mandag 28. april 2014

Fagbutikkenes store utfordring

Fagbutikkenes store utfordring er den nye type "butikktyver". De stjeler ikke dine varer. De stjeler din tid og snylter på din ekspertise.
En bekjent av meg i racersykkelbransjen innførte rundt 1980 en meget fremtidsrettet regel. Alle som kom inn til ham (en av landets fremste sykkeleksperter), og skulle "melke" ham for opplysninger vedrørende den riktige racersykkel til "snylteren", fikk klar beskjed.
"Det koster kr. 1000,- å få proffopplysninger fra meg. Og det beløpet må forskuddsbetales før jeg snakker sykkelfag med deg. Kjøper du sykkel hos meg, trekker jeg fra de betalte kr. 1000,- som forskuddsbetaling." En særdeles fornuftig innstilling, spør du meg!
Det er nemlig et stadig økende problem at virkelige fagforretninger innen eksempelvis sportsbransjen og våpen/fruluftsbransjenfår besøk av personer som skal få de nødvendige opplysninger og så går inn på internett for å sammelikne prisen med så mange andre butikker som mulig. Og så kjøper de produktet hvor det er billigst. De nødvendige faglige opplysninger har de jo snyltet til seg gratis!
Og dette problemet er ikke kun lokalisert til Norge.
Inspirasjonen til dette blogginnlegg skyldes at min gode venn Rolf Magne Skogen ville ha mine kommentarer til Foot Lockers nye politikk om å kreve kr. 250,- før  kunden ved hjelp av et spesialapparat fikk analysert perfekt hvilken joggesko som passet perfekt  vedkommendes føtter.

Seriøse kunder vil reagere positivt på dette og forstå at det er i deres egen interesse at en fagbutikk har den nødvendige inntjening for å kunne drive seriøst, betale sine kompetente ansatte en anstendig lønn og bidra med skatteinntekter for å holde vårt velferdsnivå på det nivå det er i dag.

Jeg kan trygt blogge dette uten å bli beskyldt for å be for min syke mor. Det er bare å komme inn og plassere deg på den magiske 8-seters dinglebenken. Så forstår du hvorfor at ingen i verden kan kopiere mitt opplegg. Det er komplett umulig.




 

fredag 25. april 2014

Hva er korrekt trening etter hjerteoperasjon?

29.januar hadde jeg store problemer med å komme meg opp trappene til øverste etasje i Lerviksgården til min fenomenale fastlege Ole Gunnar Jensenius. Hvert trappetrinn var et ork, og det ble maaange pauser oppover. Da forsto jeg at noe var alvorlig galt med et legeme som i mitt 70-årige liv som  hatt lite kontakt med doktorer og sykehus.
10. mars gjennomgikk jeg hjerteoperasjon på Haukeland i Bergen. Full oppskjæring og feste av løs klaff. Jeg slapp unna både metallklaff eller klaff fra kalv eller gris.
24.april gikk jeg bratteste og strakeste vei fra Kinoen til Varbergtoppen på rundt 14 minutter. Den siste brattkneika til toppen gikk nesten like lett som da jeg i ungdommen hadde samme rute som kondistest
25.april (i dag) tok jeg alle trappene i ett jafs (to trinn av gangen) opp etasjene til min fastlege for å ta blodprøve.
Og jeg har ikke fulgt en eneste anbefaling fra noen når det gjaldt  "korrekt" opptrening etter operasjonen. Dette selvstendige opplegg anbefales på ingen måte til alle andre hjerteopererte!
På venteværelset idag snakket jeg med en hjerteoperert egersunder som ikke kunne fullrose nok opptreningsprogrammet på Eigersund Sjukehus. Det hjalp han veldig.
To andre hjerteoperert egersunder var fra seg av begeistring over opptreningen på Nærlandsheimen. Det var helt avgjørende for at kroppen kom tilbake til noenlunde normal tilstand. Ikke minst psyken!!

En tredje hjerteoperert egersunder hadde fulgt sitt eget program, men anbefalte meg å ta veldig korte og forsikteige spaserturer i starten. Jeg takket, men jeg er ikke laget for å være "forsiktig".

De velmenende råd jeg fikk fra ekspertisen på Haukeland oppfattet jeg (korrekt) som standardråd til alle hjerteopererte. Enten du var 80årig overvektig storrøyker, eller som jeg , ikke-røyker og aldeles ikke overvektig. Og alle andre spredt over hele skalaen når det gjelder vekt, alder og generell fysisk eller- ikke minst-psykisk kondisjon.
Og akkurat det siste element tror jeg er kraftig undervurdert fra medisinsk hold. Noen går helt i bakken i forkant og etterkant av det mest alvorlige inngrep som tenkes kan på det menneskelige legeme. De trenger all den støtte og inspirasjon som tenkes kan, ikke minst fra mennesker som har vært i samme situasjon. Og da er type Nærlandsheimen helt nødvendig.
Jeg vil med dette blogginnlegg , utfra egen erfaring, bare få slått fast at det finnes ikke noe standardprogram for opptrening etter en hjerteoperasjon. Derfor har jeg spurt ut alle som jeg kjenner som har vært hjerteoperert om deres erfaringer hva angår trening etter operasjonen. Det har vært så til de grader lærerikt! Denne metode anbefaler jeg alle.
Så jeg vil med dette konkludere med at like så forskjellige som vi mennesker er , så må det samme gjelde opptreningsprogram etter hjerteoperasjoner. Men en faktor er helt udiskutabel. Og det er  at det hjelper ingenting  å grave seg ned i selvmedlidenhet. Prøv heller magisk medisin godt humør!!!!!



torsdag 24. april 2014

Sekter masseproduserer "psykisk utviklingshemmede".

Hva enten sektene er politiske eller religiøse, sluttresultatet for de uheldige "vanlig menige" som befinner seg der, er tragisk. De er berøvet muligheten til å leve et fullverdig menneskelig liv med selvstendige tanker og personlig utvikling. Psykopatene har full kontroll.
Hvis du sperrer noen av dine medmennesker inne i et fysisk  bur så trangt at de blir legemlig utviklingshemmet, blir du straffet  med fengselsstraff.
Sperrer du derimot noen av dine medmennesker inne i mentale bur i årevis(sektene) slik at de blir "psykisk utviklingshemmet", blir du belønnet av den norske stat med generøs økonomisk bistand.
Hvilket beviser for meg at vi lever i "et politisk galehus" i Norge.
I sektene læres medlemmene opp til at hele resten av menneskeheten er fordømt til "helvetes evige pine" fordi de ikke har "den rette dåp". Og "den rette dåp" får de kun i akkurat denne kirke.
Og alle de andre "ugudelige" presses til å betale skatt som er med og finansierer disse umenneskelig organisasjoner hvis "religion" for meg er intet mindre enn organisert sinnssykdom og sentraler for massespredning av åndelig aids.

Jeg måtte blogge litt med "ekstra krutt" for å sjekke om jeg etter hjerteoperasjonen nærmer meg min sedvanlige åndelige kanonform. Den fysiske form er iallefall snart på tidligere standard.
Og humøret har hele tiden vært det samme.


Jeg vil tilslutt tilføye at akkurat dette med humøret befinner det seg overraskende mye
  av denne kvalitet i de lokale sekter. Jeg fant ikke humør hos Amishfolket i USA. Og ettersom jeg har forstått er humør også en mangelvare hos Læstadianerne i Nord-Norge. Akkurat som potteplanter og gardiner. De er nemlig forbudt hos disse villfarne stakkarne.








onsdag 23. april 2014

Har en gud skapt universet?

I går opplevde jeg et to timers opptak fra en fantastisk debatt mellom mange krystallklare hjerner (jøder, muslimer,ateister og  kristne)vedrørende Gud og Universet. Den ene fløy var helt overbevist om at Gud hadde en finger med i skapelsesprosessen. Den andre var av stikk motsatt oppfatning. Begge sider hadde svært gode argumenter.
Det de aller fleste var enig om var at universet oppsto for 13-14 milliarder år siden og vår egen Melkevei for rundt 4 milliarder år tilbake. Videre var det enighet om at det ville ikke vært mennesker på jorden i dag hvis ikke en diger metoritt hadde kratsjet inn i dagens Mexico for rundt 70 millioner år siden. Følgene av denne katastrofen var at dinosaurene og alle andre øgler ble utryddet.
Det banet vei for utviklingen av pattedyrene som i sin mest avanserte form heter mennesket. Forløperne til det moderne mennesket vandret ut av Øst-Afrika for 200000 år siden.
Det mildt sagt sjokkerende er at en forbausende stor prosent av innbyggerne i USA i 2014 tar skapelsesberetningen i Bibelen helt bokstavelig. Og det er at Jorden ble skapt 6 dager for 6000 år siden. Det er mange av de mest bibeltro i Norge også som deler denne oppfatning.
Men det som var mest interessant med debatten var om det var en gud oppi det hele, uansett hvor lang tid det gikk med til å skape Universet, Melkeveien og mennesket.

Jeg registrerer bare at mennesket har for første gang  i sin historie på jordkloden skapt den samme gud over hele verden som alle ligger på kne for og tilber hver eneste dag. Og den guden heter mobiltelefonen.
Og ingen gud har noensinne hatt så totalt et grep på sine disipler. Ingen gud har noensinne blitt så totalt og altoppslukende tilbedt. Ingen narkotika har blitt så vanedannende.
Jeg er redd for at denne gud og slavedriver vil ødelegge mennesket som vesen innvendig og at vi alle vil vandre rundt som roboter i framtiden, uten fantasi og drømmer. Og uten å ha den sosiale kompetansen til å ha venner på "gamlemåten", men bare klikker på Facebook for å registrere hvor mange likes vi har fått den siste timen.
Nå harselerer jeg og overdriver  veldig, for mobilen er helt nødvendig i et moderne samfunn. Spørsmålet er bare, er det vi mennesker som skal kontrollere dette fantastiske instrument, eller er det mobilen som skal kontrollere oss selv og våre korte liv på kloden totalt?


tirsdag 15. april 2014

Egersund postkontor 1984 og 2014

I Dalane Tidende 14.4. vises et bilde fra 1984 av en stolt gjeng (15 ansatte) som arbeidet på Egersund Postkontor i sentrum. I april 2014 står Egersund Postkontor tomt. Utviklingen har løpt fra postkontorene over hele verden. Går vi seksti år tilbake i tid (1954) hadde vi meieri midt i sentrum, og de nærmerste bøndene kjørte melk med hest og kjerre. Jeg har selv opplevd dette.
Nå reduseres meieriene i et rasende tempo på samme  måte som antall gardsbruk.
Var du ansatt som journalist i VG i 2004 var du blandt de heldige. Bunnsolid lønn og spennende reiser over hele verden. I dag reduseres antall aviser over hele verden , og opplagene stuper. Journalister må leve med spøkelset "oppsigelse" hengende over seg hver eneste dag- over hele verden.  Opplaget til VG av i dag er bare en brøkdel av hva det var i 2004. Og det minker drastisk for hver eneste dag. Som i Danmark, Sverige osv.
Den torpedoen som kommer til å senke avisbransjen heter Facebook. Facebook hadde bare i Norge i 2013 en reklameinntekt på en milliard kroner. I lille Norge! Det er nemlig på mobil/facebook at snart hele befolkningen befinner seg flere timer daglig. Og det er der annonsene har effekt. Ikke i de stadig færre aviser som kun oss "gamlinger" leser. Og når annonseinntektene forsvinner, forsvinner også journaliststillingene. På dette området blir det mange harde skjebner i vente.
Og når det gjelder den gammelmodige butikkbransje i sentrum av byene, vil de lide samme skjebne som avisene hvis de ikke drastisk tenker nytt.
Stavanger Aftenblad belyste dette nylig i en interessant artikkel. Konklusjonen var at publikum ikke lenger bare vil ha fulle poser, ettersom det stilles mye større krav nå enn for 20 år siden fra kjøpernes side. Publikum vil ha spennende opplevelser, høre spennende historier som de så kan fortelle videre til familie og venner. Butikkene  måtte ikke bare være et rom for utveksling av varer, men et sted for dialog og sosiale relasjoner!
Men å fortelle gode historier kan ikke læres. Det må være medfødt akkurat som en god sangstemme. Så hvis jeg måtte drive spesialbutikk i sentrum med ansatte ville jeg funnet de beste historiefortellerne som også var i besittelse av et visst underholdningstalent.
Jeg skal avslutte med en liknelse. Selv om de hadde "shinet opp" Egersund Postkontor til å ha et interiør i absolutt verdensklasse, hadde det ikke hjulpet det minste. Konseptet har gått ut på dato. Slik blir det også med butikker i byenes sentrum. De kan fikse opp interiørmessig for millioner. Det hjelper ikke det minste sålenge forretningsmodellen hører til i fortiden.
Så å være butikkansatt i byenes ting-og-tang sentrumsbutikker gir deg like usikker yrkesframtid som for de som nå jobber som journalister i papiravisene.
Dette bare som en vennlig  opplysning til de som vurderer disse ytterst usikre yrker.
For min egen del så jeg for år siden hva som kom. Og tok i tide mine forholdsregler. Det skal sandelig bli spennende å følge utviklingen fra orkesterplass.

fredag 11. april 2014

Haukeland hjerteavdeling, farvel og takk!!

"Dette ser fint ut", sa kirurg Venny. Vi skriver tirsdag 18. april. Dagen før hadde jeg vært inne i "røret" for å sjekke hjertet etter operasjonen. Det var den sjekken Venny refererte til. "Nå sender vi deg videre til SUS i Stavanger for en siste sjekk. Du er så sprek at det blir bare en overnatting der", sa Venny. Hun fikk rett.
Vi var fire rogalendinger som samlet reiste med taxi til Flesland, så fly til Sola og nok en taxi til SUS.Vi hadde med kvinnelig reiseleder som også fungerte som pakk-esel ettersom vi opererte hjertepasienter ikke hadde lov å bære noe over en kilo. Mine tre medpassasjerer var nok i en verre forfatning enn jeg og måtte da også ha flere dager for sjekk på SUS. Jeg hadde en siste røntgen- sjekk på onsdagen, og så bar det i drosje til Egersund. Trafikk-infarktet på motorveien(!) gjorde at trafikken mellom Stavanger og Sandnes gikk i rundt 20-30 km/t. Og verre skal det bli.
Det er et ordspråk som heter "at når ting går for lett,blir man fort dum". Helsemessig hadde livet fart så lett med meg, at jeg var "stokkdum" på det området. I påsken 2013 hadde jeg spasert fra morgen til kveld i Seattle/Vancouver og det samme i november i Hobart/Sydney. Planene for påsken 2014 var at jeg skulle endelig kjøre route 1 langs kysten fra San Fransisco til Los Angeles.
Men skjebnen ville det anderledes, og det har gitt meg et helt annet livsperspektiv. Selv om jeg i skrivende stund er i topp hjerteform, tar jeg aldri dette som en selvfølge mer. Ikke et eneste sekund!! Jeg har fått et nødvendig innsyn i en verden hvor medmennesker er lenket til dårlig helse mye av deres tid. Faktisk skulle begge kjønn rett etter skolegang hatt et års "militærtjeneste" på type Haukeland Universitetssjukehus.

Det var med et viss vemod jeg forlot Haukeland og en to ukers periode som skulle bli et av mitt livs mest berikende medmenneskelige kapitler. Man får virkelig perspektiv på hva som betyr noe i livet og kan bare riste på hodet over alt det bagatellmessige tull vi bruker energi på å bekymre og hisse oss opp over. Jeg kommer til å savne alle de gode samtalene jeg hadde med mine medpasienter i kantinen ved frokost, lunsj, middag og kvelds.Jeg kommer til å savne den innsatsfyllte og vennlige innstilling som gjennomsyret hele personalet på Haukeland. Vi leter jo alle etter en viss mening med tilværelsen. Og det å være ansatt i helsevesenet og virkelig bety noe for direkte innvirkning på andre menneskers livskvalitet, det må da sandelig gi tilværelsen mening under en utvidet himmelhvelving og horisont!!

Da jeg i avskjedens time takket kirurg Venny for hva hun og resten av staben hadde betydd for kvaliteten av resten av mitt liv,  spurte jeg henne hva som ville skjedd med mitt hjerte hvis jeg  ikke hadde foretatt denne operasjonen. " Ditt hjerte ville blitt langsomt utslitt, ettersom det ville måtte arbeide i motbakke med minst dobbel belastning resten av din tid. Som det nå er, har du et lettere reparert hjerte i ungdommelig toppform som ikke har vært beskadiget av tette blodårer og infarkt", sa Venny. Selv verdens sterkeste dop ville ikke vært i nærheten av å virke så eksplosivt på meg som denne opplysning fra Venny.  "Kjære Venny og  hele staben som tok vare på meg, jeg glemmer dere aldri i all evighet!"  Og til min blogglesere og facebookvenner, takk for følget. Jeg håper med denne syklus å ha fått (som jeg) utvidet deres medisinske horisont. Lev- og start nå!!!!!

torsdag 10. april 2014

Første tid etter hjerteoperasjonen

Etter at jeg våknet opp på "slaktebenken" etter vellykket hjerteoperasjon og ble trillet inn på "mitt" rom og "min" seng, fikk jeg neste dag besøk av kirurg Venny Kvalheim. Hun vil for alltid være en av  "de medmenneskelige giganter" i mitt liv. Hun hadde med seg forståelig illustrasjon av et hjerte. Og på den illustrasjonen hadde hun tegnet inn hva operasjonen av mitt "trette" hjerte innebar.
Hun hadde hatt assistanse av doktor Ellensen (jeg håndhilste på han rett etter operasjonen).
Ettersom jeg hadde så kort ventetid fra oppholdet på SUS i Stavanger til jeg ble innlagt på Haukeland, forsto jeg at det var noe "alvorligere" på ferde enn bare en "vanlig" hjerteoperasjon.
Det kirurgene hadde gjordt ,var at de i mitt venstre hjertekammer hadde reparert dette med Goretex sutun, og i mistralklaffen hadde de implantert en metallring. Jeg slapp å skifte klaff, og alle mine blodårer var helt åpne. Jeg slapp billig i forhold til alle de som må ha bypass og skifte klaffer! Resultatet er at jeg for øyeblikket er i en form som jeg må gå år tilbake for å ha opplevd. Strekningen fra kinoen og opp de bratte bakkene til første Vannbasseng har jeg i siste uke gjennomført flere ganger de siste dager. Jeg føler at jeg flyr, og må faktisk holde noe tilbake for ikke å overanstrenge hjertet.
Neste besøk var av  den fantastiske sykepleierske fra Trøndelag som var utseende-messig en utrolig kopi av den legendariske irske rockesanger Sinead O'Connor. Trønderdama var glattbarbert som hennes irske idol. ( På hodeskallen, vel å merke! Jeg sjekket ikke andre steder på hennes meget veldreide legeme!!!!  Det får da være visse grenser!!!!!).
Trønderdama ga beskjed om at jeg måtte komme meg ut av senga fortest mulig! Og det var en meget interessant og oppkvikkende melding. Jeg hadde hatt  en misforstått forståelse av at etter en hjerteoperasjon skulle man holde sengen i flere dager! Så feil kan  man ta! På rekordtid var jeg " i gang" som vanlig, tok heisen ned til Narvesen, leste aviser, løste kryssord, vandret i korridorene og var i sosial kanonform.
Den samme dag etter operasjonen ble jeg henvist til en sympatisk og vakker ung dame som hadde yrke som fysioterapeut. Det ble en underholdende opplevelse. Hun anbefalte meg til å gå på "fysisk opptreningskurs" for hjertepasienter på Nærland i Rogaland. Jeg måtte også for all del passe på å ikke legge ut på for lange spaserturer rett etter operasjonen. Jeg kunne begynne med hundre meter og så gå tilbake samme strekning. Etter en tid kunne jeg øke på noe. Hun demonstrerte også allverdens kroppsøvelser jeg burde utføre i "opptreningsperioden".
Alt dette var vel og bra, men det hadde jo vært det perfekte opplegg for en hjerteoperert 85-åring som så vidt kunne fote seg. Damen forsto jo tydeligis ikke det som kirurg Venny hadde forstått fra første stund. Venny fortalte meg at det eneste problemet jeg ville få som en ekstra sprek 70-åring med ungdommelige verdier (blodtrykk, oksygenopptak og det hele) , var at jeg ikke roet ned min veldige energi den første tid etter operasjonen. Venny informerte meg også om at jeg neste mandag (en uke fra da av) skulle inn i "røret" (kroppsscanneren) som skulle sjekke mitt opererte hjerte med ekko og det hele. Flott!! Nok en luksuriøs "ferieuke" med topp tjenerstab ventet. Mer i neste nr.

onsdag 9. april 2014

Smertefri hjerteoperasjon på Haukeland

Etter innsjekking og registrering på Haukeland  onsdag 5.3. var det meningen at jeg skulle hjerteopereres dagen etter. Imidlertid kom kirurg Venny fra Måløy samme onsdag  inn på rom 550 og informerte meg om at operasjonen måtte utsettes til mandag. Det viste seg at mitt klaffproblem var "noe spesielt", og derfor måtte hun som ansvarlig for operasjonen ha assistanse av en spesialist på akkurat denne operasjonen. Haukeland hadde fått uforutsette akuttilfeller som bare måtte opereres på torsdag , og ettersom jeg ikke var på noen måte var i akutt livsfare, ble jeg selvsagt forskjøvet. For meg var det helt greit. Jeg stortrivdes allerede, og litt lenger "luksuriøst feriopphold" gjorde meg ingenting. "Om jeg helst ville reise tilbake til Egersund og møte opp igjen på søndag?". "Absolutt ikke!!" Mitt hjerte, legeme, sjel og hjerne hadde godt av fred og harmoni i "oppkjøringen". Derfor intet unødvendig reisestress! Desto mer avislesning, kryssordløsing og sosial opplevelse!
Jeg fortalte Venny at da jeg hadde den snaue ukes opphold på SUS i Stavanger tre uker tidligere (som forberedelse til Haukeland) kom min kjære datter Isa sporenstreks til Stavanger. Hun er jurist i Statsnett og ble beordret av sjefen sin til Stavanger for å sjekke tilstanden min. Etter få dager reiste hun tilbake til Oslo ettersom hun med egne øyne så at det var ingen fare med min totale situasjon og fikk vite at operasjonen var for Haukeland ren rutine. Jeg beordret henne til ikke å tenke mer på meg overhodet , men konsentrere seg fullt og helt om de viktige forhandlinger hun  sammen med sine sjefer skulle ha med myndighetene i Zagreb i Kroatia.
Jeg fortalte henne at jeg vedrørende operasjon var helgardert på tippekupongen. Var det bestemt at jeg skulle daue, så ville jeg ikke daue ensom og forlatt!! Jeg ville være omgitt av en "hær" av sympatiske medmennesker. Ikke alle er så heldige. Og overlevde jeg, så overlevde  jeg!! Jeg ville vinne uansett!!
Jeg fortalte dette til Venny som lo sitt aller mest hjertelige. Den offensive og galgenhumoristiske vinklingen hadde hun aldri hørt fra en hjertepasient før!
Mandag morgen ble jeg hentet av flere assistenter og kjørt opp på operasjonsbordet. Så ble plutselig verden "borte" og etter et par minutter (trodde jeg) våknet jeg igjen omgitt av Venny og hennes assistentkirurger pluss "et helt kompani" sykepleiersker. Det viste seg at operasjonen hadde vart noen timer og var litt komplisert grunnet endel blod i hjertet .Narkosen gjorde at jeg lå noen timer etter operasjonen "fjernet fra denne verden". Derfor var jeg (i likhet med alle andre hjertepasienter) totalt tidsforvirret.
Men min hjerne var krystallklar. Det første jeg utbrøt på direkten var: " Venny, jeg overlevde! Det sto ikke skrevet i stjernene at jeg skulle daue riktig ennå!" Jeg kjørte på med noen videre humoristiske betraktininger. De som sto rundt min operasjonsseng kikket forvirret på hverandre- lenge! Hva var dette for slags pasient? Dette var jo fullstendig mot "norrrrrmalt"!
Men det som slo meg meg øyeblikkelig var at jeg følte overhodet ikke minste smerter etter det massive inngrepet i mitt legeme. Flere av de andre jeg snakket med i korridorene uttalte at det også  for dem var den store overraskelsen. De hadde gruet seg til forventede smerter, Smertene uteble! Mer fra min "dagbok" i neste nummer.

tirsdag 8. april 2014

Helikopteret inntok Haukelands hjerteavdeling

Mens de mest syke på rom 550 lå rett mot meg, var det de "friskeste" som lå i nabosengen de 12 dager jeg hadde "luksusferie" på Haukeland omgitt av en fantastisk serviceinnstillet "tjenerstab".
Den ene var en 72 år gammel tørrsprek hjortejeger og geitebonde fra Kvinnherad, Norges sannsynligvis mest hjorterike kommune. Det som slo meg med han og de 5 andre som hadde "sengestafett" i nabosengen var at de gikk i vanlige bukser og sko mens de vandret i gangene. Alle disse 6, i likhet med undertegnede, så normalt spreke ut. Hadde noen truffet oss på gaten var hjerteoperasjoner det siste de forbandt oss med.
Og akkurat dette med "lik-kiste-pyjamas-bukse-i -lysegrønn-farve" var det utenkelig for meg å iføre meg. For ikke å snakke om tøfler!!! Her var det elegante semskede sko som gjaldt! Til nød aksepterte jeg "fengsels-skjorten". Denne kombinasjonen var grei nok mens jeg hver morgen etter frokost tok heisen ned til Narvesen i første etasje og bar med meg en haug med aviser opp til rommet. Selv dagen etter operasjonen fikk jeg innvilget denne særbehandling.
Geitebonden fortalte levende om en tid som ikke lenger er. Det samme gjorde gardbrukeren og snekkeren fra Sogn. Han hadde slurvet med beskyttelse mot skadelige stoffer da han var snekker. Lungene måtte betale prisen. Fiskeren fra Ytre Sogn og Veivesen-mannen fra Haugesund hadde også mye interessant å berette. Men den i nabosengen jeg aldri glemmer, var "helikopteret" fra Stavanger-regionen. Han lå bare en natt før hjerteoperasjon neste dag, men hvilken natt!
Ettersom kantinen var full denne middagen, ble jeg sittende med ham på gangen hvor vi inntok middagen sammen. Mannen hadde fremskutt posisjon i lokalsamfunnet og var en overmåte stimulerende samtalepartner.Vi hadde virkelig "en god snakk" sammen. Det eneste han gruet for var å ligge ved siden av meg natten før han skulle opereres var at han hadde hørt at jeg snorket!!! Ryktene gikk. Når jeg sitter i et flysete snorker jeg, det samme på Haukeland med spesiell vinkel på sengen. Jeg sov som en stein på Haukeland og meieri-Kåre sa at min snorking var moderat. Men natten med "helikopteret" ved siden sov jeg ikke et eneste sekund!.
"Helikopteret" var i den fysiske tungvekterklasse. Det ga ham en snorke-resonnans som er ubeskrivelig. Selv et helikopter hadde ikke hatt nubbesjanse til å overdøve dette som må være noe i nærheten av "snorke-verdensrekord" hva angår lydstyrke. Om morgenen satt svømmebasseng-bergenseren rett overfor meg og uttalte: " Der har du funnet din til de grader overmann". Han hadde heller ikke sovet et sekund. For min egen del så jeg det underholdende i denne minneverdige natt. Jeg har fra barndommen alltid hatt problemer med søvn og misunner de som bare kan legge seg ned og sove inn etter sekunder.
Så og med "helikopteret". Han måtte på WC et par ganger i løpet av natten, og jeg regnet med at det kunne bli en liten pause i det ekstreme lydnivå etter besøket på det lille rom. No way! Fra han dumpet ned på sengen igjen, til snorkingen var på full guffe, gikk det maks 5 sekunder! Hvilket sovehjerte!! 
Derfor var kontrasten til min siste natt på rommet hva angår støy overveldende. Det kom ikke en lyd fra noen av mine daværende 3 andre romkarerater. Jeg sovnet som en stein i forvissing om at jeg denne natt ikke skulle ha noen som helst konkurranse hva angikk snorking.

mandag 7. april 2014

Sosialt liv på Haukelands hjerteavdeling

Overgangen fra å leve alene i et stort hus til å ha fellesrom med 3 andre personer er som å komme i militæret. Enten du vil eller ei- du er i et skjebnefellesskap hvor du må tas hensyn til andre.
Personen rett over meg hadde reist over hele verden og var virkelig dårlig. Men ikke dårligere enn at han klaget på alt og alle. Jeg måtte mobbe ham så ettertrykkelig at  han til slutt lo av sin egen klaging. Han hadde trenet hele sitt liv, spist fisk 5 dager i  uka- men med arvelig hjertesykdom hadde han vært ut og inn av sjukehus de siste årene med bypassoperasjoner og det hele. Han var omgitt av allverdens apparater og sykelpleiere mye av tiden. Første natta trodde jeg han skulle dø ettersom han holdt på å bli kverket av store mengder slim. Han kom seg noe etterhvert, og etter 5 dager kom familien og hentet ham (alder ca. 85). De seks meterne fra sengen til toalettet klarte han- med voldsom viljestyrke- alene.
Den som overtok hans seng var en bergenser (alder rundt 75) som hadde kollapset på kanten av svømmebassenget og takket være kompetent og resolutt inngripen av en svømmevakt reddet han livet. Det bar i helikopter til Haukeland. Han viste seg å være en meget interessant og berikende samtalepartner. Etter hjerteoperasjonen var han raskt på beina og gikk "kilometervis" i gangene for å holde kroppen i form. Fire dager etter operasjonen ble han hentet av sin frue.
I hjørnet diagonalt over meg var meieri-Kåre. Han var fra Ryfylke og hadde jobbet på Nærbø Meieri i over 40 år. Vi var begge født i mars 1944, men Kåres hjerte og lunger haddde fått det tøft de senere årene. ( Jeg hadde jo sluppet billig). På tross av ulidelige smerter klaget han ikke der han vekselvis satt i stolen og lå i sengen. Han var omgitt av allverdens apparater og klarte faktisk å slepe seg ut til de forskjellige måltider i kantinen. ( 20 meter fra sengen). Det jeg alltid vil huske Kåre for var at vi hadde perfekt personkjemi og at han utstrålte en uendelig ro der han satt i stolen og stirret inn mot uendeligheten. Vi hadde mange gode diskusjoner. Det at jeg selv hadde løs hjerteklaff som forårsaket lekkasje i den ene lunge gjorde meg oppmerksom på sammenhengen mellom et ikke optimalt hjerte og nedsatt lungekapasitet. I Kåres tilfelle var dette særdeles tydelig. De hadde tappet mye veske fra hans lunger. Etter hans hjerteoperasjon bar det i sykefly til SUS i Stavanger. På min overnatting på SUS etter Haukeland traff jeg Kåre igjen. Jeg følte med han. De hadde siste natt tappet 4 liter veske fra den ene lunge.
Sengen til Kåre på Haukeland ble overtatt av en sogning som var i enda verre forfatning. Midt på natten ble han rullet inn omgitt av leger og sykepleiere og all verdens apparater. Han måtte ha  hjelp til det aller meste.
At jeg tar disse 4 tilfellene for meg er for at jeg alltid skal huske at det er mennesker som virkelig har det hardt hva angår sykdom. Sammenliknet med  disse var det jo egentlig "småtterier" det jeg selv skulle gjennom. De andre beboerne på værelse 550 under mitt 12 dagers opphold var egentlig "sprekinger". Jeg skal etterhvert komme tilbake til disse. Ikke minst min operasjonskirurg Venny fra Måløy. Heller ikke å forglemme min favorittsykepleierske  fra Trøndelag som med sitt utsende og snaue skalle lignet  den irske rockestjernen Sinead O'Connor på en prikk. For noen damer! Mer i neste nr.

fredag 4. april 2014

Første møte med Haukeland Universitetssjukehus

Taxiene sto oppmarsjert utenfor Grand Termenius, så det var enkelt å praie drosje. Drosjesjåføren var fra Palestina og snakket forbausende godt norsk. Han hadde vært i Norge i åtte år. Det første han gjorde ved ankomst var å melde seg på norsk-kurs. Et eksempel til etterfølgelse.
Resepsjonsområdet på Haukeland var unektelig av litt andre dimensjoner enn i Stavanger. En av damene i resepsjonen var hjelpsomheten selv. Jeg ble anvist retning heis som jeg skulle ta meg til 2.etasje for blodprøve med påfølgende røntgentfotografering. Gangen med resepsjon her var overfyllt av personer. Her var det bare å trekke kølapp. Da min tur omsider kom, ble jeg geleidet inn til en vennlig dame som var fra Armenia. Hun snakket fremragende norsk. Blodprøve ble tatt, og så ble det mer venting. Vi var tre stk. i et oppsamlingsheat som skulle inn til røntgen litt senere.
Den ene av oss var preget av stundens alvor (hjerteoperasjon i vente), den andre (Cleng) prøvde å være helt avslappet , og undertegnede var i sedvanlig humørfyllt storform. Jeg hadde nemlig fra aller første øyeblikk bestemt meg for at det var ikke Haukeland Universitessjukehus som skulle ha psykisk kontroll på meg, men tvertimot skulle jeg ha total psykologisk kontroll på sykehuset fra aller første øyeblikk!!!!!
Når det gjelder Cleng fikk jeg fra første stund en spesiell kontakt med ham. Han skulle få det tøft på sjukehuset. Han hadde som 17 åring blitt kjæreste med 15 årige Mette, og siden hadde de holdt sammen. (Alder nå rundt 50 år). Den senere operasjon tok hardt på Cleng, Det ble masse komplikasjoner og endte opp med installert pacemaker. Da Mette senere arm i arm  mosjonerte en meget medtatt og hjerteoperert  Cleng i korridorene ble jeg rent rørt. Du snakker om kjærlighet for evigheten!
Cleng fortalte meg senere (han og Mette er imvitert til Dinglebenken) at han hadde vurdert oss tre som skulle til røntgen samtidig. Hvis alle kunne takle denne prosedyren som han selv (tilkjempet avslappet og kontrollert), burde de være fornøyde. Når det gjaldt min egen humørfyllte reaksjon mente han at det nærmest var naturstridig. Ingen vanlig dødelige kunne klare å være på dette humørnivået, omstendigheten tatt i betraktning. Dette kunne ikke læres, dette måtte være medfødt under en sjelden lykkestjerne. Cleng er muligens inne på noe.
Med den nødvendige blodprøve/røntgenfotografering utført bar det med heis opp til 6 etasjes hjerteavdeling. Jeg hadde forberedt meg på lang venting før jeg kunne få anvist seng. Kontakten med damen i resepsjonen var prima fra første øyeblikk, og etter en snau times venting kom hun over til meg der jeg satt i en av sofaene. "Jeg har funnet en god seng til deg". Hun geleidet meg inn i rom 550 hvor jeg fikk den mest strategiske seng rett inn til høyre bak toalett/dusj. Der hadde jeg total kontroll på firemanns- rommet som skulle bli mitt minneverdige hjem de neste 12 dager. Det er et kapittel i mitt liv som jeg nå i ettertid ser at jeg ikke ville unnvært for alt i verden. Det har tilført resten av min tilværelse en ny dimensjon. Jeg fikk et innblikk i en verden jeg forut ikke ante eksisterte. Aldri mer kommer jeg til å ta min gode helse som en selvfølge. (Jeg var i Vannbassengene 2-3 timer i går. Det gikk strake bratteste veien opp til første Vannbasseng. Formen er bedre nå enn før operasjonen.) Mer i neste nummer vedrørende det sosiale liv jeg opplevde på Haukeland.
 

torsdag 3. april 2014

Ekspedisjonen mor Haukeland Universitetssjukehus.

Da jeg fikk innkallelse til hjerteoperasjon på Haukeland Universitetssykehus, fikk jeg beskjed om å møte opp onsdag 6.3. kl. 1200 for registrering, røntgen og forberedelse til "slaktebenken" torsdag. Jeg tok toget tidlig tirsdag og hadde en gedigen frokost med alt for mange egg på tidligere Hotell Atlantic. Så bar det av gårde med Kystekspressen til Bergen. Denne bussen var en gedigen positiv overraskelse. Du går rett fra Stavanger Jernbanestasjon de femti meter til bussterminalen. Overmåte effektivt og behagelig. Intet innsjekkingsstress som på flyplassene.
Jeg fikk første sete, og der dumpet det ned en utadvendt person som viste seg å være drømme-reisekameraten. Han var veterinær , bodde på Stord og faren var fra Slettebø. Sigmund Slettebø var hans søskenbarn. Han hadde også søskenbarn på Tengesdal. Han var regelmessig på besøk hos sine slektninger. Hans ærende til Bergen var noe med hjertet. Vi var begge imponerte av at hans onkler hadde sikret seg de flotte damer Helga og Palma som sine livsledsagersker. I godt selskap gikk de fire timene som en røyk.
Ettersom pasienthotellet hadde lange ventelister, hadde jeg i god tid booket meg inn på Grand Termenius rett ved jernbanen. For kr. 800 var det mye for pengene midt i Bergen Sentrum. Enkeltrommet var stort nok, med alle fasiliteter og flatskjerm. Ikke minst frokosten og frokostrestauranten var av høy klasse hva angår kombinasjonen av kvalitet på maten og en helt egenartet atmosfære i lokalet. Anbefales! For fremtidige ledsagere av hjertepasienter, merk dere Grand Termenius!
Etter innsjekk brukte jeg ettermiddagen til å gjense downtown med Torvalmenningen, Bryggen, Lille Lungegårdsvann og det hele. Sist jeg var i Bergen var i 1978 da jeg tok ferjen til Færøyene for å sykle rundt på de grønneste øyene i verden. Selv Irland kan ikke konkurrere med den intense grønnfarven her ute i Atlanteren.
Jeg hadde faktisk glemt bort at Bergen Sentrum har dimensjoner som faktisk gjør Stavanger Sentrum nokså puslete i sammenlikning, Breiavann eller ikke Breiavann.
Souvenirbutikkene langs Bryggen var for meg et eneste langt gjesp. Det var de samme "norske" lusekoftene på høyt prisnivå (rundt kr. 1500,-) overalt. Jeg var innom enkelte av butikkene, men det var så overfyllt at jeg gikk ut igjen uten i skrivende stund å kunne erindre en enest en som skilte seg ut.
Men det som skilte seg ut langs Bryggen var restauranten/kafeen hvor jeg hadde et utmerket ørretmåltid. Innredningen var passe naturlig og rustikk. Hvite duker hadde her vært en katastrofe. Betjeningen var ekte vennlig , og maten smakte fortreffelig. Jeg kan i skrivende stund se det hele for meg. Kvalitet i alle ledd etterlater sterke minner. Også plussvarianter av medmennesker man treffer på livets mangeslungne vei.
I langsomt tempo vandret jeg tilbake gjennom sentrum og Grand Termenius. For jeg som har hatt store søvnproblemer all min dag, opplevde jeg noe overraskende. Jeg sovnet som en stein. Så hjernen, legemet og sjelen var nå godt forberedt til å fronte "monstrumet" Haukeland Sykehus neste dag.

tirsdag 1. april 2014

Kiropraktor Atle, fastlege Ole Gunnar og Vår Herre.

Om min reise til Haukeland i Bergen skal jeg utførlig komme tilbake siden. I ettertid ser jeg at det medmenneskelig var et av mitt livs lysende kapitler. Men jeg hadde noen døgn i sist uke i et smertehelvete jeg aldri før kunne forestille meg. Og da nytter det ikke å legge seg på kne og be om hjelp fra Vår Herre der han surrer rundt oppi tåkeskyen. Hjelper ingenting!
Da må man til de virkelige kanonene i verdensklasse- Atle og Ole Gunnar. Det hadde seg slik at tirsdag i sist uke fikk jeg om kvelden smerter i ryggen av en slik art som om jeg lå på en spikermatte og to tungvektere hoppet på meg. Om natten var det klin umulig å sove. Det var opp av sengen og over i en stressless, over i sengen igjen etter en tid og så tilbake til stolen. Om dagen slepte jeg meg rundt som en som burde hatt rullator. Smertehelvetet fortsatte hele onsdag-døgn. Jeg ringte ut til Ellinor i resepsjonen hos kiropraktor Atle og sa at hvis jeg ikke nå fikk hjelp øyeblikkelig , kunne de bare skyte meg.
Det var ledig time torsdag , og jeg kreket meg ut Årstaddalen. Det var akkurat passe lang distanse nå i opptreningsperioden for hjertet. Atle forklarte meg at disse smerter var en naturlig følge av at  kirurgene skjærer opp brystbenet og bruker en slags tvinge til å presse utå presse ut åpning stor nok til å ta ut hjertet. Det medfører et voldsomt press på ryggsøylen. Han hadde et spesialredskap til å løse opp spenningen i søylen. Han kunne ikke kna som vanlig. Det ville blir for voldsomt. Og simsalabim- trollmannen Atle tryllet vekk smertene, og jeg vandret tilbake til sentrum uten å føle aller minste antydning til smerte i ryggen. Vår Herre har mye å lære.
Men- mine prøvelser var ikke over. Natten til fredag eksploderte et smertehelvete enda verre i venstre stortå og venstre tommel med omgivelser. Hånden ble tredoblet i størrelse og kunne ikke berøres uten ubeskrivelig smerte. Samme med foten. Den måtte ikke ha kontakt med underlaget. Nå forstår jeg hvordan mennesker har det med kun en arm og en fot. Men de slipper iallefall de "sataniske" smerter.Jeg sto opp grytidlig og brukte en halvtime å kle meg. Jeg har aldri i mitt voksne liv følt meg så hjelpeløs. Deretter gikk det i skillpadde-tempo ned til Lerviksgården (min lengste spasertur til nå). Jeg brukt minst en halvtime på den 100 meter lange distansen. Heisen opp og kreket meg fram til fastlege Ole Gunnars dør. Jeg var førstemann, og situasjonen var akutt. Ole Gunnar gikk derfor i gang omgående. Jeg var angrepet av akutt urinssyregikt. Det var helt nytt for meg. Han skrev ut medisiner, og den psykiske situasjonen var nå lettere. Nå visste jeg iallefall hva det var som feilet meg.
Det hadde intet med hjertet å gjøre. (Det er i fin form). Jeg presset meg i oldingtempo over til Apoteket og var overmåte takknemlig for stolen å sitte i mens den service-innstilte dame fant fram medisinene.
Jeg kreket meg i hus og tok første dose tabletter. Andre dose tok jeg om kvelden. Medisinene i almindelighet- og kortisonet i særdeleshet- må ha gjordt underverker. Smertene i hånd og for forsvant som dugg for solen. Bedre nattesøvn har jeg ikke hatt på flere år. Mens jeg blogger dette føler jeg meg i smertefri kanonform. Takket være en fantastisk fastlege og ditto kiropraktor. Å ha disse to kanonene i Egersund er en trygghet som kun de previligerte som har opplevd disse mirakeldoktorene på nært hold, fullt ut forstår å sette pris på. Vår Herre er for meg helt utelukket å kontakte.