I dag fikk jeg inn siste eksemplar av bransjebladet Sport. Det er en økonomisk vanviddsbransje som jeg heldigvis kom meg ut av i tide. Uttalelsen fra en ekspert er typisk for tilstanden. Jeg mener at bransjen butikkhandel med sportsutstyr er blandt de mest utsatte bransjene med hensyn til sannsynlighet for konkurs framover i tid.
Årsaken er at bransjen er blitt en rabattbransje hvor ingen tjener penger, bortsett fra XXL. XXL er den eneste som tjener penger grunnet at XXL driver økonomisk sunt og svært effektivt i forhold til alle "rotebutikkene". XXL har ikke ødelagt markedet. Det har resten av bransjen klart selv med å prøve å konkurrere med XXL på pris. Bransjen har i så måte tapt på forhånd.
Churchills visdomsord" Den som selger sin frihet for å få trygghet, fortjener ingen av delene" gjelder så til de grader for sportsbransjens øvrige kjedebutikker med en fortjeneste på 0,9% av omsetningen. De som driver kjedebutikker har solgt sin frihet og trodde de skulle få trygghet! O hellige enfold!
XXL er nå Norges største kjede. I 2003 hadde de 3 % markedsdandel, i 2013 24%! Og den stiger!
Samtidig åpner dette for de virkelig gjennomspesialiserte nisjebutikkene. De som faller i mellom er på vei mot stupet. De har ingen sjanse til å matche XXL på pris, og de har ingen mulighet til å matche spesialistene (sykkel,ski,våpen) på kompetanse og service.
Og så er det en annen faktor- og den truer faktisk fagforretningene!! Og det er internett! De moderne butikktyver (stjeler tid og ekspertise) hos de seriøse og vips! Så går de inn på nettet og sammenlikner priser på det utstyret som passer akkurat dem. Det har de fått vite gratis av de over-seriøse fagfolk!
Jeg solgte kvalitetsmerket Fjellreven i en menneskealder. Ikke nå lenger, nå er det bare Australia. Men- Fjellreven kan fortsatt anbefales på det varmeste. Jeg følger imidlertid fortsatt med på hva Fjellreven sysler med. Jeg har gått inn på deres nettbutikk. Jeg talte antall kombinasjoner farver/modeller bare i bukser. Jeg talte over 70, sytti! Og så kan du gange 70 med alle størrelsene i hver farve og modell!
Ingen butikk som er avhengig av omsetningshastighet og volum kan være med på dette. Så la oss si at du er en trofast forhandler som jeg var i mange år. Du kan bare ha inne en liten brøkdel av Fjellrevens buksemodeller og farver. Så kommer det en mulig kunde og prøver bukse i en spesiell modell. Kunden finner riktig størrelse, men forhandleren har bare den mest solgte farve på lager. Kunden takker, går hjem og sjekker på nettet alle farvemulighetene og finner sin farve. Bestiller på nettet og får den levert på døren omtrendt dagen etter.
Denne problemstillingen gjelder alle produsenter av alt-mulig. Også biler!
Så sitter vi alle der og klikker, og sakte og sikkert dør den sosiale dimensjon vedrørende detaljhandelen ut. Så blir det hele etterhvert en graut og ikke en eneste ekte opplevelse og ingen minner tilbake. Det blir bare prislapper og rabatter og tilslutt en (totalt sett) himmelhøy pris å betale. Jeg ber ingenlunde for min syke mor. Jeg har manøvrert meg inn i en helt spesiell variant av framtidens underholdningsbransje med noko (mye!!!) attåt. For alle parter!
torsdag 27. februar 2014
lørdag 22. februar 2014
New Zealand, København, Malmø, Stavanger, Egersund
New Zealand består av to øyer, Sørøya og Nordøya. De er to helt forskjellige land hva angår både folk og natur. Hvor til de grader forskjellig de er , fikk jeg et klart bevis for i går i Skavland på fredag i NRK. Den imponerende bråvoksne kvinneliger artisten (17 år) som nettopp hadde vunnet en Grammy, uttalte at "hun aldri hadde sett snø" før hun kom til Sverige. Nordøya (som hun kommer fra) er en vulkanøy med middelhavstemperatur med like mye snø som Saudi-Arabia. Sørøya har mange isbreer og fjell på over 3000 m.o.h. Mount Cook er det høyeste med imponerende 3754 m.o.h. , 1286 m høyere enn Galdhøpiggen! Og her hadde damen ikke vært, på tross av at en ikke alt for bredt sund skiller disse to øyene.
Personlig har jeg inntil nå vært 4 ganger på Sørøya og opplevd snø nesten hver gang. Den sydligste byen på Sørøya heter Invercargill. Der kom jeg i prat med en kelner som uttalte "at menneskene på Nordøya vet ikke en gang at vi eksisterer her nede!" Nettopp!! Sørøya er "utkanten" i New Zealand med kun 1 million innbyggere i et land med rundt 4,5 millioner tilsammen. Av disse bor snart 2 millioner i Auckland alene.
Til sammenlikning vil jeg dra inn København og Malmø. Det er bare et sund (som skiller) disse nordiske byer. Ved en undersøkelse nylig uttalte mer enn 80 % (hvis jeg husker rett) av københavnerne at de aldri hadde vært i Malmø. Selvfølgelig - de mondene københavnere har ikke tid til å bruke på "bøndene" i Malmø i Sverige.
Jeg sitter også med en sterk følelse av at minst 80 % av Stavangers befolkning aldri har vært i Egersund. Jeg sitter med like sterk følelse av at 80 % av egersunderne aldri har vært i Hovsherad i Lund.
Hvor vil jeg hen med disse sammenlikningene? Det nærmeste nabolag er oss mye mentalt fjernere enn Syden og andre fjerne steder. Jeg kan bare se på mine egne geografiske erfaringer. Sydney er en av storbyene i verden som jeg har fullt ut adoptert som "min hjemby". Det samme med Vancouver, Seattle, San Francisco, New York og Cape Town eksempelvis. Steinkjær, Levanger og Namsos derimot- det er byer som ligger langt utenfor mitt univers.
Noen som kjenner igjen problemstilingen?
Personlig har jeg inntil nå vært 4 ganger på Sørøya og opplevd snø nesten hver gang. Den sydligste byen på Sørøya heter Invercargill. Der kom jeg i prat med en kelner som uttalte "at menneskene på Nordøya vet ikke en gang at vi eksisterer her nede!" Nettopp!! Sørøya er "utkanten" i New Zealand med kun 1 million innbyggere i et land med rundt 4,5 millioner tilsammen. Av disse bor snart 2 millioner i Auckland alene.
Til sammenlikning vil jeg dra inn København og Malmø. Det er bare et sund (som skiller) disse nordiske byer. Ved en undersøkelse nylig uttalte mer enn 80 % (hvis jeg husker rett) av københavnerne at de aldri hadde vært i Malmø. Selvfølgelig - de mondene københavnere har ikke tid til å bruke på "bøndene" i Malmø i Sverige.
Jeg sitter også med en sterk følelse av at minst 80 % av Stavangers befolkning aldri har vært i Egersund. Jeg sitter med like sterk følelse av at 80 % av egersunderne aldri har vært i Hovsherad i Lund.
Hvor vil jeg hen med disse sammenlikningene? Det nærmeste nabolag er oss mye mentalt fjernere enn Syden og andre fjerne steder. Jeg kan bare se på mine egne geografiske erfaringer. Sydney er en av storbyene i verden som jeg har fullt ut adoptert som "min hjemby". Det samme med Vancouver, Seattle, San Francisco, New York og Cape Town eksempelvis. Steinkjær, Levanger og Namsos derimot- det er byer som ligger langt utenfor mitt univers.
Noen som kjenner igjen problemstilingen?
tirsdag 18. februar 2014
Oppskriften på riktig smurte ski
I min tid i sportsbransjen har jeg smurt og montert noen hundretalls par med ski. Det jeg lærte i laboratoriumet hos Elan i Slovenia (den gang Jugoslavia) i 1976, sitter som spikret med ildskrift inne i meg. De to "professorer" i hvite lagerfrakker prentet inn i meg følgende: "Det er ikke snøen du glir over, men på en hinne av vann!"
Disse fagfolkene opplyste at du måtte ha rett glidesmørning i forhold til snøens hardhet for å produsere den riktige friksjon- som igjen "produserte" en vannhinne. Så enkelt er det.. En annen avgjørende faktor er spennet i skiene. En person som veier 100 kilo må ha stivere ski enn en som veier 70 kilo. Forskjell i styrken på lårmuskulaturen spiller også inn.
Alle Elan ski jeg solgte ble først kontrollert med at kjøperen stilte seg opp på skiene som lå på en vadret (helt plan) benk. Så førte jeg et papir under midten av skiene og tusjet hvor festesonen begynte og sluttet. Glidesonen påførte jeg voks med et strykejern og siklet bort overflødig voks etterpå. Festesonen måtte kjøper smøre sjøl utfra temperatur. Resultatet var en utrolig glid i skiene. Det samme skjedde med Madshus.
Når det uttales fra eksperthold (denne gang svensker) at det er ikke smøringen i skiene som er viktig, men derimot strukturen, så henger jeg ikke helt med. Så kan man jo bare kutte ut alt det som heter smørning!
Den skandalen med den totale bom for det norske smørere nå i Sotchi, må jo gjøre at "vanlige" skiløper aldri mer vil føle seg "dumme" når de bommer på smøringen.
Dette med strukturer og det "aller siste i spesialsmøringer" har gjordt hele problematikken rundt skiløping for "den vanlige søndagsløper" unødvendig komplisert. Det holder med festesmørning for enten bløt eller tørr snø og universal glider (lilla). Nå henvender jeg meg til de som først og fremst skal nyte en koselig og opplevelsesrik skitur! Smørefrie ski er også et godt valg.
Men- utfra min årelange erfaring- er det en faktor som er den samme for alle skiløpere- og det er at du har riktig spenst (stivhet) i skiene utfra din vekt og ferdighetsnivå. Jeg kan ikke forstå annet enn at her syndes det noe aldeles veldig. Skal alt være så "billig,billig" (den nye folkereligionen), så kan du ende opp med at "det billige utstyret" blir deg meget dyrt ettersom det ikke er tilpasset ditt behov, og derfor er bortkastede penger. Kjøp ski hos de som kan ski.
Jeg skal tilslutt sammenlikne fluefiskeren som har fått dilla på fluebinding, med fantomene med flere smørekufferter. Den type fluefiskere skifter hobby umerkelig. Det er ikke viktig å fiske, men meget viktig at du binder den perfekte flue!
Så og med smørefantomene. Det er ikke viktig med en koselig skitur, men derimot at du har etter timers testing og feiling funnet fram til den "perfekte" miks av skismørning, helst 20 sorter blandet sammen. Deretter suser du ut i løypa i kondomdress og brøler " løype" av full hals. Her skal virkelig Kari og Ola, pluss unger, få erfare en proff i løypa.
Det er de samme typer som skremmer familien som om sommeren er ute på sykkeltur. "Unna, her kommer jeg. Og jeg har wattmåler i sykkelbuksen til kr. 10000,00". Og om vinteren smører jeg skiene med pulver som koster tusen kroner grammet. Oppfattet?"
Disse fagfolkene opplyste at du måtte ha rett glidesmørning i forhold til snøens hardhet for å produsere den riktige friksjon- som igjen "produserte" en vannhinne. Så enkelt er det.. En annen avgjørende faktor er spennet i skiene. En person som veier 100 kilo må ha stivere ski enn en som veier 70 kilo. Forskjell i styrken på lårmuskulaturen spiller også inn.
Alle Elan ski jeg solgte ble først kontrollert med at kjøperen stilte seg opp på skiene som lå på en vadret (helt plan) benk. Så førte jeg et papir under midten av skiene og tusjet hvor festesonen begynte og sluttet. Glidesonen påførte jeg voks med et strykejern og siklet bort overflødig voks etterpå. Festesonen måtte kjøper smøre sjøl utfra temperatur. Resultatet var en utrolig glid i skiene. Det samme skjedde med Madshus.
Når det uttales fra eksperthold (denne gang svensker) at det er ikke smøringen i skiene som er viktig, men derimot strukturen, så henger jeg ikke helt med. Så kan man jo bare kutte ut alt det som heter smørning!
Den skandalen med den totale bom for det norske smørere nå i Sotchi, må jo gjøre at "vanlige" skiløper aldri mer vil føle seg "dumme" når de bommer på smøringen.
Dette med strukturer og det "aller siste i spesialsmøringer" har gjordt hele problematikken rundt skiløping for "den vanlige søndagsløper" unødvendig komplisert. Det holder med festesmørning for enten bløt eller tørr snø og universal glider (lilla). Nå henvender jeg meg til de som først og fremst skal nyte en koselig og opplevelsesrik skitur! Smørefrie ski er også et godt valg.
Men- utfra min årelange erfaring- er det en faktor som er den samme for alle skiløpere- og det er at du har riktig spenst (stivhet) i skiene utfra din vekt og ferdighetsnivå. Jeg kan ikke forstå annet enn at her syndes det noe aldeles veldig. Skal alt være så "billig,billig" (den nye folkereligionen), så kan du ende opp med at "det billige utstyret" blir deg meget dyrt ettersom det ikke er tilpasset ditt behov, og derfor er bortkastede penger. Kjøp ski hos de som kan ski.
Jeg skal tilslutt sammenlikne fluefiskeren som har fått dilla på fluebinding, med fantomene med flere smørekufferter. Den type fluefiskere skifter hobby umerkelig. Det er ikke viktig å fiske, men meget viktig at du binder den perfekte flue!
Så og med smørefantomene. Det er ikke viktig med en koselig skitur, men derimot at du har etter timers testing og feiling funnet fram til den "perfekte" miks av skismørning, helst 20 sorter blandet sammen. Deretter suser du ut i løypa i kondomdress og brøler " løype" av full hals. Her skal virkelig Kari og Ola, pluss unger, få erfare en proff i løypa.
Det er de samme typer som skremmer familien som om sommeren er ute på sykkeltur. "Unna, her kommer jeg. Og jeg har wattmåler i sykkelbuksen til kr. 10000,00". Og om vinteren smører jeg skiene med pulver som koster tusen kroner grammet. Oppfattet?"
lørdag 15. februar 2014
Den teknologiske utviklings uhyggelige dimensjon
For rundt 25 år siden hadde jeg en interessant samtale med en gardbruker rundt 10 år eldre enn meg. Han hadde en kommentar til den teknologiske utvikling generelt, inklusive revolusjonen innen landbruket. Og den har jeg aldri glemt. "Den teknologiske utvikling er et race uten målstrek!!"
Og denne utvikling produserer masse vinnere og masse tapere. Det seriøse magasin Time hadde nettopp en artikkel som tok for seg hva konsekvensene av tekno-utviklingen ville bli det neste tiår. Undersøkelsen var gjennomført av Mc Kinsey Global Institute. Instituttet regner med at så mange som 230 (tohundreogtredve) millioner kontorjobber vil bli overflødige grunnet at computerne tar over og gjør den samme jobben billigere, mer effektivt og er på arbeid hele døgnet.
Det er bare å sammenlikne med hva som har skjedd i banksektoren, hvor nettbank har overflødiggjordt millioner av bankfunksjonærer over hele kloden. Vi bankkunder er de store vinnere. Som et datafossil klarer jeg faktisk å bruke nettbank med den største selvfølge. Å gå i en bank for å betale regninger ville vært som å gå tilbake hest-og kjerre samfunnet. Du kan sjekke dine kontoer og betale dine regninger døgnet rundt! Og det kan du gjøre fra din egen stol!
Taperne er jo de bankansatte, og ikke minst den sosiale utvekslingen mellom kunde og ansatt. Og det er teknologiens prislapp! Et stadig mer effektivt, tidspresset og fremmedgjordt samfunn. Et samfunn hvor vi vet prislappen og rabatten på alt, og verdien av ingenting!
Et annet- og trist- resultat av den teknologiske utvikling er at vi er nå snart tilbake til det ekstreme klassesamfunnet som vi hadde den gang adel og kirke regjerte "den store fattige almuen".
Vi ser at nå er adel og kirke er blitt erstattet av toppbyråkrater, finansfolk og eierne av de store konsernene. De siste er blitt styrtrike, mens middelklassen nå langsomt blir utryddet av teknologien og ender opp i den store sekken kallet "den økonomiske underklasse". Middelstanden sammen med vanlige lønnstakere er de store tapere. Ikke bare har deres kjøpekraft blitt gradvis redusert de siste tiår, vanlige lønnsmotager har ikke lenger råd til å kjøpe seg en anstendig bolig. Vi behøver ikke reise lenger enn til Stavanger-regionen for å få dette bekreftet. Det samme skjer i de amerikanske, kinesiske og australske storbyer pluss verden rundt.
Så derfor, bor du i distriktene i Norge- få deg et fagbrev eller en utdannelse det er bruk for. Da er du garantert den maksimalt positive kombinasjon av livskvalitet. En lønn du kan leve av, og samtidig gi deg grunnlag for å få egen bolig. Og så får du tid til å oppleve fuglesangen om våren og reise ut på en ubeferdet vei og oppleve stjernehimmelen. De virkelige verdier og kvaliteter kjennetegnes ved at de ikke er til salgs for alle de milliarder dollar som finnes i verden.
Ha en strålende helg med maksimal konstruktiv og offensiv livslyst! Det kan gi interessante resultater!
Og denne utvikling produserer masse vinnere og masse tapere. Det seriøse magasin Time hadde nettopp en artikkel som tok for seg hva konsekvensene av tekno-utviklingen ville bli det neste tiår. Undersøkelsen var gjennomført av Mc Kinsey Global Institute. Instituttet regner med at så mange som 230 (tohundreogtredve) millioner kontorjobber vil bli overflødige grunnet at computerne tar over og gjør den samme jobben billigere, mer effektivt og er på arbeid hele døgnet.
Det er bare å sammenlikne med hva som har skjedd i banksektoren, hvor nettbank har overflødiggjordt millioner av bankfunksjonærer over hele kloden. Vi bankkunder er de store vinnere. Som et datafossil klarer jeg faktisk å bruke nettbank med den største selvfølge. Å gå i en bank for å betale regninger ville vært som å gå tilbake hest-og kjerre samfunnet. Du kan sjekke dine kontoer og betale dine regninger døgnet rundt! Og det kan du gjøre fra din egen stol!
Taperne er jo de bankansatte, og ikke minst den sosiale utvekslingen mellom kunde og ansatt. Og det er teknologiens prislapp! Et stadig mer effektivt, tidspresset og fremmedgjordt samfunn. Et samfunn hvor vi vet prislappen og rabatten på alt, og verdien av ingenting!
Et annet- og trist- resultat av den teknologiske utvikling er at vi er nå snart tilbake til det ekstreme klassesamfunnet som vi hadde den gang adel og kirke regjerte "den store fattige almuen".
Vi ser at nå er adel og kirke er blitt erstattet av toppbyråkrater, finansfolk og eierne av de store konsernene. De siste er blitt styrtrike, mens middelklassen nå langsomt blir utryddet av teknologien og ender opp i den store sekken kallet "den økonomiske underklasse". Middelstanden sammen med vanlige lønnstakere er de store tapere. Ikke bare har deres kjøpekraft blitt gradvis redusert de siste tiår, vanlige lønnsmotager har ikke lenger råd til å kjøpe seg en anstendig bolig. Vi behøver ikke reise lenger enn til Stavanger-regionen for å få dette bekreftet. Det samme skjer i de amerikanske, kinesiske og australske storbyer pluss verden rundt.
Så derfor, bor du i distriktene i Norge- få deg et fagbrev eller en utdannelse det er bruk for. Da er du garantert den maksimalt positive kombinasjon av livskvalitet. En lønn du kan leve av, og samtidig gi deg grunnlag for å få egen bolig. Og så får du tid til å oppleve fuglesangen om våren og reise ut på en ubeferdet vei og oppleve stjernehimmelen. De virkelige verdier og kvaliteter kjennetegnes ved at de ikke er til salgs for alle de milliarder dollar som finnes i verden.
Ha en strålende helg med maksimal konstruktiv og offensiv livslyst! Det kan gi interessante resultater!
fredag 14. februar 2014
Yrkesutdannelse beste forsikring mot ledighet
Som særdeles samfunnsengasjert borger aner jeg nå "en stormannsgal vind" som blåser over landets utdanningssystem. Nå skal "alle" utdanne seg til "finere" stillinger hvor man slipper å skitne til hendene. Den slags "mindreverdig" virksomhet kan vi overlate til "polakkene"
Derfor er det for meg personlig særdeles gledelig å lese en rapport i dagens ærverdige Aftenposten når det gjelder risikoen for arbeidsledighet blandt de unge. Konklusjonen må for mange være aldeles oppsiktsvekkende: Vinnerne ved 25 års alder er de faglærte- de får både i pose og sekk. De har så godt som full sysselsetting og de er de 25-åringene som tjener aller best.
Taperne er de som ikke fullfører videregående skole. Det ligger jo i dagen at med et samfunn som krever mer og mer "avansert kunnskap" på alle arbeidsplasser vil vi få mange tapere i framtiden.
Blandt de med kun grunnskole som høyeste utdanning var sysselsettingen 66 prosent og hele 95 prosent for de med fagbrev! Interessant var det også at arbeidserfaring er særdeles viktig. Så det betyr at en skoletrøtt elev som kommer seg ut tidlig i arbeid "på gølvet" og får fortløpende "utdannelse" av bedriften, ligger uendelig mye bedre an enn en teorietisk meget intelligent "evighetsstudent" som har problemer med å skifte en lyspære!
Fra mitt ståsted er det norske utdannelses-system en konstant vandrende katastrofe. Det masseproduserer tapere. Årsaken til at det er kjørt i grøfta er en ekstrem inflasjon i antallet paragraf-ridende byråkrater på bekostning av den "kompetente, idealistiske, menneskelige læreren". Det mest forskrekkelige er jo at læreryrket nå har fått så lav status at de virkelig dyktige lærere nå skygger banen. Det blir for mye skjemavelde.
Et yrke som det tydeligvis er meget fornuftig å satse på, i tillegg til fagbrev, er siviløkonom. Ifølge mine opplysninger er disse fremsynte studenter så ettertraktede at de blir "headhuntet" før de er ferdige med utdannelsen.
Min egen utdannelse innskrenket seg til å gå på en "religions-rasistisk" sekteskole, middelskolen og handelsskole på Bryne. Den eneste samlede lærdom fra disse tre skoler jeg har hatt nytte av i livet senere er dette. På sekteskolen lærte jeg skikkelig norsk. På realskolen lærte jeg tysk og engelsk.
Det jeg lærte på handelsskolen er hvordan man skulle være kledd når man (som mann) sto bak en disk. Kjemmet hår, skjorte, slips og blyantene skulle være sirlig satt opp i rekke på butikkfrakkens lomme. Og så skulle man tiltale kundene (som man ikke kjente personlig meget godt) med tiltalen DE. I øvrig skulle man beflitte seg på å bruke en meget behagelig, lavmælt og dannet tale. En slik figur hadde jo vært et storartet innslag i et revynummer av i dag.
Personlig har jeg hver eneste dag i mitt ikke selvvalgte yrkesliv syndet mot alle disse påbud. Jeg har stor sans for SV-politikeren som uttalte: "Idioten som oppfant slipset, burde vært skutt!"
Derfor er det for meg personlig særdeles gledelig å lese en rapport i dagens ærverdige Aftenposten når det gjelder risikoen for arbeidsledighet blandt de unge. Konklusjonen må for mange være aldeles oppsiktsvekkende: Vinnerne ved 25 års alder er de faglærte- de får både i pose og sekk. De har så godt som full sysselsetting og de er de 25-åringene som tjener aller best.
Taperne er de som ikke fullfører videregående skole. Det ligger jo i dagen at med et samfunn som krever mer og mer "avansert kunnskap" på alle arbeidsplasser vil vi få mange tapere i framtiden.
Blandt de med kun grunnskole som høyeste utdanning var sysselsettingen 66 prosent og hele 95 prosent for de med fagbrev! Interessant var det også at arbeidserfaring er særdeles viktig. Så det betyr at en skoletrøtt elev som kommer seg ut tidlig i arbeid "på gølvet" og får fortløpende "utdannelse" av bedriften, ligger uendelig mye bedre an enn en teorietisk meget intelligent "evighetsstudent" som har problemer med å skifte en lyspære!
Fra mitt ståsted er det norske utdannelses-system en konstant vandrende katastrofe. Det masseproduserer tapere. Årsaken til at det er kjørt i grøfta er en ekstrem inflasjon i antallet paragraf-ridende byråkrater på bekostning av den "kompetente, idealistiske, menneskelige læreren". Det mest forskrekkelige er jo at læreryrket nå har fått så lav status at de virkelig dyktige lærere nå skygger banen. Det blir for mye skjemavelde.
Et yrke som det tydeligvis er meget fornuftig å satse på, i tillegg til fagbrev, er siviløkonom. Ifølge mine opplysninger er disse fremsynte studenter så ettertraktede at de blir "headhuntet" før de er ferdige med utdannelsen.
Min egen utdannelse innskrenket seg til å gå på en "religions-rasistisk" sekteskole, middelskolen og handelsskole på Bryne. Den eneste samlede lærdom fra disse tre skoler jeg har hatt nytte av i livet senere er dette. På sekteskolen lærte jeg skikkelig norsk. På realskolen lærte jeg tysk og engelsk.
Det jeg lærte på handelsskolen er hvordan man skulle være kledd når man (som mann) sto bak en disk. Kjemmet hår, skjorte, slips og blyantene skulle være sirlig satt opp i rekke på butikkfrakkens lomme. Og så skulle man tiltale kundene (som man ikke kjente personlig meget godt) med tiltalen DE. I øvrig skulle man beflitte seg på å bruke en meget behagelig, lavmælt og dannet tale. En slik figur hadde jo vært et storartet innslag i et revynummer av i dag.
Personlig har jeg hver eneste dag i mitt ikke selvvalgte yrkesliv syndet mot alle disse påbud. Jeg har stor sans for SV-politikeren som uttalte: "Idioten som oppfant slipset, burde vært skutt!"
onsdag 12. februar 2014
Melkespann i barnevogn mot avkjøling i bekken
Dressmagasinet i Egersund har et magisk bilde av Terlandskloppen og Gyaaksla i sin vel-assorterte herrebutikk. Foran bildet står to melkespann. Da jeg betraktet disse kulturminner i dag, spilte min innvendige tape seg tilbake til tidlig 1950-tall i en bondesivilisasjon som kun lever i minnet på oss som var siste generasjon til å oppleve- og delta- i det aller siste kapitel.
Vi melket kyrne for hånd og tømte melken fra bøtte over i melkespann. Om høsten og vinteren stod spannene på varierende steder rundt tunet, avhengig av utetemperatur, for a ha den rette kjøling på melken. Om sommeren , derimot, da var det avkjøling i bekken som gjaldt. Og bekken hadde gitt navn til det lille dalføret rundt 200 meter i svingete utforbakke fra fjoset. Og dalen het Bekkjadalen.
På bekkens flate parti i overgangen av flate øvre Bekkjadalsegrå og bratte nedre Bekkjadalsegrå (Bekkedals-eng) hadde good old uncle Sigvart konstruert en dam for melkespannene. Den første tid på Hovland (Helleland) brukte Sigvart en slags tralle til transport fra fjos til dammen om sommeren. Men så ble det hos min fader (solgte barnevogner,sykler m.m.m.) byttet inn en brukt barnevogn mot en ny sykkel.
Jeg så jo at Sigvart hadde litt problemer med å balansere melkespannene på trallen. Og så fikk jeg en glup ide. Denne brukte barnevognen måtte jo være perfekt til å frakte melkespannene ned til avkjøling i bekken! Etter hestehandling med min fader havnet barnevognen på Hovland. Jeg demonstrerte først for Sigvart på det flate tunet hvordan spannene sto fjellstøtt i barnevognen. Sigvart var litt skeptisk til å begynne med. Han var jo en mann, og i de år var det aldeles utenkelig at et ekte mannfolk skulle trille barnevogn!! Uansett hva som befant seg oppi vognen!
Men- det gikk seg til etterhvert! Og Sigvart bak barnevognen, med melkespannene, på vei mot Bekkjadalen sommerstid, tilhører de virkelig magiske minner fra denne menneskelige og opplevelsesrike sivilisasjon.
Jeg ser han i skrivende stund for meg- med pipe , hatt, fjos-sko og skrukkete ullsokker. So, good old Sigvart! Hvor enn du måtte være, you will never walk alone. Jeg går side og side med deg ned langs minnenes strekning. Bak barnevognen!!
Vi melket kyrne for hånd og tømte melken fra bøtte over i melkespann. Om høsten og vinteren stod spannene på varierende steder rundt tunet, avhengig av utetemperatur, for a ha den rette kjøling på melken. Om sommeren , derimot, da var det avkjøling i bekken som gjaldt. Og bekken hadde gitt navn til det lille dalføret rundt 200 meter i svingete utforbakke fra fjoset. Og dalen het Bekkjadalen.
På bekkens flate parti i overgangen av flate øvre Bekkjadalsegrå og bratte nedre Bekkjadalsegrå (Bekkedals-eng) hadde good old uncle Sigvart konstruert en dam for melkespannene. Den første tid på Hovland (Helleland) brukte Sigvart en slags tralle til transport fra fjos til dammen om sommeren. Men så ble det hos min fader (solgte barnevogner,sykler m.m.m.) byttet inn en brukt barnevogn mot en ny sykkel.
Jeg så jo at Sigvart hadde litt problemer med å balansere melkespannene på trallen. Og så fikk jeg en glup ide. Denne brukte barnevognen måtte jo være perfekt til å frakte melkespannene ned til avkjøling i bekken! Etter hestehandling med min fader havnet barnevognen på Hovland. Jeg demonstrerte først for Sigvart på det flate tunet hvordan spannene sto fjellstøtt i barnevognen. Sigvart var litt skeptisk til å begynne med. Han var jo en mann, og i de år var det aldeles utenkelig at et ekte mannfolk skulle trille barnevogn!! Uansett hva som befant seg oppi vognen!
Men- det gikk seg til etterhvert! Og Sigvart bak barnevognen, med melkespannene, på vei mot Bekkjadalen sommerstid, tilhører de virkelig magiske minner fra denne menneskelige og opplevelsesrike sivilisasjon.
Jeg ser han i skrivende stund for meg- med pipe , hatt, fjos-sko og skrukkete ullsokker. So, good old Sigvart! Hvor enn du måtte være, you will never walk alone. Jeg går side og side med deg ned langs minnenes strekning. Bak barnevognen!!
tirsdag 11. februar 2014
Post i Eikunda Amfi er framtiden.
Da jeg i morges var og hentet posten i min postbok for første gang på Eikunda Amfi, var plutselig i en brøkdel av et sekund, Egersund Postkontor historie. Sjeldent i mitt indre har "den nye tid" i en slik ekspressfart fortrengt "det som engang i var i hundre år".
Jeg forstår godt fortvilelseen og forvirringen hos de sympatiske og hjelpsomme damer som har tjent oss så trofast over disken gjennom mange år i Egersunds sentrums postkontor. De deler skjebne med millioner av andre trofaste arbeidstakere som har blitt innhentet av en gallopperende utvikling. Bare spør bankfunksjonærene! Og de tidligere ansatte hos Grøsfjeld!
Og når først postkontoret skulle flytte var, for meg, Eikund Amfi uten konkurranse. De har det som Postkontoret i sentrum ikke hadde. Plenty parkeringsplasser, lange åpningstider og et rikholdig vareutvalg under samme tak. Dette er perfekt for tidspressede moderne mennesker. Dette er en vinn-vinn situasjon for alle andre enn Egersund Sentrum som en arena for menneskelig aktivitet. Et steindødt sentrum vil bli enda dauere i så henseende.
Det er nå å håpe på at den mangfoldige Johan Aakre får gjennomslag for sine tanker om å fylle opp lokalet med konstruktiv aktivitet , iallefall i den utleieperioden Postvesenet fortsatt råder over.
Da postkontoret i sin tid flyttet til Eie støttet jeg dette fullt ut gjennom leserinnlegg. Jeg tenkte da fremtidsrettet og parkeringsvennlig. Sjelden har jeg den gang blitt så utskjelt, spesielt av flere forretningsdrivende i sentrum. Flere av dem driver ikke lenger forretning. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: " Hvis din forretningsmodell er så skjør, at du er helt nødt til å ha Postkontor i sentrum som drahjelp, da bør du legge ned med en eneste gang."
Julebyen, visefestivalen, ølfestivalen, bluesfestivalen og liknende kulturelle minneverdige aktiviteter er det som trengs for å få markedsført Egersund offensivt overfor resten av Rogaland. Alle disse tiltak har blitt satt i gang i løpet av de siste år. Hele denne tankegangen bør gjennomsyre de som skal drive vanlig detaljvirksomhet i Egersund sentrum i framtiden.
For mitt ståsted har det å kjøpe inn noen varer og henge dem på stativer med svære tilbudslapper et preg av fortid. Nå er det Facebook som gjelder! Jeg gjengir noe viktig fra kvalitetsmagasinet Kampanje: " Å skape gode opplevelser du ønsker å dele med andre-med andre ord - det du snakker om i morgen!"
I samme slengen skal jeg (nok en gang) ta med meg:" Men en ting vil aldri endre seg; behovet for den gode historien og den store ideen. For det er historiefortellingen og kreativiteten som skaper magien." Men hvor finner du magien i dagens butikker?
Da jeg vandret rundt 16 dager i Sydneys butikker, speidet jeg forgjeves etter den spesielle opplevelse. Fagbutikker er en annen skål. Der går du ikke inn for opplevelsen. Der går du inn for å oppleve kompetent faglig assistanse!
For meg er miksen for å få liv i Egersund i framtiden følgende. Kombinasjon av enestående opplevelsesbutikker og spisskompetente fagbutikker. Det er oppskriften! Så gjør det ingenting at postkontoret har flyttet inn i framtiden- fortsatt meget nær sentrum!
Jeg forstår godt fortvilelseen og forvirringen hos de sympatiske og hjelpsomme damer som har tjent oss så trofast over disken gjennom mange år i Egersunds sentrums postkontor. De deler skjebne med millioner av andre trofaste arbeidstakere som har blitt innhentet av en gallopperende utvikling. Bare spør bankfunksjonærene! Og de tidligere ansatte hos Grøsfjeld!
Og når først postkontoret skulle flytte var, for meg, Eikund Amfi uten konkurranse. De har det som Postkontoret i sentrum ikke hadde. Plenty parkeringsplasser, lange åpningstider og et rikholdig vareutvalg under samme tak. Dette er perfekt for tidspressede moderne mennesker. Dette er en vinn-vinn situasjon for alle andre enn Egersund Sentrum som en arena for menneskelig aktivitet. Et steindødt sentrum vil bli enda dauere i så henseende.
Det er nå å håpe på at den mangfoldige Johan Aakre får gjennomslag for sine tanker om å fylle opp lokalet med konstruktiv aktivitet , iallefall i den utleieperioden Postvesenet fortsatt råder over.
Da postkontoret i sin tid flyttet til Eie støttet jeg dette fullt ut gjennom leserinnlegg. Jeg tenkte da fremtidsrettet og parkeringsvennlig. Sjelden har jeg den gang blitt så utskjelt, spesielt av flere forretningsdrivende i sentrum. Flere av dem driver ikke lenger forretning. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: " Hvis din forretningsmodell er så skjør, at du er helt nødt til å ha Postkontor i sentrum som drahjelp, da bør du legge ned med en eneste gang."
Julebyen, visefestivalen, ølfestivalen, bluesfestivalen og liknende kulturelle minneverdige aktiviteter er det som trengs for å få markedsført Egersund offensivt overfor resten av Rogaland. Alle disse tiltak har blitt satt i gang i løpet av de siste år. Hele denne tankegangen bør gjennomsyre de som skal drive vanlig detaljvirksomhet i Egersund sentrum i framtiden.
For mitt ståsted har det å kjøpe inn noen varer og henge dem på stativer med svære tilbudslapper et preg av fortid. Nå er det Facebook som gjelder! Jeg gjengir noe viktig fra kvalitetsmagasinet Kampanje: " Å skape gode opplevelser du ønsker å dele med andre-med andre ord - det du snakker om i morgen!"
I samme slengen skal jeg (nok en gang) ta med meg:" Men en ting vil aldri endre seg; behovet for den gode historien og den store ideen. For det er historiefortellingen og kreativiteten som skaper magien." Men hvor finner du magien i dagens butikker?
Da jeg vandret rundt 16 dager i Sydneys butikker, speidet jeg forgjeves etter den spesielle opplevelse. Fagbutikker er en annen skål. Der går du ikke inn for opplevelsen. Der går du inn for å oppleve kompetent faglig assistanse!
For meg er miksen for å få liv i Egersund i framtiden følgende. Kombinasjon av enestående opplevelsesbutikker og spisskompetente fagbutikker. Det er oppskriften! Så gjør det ingenting at postkontoret har flyttet inn i framtiden- fortsatt meget nær sentrum!
mandag 10. februar 2014
Farvel Egersund Postkontor- og 11229 gårdsbruk
Idag var jeg innom for aller siste gang i min postboks lokalisert hos Egersund Postkontor i Torvgården. I morges sto med store bokstaver på forside av Stavanger Aftenblad at 112000 gårdsbruk var lagt ned i Norge siden 1969 fram til i dag. Det betyr rundt 250 daglig avviklede gardsbruk i Norge gjennom de siste 44 år! Og på de 43000 gardsbruk som er igjen produseres det mer mat enn på de 155000 gardsbruk i 1969! Jeg fikk følge fra innsiden avviklingen av det sosiale hest-og-kjerresamfunnet mot ferden mot sin siste solnedgang. Det var håpløst ueffektivt sammenliknet med i dag, men det var iallefall sosialt og ikke ensomt (som i dag!)
Effektivitetsutviklingen kjører igjennom samfunnet som et ekspresstog og griper radikalt inn i alle våre liv, enten du er gårdbruker eller jobber på postkontoret - og i det hele tatt. De som har knyttet sin idenditet til et spesielt (og utsatt) yrke kan gå harde tider i møte, økonomisk og psykologisk, og med svekket livskvalitet resten av sin tid på moder Jord.
Da jeg sist fredag, etter siste sjekk på SUS før hjerteklaff-operasjon i Bergen, vandret gjennom Stavanger sentrum for første gang siden høsten 2003 oppdaget jeg at lite hadde endret seg. Dagen var grå, og butikkene var stort sett de samme med det samme unødvendige og kjedelige vareutvalg i lokaler som du glemmer sekunder etter du forlater dem.
Enkelte kjente butikker gjennom generasjoner var borte og erstattet av burgersjapper og moteforretninger. Jeg er ikke i minste tvil om at de uavhengige -og frie- butikker som skal overleve framtiden må ha en miks av 50 % sosial-kulturell opplevelse og 50 % (ikke påtrengende) salgsvirksomhet. Pluss produkter og en setting som bare finnes der- in the whole world!
Jeg glemmer ikke det enorme tidligere postkontoret i Vancouver som dekker et helt kvartal i denne metropolen med rundt 4 millioner innbyggere. Nå brukes bare en brøkdel av gigantbygningen til posttjenester. Samme mønster så jeg i Hobart på Tasmania. Den veldige postkontor-bygning i sentrum var nå stykket opp i en mengde souvenir-butikker og liknende (unødvendig) dill.
At utviklingen går raskt gjør ingenting hvis du inne i deg har et bunnsolid anker i form av en urokkelig og medmenneskelig identitet. For å motvirke aldringsprosessen er (iallefall for meg ) den beste medisin å konstant prøve å følge med den generelle og raske utvikling i det samfunn du lever i. Da nytter det ikke med sentimental nostalgi om "at alt var så mye bedre før". Samfunnet var så langt fra bedre før! Nå har alle muligheten for å få seg skikkelig utdannelse. Det var bare forbeholdt de previligerte før. Og helst bare gutter.
Imidlertid er jeg enig med Per Fugelli. Det er alt for mye søt intethet og behagelig likegyldighet i dagens Norge- et Norge som mangler modige stemmer. Modige stemmer som ved jevne mellomrom ber dette overfladisk- gummisjel-amerikaniserte samfunn dra dit pepperen gror- og få folket til å tenke over to grunnleggende spørsmål:1. Når var du sist tilstede i eget liv? 2. Og hvor går du så hen med resten av dette ditt liv på moder Jord? Å leve er nemlig å tørre ta selvstendige og modige valg.
Effektivitetsutviklingen kjører igjennom samfunnet som et ekspresstog og griper radikalt inn i alle våre liv, enten du er gårdbruker eller jobber på postkontoret - og i det hele tatt. De som har knyttet sin idenditet til et spesielt (og utsatt) yrke kan gå harde tider i møte, økonomisk og psykologisk, og med svekket livskvalitet resten av sin tid på moder Jord.
Da jeg sist fredag, etter siste sjekk på SUS før hjerteklaff-operasjon i Bergen, vandret gjennom Stavanger sentrum for første gang siden høsten 2003 oppdaget jeg at lite hadde endret seg. Dagen var grå, og butikkene var stort sett de samme med det samme unødvendige og kjedelige vareutvalg i lokaler som du glemmer sekunder etter du forlater dem.
Enkelte kjente butikker gjennom generasjoner var borte og erstattet av burgersjapper og moteforretninger. Jeg er ikke i minste tvil om at de uavhengige -og frie- butikker som skal overleve framtiden må ha en miks av 50 % sosial-kulturell opplevelse og 50 % (ikke påtrengende) salgsvirksomhet. Pluss produkter og en setting som bare finnes der- in the whole world!
Jeg glemmer ikke det enorme tidligere postkontoret i Vancouver som dekker et helt kvartal i denne metropolen med rundt 4 millioner innbyggere. Nå brukes bare en brøkdel av gigantbygningen til posttjenester. Samme mønster så jeg i Hobart på Tasmania. Den veldige postkontor-bygning i sentrum var nå stykket opp i en mengde souvenir-butikker og liknende (unødvendig) dill.
At utviklingen går raskt gjør ingenting hvis du inne i deg har et bunnsolid anker i form av en urokkelig og medmenneskelig identitet. For å motvirke aldringsprosessen er (iallefall for meg ) den beste medisin å konstant prøve å følge med den generelle og raske utvikling i det samfunn du lever i. Da nytter det ikke med sentimental nostalgi om "at alt var så mye bedre før". Samfunnet var så langt fra bedre før! Nå har alle muligheten for å få seg skikkelig utdannelse. Det var bare forbeholdt de previligerte før. Og helst bare gutter.
Imidlertid er jeg enig med Per Fugelli. Det er alt for mye søt intethet og behagelig likegyldighet i dagens Norge- et Norge som mangler modige stemmer. Modige stemmer som ved jevne mellomrom ber dette overfladisk- gummisjel-amerikaniserte samfunn dra dit pepperen gror- og få folket til å tenke over to grunnleggende spørsmål:1. Når var du sist tilstede i eget liv? 2. Og hvor går du så hen med resten av dette ditt liv på moder Jord? Å leve er nemlig å tørre ta selvstendige og modige valg.
torsdag 6. februar 2014
Liv uten prøvelser er kun eksistens
Etter mitt korte opphold på SUS ser jeg nå at opplevelsen var en gedigen velsignelse i forkledning. Jeg ville ikke vært den foruten. De årene jeg nå monne ha igjen på kloden blir livsmessig mer intense enn forut for oppholdet. Min gode helse tar jeg aldri mer som en selvfølge. På mitt firemanns-rom på SUS var det en herre på kun 46 år som hadde det virkelig vondt. Han hadde vært der i "lange tider" grunnet virkelige hjerteproblemer. Han hadde hatt hjertestans , og for å livne han opp måtte personalet gå så hardt til verks, at ribbena brakk. Det igjen medførte at han måtte sitte i en stol hele tiden. Å ligge flatt i senga medførte uutholdelige smerter. Ettersom han virkelig var "tung" måtte han bruke gåstol. Når han kom hjem ante han ikke. Med mine snart 70 år på baken føler jeg meg som en tenåring i sammenlikning.
En annen hjertepasient (72 år) hadde hatt flere hjerteoperasjoner de siste 10 årene og var nokså redusert. Han fortalte meg noe interessant. Han var fra Hå og hadde kjørt melketank-bil rundt på gardene. Det var da han oppdaget den gjennomtrengende ensomheten blandt de moderne gardbrukere. De gikk der alene, kona var på jobb og ungene hadde helt andre planer enn å bli gardbruker. Han fortalte at de var så kontaktsjuke at de nærmest sprang etter tankbilen når han kjørte fra garden. Så den nye folkesjukdommen er ensomheten. Den kan redusere livskvaliteten i en grad så stor at det resulterer i at enkelte takker av på egen hånd.
For det er jo en kjent sak at teknologien skaper avstand mellom mennesker. I det 1950 talls bondesamfunn i Bjerkreim og Helleland som jeg levde opp i visste vi ikke om at det var noe som het ensomhet. Det var sosialt-intensivt så det holdt. Nå er den kulturen borte sammen med det sosialt-intense livet i Egersund på det samme 1950 tall. Som jeg sitter og blogger, er det så folketomt i gatene at man kan lure på om det har gått en kolera-epedemi. Det eneste butikkene er fulle av er rabattplakater i et desperat håp om å selge unødvendige produkter til folk som har "alt".
Oppholdet på SUS lærte meg noe annet. Nå må jeg få meg en iphone. Da jeg i hu og hast måtte til SUS sist tirsdag, sendte jeg en kort mail til min kjære datter som bor i Oslo og har fått drømmejobben som medlem av den faste jurist-stab i Statsnett. Godt betalt, bomsikker og inspirerende jobb til de grader. Jeg skrev at det var bare en rutinesjekk, men hun var på pletten tidlig torsdag. Sjefen hadde gitt henne beskjed om at det bare å reise på flekken og bruke den tid hun trengte. Dette til tross for at hun var engasjert i særdeles viktige og krevende kontraktforhanlinger. Du snakker om omsorg for personalet!!
Men med iphonen hadde hun kontakt med Oslo og deltok i kontraktforhandlingene fullt ut- pr. Iphone! Med den samme iphone fotograferte hun meg SUS sine nye og supersexy tøfler (lysegrønne) og delte bildet med kreti og pleti. Med den samme Iphone booked hun flybillett fra Sola osv. osv. Dette må jo være det mest fantastiske hjelpemiddel i menneskehetens historie.
For å slutte av denne gangen- når jeg nå med mine medfødte kvikke kroppsbevelsen fyker opp trappene som før, tar jeg det aldri mer som en selvfølge. Minnet om den "tungpustende perioden (60 % oksygenopptak) i januar 2014 sitter klistret i ryggmargen resten av min tid. Resten av min tid!!!!
En annen hjertepasient (72 år) hadde hatt flere hjerteoperasjoner de siste 10 årene og var nokså redusert. Han fortalte meg noe interessant. Han var fra Hå og hadde kjørt melketank-bil rundt på gardene. Det var da han oppdaget den gjennomtrengende ensomheten blandt de moderne gardbrukere. De gikk der alene, kona var på jobb og ungene hadde helt andre planer enn å bli gardbruker. Han fortalte at de var så kontaktsjuke at de nærmest sprang etter tankbilen når han kjørte fra garden. Så den nye folkesjukdommen er ensomheten. Den kan redusere livskvaliteten i en grad så stor at det resulterer i at enkelte takker av på egen hånd.
For det er jo en kjent sak at teknologien skaper avstand mellom mennesker. I det 1950 talls bondesamfunn i Bjerkreim og Helleland som jeg levde opp i visste vi ikke om at det var noe som het ensomhet. Det var sosialt-intensivt så det holdt. Nå er den kulturen borte sammen med det sosialt-intense livet i Egersund på det samme 1950 tall. Som jeg sitter og blogger, er det så folketomt i gatene at man kan lure på om det har gått en kolera-epedemi. Det eneste butikkene er fulle av er rabattplakater i et desperat håp om å selge unødvendige produkter til folk som har "alt".
Oppholdet på SUS lærte meg noe annet. Nå må jeg få meg en iphone. Da jeg i hu og hast måtte til SUS sist tirsdag, sendte jeg en kort mail til min kjære datter som bor i Oslo og har fått drømmejobben som medlem av den faste jurist-stab i Statsnett. Godt betalt, bomsikker og inspirerende jobb til de grader. Jeg skrev at det var bare en rutinesjekk, men hun var på pletten tidlig torsdag. Sjefen hadde gitt henne beskjed om at det bare å reise på flekken og bruke den tid hun trengte. Dette til tross for at hun var engasjert i særdeles viktige og krevende kontraktforhanlinger. Du snakker om omsorg for personalet!!
Men med iphonen hadde hun kontakt med Oslo og deltok i kontraktforhandlingene fullt ut- pr. Iphone! Med den samme iphone fotograferte hun meg SUS sine nye og supersexy tøfler (lysegrønne) og delte bildet med kreti og pleti. Med den samme Iphone booked hun flybillett fra Sola osv. osv. Dette må jo være det mest fantastiske hjelpemiddel i menneskehetens historie.
For å slutte av denne gangen- når jeg nå med mine medfødte kvikke kroppsbevelsen fyker opp trappene som før, tar jeg det aldri mer som en selvfølge. Minnet om den "tungpustende perioden (60 % oksygenopptak) i januar 2014 sitter klistret i ryggmargen resten av min tid. Resten av min tid!!!!
onsdag 5. februar 2014
Møte med helsevesenet- del 2
Ole Gunnar rekvirerte drosje omgående , og 10 minutter senere stå drosjen utenfor butikken, betjent av en meget utadvent dame fra Klepp. Hun hadde nettopp levert en pasient i Årstaddalen.
Turen inn til SUS var en fornøyelse takket være den meget underholdende drosjesjåfør.
Jeg ble kjørt til akutten og betalte en egenandel på kun 135 kr. Etter et kvarters ventetid kom første eksemplar av engleflokken(sykepleierne). Hun geleidet meg inn til første "operasjonsrom" hvor allverdens elektriske kontakter ble plantet på mitt legeme. Jeg følte en 100% trygghet og behagelighet fra første stund. De ble foretatt fotografier av hjertet utenfra som konkluderte med at en løs hjerteklapp forårsaket lekkasje og vann-opphoping i lungen.
Etter noe venting ble jeg + seng "kjørt" opp til mitt "hjem" de neste fem døgn. Det var et firemannsrom, og ettersom jeg ikke er den sureste Vår Herre har skapt, ble det humørfyllt stemning i rommet fra første øyeblikk. Torsdag kom englene inn og fikk meg til å svelge en slags slange som skulle fotografere hjertet fra "innsiden". Det gikk greit- etter tredje forsøk!
Så var planen at jeg på fredag skulle gjennom "angus-operasjonen". Det innebærer at et meeeget avansert apparat skal sjekke om det finnes noen som helst innsnevring av blodårene. Fantastiske greier! Det kjøres inn en" metallslange" ved håndleddet og direkte til hjertet og kontrastveske sprøytes inn.
Alt var klarert med "slange" gjennom junior til blæren for å hindre urinering under operasjonen. Så kom den ene av englene ( hun snakket meeeget pen Eganes-stavangersk) inn og fortalte at "de håpet at jeg kunne bli undersøkt i dag, men grunnet uventede omstendigheter, kunne de ikke garantere noe som helst." Det endte med at den pent-snakkende damen kom inn litt senere , vridde hendene og "beklaget" på det sterkeste. Jeg måtte vente til mandag.
Jeg fikk fjernet slangen til blæren og fant ut at jeg måtte gi engleflokken litt støtte. Jeg gikk ut i resepsjonen og fortalte de 5-6 damer at denne utsettelsen var for meg egentlig en luksussituasjon. Hvis jeg hadde vært værfast på en flyplass i New York noen dager- da hadde jeg hatt en utfordring! Men her!
Egen seng, god mat og en gjeng med engler rundt meg som passet på meg helet tiden. Kunne ikke bedre ha det. Utsettelsen passet meg egentlig bra. Det ble en langweekend med masse betryggende tester utført av engleflokken. Angus-operasjonen viste at det fantes ikke en eneste blokkert blodåre i hele skrotten. Alle andre tester var også betryggende. Skulle jeg først ha EU-kontroll var det like greit å gjøre det ettertrykkelig.
Så min konklusjon etter oppholdet på SUS er at vi har et helsevesen befolket av mennesker som vil deg alt vel og springer livet av seg for at så skal skje. Så har noen "surpomper" noe å klage på i så måte, må de rette kritikken mot systemet og aldeles ikke mot de ansatte som virkelig står på med en arbeidsmoral og innsatsvilje som ikke er altfor utbredt i dagens bortskjemte ego-samfunn.
Takk til dere alle på SUS for strålende omsorg. Jeg skal huske dere resten av min tid på moder jord.
Turen inn til SUS var en fornøyelse takket være den meget underholdende drosjesjåfør.
Jeg ble kjørt til akutten og betalte en egenandel på kun 135 kr. Etter et kvarters ventetid kom første eksemplar av engleflokken(sykepleierne). Hun geleidet meg inn til første "operasjonsrom" hvor allverdens elektriske kontakter ble plantet på mitt legeme. Jeg følte en 100% trygghet og behagelighet fra første stund. De ble foretatt fotografier av hjertet utenfra som konkluderte med at en løs hjerteklapp forårsaket lekkasje og vann-opphoping i lungen.
Etter noe venting ble jeg + seng "kjørt" opp til mitt "hjem" de neste fem døgn. Det var et firemannsrom, og ettersom jeg ikke er den sureste Vår Herre har skapt, ble det humørfyllt stemning i rommet fra første øyeblikk. Torsdag kom englene inn og fikk meg til å svelge en slags slange som skulle fotografere hjertet fra "innsiden". Det gikk greit- etter tredje forsøk!
Så var planen at jeg på fredag skulle gjennom "angus-operasjonen". Det innebærer at et meeeget avansert apparat skal sjekke om det finnes noen som helst innsnevring av blodårene. Fantastiske greier! Det kjøres inn en" metallslange" ved håndleddet og direkte til hjertet og kontrastveske sprøytes inn.
Alt var klarert med "slange" gjennom junior til blæren for å hindre urinering under operasjonen. Så kom den ene av englene ( hun snakket meeeget pen Eganes-stavangersk) inn og fortalte at "de håpet at jeg kunne bli undersøkt i dag, men grunnet uventede omstendigheter, kunne de ikke garantere noe som helst." Det endte med at den pent-snakkende damen kom inn litt senere , vridde hendene og "beklaget" på det sterkeste. Jeg måtte vente til mandag.
Jeg fikk fjernet slangen til blæren og fant ut at jeg måtte gi engleflokken litt støtte. Jeg gikk ut i resepsjonen og fortalte de 5-6 damer at denne utsettelsen var for meg egentlig en luksussituasjon. Hvis jeg hadde vært værfast på en flyplass i New York noen dager- da hadde jeg hatt en utfordring! Men her!
Egen seng, god mat og en gjeng med engler rundt meg som passet på meg helet tiden. Kunne ikke bedre ha det. Utsettelsen passet meg egentlig bra. Det ble en langweekend med masse betryggende tester utført av engleflokken. Angus-operasjonen viste at det fantes ikke en eneste blokkert blodåre i hele skrotten. Alle andre tester var også betryggende. Skulle jeg først ha EU-kontroll var det like greit å gjøre det ettertrykkelig.
Så min konklusjon etter oppholdet på SUS er at vi har et helsevesen befolket av mennesker som vil deg alt vel og springer livet av seg for at så skal skje. Så har noen "surpomper" noe å klage på i så måte, må de rette kritikken mot systemet og aldeles ikke mot de ansatte som virkelig står på med en arbeidsmoral og innsatsvilje som ikke er altfor utbredt i dagens bortskjemte ego-samfunn.
Takk til dere alle på SUS for strålende omsorg. Jeg skal huske dere resten av min tid på moder jord.
Mitt møte med det norske helsevesen
Jeg blogger ikke dette for å onanere mitt ego og sutre (nasjonalsporten) om mine "helseproblemer". Dette innslag er en takk til de omsorgsfulle engler som myldrer i det norske helsevesen.
I min næreste familie hadde jeg en mor fra Bjerkreim. Hun hadde en robust helse og hadde knapt gjennom sitt liv (82 år) hatt noen som helst kontakt med en lege. For henne var leger "fæle greier" som man helst skulle unngå som best man kunne. Denne innstilling smittet over på meg.
Min fader , derimot, var funksjonell invalid. Han hadde fått ødelagt sine lunger grunnet tuberkulose da han var tenåring. Det betydde lange sanatorium-opphold og regelsmessige, lange opphold i sengen hjemme. For utenforstående var han som alle andre og skjøttet sin profesjon som sjåførlærer fullt ut, det eneste yrke han kunne fungere i. For oss barna som opplevde han på nært hold, var han imidlertid en vandrende skrøpelighet som trengte "evigheter" opp trappene og laaange pauser pr. trappetrinn.
Derfor var jeg heldig som hadde arvet Bjerkreims-slektas robuste helsegrunnlag. Den eneste kontakt jeg , gjennom mitt liv, hadde hatt med norsk helsevesen var i to omganger å fjerne åreknuter for rundt 15 år siden. Det skjedde på sykehuset på Lagård og forløp effektivt og smertefritt.
Men så! 4.januar dette år opplevde jeg for første gang i mitt liv pusteproblemer. Jeg hadde problemer med å komme opp trappene i huset! Og på det paddeflate strekket mellom huset og mitt "andre hjem" Grand måtte jeg ha flere stopp underveis! Jeg forsto ingen ting. Og jeg som gjennom min barndom,ungdom og tidlige manndom hadde fløyet over Dalanes heier som en vind!
Jeg mistenkte at det kunne være lungebetennelse, og derfor kontaktet jeg min eventyrlig kompetente og ansvarlige fastlege, Ole Gunnar Jensenius. Da jeg ble innkalt til han første gangen,trengte jeg maaange stopp opp trappene i Lerviksgården til hans kontor i fjerde etasje.
Han undersøkte meg på kryss og tvers og konstanterte at surstoffopptaket var kun rundt 65 %. Det forklarte langt på vei pusteproblemene, for første gang i mitt fysisk aktive liv! Han fant noen ulyder i den ene lunge, noen surklelyder som tydet på oppsamling av vann. Men hvorfor?
Nå må jeg tilføye at jeg skulle hatt en "EU-sjekk" på det fysiske systemet for lenge siden. Men , i min kjære moders ånd, hadde jeg utsatt og utsatt det så lenge som mulig. Det feilte meg jo ingen ting!
Ole Gunnar sendte over en resept til apoteket vedrørende et minisurstoffapparat som jeg skulle bruke morgen og kveld for å innhalere og som skulle fjerne vannet i lungen.
Men, for sikkerhets skyld beordret Ole Gunnar meg sist onsdag opp til sjukehuset på Lagård for røntgen-undersøkelse. Han skulle stenge sitt kontor for resten av uken grunnet innstallering av helt nytt data-anlegg. Men, som den ekstremt ansvarlige fastlege han er, lovet han meg å komme inn på onsdag ettermiddag for å kommentere røntgenbildene.
1400 sto han i butikken med en meeeget bekymret mine. " Hvordan føler du deg?", spurte han. "Jeg føler meg som om jeg kjører en bil med håndbrekket på!", svarte jeg. " Du ser", sa han, "bildene viser en løs venstre hjerteklaff og mye vann i den ene lungen. Så hva gjør vi nå?" "Få meg inn på SUS, pronto! Her er det bare å takle situasjonen direkte og offensivt. Ingen didling og dadling!"
I min næreste familie hadde jeg en mor fra Bjerkreim. Hun hadde en robust helse og hadde knapt gjennom sitt liv (82 år) hatt noen som helst kontakt med en lege. For henne var leger "fæle greier" som man helst skulle unngå som best man kunne. Denne innstilling smittet over på meg.
Min fader , derimot, var funksjonell invalid. Han hadde fått ødelagt sine lunger grunnet tuberkulose da han var tenåring. Det betydde lange sanatorium-opphold og regelsmessige, lange opphold i sengen hjemme. For utenforstående var han som alle andre og skjøttet sin profesjon som sjåførlærer fullt ut, det eneste yrke han kunne fungere i. For oss barna som opplevde han på nært hold, var han imidlertid en vandrende skrøpelighet som trengte "evigheter" opp trappene og laaange pauser pr. trappetrinn.
Derfor var jeg heldig som hadde arvet Bjerkreims-slektas robuste helsegrunnlag. Den eneste kontakt jeg , gjennom mitt liv, hadde hatt med norsk helsevesen var i to omganger å fjerne åreknuter for rundt 15 år siden. Det skjedde på sykehuset på Lagård og forløp effektivt og smertefritt.
Men så! 4.januar dette år opplevde jeg for første gang i mitt liv pusteproblemer. Jeg hadde problemer med å komme opp trappene i huset! Og på det paddeflate strekket mellom huset og mitt "andre hjem" Grand måtte jeg ha flere stopp underveis! Jeg forsto ingen ting. Og jeg som gjennom min barndom,ungdom og tidlige manndom hadde fløyet over Dalanes heier som en vind!
Jeg mistenkte at det kunne være lungebetennelse, og derfor kontaktet jeg min eventyrlig kompetente og ansvarlige fastlege, Ole Gunnar Jensenius. Da jeg ble innkalt til han første gangen,trengte jeg maaange stopp opp trappene i Lerviksgården til hans kontor i fjerde etasje.
Han undersøkte meg på kryss og tvers og konstanterte at surstoffopptaket var kun rundt 65 %. Det forklarte langt på vei pusteproblemene, for første gang i mitt fysisk aktive liv! Han fant noen ulyder i den ene lunge, noen surklelyder som tydet på oppsamling av vann. Men hvorfor?
Nå må jeg tilføye at jeg skulle hatt en "EU-sjekk" på det fysiske systemet for lenge siden. Men , i min kjære moders ånd, hadde jeg utsatt og utsatt det så lenge som mulig. Det feilte meg jo ingen ting!
Ole Gunnar sendte over en resept til apoteket vedrørende et minisurstoffapparat som jeg skulle bruke morgen og kveld for å innhalere og som skulle fjerne vannet i lungen.
Men, for sikkerhets skyld beordret Ole Gunnar meg sist onsdag opp til sjukehuset på Lagård for røntgen-undersøkelse. Han skulle stenge sitt kontor for resten av uken grunnet innstallering av helt nytt data-anlegg. Men, som den ekstremt ansvarlige fastlege han er, lovet han meg å komme inn på onsdag ettermiddag for å kommentere røntgenbildene.
1400 sto han i butikken med en meeeget bekymret mine. " Hvordan føler du deg?", spurte han. "Jeg føler meg som om jeg kjører en bil med håndbrekket på!", svarte jeg. " Du ser", sa han, "bildene viser en løs venstre hjerteklaff og mye vann i den ene lungen. Så hva gjør vi nå?" "Få meg inn på SUS, pronto! Her er det bare å takle situasjonen direkte og offensivt. Ingen didling og dadling!"
Abonner på:
Innlegg (Atom)