lerviken dominerer skiltet hele Elvegaten. De 7 andre skilt fra mine gode forretningsnaboer ser du knapt. En reklamenann ville sagt "for lite sterke farver og for mye tekst". Slike skilt hadde jeg også før rett utenfor butikken . Ingen la merke til dem. Hvor stort femsifret beløp dette Kakaduskilt alene solgte for denne lørdagen, forblir en forretningshemmelighet. Men det kan jeg si- jeg fikk særdeles godt betalt for å rydde opp i kjelleren!
Og fremtiden, den ser jeg optimistisk på. Som svært oppegående 71 åring er jeg jo bare ungsauen i forhold til dronning Elisabeht (89), prins Philip (94) og Olaf Thon (93). Og de holder koken daglig! Og Snåsamannen på 90 har nettopp gitt beskjed at han skal holde koke til han blir 107 år. Minst!
onsdag 16. desember 2015
Kanonservice fra Steinar Stornes i DNB Egersund
Min opplevelse av Steinar Stornes sin service overfor meg i forgårds fortjener et kort og eget innslag på bloggen.
Situasjonen var som følger. Ettersom jeg ikke er helt fossil, bare halvt, så har jeg faktisk brukt nettbank de helt siste år. Og ettersom jeg ikke har et øre i lån, har jeg ikke hatt behov for å besøke den trivelige gjengen hos DNB i Lerviken i Egersund. Har det vært noen utfordringer med nettbanken, har jeg slått på tråden til DNB sin bedriftsservice, telefon 07700. Banken reklamerer med kortere nummer, raskere svar.
Det har vært en grei nok service, skjønt dette med raskere svar ikke alltid stemmer, for å uttrykke meg diplomatisk.
For et par dager siden skulle jeg legge inn betaling for et par regninger på nettbanken, men det gikk ikke i det hele tatt. Det kom opp på nettet en advarsel om det var noe muffens, og at jeg burde komme ut av appen fortest og ikke gå videre. Alarmen gikk inne i meg.
Jeg ringte opp 07700 og måtte igjennom den sedvanlige kjedelige prosedyren med valg av nummer. Jeg trykket 4 for bedrift og kom til nok en runde med å "velge" et tall. En automatisk stemme ga beskjed om at " det var stor pågang på telefonen, og det måtte påregnes noe venting". Og så musikk, og venting i det uendelige. Jeg prøvde et par ganger til, samme resultat! Jeg begynte å bli nervøs for at kjeltringer var i ferd med å tømme mine kontoer, og dro sporenstreks til DNB i Lerviken.
Jeg ble vist inn på et kontor til en ung herre jeg ikke hadde sett før. Jeg forklarte problematikken, og han henviste meg til han som skulle bli min redningsmann, nemlig finansrådgiver Steinar Stornes fra Hauge i Dalane.
Jeg hadde observert denne sympatisk utseende herremann flere ganger før i Egersund, men jeg kunne ikke riktig plassere ham. Vi fant tonen med en gang, og han analyserte problemet, sjekket kontoene og kunne berolige meg med at ingen av dem var blitt "tappet".
Stornes forklarte så at jeg hadde en app (gammeldags linje) som ikke ble brukt lenger, og når den hadde gjordt sitt, så "dør" den plutselig. Han forklarte hvordan jeg skulle forholde meg for å opprette en ny og moderne app på min PC. Så ga han meg visittkortet og så at jeg måtte bare ringe hvis jeg "ikke fikk det til". Etter mye streven på kontoret fikk det halve fossil det selvfølgelig "ikke til"!! Jeg måtte krype til korset og ringe. Den sympatiske bankmann lovet å komme opp litt senere.
En times tid senere var finansrådgiveren på plass i min geskjeft, satte seg med min PC og fikk den nye App elegant på plass. Det viste seg at Steinar Stornes hadde grunnleggeren av Stornes Verft som bestefar, men tross det egersundske opphav var han selv 100% sokendøl.
En aldeles fremragende representant for menneskerasen, Sokndal og DNB!
Da jeg sendte mine to regninger over nettbanken, var hele prosedyren blitt enda enklere og oversiktlig enn før! Fossilet er i utvikling!
I disse upersonlige internett-tider og metalliske automatstemmer på telefonen, er det en luksus å bo i en by hvor man møter slike service-innstilte og kompetente fagfolk.
Steinar Stornes bør ha saftig lønnspålegg!
Situasjonen var som følger. Ettersom jeg ikke er helt fossil, bare halvt, så har jeg faktisk brukt nettbank de helt siste år. Og ettersom jeg ikke har et øre i lån, har jeg ikke hatt behov for å besøke den trivelige gjengen hos DNB i Lerviken i Egersund. Har det vært noen utfordringer med nettbanken, har jeg slått på tråden til DNB sin bedriftsservice, telefon 07700. Banken reklamerer med kortere nummer, raskere svar.
Det har vært en grei nok service, skjønt dette med raskere svar ikke alltid stemmer, for å uttrykke meg diplomatisk.
For et par dager siden skulle jeg legge inn betaling for et par regninger på nettbanken, men det gikk ikke i det hele tatt. Det kom opp på nettet en advarsel om det var noe muffens, og at jeg burde komme ut av appen fortest og ikke gå videre. Alarmen gikk inne i meg.
Jeg ringte opp 07700 og måtte igjennom den sedvanlige kjedelige prosedyren med valg av nummer. Jeg trykket 4 for bedrift og kom til nok en runde med å "velge" et tall. En automatisk stemme ga beskjed om at " det var stor pågang på telefonen, og det måtte påregnes noe venting". Og så musikk, og venting i det uendelige. Jeg prøvde et par ganger til, samme resultat! Jeg begynte å bli nervøs for at kjeltringer var i ferd med å tømme mine kontoer, og dro sporenstreks til DNB i Lerviken.
Jeg ble vist inn på et kontor til en ung herre jeg ikke hadde sett før. Jeg forklarte problematikken, og han henviste meg til han som skulle bli min redningsmann, nemlig finansrådgiver Steinar Stornes fra Hauge i Dalane.
Jeg hadde observert denne sympatisk utseende herremann flere ganger før i Egersund, men jeg kunne ikke riktig plassere ham. Vi fant tonen med en gang, og han analyserte problemet, sjekket kontoene og kunne berolige meg med at ingen av dem var blitt "tappet".
Stornes forklarte så at jeg hadde en app (gammeldags linje) som ikke ble brukt lenger, og når den hadde gjordt sitt, så "dør" den plutselig. Han forklarte hvordan jeg skulle forholde meg for å opprette en ny og moderne app på min PC. Så ga han meg visittkortet og så at jeg måtte bare ringe hvis jeg "ikke fikk det til". Etter mye streven på kontoret fikk det halve fossil det selvfølgelig "ikke til"!! Jeg måtte krype til korset og ringe. Den sympatiske bankmann lovet å komme opp litt senere.
En times tid senere var finansrådgiveren på plass i min geskjeft, satte seg med min PC og fikk den nye App elegant på plass. Det viste seg at Steinar Stornes hadde grunnleggeren av Stornes Verft som bestefar, men tross det egersundske opphav var han selv 100% sokendøl.
En aldeles fremragende representant for menneskerasen, Sokndal og DNB!
Da jeg sendte mine to regninger over nettbanken, var hele prosedyren blitt enda enklere og oversiktlig enn før! Fossilet er i utvikling!
I disse upersonlige internett-tider og metalliske automatstemmer på telefonen, er det en luksus å bo i en by hvor man møter slike service-innstilte og kompetente fagfolk.
Steinar Stornes bør ha saftig lønnspålegg!
tirsdag 15. desember 2015
Ankomst Sydney november 2015
Flyturen Perh- Sydney gikk på autopilot. Drosjeturen fra flyplassen til Vulcan Hotel ble meget tidkrevende. Sjåføren var fersk (fra Etiopia), det var rushtrafikk ,og sjåføren visste ikke hvor Vulcan var plassert(!). Han måtte bruke GPS (Global Position System). Greit nok med mange unødvendige kilometere, fordelen var at jeg fikk se ekstra mye av downtown Sydney.
Personen i resepsjonen på Vulcan var fra Chile og var den naturlige og sympatiske vennligheten selv. Resten av staben det samme. Det var varmt , og jeg ventet til litt utpå kvelden før jeg spaserte de 15 minuttene ned til Darling Harbours beste steak-house (som jeg husket det fra 2013).
Jeg ble overstrømmende godt mottat av Vivek fra India, Sam fra Tyrkia og Julie fra Brasil. De husket meg krystallklart fra to år siden, og jeg følte meg 100% hjemme fra første stund. Lamb shanks, potetmos og skikkelig mørkt øl servert på mitt favorittbord med utsikt over det multikulturelle folkeliv som utspant seg på catwalken mellom bryggene og restauranten. Her var sannelig " en doft av den stora världen"!Og som nattehimmelen senket seg over Darling Harbour med de mektige reklamelys på veggene til Australias største konsentrasjon av skyskrapere rundt havnen, var det med bevissheten om at jeg var downtown i en metropolis som faktisk matcher New York, men er mye mer interessant når det gjelder parkannlegg og dimensjoner på begge havnebassengene og i det hele tatt, tross det hektiske storbyliv, mye mer menneskelig.
Som kvelden skred fram ble plutselig Perth et koselig "landsby-minne" i sammenlikning.
Da jeg siste gang var i Sydney i 2013, var det på gang et nytt og spennende parkområde i nærheten av Harbour Bridge. Og det var Barangaroo Reserve.Det er muligens det mest ambisiøse urban fornyelsesprosjekt i noen storby i verden i dag. Hvis det ikke hadde vært for en utholdende (mange år) og idealistisk "sosialist" som delstatens (New South Wales) politiske leder som demmet opp for "kapitalkreftene" som siklet etter å "utvikle" denne indrefilet,ja, så hadde her vært luksusapartments her og nå. I et korrupt land ville dette vært det uungåelige og triste resultatet. Definisjonen av korrupsjon er at to parter rotter seg sammen for å lure tredjepart (den vanlige skattebetalende borger).
Som det nå er kan du neste år spasere fra Den Kinesiske Hage innenfor Darling Harbour, hele havnefronten , under Harbour Bridge, bak Operahuset og ende opp i Royal Botanic Gardens. Da har du vandret en virkelig havnepromenade du vil huske resten av din tid.
I tillegg til sluttføringen av Barangaroo er det veldig byggevirksomhet i strøket innefor Darling Harbour. Her er fra før av den kongressbygningen i Australia. Denne skal utvides i den store skala sammen med nybygg slik at innen utgangen av 2016 er Sydney klar til å være vertskap for de virkelig store kongresser.
Så sannelig svinger det i Sydney for tiden!
Mer i neste blogginnslag.
Personen i resepsjonen på Vulcan var fra Chile og var den naturlige og sympatiske vennligheten selv. Resten av staben det samme. Det var varmt , og jeg ventet til litt utpå kvelden før jeg spaserte de 15 minuttene ned til Darling Harbours beste steak-house (som jeg husket det fra 2013).
Jeg ble overstrømmende godt mottat av Vivek fra India, Sam fra Tyrkia og Julie fra Brasil. De husket meg krystallklart fra to år siden, og jeg følte meg 100% hjemme fra første stund. Lamb shanks, potetmos og skikkelig mørkt øl servert på mitt favorittbord med utsikt over det multikulturelle folkeliv som utspant seg på catwalken mellom bryggene og restauranten. Her var sannelig " en doft av den stora världen"!Og som nattehimmelen senket seg over Darling Harbour med de mektige reklamelys på veggene til Australias største konsentrasjon av skyskrapere rundt havnen, var det med bevissheten om at jeg var downtown i en metropolis som faktisk matcher New York, men er mye mer interessant når det gjelder parkannlegg og dimensjoner på begge havnebassengene og i det hele tatt, tross det hektiske storbyliv, mye mer menneskelig.
Som kvelden skred fram ble plutselig Perth et koselig "landsby-minne" i sammenlikning.
Da jeg siste gang var i Sydney i 2013, var det på gang et nytt og spennende parkområde i nærheten av Harbour Bridge. Og det var Barangaroo Reserve.Det er muligens det mest ambisiøse urban fornyelsesprosjekt i noen storby i verden i dag. Hvis det ikke hadde vært for en utholdende (mange år) og idealistisk "sosialist" som delstatens (New South Wales) politiske leder som demmet opp for "kapitalkreftene" som siklet etter å "utvikle" denne indrefilet,ja, så hadde her vært luksusapartments her og nå. I et korrupt land ville dette vært det uungåelige og triste resultatet. Definisjonen av korrupsjon er at to parter rotter seg sammen for å lure tredjepart (den vanlige skattebetalende borger).
Som det nå er kan du neste år spasere fra Den Kinesiske Hage innenfor Darling Harbour, hele havnefronten , under Harbour Bridge, bak Operahuset og ende opp i Royal Botanic Gardens. Da har du vandret en virkelig havnepromenade du vil huske resten av din tid.
I tillegg til sluttføringen av Barangaroo er det veldig byggevirksomhet i strøket innefor Darling Harbour. Her er fra før av den kongressbygningen i Australia. Denne skal utvides i den store skala sammen med nybygg slik at innen utgangen av 2016 er Sydney klar til å være vertskap for de virkelig store kongresser.
Så sannelig svinger det i Sydney for tiden!
Mer i neste blogginnslag.
fredag 11. desember 2015
Mye minner fra Perth
Perht har mange kvaliteter. En av de mest brukte er den lange spaserstrekningen langs Swan River. Den ligger bare to kvartaler rett ned fra mitt Pensione Hotel. På de virkelig hete dagene jeg opplevde, var det en forfriskende opplevelse å få den friske brisen fra Swan River bassenget i fleisen. Jeg gikk turen nesten daglig mellom ferjeterminalen og lake Vesto med det yrende fugleliv. Befolkningen i Perth syntes å være ivrige turgåere. Uten Swan river, ingen Perth. Denne livsnerven er helt avgjørende. Fra det voldsomme trøkket i shoppingstrøket er det bare drøye 5 minutter ned til "naturreservatet".
Den andre turkvaliteten er Kings Park der den troner over Perths havnebasseng. Denne storslåtte parken med sine tallrike og lange stier har samme betydning for Perth som Vannbassengene har fra Egersund. Er du noenlunne sprek ligger denne berømte parken i spaseravstand fra shoppingsstrøket.
Når det gjelder utflukter fra Perth er Perth Zoo, Akvariumet og Fremantle selvsagte "må-opplevelser". Jeg har vært i noen storbyers akvarier, men ingen matcher Perth sitt akvarium når det gjelder beliggenhet der den ligger ut mot Det Indiske Hav. Opplevelsen der du går i glasstunnel med haier og mere til over deg og til sidene er en opplevelse du tar med deg inn i framtiden.
Perth Zoo på andre siden av Swan-bassenget er også et besøk verdt. Det som gjorde meg mest imponert var det enorme "bur" (på størrelse med et kvartal) med orangutanger. Klatrekunstene til disse artistene var av en slik art at i turnspråket ville det vært C-momenter og mere til hele veien. Dette må være den mest storslåtte avdeling orangutanger i noe Zoo verden over. Neshornene husker du også en god stund. Grunnet god skilting og organisering var det enkelt å spasere gjennom det digre området. Det er så mye å oppleve at bare ett besøk er egentlig alt for lite.
Og så er det Fremanthle, den idylliske havnebyen til Perth. Mitt første besøk var en søndag med cruicebåt nedover Swan River. Jeg fikk en av de beste utsiktsplasser under denne elvereise og hadde en særdeles vital dame (rundt 70) fra Chicago som min nabopassasjer. Hun var snakkesalig på den positive måte ettersom hun hadde mye interessant å berette. Så jeg holdt stort sett kjeft og "tok inn". Hun hadde reist rundt hele verden , og denne gang var hun på Cruise rundt hele Australia. Hun gikk av elvecruiset i Freemantle og hoppet over i den gedigne Cruicelineren (kapasitet 2000+) som lå ved kai. På returen fikk jeg en umåtelig attraktiv dame (rundt 50)fra Italia som nabopassasjer. Hun hadde bodd i Australia i 30 år og var helt australisert, hadde også mye å berette.Stemmen hennes var som en symfoni. Nok en gang måtte jeg beundre "palassene" som overklassen i Perth hadde bygget langs strendene av Swan River. Ifølge kapteinen kostet det dyreste "huset" rundt 200 millioner norske kroner. Alt i alt ble det denne dagen jeg husker best fra Perht. Alt klaffet, strålende sol (rundt 30 grader), kjølende bris og uforglemmelige omgivelsen pluss stimulerende menneskelig selskap. Det er da man føler at man lever!
Men jeg hadde nok et viktig ærende i Freemantle og brukte denne gang toget. Og det var å besøke muligens Australias nest største forhandler av seriøse Didgeridoos, dette blåseinstrument (ligner sveitsiske kuhorn) som er eucaluptus trær uthulet (spist) av termitter (svære maur). Forhandleren heter Didgeridoo Breath og var ledet av en ekstremt humørfyllt japaner. Slagordet for forretningen var : Didgeridoo Breath is fun. Og sannelig var det rock'n roll stemning i opplevelssenteret. Sensasjon, kvalitet og passe "galskap" i en fantastisk miks. Vanlige "trøtte" butikker blir ekstra trøtte i sammenlikning. Storartet opplevelse! Men- Spirit Gallery i Sydney er hakket over i utvalg. Uansett- disse to forhandlere av Didgreidoos er i egen klasse i Australia, og nå har jeg besøkt dem begge! Og i Egersund finnes nå to aldeles enestående didgeridoos som overgår alt du måtte finne i selv Didgeridoo Breath og Spirit Gallery. (Begge kjøpt i Spirit Gallery og lagt ut på nettet av sistnevnte). Som en kjendis en gang har sagt: "Husk at de eventyrlige kapitler i ditt liv kommer når du en sjelden gang lar den kulørfyllte galskap overkjøre den kjedelige fornuft." HEAR, HEAR!!!!
Den andre turkvaliteten er Kings Park der den troner over Perths havnebasseng. Denne storslåtte parken med sine tallrike og lange stier har samme betydning for Perth som Vannbassengene har fra Egersund. Er du noenlunne sprek ligger denne berømte parken i spaseravstand fra shoppingsstrøket.
Når det gjelder utflukter fra Perth er Perth Zoo, Akvariumet og Fremantle selvsagte "må-opplevelser". Jeg har vært i noen storbyers akvarier, men ingen matcher Perth sitt akvarium når det gjelder beliggenhet der den ligger ut mot Det Indiske Hav. Opplevelsen der du går i glasstunnel med haier og mere til over deg og til sidene er en opplevelse du tar med deg inn i framtiden.
Perth Zoo på andre siden av Swan-bassenget er også et besøk verdt. Det som gjorde meg mest imponert var det enorme "bur" (på størrelse med et kvartal) med orangutanger. Klatrekunstene til disse artistene var av en slik art at i turnspråket ville det vært C-momenter og mere til hele veien. Dette må være den mest storslåtte avdeling orangutanger i noe Zoo verden over. Neshornene husker du også en god stund. Grunnet god skilting og organisering var det enkelt å spasere gjennom det digre området. Det er så mye å oppleve at bare ett besøk er egentlig alt for lite.
Og så er det Fremanthle, den idylliske havnebyen til Perth. Mitt første besøk var en søndag med cruicebåt nedover Swan River. Jeg fikk en av de beste utsiktsplasser under denne elvereise og hadde en særdeles vital dame (rundt 70) fra Chicago som min nabopassasjer. Hun var snakkesalig på den positive måte ettersom hun hadde mye interessant å berette. Så jeg holdt stort sett kjeft og "tok inn". Hun hadde reist rundt hele verden , og denne gang var hun på Cruise rundt hele Australia. Hun gikk av elvecruiset i Freemantle og hoppet over i den gedigne Cruicelineren (kapasitet 2000+) som lå ved kai. På returen fikk jeg en umåtelig attraktiv dame (rundt 50)fra Italia som nabopassasjer. Hun hadde bodd i Australia i 30 år og var helt australisert, hadde også mye å berette.Stemmen hennes var som en symfoni. Nok en gang måtte jeg beundre "palassene" som overklassen i Perth hadde bygget langs strendene av Swan River. Ifølge kapteinen kostet det dyreste "huset" rundt 200 millioner norske kroner. Alt i alt ble det denne dagen jeg husker best fra Perht. Alt klaffet, strålende sol (rundt 30 grader), kjølende bris og uforglemmelige omgivelsen pluss stimulerende menneskelig selskap. Det er da man føler at man lever!
Men jeg hadde nok et viktig ærende i Freemantle og brukte denne gang toget. Og det var å besøke muligens Australias nest største forhandler av seriøse Didgeridoos, dette blåseinstrument (ligner sveitsiske kuhorn) som er eucaluptus trær uthulet (spist) av termitter (svære maur). Forhandleren heter Didgeridoo Breath og var ledet av en ekstremt humørfyllt japaner. Slagordet for forretningen var : Didgeridoo Breath is fun. Og sannelig var det rock'n roll stemning i opplevelssenteret. Sensasjon, kvalitet og passe "galskap" i en fantastisk miks. Vanlige "trøtte" butikker blir ekstra trøtte i sammenlikning. Storartet opplevelse! Men- Spirit Gallery i Sydney er hakket over i utvalg. Uansett- disse to forhandlere av Didgreidoos er i egen klasse i Australia, og nå har jeg besøkt dem begge! Og i Egersund finnes nå to aldeles enestående didgeridoos som overgår alt du måtte finne i selv Didgeridoo Breath og Spirit Gallery. (Begge kjøpt i Spirit Gallery og lagt ut på nettet av sistnevnte). Som en kjendis en gang har sagt: "Husk at de eventyrlige kapitler i ditt liv kommer når du en sjelden gang lar den kulørfyllte galskap overkjøre den kjedelige fornuft." HEAR, HEAR!!!!
tirsdag 8. desember 2015
Sydney som bekreftelse på oasen Dalane
For å få den nødvendige avstand- og- perspektiv på eget lokalsamfunn i Dalane sett utenfra, er en tur til Sydney absolutt å anbefale. Enda bedre er det å reise fysisk alene hvis du har de nødvendige forutsetninger. Det betyr å beherske tilnærmet flytende engelsk (sterk aksent betyr lite), kunne ta avgjørelser på sparket og være tilstrekkelig utadvent. Ellers bør du ikke reise alene. Da hadde du følt deg ensom og "fortapt" hvis du i tillegg (som jeg) hadde reist uten Ipone!
Som jeg sitter her og blogger, er jeg enda et hakk gladere i min kjære by Egersund enn før turen. Sydney er i ferd å bli "et økonomisk helvete" for middelklassen og de enda lavere lønte. At vi i Dalane tar det som en selvfølge at vi skal eie vår egne boliger, er for de aller fleste i Sydney en stadig mer uoppnåelig drøm. I Sydney må "middelklassen", politifolk, lærere, sykepleiersker o.l. betale opp mot 70 %(!) av nettoinntekten i husleie hvis de skal bo innenfor en radius av 20 km fra Sentrum. De er helt prisgitt utleiers luner når det gjelder plutselig forhøyelse av husleien. Hvis de mukker, så er det utkastelse på flekken! Det betyr igjen at hvis de bosetter seg i "overkommelig" husleie-strøk lenger fra sentrum, blir husleiebesparelsen spist opp av utgifter til transport til arbeidsplassen i sentrum. For ikke å snakke om reisetid daglig! Du snakker om Djevelens alternativ.
(Vi ser faktisk de samme tendenser nå i Stavanger-området).
En annen faktor er de veldige folkemengdene i Sydney sentrum. I shoppingstrøket i Pitt Street hadde jeg en følelse av sild i tønne. For oss som er vant til , i sammenlikning, den folketomme "landsbyen" Egersund er dette som å komme til en annen planet.
Hva har da Egersund som Sydney ikke har? Vi har et naturmessig nærområde så allsidig som knapt noen andre byer i Norge har.
Sykkel- spaserstien Eie-Hellvik. Sykkel-spaserstien Eie-Tengs. Auglend. Egerøy Fyr. Fotlandsfossen. Slettebøvatnet. Varberg. Elverhøy. To elver gjennom sentrum. Vannbassengene. Kontrari. Kråkefjell. Osv.
Som jeg blogger dette slår det meg at Syndey Sentralt har ingen fjell, elver, innsjøer. Det har Egersund!
Men- selvfølgelig har Sydney andre og helt unike severdigheter som bare finnes i Sydney. Mer om dette i neste blogg.
Som jeg sitter her og blogger, er jeg enda et hakk gladere i min kjære by Egersund enn før turen. Sydney er i ferd å bli "et økonomisk helvete" for middelklassen og de enda lavere lønte. At vi i Dalane tar det som en selvfølge at vi skal eie vår egne boliger, er for de aller fleste i Sydney en stadig mer uoppnåelig drøm. I Sydney må "middelklassen", politifolk, lærere, sykepleiersker o.l. betale opp mot 70 %(!) av nettoinntekten i husleie hvis de skal bo innenfor en radius av 20 km fra Sentrum. De er helt prisgitt utleiers luner når det gjelder plutselig forhøyelse av husleien. Hvis de mukker, så er det utkastelse på flekken! Det betyr igjen at hvis de bosetter seg i "overkommelig" husleie-strøk lenger fra sentrum, blir husleiebesparelsen spist opp av utgifter til transport til arbeidsplassen i sentrum. For ikke å snakke om reisetid daglig! Du snakker om Djevelens alternativ.
(Vi ser faktisk de samme tendenser nå i Stavanger-området).
En annen faktor er de veldige folkemengdene i Sydney sentrum. I shoppingstrøket i Pitt Street hadde jeg en følelse av sild i tønne. For oss som er vant til , i sammenlikning, den folketomme "landsbyen" Egersund er dette som å komme til en annen planet.
Hva har da Egersund som Sydney ikke har? Vi har et naturmessig nærområde så allsidig som knapt noen andre byer i Norge har.
Sykkel- spaserstien Eie-Hellvik. Sykkel-spaserstien Eie-Tengs. Auglend. Egerøy Fyr. Fotlandsfossen. Slettebøvatnet. Varberg. Elverhøy. To elver gjennom sentrum. Vannbassengene. Kontrari. Kråkefjell. Osv.
Som jeg blogger dette slår det meg at Syndey Sentralt har ingen fjell, elver, innsjøer. Det har Egersund!
Men- selvfølgelig har Sydney andre og helt unike severdigheter som bare finnes i Sydney. Mer om dette i neste blogg.
lørdag 5. desember 2015
I Australia eksisterer ikke Gud
Etter 13 timer København- Singapore var jo flyturen på drøyt 5 timer til Perth bare "barnematen". Drosjesjåføren var fra Nigeria og hadde lange dager, 12-14 timer, ettersom konkurransen i taxinæringen var hard- spesielt etter at fenomenet Uber var kommet på banen.
Takke seg til å bo i Egersund i motsetning til de golde forsteder i en storby! Omsider skimtet jeg Swan River som er selve årsaken til at Perth ligger der den ligger. Jeg ble satt av midt i sentrum ettersom Terje på reisebyrået hadde plassert meg helt perfekt hva angikk hotell. Hotel Pension som skulle bli mitt hjem de neste 14 dager var usnobbete og hadde passe stor resepsjon med vennlig betjening. Jeg bodde på toppen (7. etasje) og hadde fått det beste rom hva angikk utsikt mot Swan River. Nøkkelkortet måtte også brukes i heisen. Rommet var "knøttlite" i forhold til en del av de hotellrom jeg har bodd på rundt i verden, men det hadde seng med faste madrasser, tiltalende toalett/dusjrom- og- ikke minst- skikkelige leselamper! Som avisoman er det helt avgjørende for meg. Mer trenger jeg ikke.
Hotellet hadde ikke egen restaurant, men utstedte frokostvouchere til bruk i nabohotellet Miss Maud Swedish Hotel som de hadde det beste samarbeide med. Og den frokosten må være enestående i hele Australia. Her snakker vi om allsidig og tiltalende frokostbuffet! Som på norske hoteller.
Frokosten startet 0645, og jeg var alltid første mann på plass. Da var jeg sikret mitt "faste" bord med total utsikt og "kontroll". Staben her var serviceinnstilt og sympatisk så det holder. Christine fra Filippinene ble min spesielle "darling" og Ryan fra Perth my special mate. Jeg brukte to timer på totalopplevelsen hver morgen. Det hadde seg slik at Miss Maud Swiedish Hotel var med i et opplegg med inklusive reisepakker for stort sett pensjonist-ektepar. Reise,hotell og frokost/middag, utflukter og det hele. Blandt alle de "grå hoder" følte jeg meg som en ungsau. Det ble mange interessante samtaler med mange spennende mennesker.
Gågatene Hay og Murray var særdeles intime (Sydney er ikke i nærheten) med flott beplantning. Jeg fant min favorittkafe midt i Myrrays catwalk. Der hadde jeg daglig pause mellom "arbeidsøktene" i alle butikkene formiddag og ettermiddag. .Og du snakker om virkelig antall butikker! Shoppinggale damer hadde gått helt bananas. Det var også særdeles underholdende å studere de forskjellige utgaver av menneskerasen som passerte mitt utendørs bord. En konstant og "endeløs" strøm.
Det er ikke noe som heter søndag i Australia når det gjelder åpne butikker. Søndag er vanlig salgsdag- som i USA. Australia er til de grader et multikulturellt samfunn uten statsreligion. Jeg tror ikke den jevne australer vet hva begrepet religion innebærer.
I så måte hadde jeg en særegen opplevelse min første søndag der. St. Marys Chatedral er en av severdighetene i byen. Jeg var innom under gudstjenesten. I sammenlikning med katedralen i eks. Sydney var det en noe beskjeden bygning. De 30-40 som var tilstede sammenliknet jeg i mitt indre med den samme lille kristne flokken jeg observerte i Havana i påsken 2011 i katedralen der. Like mye som disse var fortapt i Castros sosialistiske "paradis", like mye var "menigheten" i Perth fortapt i "det moderne materialistiske salgshelvetet". For det var fullt salgstrøkk i hele downtown Perth denne varme søndagen. Jeg ble aldeles "håvegalen" av å vandre rundt blandt "hordene" i sentrumsgatene og salgsmaskinene som lå langs disse.
Og da så jeg hva som er den moderne utgave av kirken. Og det er Iphone butikken som den moderne hellige katedral. Og i den katedralen var det en overflod av ekte sanne troende. Hundrevis som nærmest sto andektig rundt de fremlagte hellige Iphonene. Kristendommens Gud har pensjonert seg i Australia.
Takke seg til å bo i Egersund i motsetning til de golde forsteder i en storby! Omsider skimtet jeg Swan River som er selve årsaken til at Perth ligger der den ligger. Jeg ble satt av midt i sentrum ettersom Terje på reisebyrået hadde plassert meg helt perfekt hva angikk hotell. Hotel Pension som skulle bli mitt hjem de neste 14 dager var usnobbete og hadde passe stor resepsjon med vennlig betjening. Jeg bodde på toppen (7. etasje) og hadde fått det beste rom hva angikk utsikt mot Swan River. Nøkkelkortet måtte også brukes i heisen. Rommet var "knøttlite" i forhold til en del av de hotellrom jeg har bodd på rundt i verden, men det hadde seng med faste madrasser, tiltalende toalett/dusjrom- og- ikke minst- skikkelige leselamper! Som avisoman er det helt avgjørende for meg. Mer trenger jeg ikke.
Hotellet hadde ikke egen restaurant, men utstedte frokostvouchere til bruk i nabohotellet Miss Maud Swedish Hotel som de hadde det beste samarbeide med. Og den frokosten må være enestående i hele Australia. Her snakker vi om allsidig og tiltalende frokostbuffet! Som på norske hoteller.
Frokosten startet 0645, og jeg var alltid første mann på plass. Da var jeg sikret mitt "faste" bord med total utsikt og "kontroll". Staben her var serviceinnstilt og sympatisk så det holder. Christine fra Filippinene ble min spesielle "darling" og Ryan fra Perth my special mate. Jeg brukte to timer på totalopplevelsen hver morgen. Det hadde seg slik at Miss Maud Swiedish Hotel var med i et opplegg med inklusive reisepakker for stort sett pensjonist-ektepar. Reise,hotell og frokost/middag, utflukter og det hele. Blandt alle de "grå hoder" følte jeg meg som en ungsau. Det ble mange interessante samtaler med mange spennende mennesker.
Gågatene Hay og Murray var særdeles intime (Sydney er ikke i nærheten) med flott beplantning. Jeg fant min favorittkafe midt i Myrrays catwalk. Der hadde jeg daglig pause mellom "arbeidsøktene" i alle butikkene formiddag og ettermiddag. .Og du snakker om virkelig antall butikker! Shoppinggale damer hadde gått helt bananas. Det var også særdeles underholdende å studere de forskjellige utgaver av menneskerasen som passerte mitt utendørs bord. En konstant og "endeløs" strøm.
Det er ikke noe som heter søndag i Australia når det gjelder åpne butikker. Søndag er vanlig salgsdag- som i USA. Australia er til de grader et multikulturellt samfunn uten statsreligion. Jeg tror ikke den jevne australer vet hva begrepet religion innebærer.
I så måte hadde jeg en særegen opplevelse min første søndag der. St. Marys Chatedral er en av severdighetene i byen. Jeg var innom under gudstjenesten. I sammenlikning med katedralen i eks. Sydney var det en noe beskjeden bygning. De 30-40 som var tilstede sammenliknet jeg i mitt indre med den samme lille kristne flokken jeg observerte i Havana i påsken 2011 i katedralen der. Like mye som disse var fortapt i Castros sosialistiske "paradis", like mye var "menigheten" i Perth fortapt i "det moderne materialistiske salgshelvetet". For det var fullt salgstrøkk i hele downtown Perth denne varme søndagen. Jeg ble aldeles "håvegalen" av å vandre rundt blandt "hordene" i sentrumsgatene og salgsmaskinene som lå langs disse.
Og da så jeg hva som er den moderne utgave av kirken. Og det er Iphone butikken som den moderne hellige katedral. Og i den katedralen var det en overflod av ekte sanne troende. Hundrevis som nærmest sto andektig rundt de fremlagte hellige Iphonene. Kristendommens Gud har pensjonert seg i Australia.
torsdag 3. desember 2015
Oppvarming og avslutning Perth/Sydney.
Avgang kl. 0600 1.november. Ingen tog gikk , så det ble min faste drosjesjåfør Rolf som plukket meg opp ved kinoen.
Der er drosjeturer som ikke er noe mer enn transport fra A til B, og så er der berikende totalopplevelser som med sympatiske Rolf "early in the morning". Rolf hadde mye å berette om artige personopplevelser i Egersund på 1980-tallet. Noen kunne vært overdådige revyinnslag. Så tiden gikk fort til Sola.
Flyturen til København var ordinær, men sannelig er ikke Kastrup noen liten flyplass! Singapore Airlines holder fortsatt på stilen, og det kommer godt med på den 13 timer (!) lange flyturen til Singapore. Changi Airport er kåret flere ganger som "the best in the world", og jeg er helt enig. Den er oversiktlig, informasjonsvennlig og serviceinnstilt. De "kilometerlange" korridorene kunne godt blitt brukt som arenaer for innendørs 10000 meter. Det er da du ser at i sammenlikning er Kastrup "noe puslete" tross alt. Så langt turen til mellomstopp Singapore.
Jeg hopper rett på hjemreisen Sydney-Sola. Min aldeles uunværlige kiropraktor Atle hadde sjekket skjelettet før den en måned lange reise. Alt var i balanse!
Men mens hotell- madrassene i Perth var faste og fine, var det en annen historie på mitt i øvrig utmerkede hotell i Sydney. At madrassene var bløte, er bare det første av 10 fornavn. Så skjedde da også "katastrofen" da jeg hadde en drøy uke igjen. En natt da jeg vridde og vendte meg i varmen, hoppet bekkenet ut av ledd. Så det ble å gå for meget sterk redusert maskin, uten at det svekket totalopplevelsen i Sydney nevneverdig. Det var bare å holde høyt nok marsjtempo og fortrenge smertene (som stikkende kniver). Det er i slike omstendigheter at jeg tenker at dette er "peanuts" i større sammenheng, og det går over. Det gjør det ikke med de som må regelmessig til dialyse og lignende.
Strekningen Sydney- Singapore er på 8 timer, og det ble meeget lange timer for mitt verkende bekken. Jeg vridde meg hele tiden , og mine nabopassasjerer så megetsigende opp i luften. Da vi skulle skifte fly i Singaporet for siste strekning til London, strakte jeg meg i en uheldig vinkel da jeg skulle få ned ryggsekken fra bagasjehyllen. Jeg unner ikke min værste fiende det konsentrerte "smertehelvetet" som gjennomsyret skjelett og muskler da jeg begynte på turen ned midgangen. Jeg måtte faktisk innføre en ny sportsgren- hinking med støtte!
Utfordringen var å nå det korresponderende flyet ettersom transferpassasjerene hadde svært snaut med tid på seg. Vi var forsinket så det holdt. De som har vært på Changi vet at det er "endeløst" nedover fra A1 til B9. Jeg hadde igrunnen gitt opp. Og ettersom det ikke fantes "innvalideassistenter" så sent på natten så det svart ut, beksvart!
Så dukket det opp en dame på rundt 80 som også skulle til London. Hun var virkelig inspirerende og energisk. Ettersom hun også var i siste liten "hang" jeg meg på henne, og vi to dannet "baktroppen". Jeg "hinke-hoppet" mellom "rullebandene" og bet tennene i sammen som best jeg kunne. Vi nådde det akkurat før "gaten" lukket. Uten drahjelp fra den ungdommelige dame hadde jeg ikke blogget dette nå. Jeg hadde fortsatt vært "underveis". Det utrolige var at all denne "hinkehoppingen" fjernet smertenen i bekkenet, så de tretten timene gikk "som en nokså smertefri lek". Det gjorde også resten av turen, inklusive togtur til Egersund!
Atle var syk i dag, jeg får prøve å ringe han igjen i moren. Før den avsindige julehandelses-galskapen setter inn, må iallefall skjelettet være tip-top!
Der er drosjeturer som ikke er noe mer enn transport fra A til B, og så er der berikende totalopplevelser som med sympatiske Rolf "early in the morning". Rolf hadde mye å berette om artige personopplevelser i Egersund på 1980-tallet. Noen kunne vært overdådige revyinnslag. Så tiden gikk fort til Sola.
Flyturen til København var ordinær, men sannelig er ikke Kastrup noen liten flyplass! Singapore Airlines holder fortsatt på stilen, og det kommer godt med på den 13 timer (!) lange flyturen til Singapore. Changi Airport er kåret flere ganger som "the best in the world", og jeg er helt enig. Den er oversiktlig, informasjonsvennlig og serviceinnstilt. De "kilometerlange" korridorene kunne godt blitt brukt som arenaer for innendørs 10000 meter. Det er da du ser at i sammenlikning er Kastrup "noe puslete" tross alt. Så langt turen til mellomstopp Singapore.
Jeg hopper rett på hjemreisen Sydney-Sola. Min aldeles uunværlige kiropraktor Atle hadde sjekket skjelettet før den en måned lange reise. Alt var i balanse!
Men mens hotell- madrassene i Perth var faste og fine, var det en annen historie på mitt i øvrig utmerkede hotell i Sydney. At madrassene var bløte, er bare det første av 10 fornavn. Så skjedde da også "katastrofen" da jeg hadde en drøy uke igjen. En natt da jeg vridde og vendte meg i varmen, hoppet bekkenet ut av ledd. Så det ble å gå for meget sterk redusert maskin, uten at det svekket totalopplevelsen i Sydney nevneverdig. Det var bare å holde høyt nok marsjtempo og fortrenge smertene (som stikkende kniver). Det er i slike omstendigheter at jeg tenker at dette er "peanuts" i større sammenheng, og det går over. Det gjør det ikke med de som må regelmessig til dialyse og lignende.
Strekningen Sydney- Singapore er på 8 timer, og det ble meeget lange timer for mitt verkende bekken. Jeg vridde meg hele tiden , og mine nabopassasjerer så megetsigende opp i luften. Da vi skulle skifte fly i Singaporet for siste strekning til London, strakte jeg meg i en uheldig vinkel da jeg skulle få ned ryggsekken fra bagasjehyllen. Jeg unner ikke min værste fiende det konsentrerte "smertehelvetet" som gjennomsyret skjelett og muskler da jeg begynte på turen ned midgangen. Jeg måtte faktisk innføre en ny sportsgren- hinking med støtte!
Utfordringen var å nå det korresponderende flyet ettersom transferpassasjerene hadde svært snaut med tid på seg. Vi var forsinket så det holdt. De som har vært på Changi vet at det er "endeløst" nedover fra A1 til B9. Jeg hadde igrunnen gitt opp. Og ettersom det ikke fantes "innvalideassistenter" så sent på natten så det svart ut, beksvart!
Så dukket det opp en dame på rundt 80 som også skulle til London. Hun var virkelig inspirerende og energisk. Ettersom hun også var i siste liten "hang" jeg meg på henne, og vi to dannet "baktroppen". Jeg "hinke-hoppet" mellom "rullebandene" og bet tennene i sammen som best jeg kunne. Vi nådde det akkurat før "gaten" lukket. Uten drahjelp fra den ungdommelige dame hadde jeg ikke blogget dette nå. Jeg hadde fortsatt vært "underveis". Det utrolige var at all denne "hinkehoppingen" fjernet smertenen i bekkenet, så de tretten timene gikk "som en nokså smertefri lek". Det gjorde også resten av turen, inklusive togtur til Egersund!
Atle var syk i dag, jeg får prøve å ringe han igjen i moren. Før den avsindige julehandelses-galskapen setter inn, må iallefall skjelettet være tip-top!
mandag 26. oktober 2015
Fremtidens butikker må bli opplevelses-produsenter.
Egersund Sentrumsforening skal ha ros for juleby, visefestivaler, høstmarken og nå Kulturnatt. Sistnevnte var svært så vellykket. Nettopp fordi Egersund Sentrum den kvelden var en felles opplevelses-produsent. Dette forståelige ordet sto i en artikkel forleden i Aftenposten. Og det er helt i tråd jeg på det jeg alltid har hevdet. Vi drukner i varer ingen trenger, og hele handelsgreia blir mer og mer trist og kjedelig.
Og det er greit med happenings enkelte dager gjennom året, men det endrer ikke det faktum at de gamle bysentra tømmes for "de gammeldagse og selvstendige butikker". Fordi folk bor her ikke lenger, men i byggefeltene. De enkelte butikker som vil være med inn i framtiden må tenke på at rammen, opplevelsene og den sosiale setting er like viktig som produktene.
Det samme gjelder hotellene. DinnerShow på Grand i Egersund er et lysende eksempel i så måte. Fotballen i Bundesliga i Tyskland har også forstått at showet og folkelivet rundt kampen er like viktig som selve den fysiske fotballkampen.
Det samme gjelder Eurovisjonens Grand Prix. Det er greit nok med melodiene, men like spennende er de fantastiske lysshowene og antrekket på de opptredende. Det dreier seg om en opplevelses-produserende totalpakke.
For spesialbutikkene gjelder at de blir så opplevelsesrike at de blir et reisemål i seg selv. Klarer du å oppnå at de besøkende fotograferer hverandre inne i "severdigheten" og legger bildene ut på sosiale medier, har du kommet langt.
Det har Hedda og Geir klart med Egersund Chocoladefabrik & Co. Og for de besøkende må det være en eksotisk opplevelse å vite at akkurat den søte lekkerbisken då nyter, kan ikke kjøpes noe annet sted i verden! Da har de besøkende noe å fortelle i selskapslivet.
Hvis jeg hadde vært ung i dag, skulle ha startet på skratsj og med 1 milliard i startkapital i ryggen (rik og idealistisk "onkel"), skulle jeg fått opp og stå et hotell som skulle bli et av klodens mest legendariske på kort tid.
Butikkekspert Natalie Rozborski sier" Uansett hvilke grupper man søker å nå, bør man være annerledes, innovativ og ha en historie å fortelle.
Om destinasjonsbutikker (reisemål i seg selv) sier eksperter at de er en annerledes utfordring. Og at for å lykkes med en destinasjonsbutikk må du kunne tilby noe mer enn pris og et produkt.
Og det er nettopp her dilemmaet for den fysiske delen av den moderne varehandelen oppstår. Shoppingsenterne er kun giret på konsum og dominert av kjedebutikkene. Ingen historier å fortelle, ingen minnerike opplevelser å ta med seg videre, bare produkter og priser. Og idealistene som vil drive "annerledes og spennede butikker" har store vanskeligheter å overvinne. Ikke bare er husleiene skyhøye, men tilgjengeligheten til spennene produkter er også meget begrenset. Kjedene har sikret seg godbitene.
Da kan løsningen være at du får produsentene til å skreddersy produkter for akkurat din butikk. Produkter som kun finnes hos deg, worldwide. For det er også noe som heter internett... Og dette nettet er åpent for "kundebesøk" hvert eneste sekund, hele året gjennom. Så det er også en stadig større utfordring. Men, nettet forteller ingen historier. Og så man aldri glemme de gode historiene som kommer til liv i møtet mellom mennesker. (Stressede konsumenter har ikke tid til å fortelle og høre på historier.)
Og det er greit med happenings enkelte dager gjennom året, men det endrer ikke det faktum at de gamle bysentra tømmes for "de gammeldagse og selvstendige butikker". Fordi folk bor her ikke lenger, men i byggefeltene. De enkelte butikker som vil være med inn i framtiden må tenke på at rammen, opplevelsene og den sosiale setting er like viktig som produktene.
Det samme gjelder hotellene. DinnerShow på Grand i Egersund er et lysende eksempel i så måte. Fotballen i Bundesliga i Tyskland har også forstått at showet og folkelivet rundt kampen er like viktig som selve den fysiske fotballkampen.
Det samme gjelder Eurovisjonens Grand Prix. Det er greit nok med melodiene, men like spennende er de fantastiske lysshowene og antrekket på de opptredende. Det dreier seg om en opplevelses-produserende totalpakke.
For spesialbutikkene gjelder at de blir så opplevelsesrike at de blir et reisemål i seg selv. Klarer du å oppnå at de besøkende fotograferer hverandre inne i "severdigheten" og legger bildene ut på sosiale medier, har du kommet langt.
Det har Hedda og Geir klart med Egersund Chocoladefabrik & Co. Og for de besøkende må det være en eksotisk opplevelse å vite at akkurat den søte lekkerbisken då nyter, kan ikke kjøpes noe annet sted i verden! Da har de besøkende noe å fortelle i selskapslivet.
Hvis jeg hadde vært ung i dag, skulle ha startet på skratsj og med 1 milliard i startkapital i ryggen (rik og idealistisk "onkel"), skulle jeg fått opp og stå et hotell som skulle bli et av klodens mest legendariske på kort tid.
Butikkekspert Natalie Rozborski sier" Uansett hvilke grupper man søker å nå, bør man være annerledes, innovativ og ha en historie å fortelle.
Om destinasjonsbutikker (reisemål i seg selv) sier eksperter at de er en annerledes utfordring. Og at for å lykkes med en destinasjonsbutikk må du kunne tilby noe mer enn pris og et produkt.
Og det er nettopp her dilemmaet for den fysiske delen av den moderne varehandelen oppstår. Shoppingsenterne er kun giret på konsum og dominert av kjedebutikkene. Ingen historier å fortelle, ingen minnerike opplevelser å ta med seg videre, bare produkter og priser. Og idealistene som vil drive "annerledes og spennede butikker" har store vanskeligheter å overvinne. Ikke bare er husleiene skyhøye, men tilgjengeligheten til spennene produkter er også meget begrenset. Kjedene har sikret seg godbitene.
Da kan løsningen være at du får produsentene til å skreddersy produkter for akkurat din butikk. Produkter som kun finnes hos deg, worldwide. For det er også noe som heter internett... Og dette nettet er åpent for "kundebesøk" hvert eneste sekund, hele året gjennom. Så det er også en stadig større utfordring. Men, nettet forteller ingen historier. Og så man aldri glemme de gode historiene som kommer til liv i møtet mellom mennesker. (Stressede konsumenter har ikke tid til å fortelle og høre på historier.)
fredag 23. oktober 2015
Egersund Sentrumsforening med interessant nytenking.
Hvis butikkene i de gamle bysentrum skal ha noen framtid, må det total nytenking til. Kulturnatten som går av stabelen i Egersund i kveld, fredag 23. oktober, er et lysende ekspempel i så måte. Dette er et samarbeid mellom Egersund Sentrumsforening og Kulturkontoret.
Jeg har i årevis hevdet at de vanlige butikker verden over (ikke rene fagbutikker som optikere o.l) må tilføre de besøkende en annen dimensjon enn bare en lite minneverdig utveksling av penger/produkter. Det blir jo så alt for flatt.
At butikker som Mocca, Endre, Laila, Eger Optikk, Tengesdal Sport, Dressmagasinet, Sisu, Min Butikk, Egersund Chocoladefabrik & Co. Roxman, Zavanna m.fl. skal ha minikonserter i butikklokalene denne kveld, viser at det tenkes radikalt nytt fra Sentrumsforeningen.
Verden flommer nemlig over av produkter ingen trenger, men ekte medmenneskelige opplevelser i de moderne salgsmaskinene er nemlig blitt fullstendig mangelvare. Den sterile innredning er til å grine av. Det knyttes ikke noen medmenneskelige opplevelser, som huskes i årevis, til varekjøpet. Det gir ingen mening i det hele tatt.
Å gå inn til sympatiske Berit i bokhandelen (ikke kombinert leketøysbutikk!) i Gågaten og kjøpe en bok tilknyttet den lokale region, gir mening. Å gå inn til Hedda i Egersund Chocoladefabrik & Co. gir en magisk totalopplevelse som ikke kan kopieres noe sted. Det er dette det dreier seg om. Ha noe egenartet og helt spesielt.
For min egen part har jeg aldri vært det minste i tvil om oppskriften, hva enten jeg skulle drevet et bordell eller bedehus, or whatever. (For å si det på Bjerkreimsdialekt).
Oppskriften er like fjellstø som Dovrefjell.
1. Urokkelig seriøsitet.
2. Krystallklar kommunikasjon.
3. Menneskelig miljø i verdensklasse.
4.Saftig underholdning.
MEN- I DEN ABSOLUTTE REKKEFØLGE!!!!
Nr. 4 kan om nødvendig kuttes ut hvis de tre første momenter er på plass. Å prøve seg som underholdningsartist, hvis ikke du er født til det, anbefales absolutt ikke i salgssammenheng. Det kan ødelegge for de tre første og ødelegge , ikke bare salget, men også framtidige besøk. Da er det bedre å leie inn proffer eller talentfulle amatører.
Jeg ønsker Sentrumsforeningen all hell og lykke med dagens satsing. Det eneste jeg uroer meg over er all den andre underholdningen det er på fredag. Skavland, Nytt på Nytt osv. Konkurransen om folks oppmerksomhet er hard.
Men like sikkert er det at den som ikke tør feile, kommer ingensteds. Da visner man bort, enten det er som menneske eller butikk.
For min egen del stenger jeg som vanlig ca. 1500. Men selv om jeg ikke følger Sentrumsforeningens åpningstider, er jeg ingen snylter. Da energiske Solveig fra Sentrumsforeningen spurte om jeg ville bidra med kr. 3000,- til forbedret julebelysing, var svaret kontant JA! Samme med blomster i sommer. Å, jada!
Jeg har i årevis hevdet at de vanlige butikker verden over (ikke rene fagbutikker som optikere o.l) må tilføre de besøkende en annen dimensjon enn bare en lite minneverdig utveksling av penger/produkter. Det blir jo så alt for flatt.
At butikker som Mocca, Endre, Laila, Eger Optikk, Tengesdal Sport, Dressmagasinet, Sisu, Min Butikk, Egersund Chocoladefabrik & Co. Roxman, Zavanna m.fl. skal ha minikonserter i butikklokalene denne kveld, viser at det tenkes radikalt nytt fra Sentrumsforeningen.
Verden flommer nemlig over av produkter ingen trenger, men ekte medmenneskelige opplevelser i de moderne salgsmaskinene er nemlig blitt fullstendig mangelvare. Den sterile innredning er til å grine av. Det knyttes ikke noen medmenneskelige opplevelser, som huskes i årevis, til varekjøpet. Det gir ingen mening i det hele tatt.
Å gå inn til sympatiske Berit i bokhandelen (ikke kombinert leketøysbutikk!) i Gågaten og kjøpe en bok tilknyttet den lokale region, gir mening. Å gå inn til Hedda i Egersund Chocoladefabrik & Co. gir en magisk totalopplevelse som ikke kan kopieres noe sted. Det er dette det dreier seg om. Ha noe egenartet og helt spesielt.
For min egen part har jeg aldri vært det minste i tvil om oppskriften, hva enten jeg skulle drevet et bordell eller bedehus, or whatever. (For å si det på Bjerkreimsdialekt).
Oppskriften er like fjellstø som Dovrefjell.
1. Urokkelig seriøsitet.
2. Krystallklar kommunikasjon.
3. Menneskelig miljø i verdensklasse.
4.Saftig underholdning.
MEN- I DEN ABSOLUTTE REKKEFØLGE!!!!
Nr. 4 kan om nødvendig kuttes ut hvis de tre første momenter er på plass. Å prøve seg som underholdningsartist, hvis ikke du er født til det, anbefales absolutt ikke i salgssammenheng. Det kan ødelegge for de tre første og ødelegge , ikke bare salget, men også framtidige besøk. Da er det bedre å leie inn proffer eller talentfulle amatører.
Jeg ønsker Sentrumsforeningen all hell og lykke med dagens satsing. Det eneste jeg uroer meg over er all den andre underholdningen det er på fredag. Skavland, Nytt på Nytt osv. Konkurransen om folks oppmerksomhet er hard.
Men like sikkert er det at den som ikke tør feile, kommer ingensteds. Da visner man bort, enten det er som menneske eller butikk.
For min egen del stenger jeg som vanlig ca. 1500. Men selv om jeg ikke følger Sentrumsforeningens åpningstider, er jeg ingen snylter. Da energiske Solveig fra Sentrumsforeningen spurte om jeg ville bidra med kr. 3000,- til forbedret julebelysing, var svaret kontant JA! Samme med blomster i sommer. Å, jada!
mandag 19. oktober 2015
En magisk høstens tur på 450 km.
Som annonsert overfor mine facebokkvenner var det grytidlig avgang denne stjerneklare søndags morgen. Den kunne startet med totalkatastrofe. Det var minusgrader, og veiene så ikke så glatte ut. Det var de- til de grader! Det forsto jeg da jeg kjørte opp til den blinkende tankbil ved Hæstad. Den spredte salt over begge kjørebanene og holdt jevn 70 km/t. Jeg var fristet flere ganger til å gasse forbi, men klarte å holde meg i skinnet. Og takk for det! Drangsdalen var speilblank. Det fikk de erfare som smadret hele fronten etter utforkjøring der denne søndags morgen. Bildet av vraket i all sin skrekk og gru vises i dagens utgave av DT. Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd hvis jeg hadde kjørt forbi tankbilen og holdt "sportslig fart" på isholken ned Drangsdalen. Huttetu!
Lang frokost på Maritim i Flekkefjord ble avsluttet med vandring rundt i Sentrum. Det nye kulturhus som nå tar form vil forsterke Flekkefjords idenditet. Den triste murklossen i Egersund er en skrikende kontrast til det arkitektoniske praktbygg vår idylliske naboby vil få. Neste strekning var langs mektige Åptafjorden retning Farsund - og ikke minst Listastrendene. Det tar 2 timer å spasere tur/retur dette natureventyr denne magiske høst-søndag. Og disse strendene hadde jeg nesten for meg selv! Totalt så jeg rundt 10 mennesker utenom bloggeren. Du snakker om å ha en ekstrem naturopplevelse hvor du er i selskap med sjøfuglene, solen, havet og evigheten- nesten helt for deg selv.
Transportetappen til Mandal var grei nok med mye høstfarver. Og sannelig var det høstfarver over mye av farveskalaen opp nedre del av Marnadal til jeg tok over til Konsmo og så Audnedalen til endes til Sveindal. Deretter strake veien til Tonstad. Men Marnardalen og Audnedalen bør alle, som har muligheter til det, opplev en skyfri dag midt i Oktober ! Du vil få et naturminne for livet! For dette er et landskap og en kultur som er en helt egentartet overgang mellom Sørlandets kystregion og heiene lenger inne. Og en stor prosent av rogalendingene har ikke vært her.
En av de store naturopplevelsene i USA er å oppleve trærnes høstfarver i New England statene. Det er så enormt populært, at alle overnattingssteder er booket årevis på forhånd , og bilene kjører i kø.
Faktisk hadde jeg en sterk snev av New England følelse i så måte i Marnadalen/Audnedalen. Uten bilkøer. Det var sterke farver på trærne overalt. Lever jeg, så skal jeg gjenta opplevelsen. Men på andre tider av året kan jeg ikke tenke meg at det er noe særlig å oppleve . Landskapet er alt for lite dramatisk til det.
Det minneverdige kulturinnslag på denne søndagens 450 km etappe var bedehuset i Byremo på toppen av Audnedalen. Jeg fikk bakoversveis da jeg så størrrelsen og arkitekturen. Det må da være landets klart største fysiske bedehus. Jeg fotograferte det fra flere vinkler. Gott a banen! Da jeg senere passerte Byremos ærverdige kirke i anstendig størrelse, forsto jeg dimensjonene av bedehuset. Bedehuset var større med klar margin!
Ankommet Tonstad gikk det strake veien til Sinnes , ned Hunnedalen og til Byrkjedalstunet.
Jeg vil anbefale mine Facebookvenner som vurderer turen, å ta av fra Tonstad mot Egersund.
Det var lange bilkøer av hyttefolk ned Hunnedalen, og solen blendet så kraftig det faktisk var trafikkfarlig å kjøre. Selv med praktfulle høstfarver, var naturopplevelsen helt borte. Det var altfor stressaktig trafikk.
Da jeg skulle kjøre ut fra Vikeså veikro, var trafikken på E39 så kompakt at det var mesten umulig å komme seg innpå. Sølvpilen sto i lange tider på tomgang før jeg omsider med nød og neppe dristet meg innpå.
Men bortsett fra det- en skyfri høstdag i området Marnardal/Audnedal anbefales virkelig! Planlegg nå!
Lang frokost på Maritim i Flekkefjord ble avsluttet med vandring rundt i Sentrum. Det nye kulturhus som nå tar form vil forsterke Flekkefjords idenditet. Den triste murklossen i Egersund er en skrikende kontrast til det arkitektoniske praktbygg vår idylliske naboby vil få. Neste strekning var langs mektige Åptafjorden retning Farsund - og ikke minst Listastrendene. Det tar 2 timer å spasere tur/retur dette natureventyr denne magiske høst-søndag. Og disse strendene hadde jeg nesten for meg selv! Totalt så jeg rundt 10 mennesker utenom bloggeren. Du snakker om å ha en ekstrem naturopplevelse hvor du er i selskap med sjøfuglene, solen, havet og evigheten- nesten helt for deg selv.
Transportetappen til Mandal var grei nok med mye høstfarver. Og sannelig var det høstfarver over mye av farveskalaen opp nedre del av Marnadal til jeg tok over til Konsmo og så Audnedalen til endes til Sveindal. Deretter strake veien til Tonstad. Men Marnardalen og Audnedalen bør alle, som har muligheter til det, opplev en skyfri dag midt i Oktober ! Du vil få et naturminne for livet! For dette er et landskap og en kultur som er en helt egentartet overgang mellom Sørlandets kystregion og heiene lenger inne. Og en stor prosent av rogalendingene har ikke vært her.
En av de store naturopplevelsene i USA er å oppleve trærnes høstfarver i New England statene. Det er så enormt populært, at alle overnattingssteder er booket årevis på forhånd , og bilene kjører i kø.
Faktisk hadde jeg en sterk snev av New England følelse i så måte i Marnadalen/Audnedalen. Uten bilkøer. Det var sterke farver på trærne overalt. Lever jeg, så skal jeg gjenta opplevelsen. Men på andre tider av året kan jeg ikke tenke meg at det er noe særlig å oppleve . Landskapet er alt for lite dramatisk til det.
Det minneverdige kulturinnslag på denne søndagens 450 km etappe var bedehuset i Byremo på toppen av Audnedalen. Jeg fikk bakoversveis da jeg så størrrelsen og arkitekturen. Det må da være landets klart største fysiske bedehus. Jeg fotograferte det fra flere vinkler. Gott a banen! Da jeg senere passerte Byremos ærverdige kirke i anstendig størrelse, forsto jeg dimensjonene av bedehuset. Bedehuset var større med klar margin!
Ankommet Tonstad gikk det strake veien til Sinnes , ned Hunnedalen og til Byrkjedalstunet.
Jeg vil anbefale mine Facebookvenner som vurderer turen, å ta av fra Tonstad mot Egersund.
Det var lange bilkøer av hyttefolk ned Hunnedalen, og solen blendet så kraftig det faktisk var trafikkfarlig å kjøre. Selv med praktfulle høstfarver, var naturopplevelsen helt borte. Det var altfor stressaktig trafikk.
Da jeg skulle kjøre ut fra Vikeså veikro, var trafikken på E39 så kompakt at det var mesten umulig å komme seg innpå. Sølvpilen sto i lange tider på tomgang før jeg omsider med nød og neppe dristet meg innpå.
Men bortsett fra det- en skyfri høstdag i området Marnardal/Audnedal anbefales virkelig! Planlegg nå!
lørdag 17. oktober 2015
Eigersunds eneste ekte religiøse bevegelser
Sånn innimellom leser jeg fredagsutgaven av Agder (Flekkefjord). Det som slår meg når det gjelder religiøs aktivitet, er det fra Flekkefjord og sørover mot Kristiansand som er det virkelige bibelbeltet. Egersund er bare barnemat. Du kan telle annonsene over religiøse møter i Dalane Tidende , og så kan du mangedoble disse med det du finner i lokalavisenes annonser i det virkelig bedehusland på Sørlandet.
Egersund er blitt så beryktet for de såkalte sektene. Disse er i likhet med Islamsk Stat intet annet enn forbryterorganisasjoner som har det til felles med Islams Stat at de begår den dødsforbrytelsen å begrense andre menneskers livsrom. Like lite som IS har noe med ekte muhammedanisme å gjøre. like lite har de tre lokale sekter( som jeg selv er sprunget ut fra) noe som helst med ekte kristendom å gjøre. Organisert pengeutpressing er i tillegg felles for lokalsektene og IS.
Så har vi i Egersund noe mildere form for religiøs villfarelse, som Menighetshuset og andre. Disse må betraktes som først og fremst sosialt berikende felleskap og skader ingen på noen måte. La de ha sin Jesus, sin Hellig Ånd, sitt Israel eller Vår Herre inne i seg. Der finnes ikke den fanatiske undertrykkelsen og åndelige terroren som er til felles med fanatiske sekter verden over , religiøst eller politisk!
Men ekte religiøse bevegelser i Egersund finner du ikke i noen salmesyngende "gudshus" hvor "troen" er organisert og er påprakket utenfra.
Disse nye medmenneskelige og inkluderende forsamlinger lever og ånder fullt og helt for hva som er særdeles viktig for deres livskvalitet. Og fellesnevner er verdens mest utbredte "religion", og navnet er fotball.
Den ekte glød og samhold som tilhengerne av Arsenal, Liverpool, Man U, Eik og Eiger viser her lokalt, vil du aldri finne i noe norsk tradisjonellt "gudshus". Kanskje i Gospel Kor i USA.
Så ekte religiøsitet er noe som naturlig kommer innenfra. Det samhold og ekte vennskap som dypfølt fotballinteresse medfører, vil du aldri finne i noe vanlig "gudshus".
I et leserinnlegg i en av Sørlandets lokalaviser var det en "sann troende" som uttrykte stor skepsis til den lokale prest. Presten var alt for interessert i fotball!!
For meg personlig er fotballinteressen en nødvendig kvalitet i mitt liv. Og for meg finnes det bare en "gud" her , og det er Liverpool! To the end of time- og enda lenger!
Men jeg håper inderlig at EIK rykker opp i 1.divisjon. Det fortjener så absolutt EIK sin trofaste tilhengerskare. Det vil skape en ny dimensjon i Egersund ekte religiøse liv. Og det er selvsagt fotball!
Og så har jeg også plass inne i meg til Eiger, Arsenal, Bryne, Rosenborg og Haugesund.
Beklager, men Viking og Ulf-Sandnes ble aldri min greie.
Nok en gang, jeg håper INDERLIG at EIK rykker opp i 1.divisjon. Det vil gi hele regionen en vitamin-innsprøyting uten like.
Og så lover jeg at jeg til min siste dag vil stå trofast ved Liverpoolsside i gode, og ikke fullt så gode dager!
Egersund er blitt så beryktet for de såkalte sektene. Disse er i likhet med Islamsk Stat intet annet enn forbryterorganisasjoner som har det til felles med Islams Stat at de begår den dødsforbrytelsen å begrense andre menneskers livsrom. Like lite som IS har noe med ekte muhammedanisme å gjøre. like lite har de tre lokale sekter( som jeg selv er sprunget ut fra) noe som helst med ekte kristendom å gjøre. Organisert pengeutpressing er i tillegg felles for lokalsektene og IS.
Så har vi i Egersund noe mildere form for religiøs villfarelse, som Menighetshuset og andre. Disse må betraktes som først og fremst sosialt berikende felleskap og skader ingen på noen måte. La de ha sin Jesus, sin Hellig Ånd, sitt Israel eller Vår Herre inne i seg. Der finnes ikke den fanatiske undertrykkelsen og åndelige terroren som er til felles med fanatiske sekter verden over , religiøst eller politisk!
Men ekte religiøse bevegelser i Egersund finner du ikke i noen salmesyngende "gudshus" hvor "troen" er organisert og er påprakket utenfra.
Disse nye medmenneskelige og inkluderende forsamlinger lever og ånder fullt og helt for hva som er særdeles viktig for deres livskvalitet. Og fellesnevner er verdens mest utbredte "religion", og navnet er fotball.
Den ekte glød og samhold som tilhengerne av Arsenal, Liverpool, Man U, Eik og Eiger viser her lokalt, vil du aldri finne i noe norsk tradisjonellt "gudshus". Kanskje i Gospel Kor i USA.
Så ekte religiøsitet er noe som naturlig kommer innenfra. Det samhold og ekte vennskap som dypfølt fotballinteresse medfører, vil du aldri finne i noe vanlig "gudshus".
I et leserinnlegg i en av Sørlandets lokalaviser var det en "sann troende" som uttrykte stor skepsis til den lokale prest. Presten var alt for interessert i fotball!!
For meg personlig er fotballinteressen en nødvendig kvalitet i mitt liv. Og for meg finnes det bare en "gud" her , og det er Liverpool! To the end of time- og enda lenger!
Men jeg håper inderlig at EIK rykker opp i 1.divisjon. Det fortjener så absolutt EIK sin trofaste tilhengerskare. Det vil skape en ny dimensjon i Egersund ekte religiøse liv. Og det er selvsagt fotball!
Og så har jeg også plass inne i meg til Eiger, Arsenal, Bryne, Rosenborg og Haugesund.
Beklager, men Viking og Ulf-Sandnes ble aldri min greie.
Nok en gang, jeg håper INDERLIG at EIK rykker opp i 1.divisjon. Det vil gi hele regionen en vitamin-innsprøyting uten like.
Og så lover jeg at jeg til min siste dag vil stå trofast ved Liverpoolsside i gode, og ikke fullt så gode dager!
torsdag 15. oktober 2015
Gode og mindre gode opplevelser i høstens Danmark
Den andre av mine to årlige forretningsturer til Danmark var svært så opplevelsesrik. Det gikk i "hundre" ned motorveien til mitt hovedkvarter , Hotel Tønderhus, i den meget gamle by Tønder. Det heter at det sikreste tegnet på at du er blitt gammel som menneske, er at du ser mer bakover enn forover. For meg er det sikreste tegn på at du er blitt "gammel" som sjåfør , er at du trives best i høyre fil på motorvegen. Der trivdes både Sølvpilen og sjåfør like lite som sist gang. Meget betryggende! Som jeg har blogget før, du må konstant ha øynene i alle tre speil. Alle tre! Og spesielt venstre sidespeil!!!
Etter at jeg en av dagene var ferdig med den "forretningsmessige etterretningstjeneste" i tyske Husum, dro jeg like godt de ekstra 15 km til eventyrbyen Frederichstadt lenger sør. Jeg var blitt på det varmeste anbefalt av min hotellvert å gjøre dette. Og hjertelig takk for det! De bilder jeg har lagt ut på facebook forklarer hvorfor.
I Ribe var jeg som sedvanlig innom min kollega Hans som selger oilskin og australske hatter. Våre møter er alltid meget forretningsmessig berikende. Hans har også et originalt innredet lokale. Hvis du først er i Ribe, gå inn i den mektige kirken og betal de 20 kr. for å komme helt til topps i utsiktstårnet. Utsynet er verdt hvert eneste øre og svettedråpe. Kirken som sådan er naken og streng. Etterpå nyter du din middag i mulig Jyllands eldste vertshus, Weiss Stube, hvor det ærverdige gamle gulv er fredet.For en atmosfære! Jeg prøvde et annet spisested denne gang. Maten var grei og lokalet var uendelig mye mer trivelig enn i en McDonald kafe, men, intet spisested i Ribe kan konkurrere med Weiss Stube når det gjelder en aldeles unik totalopplevelse. I så måte ingen flere eksperimenter fra min side.
Sønderborg er en av Danmarks vakreste byer. Byen interesserte meg spesielt ettersom de har bygget inne et megasenter (Borgen) 50 meter fra muligens Danmarks lengste og bratteste gågate. Borgen er i tre etasjer, men den er så til de grader innebygget at hele dette "forretningsmonstrum" ikke arkitektonisk sjenererer omgivelsene det aller minste. Det som skiller dette "moderne shoppinghelvete" fra andre lignende ukulturelle og overflatiske salsgmaskiner, var at "hovedgaten" i mellometasjen gikk i svinger. Men folk med tendenser til klaustrofobi bør holde seg helt unna. Sistnevnte kan imidlertid trygt besøke alle butikkene langs den noe falmende gågate. Koselige og personlige butikker, men hva hjelper det mot tidsånden?
Etter også ha unnagjordt Esbjerg, Veile og mere til bar det hjemover langs den flotteste strekning i Danmark.Først transportetappen Tønder-Nymindegab. Så begynner eventyret. Hvide Sande har fortjent seilt opp som en av Danmarks store turistdestinasjoner. Denne høstsøndagen var det stinn brakke overalt i eventyrbyen. Mesteparten tyskere. Danmark har hatt søndagsåpent lenge, så butikker,restauranter og gater var overfyllt. Her finnes også muligens Danmarks største forhandler av Fjellreven. Selv jeg, som solgte Fjellreven i 40 år, ble helt matt av det aldeles enorme utvalg. Det ble rett og slett for mye.
Så beliggende ved Ringkøbing fjord, milelange strender, klitter og det hele kan Hvide Sande til de grader anbefales.Jeg har bodd på Sømandshjemmet flere ganger, men må vemodig konstantere at det nå er lagt ned og kafeen har blitt frisørsalong!
Er Hvide Sande en reise og opphold verdt, så er det for meg stikk motsatt med Løkken.Etter å ha opplevd trøkket i Hvide Sande, passert den langstrakte og idylliske Limfjorden, var det et sjokk å nok en gang å føle "dødens stillhet" i dette oppreklamerte turiststed. Ingen historie, intet landskap, ingen kultur. Bare en overflod av spisesteder og gudjammerligst kjedelige butikker. Og dette skal vistnok være et av Sommer-Danmarks mest yndede turistmål! Forstå det den som kan!
Etter at jeg en av dagene var ferdig med den "forretningsmessige etterretningstjeneste" i tyske Husum, dro jeg like godt de ekstra 15 km til eventyrbyen Frederichstadt lenger sør. Jeg var blitt på det varmeste anbefalt av min hotellvert å gjøre dette. Og hjertelig takk for det! De bilder jeg har lagt ut på facebook forklarer hvorfor.
I Ribe var jeg som sedvanlig innom min kollega Hans som selger oilskin og australske hatter. Våre møter er alltid meget forretningsmessig berikende. Hans har også et originalt innredet lokale. Hvis du først er i Ribe, gå inn i den mektige kirken og betal de 20 kr. for å komme helt til topps i utsiktstårnet. Utsynet er verdt hvert eneste øre og svettedråpe. Kirken som sådan er naken og streng. Etterpå nyter du din middag i mulig Jyllands eldste vertshus, Weiss Stube, hvor det ærverdige gamle gulv er fredet.For en atmosfære! Jeg prøvde et annet spisested denne gang. Maten var grei og lokalet var uendelig mye mer trivelig enn i en McDonald kafe, men, intet spisested i Ribe kan konkurrere med Weiss Stube når det gjelder en aldeles unik totalopplevelse. I så måte ingen flere eksperimenter fra min side.
Sønderborg er en av Danmarks vakreste byer. Byen interesserte meg spesielt ettersom de har bygget inne et megasenter (Borgen) 50 meter fra muligens Danmarks lengste og bratteste gågate. Borgen er i tre etasjer, men den er så til de grader innebygget at hele dette "forretningsmonstrum" ikke arkitektonisk sjenererer omgivelsene det aller minste. Det som skiller dette "moderne shoppinghelvete" fra andre lignende ukulturelle og overflatiske salsgmaskiner, var at "hovedgaten" i mellometasjen gikk i svinger. Men folk med tendenser til klaustrofobi bør holde seg helt unna. Sistnevnte kan imidlertid trygt besøke alle butikkene langs den noe falmende gågate. Koselige og personlige butikker, men hva hjelper det mot tidsånden?
Etter også ha unnagjordt Esbjerg, Veile og mere til bar det hjemover langs den flotteste strekning i Danmark.Først transportetappen Tønder-Nymindegab. Så begynner eventyret. Hvide Sande har fortjent seilt opp som en av Danmarks store turistdestinasjoner. Denne høstsøndagen var det stinn brakke overalt i eventyrbyen. Mesteparten tyskere. Danmark har hatt søndagsåpent lenge, så butikker,restauranter og gater var overfyllt. Her finnes også muligens Danmarks største forhandler av Fjellreven. Selv jeg, som solgte Fjellreven i 40 år, ble helt matt av det aldeles enorme utvalg. Det ble rett og slett for mye.
Så beliggende ved Ringkøbing fjord, milelange strender, klitter og det hele kan Hvide Sande til de grader anbefales.Jeg har bodd på Sømandshjemmet flere ganger, men må vemodig konstantere at det nå er lagt ned og kafeen har blitt frisørsalong!
Er Hvide Sande en reise og opphold verdt, så er det for meg stikk motsatt med Løkken.Etter å ha opplevd trøkket i Hvide Sande, passert den langstrakte og idylliske Limfjorden, var det et sjokk å nok en gang å føle "dødens stillhet" i dette oppreklamerte turiststed. Ingen historie, intet landskap, ingen kultur. Bare en overflod av spisesteder og gudjammerligst kjedelige butikker. Og dette skal vistnok være et av Sommer-Danmarks mest yndede turistmål! Forstå det den som kan!
lørdag 3. oktober 2015
Når lyden blir borte fra det nyeste fjernsyn.
Da jeg i sin tid fikk ny parabol, koblet jeg til mitt 32 " "gravide" Panasonic (rundt 12 år siden) til to høytalere plassert passe langt fra hverandre i min TV- avis og tenkestue. (Ekstremt koselige 10-12 kvadratmeter). Forsterkeren fra Tecnics ga kanon stereolyd som du ikke kan få fra høytalerne i TVen.
Så ble var tiden inne i 2009 å kjøpe 32" Pioneer flatskjerm. (Den trodde jeg jeg skulle ha de neste 20 årene). Forsterkeren ga fortsatt storartet lydopplevelse.
Men i september 2014 ble forsterkeren "syk" og regulerte lyden "i hytt og pine".
Så var det opp til aldeles uerstattelige Jan Erik Vatnamot hos Elkjøp. Han kom tidlig på kvelden og installerte en hypermoderne Yamaha forsterker som var noe mer "nervøs" enn den gamle. For å få lyd på fjernsynet over høytalerne måtte jeg bruke Yamahas fjernkontroll for å finne det riktige utgangs-lydspor. Jeg måtte trykke på knapp A1 (og ingen andre!) Den nye forsterker var "så fin på det" at dette ikke lot seg gjøre manuelt hvis systemet var "kommet ut av sporet". Dette fungerte aldeles glimrende. Det var bare å trykke på av/på knappen på forsterkeren ettersom A1 allerede var "lagt inn" og kom opp automatisk.
Alle mine fire fjernsynskilder, TV, parabol, DVD og VCR(!) hadde topp stereolyd.
Siden måtte innkjøpes en ekstra digitalboks da NRK la ned det analoge nettet. Det var et litt kludrete arrangement, og da boksen m/opptaksmuligher streiket var tiden inne for ny TV. Opp igjen til El-kjøp. En rykende ny 43 tommers LG (innebygget digitalboks) fanget interessens. Størrelsen passet perfekt i kroken i "tenkestuen". Handelen ble avgjordt og fenomenale Jarle Hovland installerte den ( pluss Apple TV!!!) og fikset tilsendt nytt modem til PCen i samme slengen. Men- nå måtte brukes ny kanal på forsterkeren. Optisk ledning fra TV til forsterker sørget for en eventyrlig lydgjengivelse. Men hvor lenge var Adam i paradis?
I går var lyden borte! Jeg trykte på måfå på knottene på forsterkeren og -utrolig nok- lyden kom fram fra NRK , men ikke parabolen! Når parabolen har vært i ulage før, har det bare vært å trekke ut kontakten og inn igjen- og problemet var løst. Jeg prøvde dette et par ganger i går. Da kom det noe lyd som etterhvert forsvant.
I morges gjorde jeg kort prosess. Trakk ut kontaktene fra både parabol og fjernsyn og inn igjen. Det gjorde susen!! Lyd fra både NRK ,parabol, Apple og hele hurven! Sannelig er det enkleste ofte det mest effektive!!
Så før du ringer etter assistanse og lar blodtrykket stige, ut og inn med alle tilknyttede kontakter!!!
Hvis noen av mine facebookvenner har opplevd noe liknende, vennligst meld fra på facebooken nokså kortfattet. Det er ikke alltid nødvendig med lange avhandlinger som denne!
Så ble var tiden inne i 2009 å kjøpe 32" Pioneer flatskjerm. (Den trodde jeg jeg skulle ha de neste 20 årene). Forsterkeren ga fortsatt storartet lydopplevelse.
Men i september 2014 ble forsterkeren "syk" og regulerte lyden "i hytt og pine".
Så var det opp til aldeles uerstattelige Jan Erik Vatnamot hos Elkjøp. Han kom tidlig på kvelden og installerte en hypermoderne Yamaha forsterker som var noe mer "nervøs" enn den gamle. For å få lyd på fjernsynet over høytalerne måtte jeg bruke Yamahas fjernkontroll for å finne det riktige utgangs-lydspor. Jeg måtte trykke på knapp A1 (og ingen andre!) Den nye forsterker var "så fin på det" at dette ikke lot seg gjøre manuelt hvis systemet var "kommet ut av sporet". Dette fungerte aldeles glimrende. Det var bare å trykke på av/på knappen på forsterkeren ettersom A1 allerede var "lagt inn" og kom opp automatisk.
Alle mine fire fjernsynskilder, TV, parabol, DVD og VCR(!) hadde topp stereolyd.
Siden måtte innkjøpes en ekstra digitalboks da NRK la ned det analoge nettet. Det var et litt kludrete arrangement, og da boksen m/opptaksmuligher streiket var tiden inne for ny TV. Opp igjen til El-kjøp. En rykende ny 43 tommers LG (innebygget digitalboks) fanget interessens. Størrelsen passet perfekt i kroken i "tenkestuen". Handelen ble avgjordt og fenomenale Jarle Hovland installerte den ( pluss Apple TV!!!) og fikset tilsendt nytt modem til PCen i samme slengen. Men- nå måtte brukes ny kanal på forsterkeren. Optisk ledning fra TV til forsterker sørget for en eventyrlig lydgjengivelse. Men hvor lenge var Adam i paradis?
I går var lyden borte! Jeg trykte på måfå på knottene på forsterkeren og -utrolig nok- lyden kom fram fra NRK , men ikke parabolen! Når parabolen har vært i ulage før, har det bare vært å trekke ut kontakten og inn igjen- og problemet var løst. Jeg prøvde dette et par ganger i går. Da kom det noe lyd som etterhvert forsvant.
I morges gjorde jeg kort prosess. Trakk ut kontaktene fra både parabol og fjernsyn og inn igjen. Det gjorde susen!! Lyd fra både NRK ,parabol, Apple og hele hurven! Sannelig er det enkleste ofte det mest effektive!!
Så før du ringer etter assistanse og lar blodtrykket stige, ut og inn med alle tilknyttede kontakter!!!
Hvis noen av mine facebookvenner har opplevd noe liknende, vennligst meld fra på facebooken nokså kortfattet. Det er ikke alltid nødvendig med lange avhandlinger som denne!
fredag 2. oktober 2015
Alle Norges butikker kan lære av Egersund Chokoladefabrik
Egersund kom meget godt fra besøket av NRK sin sommerbåt. Og et foretagende som kom ekstra godt fra sendingen var Egersund Chokoladefabrik & Co.- suverent presentert av sine meeeget sympatiske representanter.
Når nå hele den gamle handelsstrukturen verden over er truet av de gigantiske shoppingsenterne og - ikke minst- netthandelen, bør de som akter å overleve den nærmeste fremtid prøve å kopiere oppskriften av denne helt unike chokoladefabriken.
Du må ha et produktmiks som kun finnes hos din geskjeft - i hele verden!
Du må ha et aldeles originalt lokale som ikke har sin make- i hele verden!
Du må gi de besøkende en totalopplevelse bare din geskjeft kan gi dem- i hele verden!
Alle disse helt nødvendige elementene er på plass hos Egersunds unike Chokoladefabrik.
Du er faktisk nødt til å satse på stjernene for å nå tretoppene! Du må kort og godt drive med noe som blir et reisemål i seg selv - som Egersund Chokoladefabrik & Co.
De aller fleste tilreisende som kommer innom for å se Dinglebenken- og ikke minst sitte på den- de kommer med poser fra nettopp Chokoladebabrikken. De hadde sett programmet.
Da jeg selv fikk den unike sjansen å opptre i programmet - i beste sendetid og helt til slutt- var jeg fra første øyeblikk klokkeklar på at jeg skulle ikke med med et eneste ord drive reklame for det spesielle foretagende jeg opererer.
(Det klarte jo NRK selv med den interessante billedkavalkaden av interiøret).
Hva jeg skulle reklamere for var min koselige og aldeles idylliske by Egersund! Og da måtte jeg jo gi seerne en spesiell grunn til å besøke Egersund- og det er jo Dinglebenken som ikke har sin make noe annet sted på kloden- og det til og med i et lokale som tidligere har vært sauehus fra rundt 1780 til 1930!!
For jeg visste jo at når de først reiser til Egersund for å sitte på Dinglebenken og bli tatt bilde av (!!),(skjer mer og mer etter programmet),
så vet jeg at de besøker flere "vanlige" butikker , restauranter og kafeer.
For meg har dette unike møbelet blitt helt nødvendig for mitt sosiale liv. Og idag har jeg endelig fått den totale prisen. For selve materialene, transporten med svær lastebil fra Riska Sagbruk og det rå-elegante navneskilt designert av artistiske Harald Sørensen hos særdeles dyktige Fuglseth- totalsummen ble kr. 3456,00!!!!!
Hvis du skulle satt hele ideen ut på anbud i en større by med designere osv. innvolvert, kunne du nok tidoblet prisen!
Egersund Chokoladefabrik & Co. og Dinglebenken er levende beviser på at livet gir deg ingen garantier, men magiske muligheter. Magiske muligheter til å berike manges liv.
Jeg vil anbefale sympatiske Hedda og Geir med medarbeidere at de går i et samarbeid med hotellet. Og samarbeidet består av at "desperate butikkeeiere" fra døende bysentra andre steder i Norge overnatter på hotellet og har omvisning på Chokoladefabrikken som en del av "pakken". Så kan de reise hjem igjen med vissheten om at det nytter hvis du bare er "gal og original nok". Det er bare å lære seg utenat de berømte ordene av en legendarisk svensk redaktør. "Det måste vara kvalitet ock sensation"! Sensasjon!!!!!
Når nå hele den gamle handelsstrukturen verden over er truet av de gigantiske shoppingsenterne og - ikke minst- netthandelen, bør de som akter å overleve den nærmeste fremtid prøve å kopiere oppskriften av denne helt unike chokoladefabriken.
Du må ha et produktmiks som kun finnes hos din geskjeft - i hele verden!
Du må ha et aldeles originalt lokale som ikke har sin make- i hele verden!
Du må gi de besøkende en totalopplevelse bare din geskjeft kan gi dem- i hele verden!
Alle disse helt nødvendige elementene er på plass hos Egersunds unike Chokoladefabrik.
Du er faktisk nødt til å satse på stjernene for å nå tretoppene! Du må kort og godt drive med noe som blir et reisemål i seg selv - som Egersund Chokoladefabrik & Co.
De aller fleste tilreisende som kommer innom for å se Dinglebenken- og ikke minst sitte på den- de kommer med poser fra nettopp Chokoladebabrikken. De hadde sett programmet.
Da jeg selv fikk den unike sjansen å opptre i programmet - i beste sendetid og helt til slutt- var jeg fra første øyeblikk klokkeklar på at jeg skulle ikke med med et eneste ord drive reklame for det spesielle foretagende jeg opererer.
(Det klarte jo NRK selv med den interessante billedkavalkaden av interiøret).
Hva jeg skulle reklamere for var min koselige og aldeles idylliske by Egersund! Og da måtte jeg jo gi seerne en spesiell grunn til å besøke Egersund- og det er jo Dinglebenken som ikke har sin make noe annet sted på kloden- og det til og med i et lokale som tidligere har vært sauehus fra rundt 1780 til 1930!!
For jeg visste jo at når de først reiser til Egersund for å sitte på Dinglebenken og bli tatt bilde av (!!),(skjer mer og mer etter programmet),
så vet jeg at de besøker flere "vanlige" butikker , restauranter og kafeer.
For meg har dette unike møbelet blitt helt nødvendig for mitt sosiale liv. Og idag har jeg endelig fått den totale prisen. For selve materialene, transporten med svær lastebil fra Riska Sagbruk og det rå-elegante navneskilt designert av artistiske Harald Sørensen hos særdeles dyktige Fuglseth- totalsummen ble kr. 3456,00!!!!!
Hvis du skulle satt hele ideen ut på anbud i en større by med designere osv. innvolvert, kunne du nok tidoblet prisen!
Egersund Chokoladefabrik & Co. og Dinglebenken er levende beviser på at livet gir deg ingen garantier, men magiske muligheter. Magiske muligheter til å berike manges liv.
Jeg vil anbefale sympatiske Hedda og Geir med medarbeidere at de går i et samarbeid med hotellet. Og samarbeidet består av at "desperate butikkeeiere" fra døende bysentra andre steder i Norge overnatter på hotellet og har omvisning på Chokoladefabrikken som en del av "pakken". Så kan de reise hjem igjen med vissheten om at det nytter hvis du bare er "gal og original nok". Det er bare å lære seg utenat de berømte ordene av en legendarisk svensk redaktør. "Det måste vara kvalitet ock sensation"! Sensasjon!!!!!
onsdag 30. september 2015
Hysteriske foreldre dreper barnets livsmuligheter.
Den legendariske svenske sosialdemokratiske statsminister Tage Erlander uttalte engang "at sosialdemokratiets hovedoppgave var å snekre et solid dansegulv slik at enkeltmenneskene skulle få danse sine egne liv." Gid det var så vel!
Å få danse sine egne liv er snart umulig for den oppvoksende generasjon. Det er tre faktorer som hindrer mennesket i dag å få sin egen identitet. Den første faktoren er satanismen i den ustoppelige markedsføring av allslags unødvendigheter. Mennesket skal ikke ha en egen sjel. Du skal reduseres til en forbruksrobot og hele tiden være utilfreds og misfornøyd. For da fortsetter du å kjøpe deg identitet- hele tiden.
Den andre faktoren er den enda mer innebyggede satanismen som er benevnt sosiale medier. Det skal "alle" få utfolde seg med sine "perfekte liv, hus, ferier osv." og indirekte fortelle deg at er du ikke på dette nivå- minst!- så er du en sosial taper.
Den tredje faktoren som hindrer barnet i å få mot og eventyrlyst er hysterisk overbeskyttende foreldre. I en tankevekkende artikkel i Dagbladets magasin nå lørdag skrev en filosof at neste skritt i trygghets-hysteriske foreldres kontroll av barnet var at de tok mobilkontrollen et steg videre. Og det var at barnet ved fødsel fikk inn-operert en chips under huden som gjorde at foreldrene hvert eneste sekund kunne kontrollere hvor barna befant seg. Et fangenskap like oversiktlig som med burhøner.
Hele det moderne samfunn er gjennomsyret av en trygghetsnarkomani som rett og slett berøver mange mennesker muligheten for å leve. For akkurat der er jeg helt enig med Vladimir Putin: "Livet kan bare nytes ved å leve. og i den sammenheng kreves et visst nivå av risiko."
Mor til skøyteløper Koss uttalte engang på TV noe jeg aldri glemmer. Og det var at fra Johan Olav var ganske lille hadde hun podet inn i ham at alltid i sitt indre skulle ha to bilder. Det ene var av eiketreet. Du skulle ha solide røtter og solid idenditet. Men du skulle ikke bli en blodfattig heimføding. Du skulle samtidig ha bildet av kongeørna inne i deg slik at "hele verden" kunne bli det sosiale dansegulv du opptrådte på. Helt i tråd med dette er vismannens ord: "Reis ut i verden, møt din skjebne og kom hjem som et helt menneske."
Hele det moderne samfunn er jo redusert til en kombinasjon av sosial konsentrasjonsleir og materialistisk søppelhaug. Jeg ønsker meg aldeles ikke tilbake til hest-og-kjerre, utedassen, bedehusets fordømmende pietisme og det hele. Vi lever lenger i dag , og vi lever bedre og mye mer opplyst.
Men det jeg savner fra 1950-tallet er gledens forventning over at vi skulle få et mye bedre og mindre fordømmende samfunn. Og det har vi fått- til de grader!
Men så var det da prisen vi har betalt for dette! Filosof Steincke sier" De fleste hadde hatt mye å glede seg over, hvis vi bare hadde hatt tid!" For uten tid og livsglede blir livsmulighetene oppspist av en forjaget eksistens. Og hva slags liv er det?
Et race hvor vi aldri er "nedpå" og hele vårt sjeleliv og identitet er lagret i den siste Iphone! Nå kommer snart Iphone 6, for ikke å snakke om 6s!
Jeg vil avslutte med noen ord på veggen bak PCen. " Det er viktig å være seg sjøl, forutsatt at du har et sjøl å være! Å være seg sjøl kan bety at man ikke forfalsker seg selv for å innfri andres og samfunnets forventinger!" Så - nå sparte mine facebookvenner noen kroner på psykolog!
Å få danse sine egne liv er snart umulig for den oppvoksende generasjon. Det er tre faktorer som hindrer mennesket i dag å få sin egen identitet. Den første faktoren er satanismen i den ustoppelige markedsføring av allslags unødvendigheter. Mennesket skal ikke ha en egen sjel. Du skal reduseres til en forbruksrobot og hele tiden være utilfreds og misfornøyd. For da fortsetter du å kjøpe deg identitet- hele tiden.
Den andre faktoren er den enda mer innebyggede satanismen som er benevnt sosiale medier. Det skal "alle" få utfolde seg med sine "perfekte liv, hus, ferier osv." og indirekte fortelle deg at er du ikke på dette nivå- minst!- så er du en sosial taper.
Den tredje faktoren som hindrer barnet i å få mot og eventyrlyst er hysterisk overbeskyttende foreldre. I en tankevekkende artikkel i Dagbladets magasin nå lørdag skrev en filosof at neste skritt i trygghets-hysteriske foreldres kontroll av barnet var at de tok mobilkontrollen et steg videre. Og det var at barnet ved fødsel fikk inn-operert en chips under huden som gjorde at foreldrene hvert eneste sekund kunne kontrollere hvor barna befant seg. Et fangenskap like oversiktlig som med burhøner.
Hele det moderne samfunn er gjennomsyret av en trygghetsnarkomani som rett og slett berøver mange mennesker muligheten for å leve. For akkurat der er jeg helt enig med Vladimir Putin: "Livet kan bare nytes ved å leve. og i den sammenheng kreves et visst nivå av risiko."
Mor til skøyteløper Koss uttalte engang på TV noe jeg aldri glemmer. Og det var at fra Johan Olav var ganske lille hadde hun podet inn i ham at alltid i sitt indre skulle ha to bilder. Det ene var av eiketreet. Du skulle ha solide røtter og solid idenditet. Men du skulle ikke bli en blodfattig heimføding. Du skulle samtidig ha bildet av kongeørna inne i deg slik at "hele verden" kunne bli det sosiale dansegulv du opptrådte på. Helt i tråd med dette er vismannens ord: "Reis ut i verden, møt din skjebne og kom hjem som et helt menneske."
Hele det moderne samfunn er jo redusert til en kombinasjon av sosial konsentrasjonsleir og materialistisk søppelhaug. Jeg ønsker meg aldeles ikke tilbake til hest-og-kjerre, utedassen, bedehusets fordømmende pietisme og det hele. Vi lever lenger i dag , og vi lever bedre og mye mer opplyst.
Men det jeg savner fra 1950-tallet er gledens forventning over at vi skulle få et mye bedre og mindre fordømmende samfunn. Og det har vi fått- til de grader!
Men så var det da prisen vi har betalt for dette! Filosof Steincke sier" De fleste hadde hatt mye å glede seg over, hvis vi bare hadde hatt tid!" For uten tid og livsglede blir livsmulighetene oppspist av en forjaget eksistens. Og hva slags liv er det?
Et race hvor vi aldri er "nedpå" og hele vårt sjeleliv og identitet er lagret i den siste Iphone! Nå kommer snart Iphone 6, for ikke å snakke om 6s!
Jeg vil avslutte med noen ord på veggen bak PCen. " Det er viktig å være seg sjøl, forutsatt at du har et sjøl å være! Å være seg sjøl kan bety at man ikke forfalsker seg selv for å innfri andres og samfunnets forventinger!" Så - nå sparte mine facebookvenner noen kroner på psykolog!
mandag 28. september 2015
Hjernens helse avgjør din totale helse
Å bli angrepet av kreft eller Altzheimer ligger utenfor enkeltmenneskets kontroll. Kanskje med unntak av ekstrem røyking som resulterer i lungekreft.
Denne helgen leste jeg en interessant artikkel om forholdet mellom hjernens helse og kroppens helse. Og det er at hjernens helse har stor betydning for din fysiske helse. Personlig har jeg vært svært så oppmerksom på akkurat dette særdeles viktig forhold.
Storsamfunnet er gledelig oppmerksom på at muskler er ferskvare, og at legemet må trimmes konstant, ikke minst etter som årene siger på. Men det samme storsamfunn later ikke til være nok fokusert på den muskelen i kroppen du alltid kan holde ung. Vel og merker hvis du er blandt de heldige som unngår demens og lignende. Og det betyr at hjernemuskelen må trimmes regelmessig. For det første bør du som "godt voksen" beholde barnets naturlige nyssgjerrighet i deg hele tiden. Du må kort og godt følge med i tiden! Og så¨må du være sosial aktiv. Og så hjelper det ALDELES ENORMT med solid dose humør.
Så selv om du skulle være sterkt fysisk handicapped, så kan du ved hjelp av fantastisk facebook holde kontakten med din venneskare regelmessig. For meg hadde det vært nesten utenkelig i dag å ikke kunne bruke blogg og facebook hele tiden.
Er du så heldig å ha fysikken i behold i godt voksen alder er det av aller største betydning at du får deg noen turkamerater. Torsdagsklubben i Egersund er lysende eksempel i så måte.
Og når det gjelder den viktige sosiale kompetansen er Mandsangerne i Egersund blandt den aller sikreste medisin mot tilbaketrukket ensomhet. Damene er mye flinkere enn mennene til å ha venninnetreff med kaffe på en kafe. Derfor er det ekstra viktig for "det sterke kjønn" å noen nære venner som de kan betro ting til som de ikke engang våger å lufte overfor fruen.
Og bestevenn betyr ikke nødvendigvis omgangsvenn. Personlig har jeg mange bestevenner som jeg treffer rundt den magiske Dinglebenken i Saloon Kakadu. Det er vår felles arena. Slike venner er som stjernene. Du vet de er der selv om du ikke treffer dem hver dag.
Min omgangsvenn er ufattelig ungdommelige Andreas i Arendal. Vi holder regelmessig kontakt ved hjelp av mailer (helt avgjørende) Jeg er et par ganger i året i Arendal og Andreas et par ganger i Egersund. Perfekt oppskrift.Du skal nemlig ikke besøke din venn så ofta at han blir lei deg.
I dag hadde jeg besøk av min barndomsvenn Per Einar. Vi vokste opp sammen, gikk på samme skole og sprang inn ut av våre felles hjem omtrendt som søsken. Etter endt utdannelse slo han seg ned i Sandnes, stiftet familie og ble etterhvert "borte" for meg.
I dag var han innom, men selv om det er årevis siden vi så hverandre sist, var det fra første sekund som i "gamle dager". Han har alltid vært min rake motsetning når det gjelder utadventhet. Men nå idag oppdaget jeg en mye mer frigjordt og utadvendt Per Einar. En alvorlig sjukdom har faktisk "frigjordt hans indre" som, ifølge ham selv, han før ikke har vært i nærheten av. En gledelig utvikling.
Så fikk han også oppleve Dinglebenkens magiske sosiale dimensjon. Mens han satt på benken og pratet, holdt jeg kjeft (!) som instruert av han på forhånd via facebook. Mens han pratet om interessante emner, kom det inn et ungt par nordfra som jeg ikke hadde sett før. Jeg plasserte paret med den største selvfølge ved siden av Per Einar på Dinglebenken og satte igang en prat med paret på direkten. De forlot butikken litt senere med et sosialt minne for livet, og Per Einar tok igjen over pratingen. Det føltes som han hadde reist fra Egersund i går og ikke for 40-50 år siden. Slitesterke vennskap er ofte slik.
Denne helgen leste jeg en interessant artikkel om forholdet mellom hjernens helse og kroppens helse. Og det er at hjernens helse har stor betydning for din fysiske helse. Personlig har jeg vært svært så oppmerksom på akkurat dette særdeles viktig forhold.
Storsamfunnet er gledelig oppmerksom på at muskler er ferskvare, og at legemet må trimmes konstant, ikke minst etter som årene siger på. Men det samme storsamfunn later ikke til være nok fokusert på den muskelen i kroppen du alltid kan holde ung. Vel og merker hvis du er blandt de heldige som unngår demens og lignende. Og det betyr at hjernemuskelen må trimmes regelmessig. For det første bør du som "godt voksen" beholde barnets naturlige nyssgjerrighet i deg hele tiden. Du må kort og godt følge med i tiden! Og så¨må du være sosial aktiv. Og så hjelper det ALDELES ENORMT med solid dose humør.
Så selv om du skulle være sterkt fysisk handicapped, så kan du ved hjelp av fantastisk facebook holde kontakten med din venneskare regelmessig. For meg hadde det vært nesten utenkelig i dag å ikke kunne bruke blogg og facebook hele tiden.
Er du så heldig å ha fysikken i behold i godt voksen alder er det av aller største betydning at du får deg noen turkamerater. Torsdagsklubben i Egersund er lysende eksempel i så måte.
Og når det gjelder den viktige sosiale kompetansen er Mandsangerne i Egersund blandt den aller sikreste medisin mot tilbaketrukket ensomhet. Damene er mye flinkere enn mennene til å ha venninnetreff med kaffe på en kafe. Derfor er det ekstra viktig for "det sterke kjønn" å noen nære venner som de kan betro ting til som de ikke engang våger å lufte overfor fruen.
Og bestevenn betyr ikke nødvendigvis omgangsvenn. Personlig har jeg mange bestevenner som jeg treffer rundt den magiske Dinglebenken i Saloon Kakadu. Det er vår felles arena. Slike venner er som stjernene. Du vet de er der selv om du ikke treffer dem hver dag.
Min omgangsvenn er ufattelig ungdommelige Andreas i Arendal. Vi holder regelmessig kontakt ved hjelp av mailer (helt avgjørende) Jeg er et par ganger i året i Arendal og Andreas et par ganger i Egersund. Perfekt oppskrift.Du skal nemlig ikke besøke din venn så ofta at han blir lei deg.
I dag hadde jeg besøk av min barndomsvenn Per Einar. Vi vokste opp sammen, gikk på samme skole og sprang inn ut av våre felles hjem omtrendt som søsken. Etter endt utdannelse slo han seg ned i Sandnes, stiftet familie og ble etterhvert "borte" for meg.
I dag var han innom, men selv om det er årevis siden vi så hverandre sist, var det fra første sekund som i "gamle dager". Han har alltid vært min rake motsetning når det gjelder utadventhet. Men nå idag oppdaget jeg en mye mer frigjordt og utadvendt Per Einar. En alvorlig sjukdom har faktisk "frigjordt hans indre" som, ifølge ham selv, han før ikke har vært i nærheten av. En gledelig utvikling.
Så fikk han også oppleve Dinglebenkens magiske sosiale dimensjon. Mens han satt på benken og pratet, holdt jeg kjeft (!) som instruert av han på forhånd via facebook. Mens han pratet om interessante emner, kom det inn et ungt par nordfra som jeg ikke hadde sett før. Jeg plasserte paret med den største selvfølge ved siden av Per Einar på Dinglebenken og satte igang en prat med paret på direkten. De forlot butikken litt senere med et sosialt minne for livet, og Per Einar tok igjen over pratingen. Det føltes som han hadde reist fra Egersund i går og ikke for 40-50 år siden. Slitesterke vennskap er ofte slik.
fredag 25. september 2015
Når en avislesende generasjon langsomt dør ut
En kjent norsk politiker uttalte en gang "at alt henger sammen med alt". Og den ekstreme tekniske utviklingen verden nå opplever, etterlater mye arbeidsløshet og stressede menneskeskjebner. Se bare på hva som skjer innen avisbransjen og de dramatiske konsekvenser det har fått for mange, mange som trodde de hadde "trygge" jobber og framtidsutsikter.
Grunnen til at jeg blogger dette, er at de nyeste tall i dag viser at avisene har tapt hundretusenvis av lesere på papir det siste året. Denne utvikling pågår med uforminsket styrke. Nå leser "de unge" avisene på mobil- over den ganske verden.Selv som avisoman- leser flere papiravier daglig- må jeg også innom på nettet for å sjekke de siste nyheter på riksavisene. Det er selvsagt utenkelig å gå tilbake til "tiden som engang var". Da var avisleserne fullstendig prisgitt til dels journalister og deres syn på saken. Med veldig engasjement har jo de sosiale medier tilført menneskelivet en dimensjon som bare vokser. På godt og vondt.
Men ettersom behovet for papir blir mindre, så stenges papirfabrikkene på stripe. Det tidligere lokomotivet Norske Skog sliter nå med milliardgjeld. Og ettersom Google og Facebook har fått kontroll på milliardbeløp av reklamekroner bare i Norge ( med minimal skatt), så forsvinner reklameinntekter og nødvendige skatteinntekter ut av landet. Og Norge som nasjon taper velferd og jobber. Det er slik det fungerer.
Og når det gjelder handelsutviklingen i de gamle bysentrum (som jeg er så opptatt av), kom jeg over noen interessante tall nå lørdag i Stavanger Aftenblad. Det gjaldt salgsutviklingen i Sandnes. I tiden før Kvadrat foregikk jo "all" handel i Langgata. I første halvdel i 2015 var totalhandelen i Sandnes Sentrum ( Kvadrat er ikke med i regnestykket!) for 949 millioner. Og av disse sto sentrumsbutikkene for 146 milloner. De mindre shoppingsentrene i sentrum (Amfi,Maxi og Bystasjonen) sto for resten,796 millioner.
Og det betyr at av sentrumshandelen i Sandnes har de "gammeldagse" butikkene snaut 16% av omsetningen, mens de før hadde 100%! Det skulle fortelle alt om den stille revolusjon som foregår overalt. Den har vært som alderdommen. Den sniker seg innpå deg uten at du merker det.
I Egersund er vi så heldige at befolkningen er så liten at vi har sluppet skjebnen til Sandnes og Haugesund. Hadde vi hatt like mange innbyggere som Haugesund, hadde det nå ligget et "Amandasenter" sannsynligvis på Slettebø , og Egersund Sentrum ville vært enda mer dødt. Heldigvis har vi fått et koselig Eikunda Amfi som en moderne og utvidet "kjøpmannen på hjørnet" i tillegg at vi har en Sentrumsforening som "står på".
Kjernetiden salgsmessig i Egersund Sentrums "gamle" butikker er fra 1100-1500. Det praktiserer jeg nå med unntak av at jeg stenger ca. 1500 (etter behov). Det er for meg mer enn tilstrekkelig. Jeg diskuterte dette med en kjent person innen detaljhandelen i byen. Svaret kom kontant:" Nå i den daue sesong er 1200-1400 nok!"
Hvis du rusler rundt i Egersund en vanlig hverdag utenom sommer og jul, vil du nok forstå at vedommende er inne på noe.
Så i likhet med avisbransjen er det nok mange i detaljhandelen som har like usikre jobber. For ikke å snakke om oljå og alle levereandører som er avhengige av den.
Med hest, 6 kyr, 48 sauer, 19 griser og en passelig flokk høner klarte de faktisk å overleve på Hovland Gard i Helleland i min tid. Uten internett og mobiltelefon!
Grunnen til at jeg blogger dette, er at de nyeste tall i dag viser at avisene har tapt hundretusenvis av lesere på papir det siste året. Denne utvikling pågår med uforminsket styrke. Nå leser "de unge" avisene på mobil- over den ganske verden.Selv som avisoman- leser flere papiravier daglig- må jeg også innom på nettet for å sjekke de siste nyheter på riksavisene. Det er selvsagt utenkelig å gå tilbake til "tiden som engang var". Da var avisleserne fullstendig prisgitt til dels journalister og deres syn på saken. Med veldig engasjement har jo de sosiale medier tilført menneskelivet en dimensjon som bare vokser. På godt og vondt.
Men ettersom behovet for papir blir mindre, så stenges papirfabrikkene på stripe. Det tidligere lokomotivet Norske Skog sliter nå med milliardgjeld. Og ettersom Google og Facebook har fått kontroll på milliardbeløp av reklamekroner bare i Norge ( med minimal skatt), så forsvinner reklameinntekter og nødvendige skatteinntekter ut av landet. Og Norge som nasjon taper velferd og jobber. Det er slik det fungerer.
Og når det gjelder handelsutviklingen i de gamle bysentrum (som jeg er så opptatt av), kom jeg over noen interessante tall nå lørdag i Stavanger Aftenblad. Det gjaldt salgsutviklingen i Sandnes. I tiden før Kvadrat foregikk jo "all" handel i Langgata. I første halvdel i 2015 var totalhandelen i Sandnes Sentrum ( Kvadrat er ikke med i regnestykket!) for 949 millioner. Og av disse sto sentrumsbutikkene for 146 milloner. De mindre shoppingsentrene i sentrum (Amfi,Maxi og Bystasjonen) sto for resten,796 millioner.
Og det betyr at av sentrumshandelen i Sandnes har de "gammeldagse" butikkene snaut 16% av omsetningen, mens de før hadde 100%! Det skulle fortelle alt om den stille revolusjon som foregår overalt. Den har vært som alderdommen. Den sniker seg innpå deg uten at du merker det.
I Egersund er vi så heldige at befolkningen er så liten at vi har sluppet skjebnen til Sandnes og Haugesund. Hadde vi hatt like mange innbyggere som Haugesund, hadde det nå ligget et "Amandasenter" sannsynligvis på Slettebø , og Egersund Sentrum ville vært enda mer dødt. Heldigvis har vi fått et koselig Eikunda Amfi som en moderne og utvidet "kjøpmannen på hjørnet" i tillegg at vi har en Sentrumsforening som "står på".
Kjernetiden salgsmessig i Egersund Sentrums "gamle" butikker er fra 1100-1500. Det praktiserer jeg nå med unntak av at jeg stenger ca. 1500 (etter behov). Det er for meg mer enn tilstrekkelig. Jeg diskuterte dette med en kjent person innen detaljhandelen i byen. Svaret kom kontant:" Nå i den daue sesong er 1200-1400 nok!"
Hvis du rusler rundt i Egersund en vanlig hverdag utenom sommer og jul, vil du nok forstå at vedommende er inne på noe.
Så i likhet med avisbransjen er det nok mange i detaljhandelen som har like usikre jobber. For ikke å snakke om oljå og alle levereandører som er avhengige av den.
Med hest, 6 kyr, 48 sauer, 19 griser og en passelig flokk høner klarte de faktisk å overleve på Hovland Gard i Helleland i min tid. Uten internett og mobiltelefon!
onsdag 23. september 2015
Oktoberfesten starten på fremtidens Egersund
Når jeg nå ser på det "eksklusive beitet" av åpningstalere på årets oktoberfest i Egersund, slår det meg hvilken ære det var for meg å få åpne Oktoberfesten første lørdag i fjor.
Jeg hadde terpet og terpet et par måneder i forveien for å meddele "noe underholdende vettug" de ca. 7 minutter jeg hadde til rådighet. Jeg hadde i bakhodet legendariske Winston Churchill sin evige oppskrift når det gjaldt taler. " Skal talen vare en halvtime, kan jeg ta det på sparket. Skal den vare rundt 7 minutter, må jeg ha minst to måneder på å forberede meg."
Det jeg bl.a. sa - og som gikk rett hjem- til forsamlingen som var helt taus (!), var at " Djevelen trives best blandt sure folk. Og hvor enn Hans Majestet Fanden befant seg akkurat denne kvelden, så var han iallefall ikke på Oktoberfesten i Egersund. For her var bare blide folk over hele fjøla. Det kunne jeg se selv uten mine lesebriller. Og når de tilstedeværende blir spurt i framtiden hvor de befant seg akkurat denne kvelden, så var det på "åndelig oppbyggelsesmøte" sammen med HERREN (pekefinger opp i lufta) og 1200 "sanne troende", som sannelig var troende til litt av hvert.
Videre fortalte jeg "at da jeg kom hjem fra ølfesten i Munchen i 1974, var jeg sikker på at det "ville gå hundre år" før vi skulle oppleve noe lignede i den gang pietisiske Egersund. Og- nå -40 år senere- er det et faktum! Du tror det ikke før du ser det. Virkeligheten overgår fantasien".
For oss som var oppvokst i "gudelig bakstreverske Egersund" på 1950-tallet, er den "lyse åndelige situasjonen" i dagens Egersund til sammenlikning som å befinne seg i et annet stjernesystem.Vi fikk Vinmonopol i 1987 (så fort går tiden), og senere øl i butikkene. Dommedagspredikantene i KrF ble avslørt som de bakstreverste bløffmakere de vitterlig var. Egersund overlevde og utviklet seg.
Men mer enn noe annet er det Oktoberfesten som har definert det åpne, varme og inkluderende "nye" Egersund. Oktoberfesten er et magisk barn av et meget lykkelig ekteskap som jeg sa i åpningstalen.
Harald Berentsen er den vidsynte, kontante og myndige far.
Kulturfenomenet Egersunds Mandsangere er den kjærlige og kunstnerisk mor.
Og Egersund Musikkorps anført av ustoppelige Axel Seglem er jordmor.
Dette er en vinn-vinn-vinn-vinn situasjonen for hele kommunen. Berentsen Brygghus tjener meget bra, som igjen er grunnlag for solide skatteinntekter for Eigersund.
Hotellet er smikkfullt, og de tilreisende gjester legger igjen mye kroner i byens butikker.
Mandsangerne får en saftig økonomisk innsprøytning som gjør at de kan investere i sitt innkjøpte lokale i Skriveralmenningen, og samtidig ha en spennende årlig utenlandstur for sangerne med livsledsagerskene.
Oktoberfesten er blitt det den er takket være at byens politiske miljø ikke er involvert i det hele tatt. Byteltet er riktignok kommunalt, men Harald Berentsen har demonstrert at det går an å leie inn et eget telt for anledningen. Eigersunds ordfører får den ære å være en av åpningstalerne. Det er det eneste politiske innslag, og det er mer enn nok!
I gamle dager hadde vi sveivetelefon, og ølsalget i Eigersund foregikk fra en nitrist bølgeblikkbunkers i Årstaddalen. Like nitrist som de gammeldagse bedehusene.
Nå har vi Iphone og Oktoberfestival i Egersund. Verden går sannelig fremover!
Jeg hadde terpet og terpet et par måneder i forveien for å meddele "noe underholdende vettug" de ca. 7 minutter jeg hadde til rådighet. Jeg hadde i bakhodet legendariske Winston Churchill sin evige oppskrift når det gjaldt taler. " Skal talen vare en halvtime, kan jeg ta det på sparket. Skal den vare rundt 7 minutter, må jeg ha minst to måneder på å forberede meg."
Det jeg bl.a. sa - og som gikk rett hjem- til forsamlingen som var helt taus (!), var at " Djevelen trives best blandt sure folk. Og hvor enn Hans Majestet Fanden befant seg akkurat denne kvelden, så var han iallefall ikke på Oktoberfesten i Egersund. For her var bare blide folk over hele fjøla. Det kunne jeg se selv uten mine lesebriller. Og når de tilstedeværende blir spurt i framtiden hvor de befant seg akkurat denne kvelden, så var det på "åndelig oppbyggelsesmøte" sammen med HERREN (pekefinger opp i lufta) og 1200 "sanne troende", som sannelig var troende til litt av hvert.
Videre fortalte jeg "at da jeg kom hjem fra ølfesten i Munchen i 1974, var jeg sikker på at det "ville gå hundre år" før vi skulle oppleve noe lignede i den gang pietisiske Egersund. Og- nå -40 år senere- er det et faktum! Du tror det ikke før du ser det. Virkeligheten overgår fantasien".
For oss som var oppvokst i "gudelig bakstreverske Egersund" på 1950-tallet, er den "lyse åndelige situasjonen" i dagens Egersund til sammenlikning som å befinne seg i et annet stjernesystem.Vi fikk Vinmonopol i 1987 (så fort går tiden), og senere øl i butikkene. Dommedagspredikantene i KrF ble avslørt som de bakstreverste bløffmakere de vitterlig var. Egersund overlevde og utviklet seg.
Men mer enn noe annet er det Oktoberfesten som har definert det åpne, varme og inkluderende "nye" Egersund. Oktoberfesten er et magisk barn av et meget lykkelig ekteskap som jeg sa i åpningstalen.
Harald Berentsen er den vidsynte, kontante og myndige far.
Kulturfenomenet Egersunds Mandsangere er den kjærlige og kunstnerisk mor.
Og Egersund Musikkorps anført av ustoppelige Axel Seglem er jordmor.
Dette er en vinn-vinn-vinn-vinn situasjonen for hele kommunen. Berentsen Brygghus tjener meget bra, som igjen er grunnlag for solide skatteinntekter for Eigersund.
Hotellet er smikkfullt, og de tilreisende gjester legger igjen mye kroner i byens butikker.
Mandsangerne får en saftig økonomisk innsprøytning som gjør at de kan investere i sitt innkjøpte lokale i Skriveralmenningen, og samtidig ha en spennende årlig utenlandstur for sangerne med livsledsagerskene.
Oktoberfesten er blitt det den er takket være at byens politiske miljø ikke er involvert i det hele tatt. Byteltet er riktignok kommunalt, men Harald Berentsen har demonstrert at det går an å leie inn et eget telt for anledningen. Eigersunds ordfører får den ære å være en av åpningstalerne. Det er det eneste politiske innslag, og det er mer enn nok!
I gamle dager hadde vi sveivetelefon, og ølsalget i Eigersund foregikk fra en nitrist bølgeblikkbunkers i Årstaddalen. Like nitrist som de gammeldagse bedehusene.
Nå har vi Iphone og Oktoberfestival i Egersund. Verden går sannelig fremover!
tirsdag 22. september 2015
Den store hønsetellingen i Bjerkreim 1951
Jeg er født i nyastova på selveste Bjerkreim gard som har gitt bygda navn. Da bestemor og bestefar ga garden over til onkel Knut , flyttet de inn i et lite hus på andre siden av garden. For å spe på den stakkarslige alderstrygden, hadde de høns i et stort hønsehus og solgte egg.
Familien min var regelmessig i Bjerkreim, og for hvert besøk ble jeg mer og mer nysgjerrig på hvor mange høns det var i hønseflokken. Og hvordan i all verden skulle jeg finne ut av det? Dette grublet jeg mer og mer over og og måtte bare finne ut av det. Jeg brukte den bomsikre oppskriften: Grundig analyse, konklusjon og så handling.
I forrommet til hønsehuset var det to svære metalltønner, type med bilringer. Der var lagret kornet som var føden for hønsene. Når lageret var nesten tomt kom det ny forsyning m/lastebil på mandager.
På nabogarden var det et brødrepar som jeg innviet i den utspekulerte planen. De skulle være mine medhjelpere. Og som takk for deltakelsen skulle de få sukker og sjokolade. Og planen var som følger: En søndag når alle voksne på gardene var i kirken, og begge tønnene var nesten tomme for korn, skulle vi slå til. Og det gjorde vi til gangs med aldeles katastrofalt utfall.
Da kysten var klar gikk vi inn gjennom nettingdøren til hønsegården og jaget alle hønsene gjennom luken inn i hønsehuset. Lillebror sprang inn og skalket luken med sitt legeme. Jeg stilte meg opp ved den første tomme tønne og beordret storebror til å fange høns og levere til meg som skulle stå for tellingen. Storebror hadde lange bein og gjorde en effektiv jogg. Han leverte høne på flaksende høne, og jeg talte hønene ettersom jeg stappet dem ettertrykkelig ned i den første tønne. Da denne ble full (!), la vi på et lokk med to steiner oppå. (Steinene hadde jeg hentet dagen før). Og er det et øyeblikk jeg husker krystallklart til mitt siste øyeblikk på kloden, så er det dette. I den første tønna var det et lite hull i siden helt i bunnen, og ut stakk en gul livløs fot fra en av de hvite italienerne(hønserasen). Jeg pirket borti foten og sa til storebror." Hvorfor er høna så stille nå når vi har det så kjekt?" Storebror kikket lenge og vel på den gule foten "Hu e sikkert bara sure!"
Men så- da vi skulle begynne på tønne nr. 2, kom plutselig far til brødrene inn i hønsehuset. Vi hadde brukt lenger tid på "opptellingen" enn beregnet, og han hørte spetakkelet da han kom fra kirken. Akkurat da forsto vi hva slags galematias vi hadde gitt oss ut på. Summa- summarum! 37 døde høner! De ble fraktet i en sekk og dumpet i Bjerkreimselva en etter en og fløt nedover med baken i været på sin siste reis. Det eneste som manglet var at hele Bjerkerims befolkning sto i svarte klær langs bredden og sang i kor Den store hvite flokk vi se!
Men saken fikk et etterspill. Min fader som hadde fraktet bestemor og bestefar til og fra kirke gjorde kort prosess. Jeg fikk valget. Enten å tømme sparebørsene og betale alle døde høns, pluss de overlevende som måtte slaktes ( du kan ikke sette inn ny halv besetning, det blir "borgerkrig". Eller å få så mye ris på blanke baken at jeg ikke kunne sitte på den det neste året! Medhjelperne var "uskyldige". Jeg hadde lokket dem ut "i fordervelsen". Jeg var så feig at jeg "betalte meg ut av situasjonen". Faderen og undertegnede kjørte sporenstrekst til Hans Hafsø på Koldalsveien og fraktet 57 unge høner tilbake til Bjerkreim. Bestefar og bestemor fikk helt ny hønseflokk. Hele familien fikk mange gode hønsemiddager. Og jeg fikk endelig vite hvor mange høns det var i hønsegården! Men det kostet meg dyrt! Men i det lange løp en billig lærepenge. Du er ansvarlig for dine gjerninger!! Det hadde kanskje vært en ide at politikerne også "hadde tellet høns"- og lært av det!
Familien min var regelmessig i Bjerkreim, og for hvert besøk ble jeg mer og mer nysgjerrig på hvor mange høns det var i hønseflokken. Og hvordan i all verden skulle jeg finne ut av det? Dette grublet jeg mer og mer over og og måtte bare finne ut av det. Jeg brukte den bomsikre oppskriften: Grundig analyse, konklusjon og så handling.
I forrommet til hønsehuset var det to svære metalltønner, type med bilringer. Der var lagret kornet som var føden for hønsene. Når lageret var nesten tomt kom det ny forsyning m/lastebil på mandager.
På nabogarden var det et brødrepar som jeg innviet i den utspekulerte planen. De skulle være mine medhjelpere. Og som takk for deltakelsen skulle de få sukker og sjokolade. Og planen var som følger: En søndag når alle voksne på gardene var i kirken, og begge tønnene var nesten tomme for korn, skulle vi slå til. Og det gjorde vi til gangs med aldeles katastrofalt utfall.
Da kysten var klar gikk vi inn gjennom nettingdøren til hønsegården og jaget alle hønsene gjennom luken inn i hønsehuset. Lillebror sprang inn og skalket luken med sitt legeme. Jeg stilte meg opp ved den første tomme tønne og beordret storebror til å fange høns og levere til meg som skulle stå for tellingen. Storebror hadde lange bein og gjorde en effektiv jogg. Han leverte høne på flaksende høne, og jeg talte hønene ettersom jeg stappet dem ettertrykkelig ned i den første tønne. Da denne ble full (!), la vi på et lokk med to steiner oppå. (Steinene hadde jeg hentet dagen før). Og er det et øyeblikk jeg husker krystallklart til mitt siste øyeblikk på kloden, så er det dette. I den første tønna var det et lite hull i siden helt i bunnen, og ut stakk en gul livløs fot fra en av de hvite italienerne(hønserasen). Jeg pirket borti foten og sa til storebror." Hvorfor er høna så stille nå når vi har det så kjekt?" Storebror kikket lenge og vel på den gule foten "Hu e sikkert bara sure!"
Men så- da vi skulle begynne på tønne nr. 2, kom plutselig far til brødrene inn i hønsehuset. Vi hadde brukt lenger tid på "opptellingen" enn beregnet, og han hørte spetakkelet da han kom fra kirken. Akkurat da forsto vi hva slags galematias vi hadde gitt oss ut på. Summa- summarum! 37 døde høner! De ble fraktet i en sekk og dumpet i Bjerkreimselva en etter en og fløt nedover med baken i været på sin siste reis. Det eneste som manglet var at hele Bjerkerims befolkning sto i svarte klær langs bredden og sang i kor Den store hvite flokk vi se!
Men saken fikk et etterspill. Min fader som hadde fraktet bestemor og bestefar til og fra kirke gjorde kort prosess. Jeg fikk valget. Enten å tømme sparebørsene og betale alle døde høns, pluss de overlevende som måtte slaktes ( du kan ikke sette inn ny halv besetning, det blir "borgerkrig". Eller å få så mye ris på blanke baken at jeg ikke kunne sitte på den det neste året! Medhjelperne var "uskyldige". Jeg hadde lokket dem ut "i fordervelsen". Jeg var så feig at jeg "betalte meg ut av situasjonen". Faderen og undertegnede kjørte sporenstrekst til Hans Hafsø på Koldalsveien og fraktet 57 unge høner tilbake til Bjerkreim. Bestefar og bestemor fikk helt ny hønseflokk. Hele familien fikk mange gode hønsemiddager. Og jeg fikk endelig vite hvor mange høns det var i hønsegården! Men det kostet meg dyrt! Men i det lange løp en billig lærepenge. Du er ansvarlig for dine gjerninger!! Det hadde kanskje vært en ide at politikerne også "hadde tellet høns"- og lært av det!
fredag 18. september 2015
Opplevelsestur med start Egersund Torv
Egersund er i helt egen klasse blandt byene i Rogaland når det gjelder hurtigst mulig å få kontakt med "villmark" med utgangspukt byens torv- og kun ved bruk av apostlenes hester (beina!).
Den korte turen er jo opp på Varberg, eller Kontrari på andre side av indre havn.
Men jeg har et annet forslag til de som ønsker noe annet enn Vannbassengene- og mye mer variert. Du starter på torvet med kurs Sandbakkene. Kommet midtveis her tar du skarpt til høyre og opp den stupbratte bakken mot Sorpetjødne. Da har du fått varmet opp kroppsmaskineriet. Strekningen her forbi Årstadtjødne er en diamant av en naturopplevelse. Sett deg på benken her ved siden denne naturidyllen rett opp av den hektiske trafikken rett under i Årstaddalen. Du føler deg et godt stykke borte fra "sivilisasjonen".
Siden bærer det til venstre og opp på toppen av Årstadfjellet. Pass på at etter "fjellbestigningen" går du på den stien som har kontakt med Sandtjødne på strekket mot parkeringsplassen . Deretter er det ned Hobdalen og langs Slettebøvatnet mot Mjølhus. De som ikke har spasert dette strekket før, vil få en aha-opplevelse. Aldri opplever du perlen Slettebøvatnet så storslagent som fra "den andre side".
Mjølhus bro- Dalane Videregåend Skole er ren transportetappe. Strekningen Grønne Bråden- Tengs er muligens en ukjent opplevelse for mange sentrums-egersundere. Det lange strekket på toppen før nedstigningen til industriområdet er et "øde område" med myr og kyr. Derfor blir overgangen ned bakkene mot industriklyngen så voldsom.
På dette stadium at vandringen er det muligens tid for en kopp kaffe med tilbehør på Kosen. Strekningen Tengs -Eie er noe alle byer kan misunne oss. Du får med deg det fossende utløp av en av Norges mest produktive lakseelver og idyllen langs Vingård. Her snakker du om livskvalitet!
Stopp noen øyeblikk på jernbanebrua og ta inn Varberg og indre havn i ditt indre.
Denne turen gir deg en sjelden variasjon av naturopplevelser og sivilisasjon på et nokså konsentrert område. Den må jo passe ypperlig for vennepar som er i normal god fysisk form og vil ha en fellesopplevelse som styrker båndene med minner som varer i lange tider.
Du behøver ikke dyrt turutstyr for turen. Lette fjellstøvler, ullundertøy og lett bomullsjakke pluss dongeribukser (å jada!) holder mer enn nok. Jeg forutsetter at det er oppholdsvær.Turen gir like god mosjon i regnvær, men den totale opplevelse blir liten i forhold til godt turvær med skiftende skydekke og temperatur midt på treet.
Planlegg turen nå mens du venter besøk av slekt, venner og bekjente som ikke bor i Egersund. Og jeg gjentar- dette er en overkommelig tur for de aller fleste. Det er bare å ta den tiden man trenger. Og mobil og pulsmåler bør ligge hjemme for anledningen.
NB! Jeg har selvsagt ikke glemt den virkelig store naturopplevelsen lokalt. Og det er turen Midbrød- Eigerøy fyr. Men her må du bruke bil, du kan tidvis risikere "å gå i kø", og du får ikke den store miksen opplevelsesmessig som på den jeg har foreslått.
Uansett- god tur!
Den korte turen er jo opp på Varberg, eller Kontrari på andre side av indre havn.
Men jeg har et annet forslag til de som ønsker noe annet enn Vannbassengene- og mye mer variert. Du starter på torvet med kurs Sandbakkene. Kommet midtveis her tar du skarpt til høyre og opp den stupbratte bakken mot Sorpetjødne. Da har du fått varmet opp kroppsmaskineriet. Strekningen her forbi Årstadtjødne er en diamant av en naturopplevelse. Sett deg på benken her ved siden denne naturidyllen rett opp av den hektiske trafikken rett under i Årstaddalen. Du føler deg et godt stykke borte fra "sivilisasjonen".
Siden bærer det til venstre og opp på toppen av Årstadfjellet. Pass på at etter "fjellbestigningen" går du på den stien som har kontakt med Sandtjødne på strekket mot parkeringsplassen . Deretter er det ned Hobdalen og langs Slettebøvatnet mot Mjølhus. De som ikke har spasert dette strekket før, vil få en aha-opplevelse. Aldri opplever du perlen Slettebøvatnet så storslagent som fra "den andre side".
Mjølhus bro- Dalane Videregåend Skole er ren transportetappe. Strekningen Grønne Bråden- Tengs er muligens en ukjent opplevelse for mange sentrums-egersundere. Det lange strekket på toppen før nedstigningen til industriområdet er et "øde område" med myr og kyr. Derfor blir overgangen ned bakkene mot industriklyngen så voldsom.
På dette stadium at vandringen er det muligens tid for en kopp kaffe med tilbehør på Kosen. Strekningen Tengs -Eie er noe alle byer kan misunne oss. Du får med deg det fossende utløp av en av Norges mest produktive lakseelver og idyllen langs Vingård. Her snakker du om livskvalitet!
Stopp noen øyeblikk på jernbanebrua og ta inn Varberg og indre havn i ditt indre.
Denne turen gir deg en sjelden variasjon av naturopplevelser og sivilisasjon på et nokså konsentrert område. Den må jo passe ypperlig for vennepar som er i normal god fysisk form og vil ha en fellesopplevelse som styrker båndene med minner som varer i lange tider.
Du behøver ikke dyrt turutstyr for turen. Lette fjellstøvler, ullundertøy og lett bomullsjakke pluss dongeribukser (å jada!) holder mer enn nok. Jeg forutsetter at det er oppholdsvær.Turen gir like god mosjon i regnvær, men den totale opplevelse blir liten i forhold til godt turvær med skiftende skydekke og temperatur midt på treet.
Planlegg turen nå mens du venter besøk av slekt, venner og bekjente som ikke bor i Egersund. Og jeg gjentar- dette er en overkommelig tur for de aller fleste. Det er bare å ta den tiden man trenger. Og mobil og pulsmåler bør ligge hjemme for anledningen.
NB! Jeg har selvsagt ikke glemt den virkelig store naturopplevelsen lokalt. Og det er turen Midbrød- Eigerøy fyr. Men her må du bruke bil, du kan tidvis risikere "å gå i kø", og du får ikke den store miksen opplevelsesmessig som på den jeg har foreslått.
Uansett- god tur!
torsdag 17. september 2015
Siste offer for butikkdøden.
Dagens Næringsliv har en artikkel 11.9. med overskrift Siste offer for butikkdøden. Artikkelen henviser til at den tradisjonsrike kjeden Macy´s i USA må stenge 40 butikker etter svakt salg. Og de er ikke de eneste. Det siste året vil 1800 kjedebutikker stenge i USA. I tillegg har RadioSchack , en elkjede med 4000 utsalg gått konkurs.
Årsaken er at stadig større del av av detaljhandelen i verdens største økonomi skjer på nett. Og dette vil ubønnhørlig komme overalt på kloden. Med stadig mer bomstasjoner og høye parkeringsutgifter, vil de kommende generasjoner simpelthen bruke sin tid og penger på annet enn å shoppe fysisk. Konklusjonen i artikkelen er klar. Middelklassebutikker i middelklassekjøpesenter vil forsvinne. De gir ikke lenger mening.
Analysene viser at halvparten av alle shoppingsenterne i USA vil forsvinne de neste 15-20 årene. De har utspilt sin rolle. Det samme vil skje overalt. Det skjer allerede i Kina i ekspressfart. Der har de ikke hatt noe erfaring med butikker i sentrum. Så de moderne kinesere har gått rett på nett. De shoppingsenterne som kineserne kopierte fra Vesten var det ikke bruk for i et Kina som i ekspressfart har beveget seg inn i framtidens ultramoderne detaljhandel.
Jeg har hevdet det til kjedsommelighet. Fysiske butikker i de gammeldagse bysentrum må mikse originalitet, underholdning og kvalitet (troverdighet). Ellers er det bare å begynne avviklingen.
Jeg skal ikke legg bort i Egersund Sentrumsforenings politikk. De har gjordt mye positivt for byen. Men var det en ide å samle alle medlemmene for å få belyst et påtrengende spørsmål? Og det er dette.
Hvordan skal de enkelte butikker i Egersund sentrum møte framtiden for å overleve? Dette nødvendige og påtrengende spørsmål må liggi i bakhodet til alle oss som driver butikker i Egersund Sentrum for øyeblikket.
For min egen del kan jeg bare tilføye at dette spørsmålet måtte jeg konfrontere for mange år siden. Det er derfor jeg ser framtiden lyst i møte. Mitt australske prosjekt pluss Dinglebenken er svært så inspirerende og spennende samarbeidspartnere.
Årsaken er at stadig større del av av detaljhandelen i verdens største økonomi skjer på nett. Og dette vil ubønnhørlig komme overalt på kloden. Med stadig mer bomstasjoner og høye parkeringsutgifter, vil de kommende generasjoner simpelthen bruke sin tid og penger på annet enn å shoppe fysisk. Konklusjonen i artikkelen er klar. Middelklassebutikker i middelklassekjøpesenter vil forsvinne. De gir ikke lenger mening.
Analysene viser at halvparten av alle shoppingsenterne i USA vil forsvinne de neste 15-20 årene. De har utspilt sin rolle. Det samme vil skje overalt. Det skjer allerede i Kina i ekspressfart. Der har de ikke hatt noe erfaring med butikker i sentrum. Så de moderne kinesere har gått rett på nett. De shoppingsenterne som kineserne kopierte fra Vesten var det ikke bruk for i et Kina som i ekspressfart har beveget seg inn i framtidens ultramoderne detaljhandel.
Jeg har hevdet det til kjedsommelighet. Fysiske butikker i de gammeldagse bysentrum må mikse originalitet, underholdning og kvalitet (troverdighet). Ellers er det bare å begynne avviklingen.
Jeg skal ikke legg bort i Egersund Sentrumsforenings politikk. De har gjordt mye positivt for byen. Men var det en ide å samle alle medlemmene for å få belyst et påtrengende spørsmål? Og det er dette.
Hvordan skal de enkelte butikker i Egersund sentrum møte framtiden for å overleve? Dette nødvendige og påtrengende spørsmål må liggi i bakhodet til alle oss som driver butikker i Egersund Sentrum for øyeblikket.
For min egen del kan jeg bare tilføye at dette spørsmålet måtte jeg konfrontere for mange år siden. Det er derfor jeg ser framtiden lyst i møte. Mitt australske prosjekt pluss Dinglebenken er svært så inspirerende og spennende samarbeidspartnere.
torsdag 10. september 2015
Når byens sentrum dør
Hvor brutal den moderne shoppingsivilisasjon kan være overfor de gamle bysentra, er det bare å reise til Bryne for å se. Jeg gikk på handelsskole på Bryne i 1962 og fikk et sterkt forhold til Bryne sentrum. I det store frikvarter var det å vandre gjennom Storgaten ned til konditoriet på Torget og kjøpe dagens wienerbrød. Det var et aktivt og sosialt butikkmiljø langs hele Storgata den gang. Livsvarige minner!!
I dag er Bryne sentrum "øde og tomt" ettersom "alle" butikkene har flyttet over til salgsmaskinen M44. Det er det samme mønsteret overalt i Norge. Mens jeg blogger dette er Egersund sentrum blåst for folk. Selv om jeg av og til har "pirket" i Egersund Sentrumsforening, er jeg svært fornøyd med at Sentrumsforeningen har stått på og forsinket "avfolkingen" av sentrum. Det er bare å reise til Flekkefjord og Farsund for å se hva som skjer uten en kraftfull sentrumsforening.
Nå er jeg faktisk en av de nålevende "forretningsdrivende" i Egersund Sentrum som fra orkesterplass har fulgt en handelssivilisasjons ferd fra rundt 1950 mot det tomme sentrum vi ser i dag. Vi har juleby i Egersund, Oktoberfestival, Visefestival og Bluesfestival. Det trekker folk til byen- de dager det står på. Men du kan ikke leve på disse begrensede dager når det gjelder å lønne de butikkansatte og samtidig betale husleie.
For å overleve som forretningsdrivende i et "gammeldags" bysentrum i dag må du ha noe helt ekstraordinært å tilby. Det betyr at du må være selvstendig og ikke medlem av noen kjede.Det er ikke tvil om at dimensjonen enestående opplevelse må være på plass. Ellers er du sjanseløs. Vi drukner jo i produkter som ingen trenger og kjedebutikker som er så kjedelige at man kan få helt fnatt.
Ålesund handelssentrum er nok den byen i Norge som har fått framtiden mest brutalt i fleisen. Jeg skal sitere fra en avisartikkel:" Ålesund sentrum var konstruert for å gjøre et rikere sosialt liv mulig. Men i dag årelates Ålesund sentrum. Den er blitt stedet for stengte butikker og folketomme gater. Og vi har en merkverdig fornemmelse av at en handelssivilisasjon er over. Ålesund sentrum er nå overlatt til seg selv og glir langsomt over som kulisse. Kjøpesentrene på Moa (Ålesunds Kvadrat) derimot representerer det nye Norge."
Og fra mitt ståsted ser jeg at det samme skjer nå i Egersund Sentrum. De utenlandske turister som har vært innom meg de siste dagene har alle bemerket "den folketomme byen".
Bryne hadde sin egen utgave av Egerhallen. Der var det vinmonopol og flere kjente kjedebutikker. Det hjalp ingenting. For Bryne Torg (?) var hverken det ene eller det andre. Nå står den tom.
Egerhallens skjebne opptar meg virkelig. Når "drageren" ICA nå forsvinner blir det "kulslig" for ElKjøp som nærmeste nabo. Det blir det sannelig også for de få butikkene som er igjen "på prærien" i 2. etasje.
Når vi snakker om "prærien" så tenker jeg også på de butikker som er i "avkroken" i 2. etasje på Amfi Eikunda. Det er noe som heter"ute av øye og ute av sinn".
Utenom de store naturopplevelsene jeg har hatt på New Zealand, har det vært ekstra interessant å oppleve en butikkstruktur som i "gamle dager" i Norge. På New Zealand er det fortsatt "handelsreisende" som reiser rundt til alle butikkene. Kjedebutikker er sjelden vare. De mest originale jeg har vært innom vil jeg huske resten av min tid. Og akkurat den dimensjonen av spesiell opplevelse forsvinner mer og mer i en glatt forretningsverden som er mer og mer gørrkjedelig. Var det dette vi virkelig ønsket oss????
I dag er Bryne sentrum "øde og tomt" ettersom "alle" butikkene har flyttet over til salgsmaskinen M44. Det er det samme mønsteret overalt i Norge. Mens jeg blogger dette er Egersund sentrum blåst for folk. Selv om jeg av og til har "pirket" i Egersund Sentrumsforening, er jeg svært fornøyd med at Sentrumsforeningen har stått på og forsinket "avfolkingen" av sentrum. Det er bare å reise til Flekkefjord og Farsund for å se hva som skjer uten en kraftfull sentrumsforening.
Nå er jeg faktisk en av de nålevende "forretningsdrivende" i Egersund Sentrum som fra orkesterplass har fulgt en handelssivilisasjons ferd fra rundt 1950 mot det tomme sentrum vi ser i dag. Vi har juleby i Egersund, Oktoberfestival, Visefestival og Bluesfestival. Det trekker folk til byen- de dager det står på. Men du kan ikke leve på disse begrensede dager når det gjelder å lønne de butikkansatte og samtidig betale husleie.
For å overleve som forretningsdrivende i et "gammeldags" bysentrum i dag må du ha noe helt ekstraordinært å tilby. Det betyr at du må være selvstendig og ikke medlem av noen kjede.Det er ikke tvil om at dimensjonen enestående opplevelse må være på plass. Ellers er du sjanseløs. Vi drukner jo i produkter som ingen trenger og kjedebutikker som er så kjedelige at man kan få helt fnatt.
Ålesund handelssentrum er nok den byen i Norge som har fått framtiden mest brutalt i fleisen. Jeg skal sitere fra en avisartikkel:" Ålesund sentrum var konstruert for å gjøre et rikere sosialt liv mulig. Men i dag årelates Ålesund sentrum. Den er blitt stedet for stengte butikker og folketomme gater. Og vi har en merkverdig fornemmelse av at en handelssivilisasjon er over. Ålesund sentrum er nå overlatt til seg selv og glir langsomt over som kulisse. Kjøpesentrene på Moa (Ålesunds Kvadrat) derimot representerer det nye Norge."
Og fra mitt ståsted ser jeg at det samme skjer nå i Egersund Sentrum. De utenlandske turister som har vært innom meg de siste dagene har alle bemerket "den folketomme byen".
Bryne hadde sin egen utgave av Egerhallen. Der var det vinmonopol og flere kjente kjedebutikker. Det hjalp ingenting. For Bryne Torg (?) var hverken det ene eller det andre. Nå står den tom.
Egerhallens skjebne opptar meg virkelig. Når "drageren" ICA nå forsvinner blir det "kulslig" for ElKjøp som nærmeste nabo. Det blir det sannelig også for de få butikkene som er igjen "på prærien" i 2. etasje.
Når vi snakker om "prærien" så tenker jeg også på de butikker som er i "avkroken" i 2. etasje på Amfi Eikunda. Det er noe som heter"ute av øye og ute av sinn".
Utenom de store naturopplevelsene jeg har hatt på New Zealand, har det vært ekstra interessant å oppleve en butikkstruktur som i "gamle dager" i Norge. På New Zealand er det fortsatt "handelsreisende" som reiser rundt til alle butikkene. Kjedebutikker er sjelden vare. De mest originale jeg har vært innom vil jeg huske resten av min tid. Og akkurat den dimensjonen av spesiell opplevelse forsvinner mer og mer i en glatt forretningsverden som er mer og mer gørrkjedelig. Var det dette vi virkelig ønsket oss????
onsdag 9. september 2015
Det religiøse liv i Flekkefjord og Egersund.
Når jeg av og til dundrer løs på "sektemiljøet" som jeg kommer fra, er det ikke ment som noe som helst personangrep. Det er kun for å så et frø hos enkelte som sitter i "det åndelige fangenskapet" og vise dem veien ut til friheten og et mye mer menneskeverdig liv. Og det er nettopp det mørkemennene som leder disse sektene er ansvarlige for. De begrenser menneskers rett til å leve frie religiøse liv. De er intet annet enn forbrytere og åndelige parasitter som skulle vært bak lås og slå for lenge siden.
Når det gjelder religøse sekter så har tydeligvis Oslos journalister fått det for seg at dette er et fenomen kun i Egersund i Norge. Fullstendig feil! Den mest kvalmende gudeligheten begynner litt lenger sør mot Flekkefjord. Jeg sjekket Dalane Tidende og Agder (Flekkefjord Tidende) sist fredag. I DT var det annonsert 8 religiøse møter og i Agder var det 22 (!).
Og "gudeligheten" blir mer og mer påtrengende i form av bedehus og desslike jo lenger sør du kommer. Dette har tydeligvis ikke Oslojournalistene fått med seg. De tre berømte sektene i Egersund ( jeg kommer fra en av dem) har ingenting med religion å gjøre. Det er sosiale systemer som har et falsk skinn av kristendom og er egentlig åndelig sett organiserte forbryterske terrorregimer. De har like lite med ekte kristendom å gjøre som Islams Stat har å gjøre med ekte nestenkjærlig islam.
Når jeg har mine frokoster på Hotell Maritim i Flekkefjord enkelte søndagers morgen merker jeg at gudeligheten har et mye kraftigere grep på Flekkefjord enn i Egersund. Jeg kan følge med alle de som går i kirken og i tillegg er jo bedehuset svært sentralt.
Da jeg var på dyreskuen nå søndag i Lyngdal slo det meg at "de gudelige bygninger" var mye mer tilstede på hele strekket enn i Dalane. Jeg har aldri før vært så opptatt av dette ettersom alle religioner (også kristendommen) er grunnlagt på fri diktning. Den hellige treenighet kan betraktes på samme måte som eventyrfortellingene av Asbjørnsen og Moe.
For de som hopper nå i stolen er det bare å anskaffe seg den meget opplysende boken av Kjell Kristensen med tittel "Da Gud ble til". "En dristig og original bok om hvorfor og hvordan de ulike religionene har oppstått og utviklet seg".
De moderne samfunn med USA i førersetet er jo grunnlagt på organisert religiøs svindel. Og religion er jo greit nok som en sosial fellesnevner. Det gir samfunnet en viss struktur. Men det er jo materialismen som er er den nye altomspennende verdensreligionen, enten du lever i China, USA eller hvorsomhelst på kloden. Problemet med organisert religion er jo at det masseproduserer åndelige parasitter. Og disse parasittene har alltid hatt alt for stor makt. Det er å håpe at i en stadig mer opplyst tidsalder at disse spyfluene langsomt og sikkert blir utryddet.
Når det gjelder ekte religion og religiøs innlevelse så har faktiske Egersund de tre mest "fanatiske" sekter i hele Norge. Og hva er navnene på disse?
Arsenal, Liverpool og Manchester United!!!!
Ka du tru!!
Når det gjelder religøse sekter så har tydeligvis Oslos journalister fått det for seg at dette er et fenomen kun i Egersund i Norge. Fullstendig feil! Den mest kvalmende gudeligheten begynner litt lenger sør mot Flekkefjord. Jeg sjekket Dalane Tidende og Agder (Flekkefjord Tidende) sist fredag. I DT var det annonsert 8 religiøse møter og i Agder var det 22 (!).
Og "gudeligheten" blir mer og mer påtrengende i form av bedehus og desslike jo lenger sør du kommer. Dette har tydeligvis ikke Oslojournalistene fått med seg. De tre berømte sektene i Egersund ( jeg kommer fra en av dem) har ingenting med religion å gjøre. Det er sosiale systemer som har et falsk skinn av kristendom og er egentlig åndelig sett organiserte forbryterske terrorregimer. De har like lite med ekte kristendom å gjøre som Islams Stat har å gjøre med ekte nestenkjærlig islam.
Når jeg har mine frokoster på Hotell Maritim i Flekkefjord enkelte søndagers morgen merker jeg at gudeligheten har et mye kraftigere grep på Flekkefjord enn i Egersund. Jeg kan følge med alle de som går i kirken og i tillegg er jo bedehuset svært sentralt.
Da jeg var på dyreskuen nå søndag i Lyngdal slo det meg at "de gudelige bygninger" var mye mer tilstede på hele strekket enn i Dalane. Jeg har aldri før vært så opptatt av dette ettersom alle religioner (også kristendommen) er grunnlagt på fri diktning. Den hellige treenighet kan betraktes på samme måte som eventyrfortellingene av Asbjørnsen og Moe.
For de som hopper nå i stolen er det bare å anskaffe seg den meget opplysende boken av Kjell Kristensen med tittel "Da Gud ble til". "En dristig og original bok om hvorfor og hvordan de ulike religionene har oppstått og utviklet seg".
De moderne samfunn med USA i førersetet er jo grunnlagt på organisert religiøs svindel. Og religion er jo greit nok som en sosial fellesnevner. Det gir samfunnet en viss struktur. Men det er jo materialismen som er er den nye altomspennende verdensreligionen, enten du lever i China, USA eller hvorsomhelst på kloden. Problemet med organisert religion er jo at det masseproduserer åndelige parasitter. Og disse parasittene har alltid hatt alt for stor makt. Det er å håpe at i en stadig mer opplyst tidsalder at disse spyfluene langsomt og sikkert blir utryddet.
Når det gjelder ekte religion og religiøs innlevelse så har faktiske Egersund de tre mest "fanatiske" sekter i hele Norge. Og hva er navnene på disse?
Arsenal, Liverpool og Manchester United!!!!
Ka du tru!!
tirsdag 8. september 2015
Hest-og-kjerre, Egerhallen og framtiden.
I 2009 anskaffet jeg meg flatskjerm Pioner 32tommer og trodde jeg var ferdig med saken. Jovisst! For 14 dager siden ble det 43 tommer smart-TV fra LG med Apple-TV og det hele. Da jeg i går kjørte opp og dumpet Pioneeren på oppsamlingsplassen i underetasjen og i tillegg hadde ærende til Elkjøp, fikk jeg oppleve å se hele den tidligere ICA-supermarked-avdelingen fullstendig tom og renset. Ikke en skrue tilbake, bare naken betong.
Tankene gikk da tilbake til juni 1974 da Egerhallen åpnet og var en sensasjon i hele Rogaland og Sørlandet med. Han som fikk bygget Egerhallen hadde gjordt en fenomenal jobb som markedsfører og fått med seg mange leietakere. Det store trekkplasteret var jo matavdelingen som forløper til Kiwi og Rema 1000. Den var enereådende i Dalane og "konge på haugen". Men ingen regjeringstid varer evig, og tiden sprang etterhvert fra Egerhallen. Den var hverken det ene eller annet. Alt for liten til å komkurrere med "store gutta" lenger nordpå og sørpå. Eierskifter og lettere oppgradering hjalp ingentig. Og ikke småkoselig nok til å konkurrere med Egersund Sentrum. Og da Eikunda Amfi åpnet var igrunnen løpet kjørt.
Men sannelig gjorde nye eiere nok et forsøk for få år siden med den største oppgradering i Egerhallens historie med rulletrapper og det hele. En voldsom markedsføring førte til kaotiske tilstander de første par dagene før hverdagen og virkeligheten satte inn. I mitt stille sinn tenkte jeg at dette var som om bonden med sin hest og kjerre skulle ta opp konkurransen med traktoren med å male kjerren i nye og gilde farver. Det hjalp jo ingenting. Tiden for hest og kjerre var over som også tiden for små varehus (4-5 butikker) er forlengst ute. I andre etasje av Egerhallen griner jo og de tomme lokaler mot deg.
På de 41 år Egerhallen har eksistert har jo samfunnsendringen vært total og ikke minst innen varehandelen. Vi kan faktisk snakke om helt forskjellige sivilisasjoner. Og i den moderne varehandel er jo overetableringen et problem overalt. Sørlandssenteret alene kan betjene et marked på 1 million mennesker, og det i en landsdel med knappe 300000 sjeler. Og i tillegg har du de tallrike butikkene i Kristiansand, Mandal, Lyngdal som og skal leve av de 300000. Dette går simpelthen ikke i hop.
I Egersund sentrum har vi 5 sportsforretninger (jeg driver ikke sportsforretning) i tillegg til netthandel og XXL. Det hadde vært mer enn nok med to.
Så hvilke butikker utenom El-kjøp som er liv laga i Egerhallen, skal bli svært interessert å følge med på. Hvis jeg var eier av Egerhallen ville jeg orientert meg mot spesialisister som har Rogaland som nærområde. Egerhallen ligger jo glimrende til i forhold til Jernbanen. I tillegg har den godt med parkeringsplasser.
Mens jeg blogger dette, gikk jeg ned på hjørnet mot Elvegaten og konstanterte at det er aldeles folketomt rundt meg. All ære til Egersund Sentrumsforening for aktiviteten, men det er bare det at du kan ikke endre på samfunnsutviklingen. Og den tømmer ubønnhørlig de gamle bysentra midt på dagen for folk i "arbeidsfør" alder. Mor og far er på arbeid, og ungene er på skolen.
Shoppingsentene har åpent til langt ut på kvelden, og internettet er åpent hele døgnet hver eneste dag. For å trekke til seg kunder må vi har maksimalt med fagbutikker i de fysiske bysentra som kan by en totalpakke innen sitt fag som ikke nettet eller shoppingsenterne kan konkurrere med.
Og for alle sentrumsbutkker Norge over er grundig og kontinuerlig analyse av samfunnsutviklingen helt avgjørende for å overleve. Også spørsmålet "hva er konsekvensen av ikke å foreta seg noe drastisk?"
Tankene gikk da tilbake til juni 1974 da Egerhallen åpnet og var en sensasjon i hele Rogaland og Sørlandet med. Han som fikk bygget Egerhallen hadde gjordt en fenomenal jobb som markedsfører og fått med seg mange leietakere. Det store trekkplasteret var jo matavdelingen som forløper til Kiwi og Rema 1000. Den var enereådende i Dalane og "konge på haugen". Men ingen regjeringstid varer evig, og tiden sprang etterhvert fra Egerhallen. Den var hverken det ene eller annet. Alt for liten til å komkurrere med "store gutta" lenger nordpå og sørpå. Eierskifter og lettere oppgradering hjalp ingentig. Og ikke småkoselig nok til å konkurrere med Egersund Sentrum. Og da Eikunda Amfi åpnet var igrunnen løpet kjørt.
Men sannelig gjorde nye eiere nok et forsøk for få år siden med den største oppgradering i Egerhallens historie med rulletrapper og det hele. En voldsom markedsføring førte til kaotiske tilstander de første par dagene før hverdagen og virkeligheten satte inn. I mitt stille sinn tenkte jeg at dette var som om bonden med sin hest og kjerre skulle ta opp konkurransen med traktoren med å male kjerren i nye og gilde farver. Det hjalp jo ingenting. Tiden for hest og kjerre var over som også tiden for små varehus (4-5 butikker) er forlengst ute. I andre etasje av Egerhallen griner jo og de tomme lokaler mot deg.
På de 41 år Egerhallen har eksistert har jo samfunnsendringen vært total og ikke minst innen varehandelen. Vi kan faktisk snakke om helt forskjellige sivilisasjoner. Og i den moderne varehandel er jo overetableringen et problem overalt. Sørlandssenteret alene kan betjene et marked på 1 million mennesker, og det i en landsdel med knappe 300000 sjeler. Og i tillegg har du de tallrike butikkene i Kristiansand, Mandal, Lyngdal som og skal leve av de 300000. Dette går simpelthen ikke i hop.
I Egersund sentrum har vi 5 sportsforretninger (jeg driver ikke sportsforretning) i tillegg til netthandel og XXL. Det hadde vært mer enn nok med to.
Så hvilke butikker utenom El-kjøp som er liv laga i Egerhallen, skal bli svært interessert å følge med på. Hvis jeg var eier av Egerhallen ville jeg orientert meg mot spesialisister som har Rogaland som nærområde. Egerhallen ligger jo glimrende til i forhold til Jernbanen. I tillegg har den godt med parkeringsplasser.
Mens jeg blogger dette, gikk jeg ned på hjørnet mot Elvegaten og konstanterte at det er aldeles folketomt rundt meg. All ære til Egersund Sentrumsforening for aktiviteten, men det er bare det at du kan ikke endre på samfunnsutviklingen. Og den tømmer ubønnhørlig de gamle bysentra midt på dagen for folk i "arbeidsfør" alder. Mor og far er på arbeid, og ungene er på skolen.
Shoppingsentene har åpent til langt ut på kvelden, og internettet er åpent hele døgnet hver eneste dag. For å trekke til seg kunder må vi har maksimalt med fagbutikker i de fysiske bysentra som kan by en totalpakke innen sitt fag som ikke nettet eller shoppingsenterne kan konkurrere med.
Og for alle sentrumsbutkker Norge over er grundig og kontinuerlig analyse av samfunnsutviklingen helt avgjørende for å overleve. Også spørsmålet "hva er konsekvensen av ikke å foreta seg noe drastisk?"
torsdag 3. september 2015
Søndagshandel vil forsterke slaveriet
En viktig ting har livet lært meg. Og det er at de personer som høyest roper om "frihet", er selve ufrihetens fremste profeter. Det ser vi nå tydelig i debatten rundt søndagsåpent. Ifølge FRP er det "valgfritt" for den enkelte butikk om de vil ha oppe på søndag eller ikke hvis det blir politisk frislepp vedrørende åpningstidene. Til det er det bare å si "løgn opp og løgn i mente".
Varehandelen blir mer og mer dominert av kjeder. Og de samme kjedene befinner seg som oftest inne i de dødskjedelige shoppingsenterne. Og Norge er det nordiske land som har overlegent mest shoppingsentere i forhold til befolkningen. Og flere skal det bli.
De som tjener penger i norsk varehandel i dag er for det første de som eier shoppingsenterne og presser ut skyhøye leiebeløp av den nye slaveklassen, de som driver kjedebutikkene på beinharde vilkår. Og kjedeeierne i Oslo, pluss direktørene, er de andre som tjener penger på den samme varehandelen og de samme underkuede og moderne utgaver av "slaver".
I dette spillet er den norske forbruker blitt redusert til nyttige idioter. De "store gutta" vet jo at bare du reklamerer med "tilbud" og "rabatt" ,så får den samme forbruker fullstendig dånedimpen og mister fullstendig hodet. Og glemmer fullstendig å stille spørsmålet om hvorfor eierne av "lavpriskjedene" kan ta ut hundrevis av millioner i utbytte og samtidig har reklamebudsjetter som kan gi noen og hver hakeslepp.
Hvis det blir alminnelig søndagshandel forsvinner en helt særegen kvalitet i det norske samfunn. Jeg har studert fenomenet i Hvide Sande i Danmark. Et aldeles fenomenalt naturområde uten sidestyrkke i Norden. Og hva er det turistene bruker tiden på under søndagsbesøk? Spasere på de milevise strendene som finnes kun her i Norden? Leie fiskebåt og fiske i idylliske Ringkøbing Fjord? Nei! Tiden tilbringes i stim inne i sentrumsbutikkens som er overfyllt av alskens ting og tang. Det er outletsbutikker og det er outdoorbutikker i hele sentrum. Jeg har observert at særlig tyskerne er aktive. I stedet for en minneverdig felles familiespasertur på stranden brukes den kostbare ferietid til konsum og tilbud hele tiden! Jeg skal ikke moralisere, men, men. Det kan ikke bli rare ferieminnene for ungene som dras inn i dette moderne "forbrukerhelvete".
Som jeg skrev innnledningsvis så er det ikke butikkeierne i shoppingsenterne som bestemmer åpningstidene. Leilendingene (butikkdriverne) må totalt underkaste seg storbondens (sentereieren) dikterte åpningstider. Åpner den ene senterereieren for søndagshandel, så følger alle i terrorbalansens navn etter øyeblikkelig. Og det økonomisk stressede og pressede livet til de stakkarne som har skrevet under på beinharde vilkår, vil få sine muligheter til å leve en menneskeverdig liv ytterligere redusert.
Sentereierne er ikke værre enn andre kapitalister. De bare praktiserer kapitalismens aller helligste bud. Og det er å utnytte sine medmennesker økonomisk maksimalt på så mange måter som mulig. Shoppingsenterne er ikke til for deg som kunde. De er til for å generere maks profitt til sentereieren. Så hadde det vært lovlig med bordellvirksomhet i Norge hadde sannsynligvis enkelte varehus blitt nedlagt og gått over til salg av seksuelle tjenester hvis denne virksomhet hadde vært mer lukrativ. Slik er kapitalismen.
Jeg vil avslutte med å si at jeg ingenlunne ønsker meg tilbake til "kjøpmannen på hjørnet" med åpning 9-17. Det hører hjemme i sivilisasjonen med hest og kjerre pluss utedass. Men det er ikke nødvendig å ha gasspedalen i bånn hele tiden mot et samfunn som har åpent hele tiden hver eneste dag!
Varehandelen blir mer og mer dominert av kjeder. Og de samme kjedene befinner seg som oftest inne i de dødskjedelige shoppingsenterne. Og Norge er det nordiske land som har overlegent mest shoppingsentere i forhold til befolkningen. Og flere skal det bli.
De som tjener penger i norsk varehandel i dag er for det første de som eier shoppingsenterne og presser ut skyhøye leiebeløp av den nye slaveklassen, de som driver kjedebutikkene på beinharde vilkår. Og kjedeeierne i Oslo, pluss direktørene, er de andre som tjener penger på den samme varehandelen og de samme underkuede og moderne utgaver av "slaver".
I dette spillet er den norske forbruker blitt redusert til nyttige idioter. De "store gutta" vet jo at bare du reklamerer med "tilbud" og "rabatt" ,så får den samme forbruker fullstendig dånedimpen og mister fullstendig hodet. Og glemmer fullstendig å stille spørsmålet om hvorfor eierne av "lavpriskjedene" kan ta ut hundrevis av millioner i utbytte og samtidig har reklamebudsjetter som kan gi noen og hver hakeslepp.
Hvis det blir alminnelig søndagshandel forsvinner en helt særegen kvalitet i det norske samfunn. Jeg har studert fenomenet i Hvide Sande i Danmark. Et aldeles fenomenalt naturområde uten sidestyrkke i Norden. Og hva er det turistene bruker tiden på under søndagsbesøk? Spasere på de milevise strendene som finnes kun her i Norden? Leie fiskebåt og fiske i idylliske Ringkøbing Fjord? Nei! Tiden tilbringes i stim inne i sentrumsbutikkens som er overfyllt av alskens ting og tang. Det er outletsbutikker og det er outdoorbutikker i hele sentrum. Jeg har observert at særlig tyskerne er aktive. I stedet for en minneverdig felles familiespasertur på stranden brukes den kostbare ferietid til konsum og tilbud hele tiden! Jeg skal ikke moralisere, men, men. Det kan ikke bli rare ferieminnene for ungene som dras inn i dette moderne "forbrukerhelvete".
Som jeg skrev innnledningsvis så er det ikke butikkeierne i shoppingsenterne som bestemmer åpningstidene. Leilendingene (butikkdriverne) må totalt underkaste seg storbondens (sentereieren) dikterte åpningstider. Åpner den ene senterereieren for søndagshandel, så følger alle i terrorbalansens navn etter øyeblikkelig. Og det økonomisk stressede og pressede livet til de stakkarne som har skrevet under på beinharde vilkår, vil få sine muligheter til å leve en menneskeverdig liv ytterligere redusert.
Sentereierne er ikke værre enn andre kapitalister. De bare praktiserer kapitalismens aller helligste bud. Og det er å utnytte sine medmennesker økonomisk maksimalt på så mange måter som mulig. Shoppingsenterne er ikke til for deg som kunde. De er til for å generere maks profitt til sentereieren. Så hadde det vært lovlig med bordellvirksomhet i Norge hadde sannsynligvis enkelte varehus blitt nedlagt og gått over til salg av seksuelle tjenester hvis denne virksomhet hadde vært mer lukrativ. Slik er kapitalismen.
Jeg vil avslutte med å si at jeg ingenlunne ønsker meg tilbake til "kjøpmannen på hjørnet" med åpning 9-17. Det hører hjemme i sivilisasjonen med hest og kjerre pluss utedass. Men det er ikke nødvendig å ha gasspedalen i bånn hele tiden mot et samfunn som har åpent hele tiden hver eneste dag!
Abonner på:
Innlegg (Atom)