Da jeg mosjonerte i gangene på Haukeland sykehus etter vellykket hjerteoperasjon, kom jeg i samtale med en lærer fra Bergen. Han og søskenflokken besøkte sin far som var i virkelig kritisk kondisjon. Jeg fortalte læreren om Ford Mustang sydromet. Ford Mustang ble i lanseringsåret 1964 solgt i 100 000 eksemplarer i et tempo som aldri er blitt gjentatt i bilbransjen siden (jfr. mine opplysninger). I 1965 var produksjonen 600 000. Heller ikke gjentatt.
Det ble gjordt undersøkelser omkring dette fenomenet. Det viste seg at årsaken til rekordsalget var at "når et vanlig hverdagsmenneske setter seg bak rattet i en Ford Mustang, er det ikke "et vanlig hverdagsmenneske mer". Det er blitt et spennende og "magisk" menneske , ettersom det kjører en spennende og magisk bil".
Jeg fortalte læreren om at på min innstallerte 8-seters dinglebenk i Saloon Kakadu skal de som sitter og dingler med beina føle "det magiske Ford Mustang syndromet" ettersom de sitter og dingler på en magisk benk.
Da opplyste den intelligente lærer meg at han øyblikkelig så den enorme forskjellen mellom Ford Mustang og 8-seters dinglebenken i Egersund.
For det første finnes det mange identiske Ford Mustanger i verden når det gjelder farve og modell. Det finnens i verdenshistorien bare en eneste dinglebenk av den konstruksjon som finnes i Egersund. Å sitte bak rattet av en Mustang kan godt gjøre deg "spesiell", men prisen kan være ensomhet og avstang til "vanlige bilister".
8-seters dinglebenken i Egersund befinner seg derimot i en helt annen divisjon når det gjelder en "felles magisk opplevelse". Åtte personer vil sammen ha en opplevelse som er umulig i hvilken som helst Mustang som er produsert. Sa altså den bergenske lærer.
Dette hadde jeg ikke tenkt på. Kanskje han er inne på noe?
søndag 30. mars 2014
mandag 3. mars 2014
Gammeldags butikkdrift hører til i steinalderen
Uten å opptre som noen allvitende verdensmester er det iallefall et forhold i det moderne samfunn som jeg har vært krystallklar på. Og det er at den tradisjonelle varehandel har gått ut på dato. I kvalitetsavisen Dagens Næringsliv nå lørdag ble dette bekreftet. Jeg siterer:" Den tradisjonelle måten å drive butikk på er utdatert. Vi må skape en møteplass for oppleverlser, inspirasjon og shopping". Videre:"Det holder ikke lenger å ha plaggene etablert i et fint lokale. Kundene ønsker enestående opplevelser når de handler. Fremtidens butikker må være interaktive."
Og med interaktive menes at "kundene" må ses på som medmennesker og ikke noen figurer som først og fremst skal kjøpe mest mulig "unødvendige" produkter. De må innvolveres i prosessen. Da husker de dette som en sjelden og berikende opplevelse som de forteller videre.
For min egen del har jeg dratt dette helt ut. For meg er oppskriften nå 50 % sosial/kulturell opplevelse og i andre rekke 50 % tradisjonell butikkvirksomhet. Og det som gjør at jeg i en alder av snart 70 år har fullt trøkk mot framtiden, er den magiske åtteseters dinglebenken. Uten den kunne jeg ikke drevet vanlig detaljhandel. Det hadde blitt forksrekkelig kjedeligt.
Ideen fikk jeg i bydelen Ballard i Seattle i 2012. Det var i en kaffebar jeg så det sosiale trøkket det var rundt denne type benkplate. Jeg talte 8 personer som satt ved siden av hverandre, drakk kaffe og var veldig sosiale. Dette opplegg skulle jeg kopiere!
Jeg reiste til Seattle nok en gang i 2013, besøkte kaffebaren og noterte ned de vitale mål. 500 x50 cm. Rune hos Riska Sagbruk har gjordt en perfekt jobb. Det hevdes at de muslimske martyrer skal bli belønnet i paradis med 100 jomfruer. Utfra det jeg til nå har opplevet rundt den magiske åtteseters dinglebenk i Saloon Kakadu, skal Rune belønnes med 1000 jomfruer- minst!
Nå fredag og lørdag kokte det rundt dinglebenken og resulterte i en omsetning (tør ikke oppgi beløpet) på australprodukter som jeg knapt kunne drømme om for noen år tilbake.
Ettersom jeg fikk kniven på strupen tidligere enn noen andre i detaljbransjen, ble jeg presset til totalt radikal nytenkning for å overleve. Fra mitt ståsted i dag ser jeg at det er noe museumsaktig over det å drive butikk på den "gammeldagse" måten. Og den "gammeldagse" måten er for meg å kjøpe inn noen "trøtte" varer, plassere dem på noen "trøtte" stativer, og det er det!
De som ikke får inn et helt avgjørende element av opplevelse i detaljhandelen av "unødvendige varer" har ingen framtid. Og fortjener det heller ikke.
Problemet er bare det at kjedebutikkene har som et overordnet mål å tjene inn mest mulig penger for eierne av kjedene. Og da skal man ikke bruke en eneste kvadratmillimeter butikkplass eller et eneste sekund på noe annet enn maks salg og profitt- for kjedeeierne. Derfor blir det nesten umulig for "frittstående" å overleve i den triste grauten som hele varehandelen nå har utviklet seg til.
Forøvrig- på min butikkdør står nå følgende melding" Hjerteoperasjon i Bergen. Overlever jeg, er jeg planlagt tibake senest 1.april. I sedvanlig kanonform. Den som lever får se".
Jeg reiser grytidlig i morgen retning Bergen. Jeg bekymrer meg ikke i det hele tatt. Min skjebne har jeg ingen innflytelse over. Det gjelder oss alle. Men humøret- det kan vi gjøre noe med!!
Og med interaktive menes at "kundene" må ses på som medmennesker og ikke noen figurer som først og fremst skal kjøpe mest mulig "unødvendige" produkter. De må innvolveres i prosessen. Da husker de dette som en sjelden og berikende opplevelse som de forteller videre.
For min egen del har jeg dratt dette helt ut. For meg er oppskriften nå 50 % sosial/kulturell opplevelse og i andre rekke 50 % tradisjonell butikkvirksomhet. Og det som gjør at jeg i en alder av snart 70 år har fullt trøkk mot framtiden, er den magiske åtteseters dinglebenken. Uten den kunne jeg ikke drevet vanlig detaljhandel. Det hadde blitt forksrekkelig kjedeligt.
Ideen fikk jeg i bydelen Ballard i Seattle i 2012. Det var i en kaffebar jeg så det sosiale trøkket det var rundt denne type benkplate. Jeg talte 8 personer som satt ved siden av hverandre, drakk kaffe og var veldig sosiale. Dette opplegg skulle jeg kopiere!
Jeg reiste til Seattle nok en gang i 2013, besøkte kaffebaren og noterte ned de vitale mål. 500 x50 cm. Rune hos Riska Sagbruk har gjordt en perfekt jobb. Det hevdes at de muslimske martyrer skal bli belønnet i paradis med 100 jomfruer. Utfra det jeg til nå har opplevet rundt den magiske åtteseters dinglebenk i Saloon Kakadu, skal Rune belønnes med 1000 jomfruer- minst!
Nå fredag og lørdag kokte det rundt dinglebenken og resulterte i en omsetning (tør ikke oppgi beløpet) på australprodukter som jeg knapt kunne drømme om for noen år tilbake.
Ettersom jeg fikk kniven på strupen tidligere enn noen andre i detaljbransjen, ble jeg presset til totalt radikal nytenkning for å overleve. Fra mitt ståsted i dag ser jeg at det er noe museumsaktig over det å drive butikk på den "gammeldagse" måten. Og den "gammeldagse" måten er for meg å kjøpe inn noen "trøtte" varer, plassere dem på noen "trøtte" stativer, og det er det!
De som ikke får inn et helt avgjørende element av opplevelse i detaljhandelen av "unødvendige varer" har ingen framtid. Og fortjener det heller ikke.
Problemet er bare det at kjedebutikkene har som et overordnet mål å tjene inn mest mulig penger for eierne av kjedene. Og da skal man ikke bruke en eneste kvadratmillimeter butikkplass eller et eneste sekund på noe annet enn maks salg og profitt- for kjedeeierne. Derfor blir det nesten umulig for "frittstående" å overleve i den triste grauten som hele varehandelen nå har utviklet seg til.
Forøvrig- på min butikkdør står nå følgende melding" Hjerteoperasjon i Bergen. Overlever jeg, er jeg planlagt tibake senest 1.april. I sedvanlig kanonform. Den som lever får se".
Jeg reiser grytidlig i morgen retning Bergen. Jeg bekymrer meg ikke i det hele tatt. Min skjebne har jeg ingen innflytelse over. Det gjelder oss alle. Men humøret- det kan vi gjøre noe med!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)