Har dere det helt klart for hva disse betegnelsen står for? Hvis ikke, lær dere nedenstående definisjoner.
SOSIALISME: Du har to kuer, du gir den ene til din nabo.
KOMMUNISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og gir deg melk.
FASCISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og selger din melk.
NAZISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og skyter deg.
BYRÅKRATI: Du har to kuer, regjeringen tar dem begge, skyter den ene, melker den andre og heller ut melken.
KAPITALISME: Du har to kuer, selger den ene og kjøper en okse.
Min form for kapitalisme ville vært at jeg solgte begge kuene og kjøpte meg en skikkelig avlsokse. Jeg ville fått mye mer betalt for å selge sæden av oksen enn melken av ei ku.
tirsdag 30. desember 2014
mandag 29. desember 2014
Vassendgutane, Ole Ivars og Kringkastningsorkesteret
Innledningsvis vil jeg på det innstendigste anbefale alle mine facebookvenner å investere i den nye RiksTV-boksen med opptaksmuligheter. Det er en av de beste investeringer jeg gjordt de senere år. Den har beriket mitt liv og gjordt det mye enklere å få tilgang til kultur- og underholdningsinnslag på NRK sine tre kanaler. Det holder for meg. På parabolen får jeg inn Viasat med alle de kanaler som er der. Videospilleren blir nå like sjeldent brukt som min fax og gammeldagse skrivemaskin.
Årsaken til overskriften er noen interessante musikalske sammenlikninger jeg har gjordt utfra avspilling av opptak av KORK (kringkastningsorkesteret) i byteltet i Egersund og henholdsvis Vassendgutane og Ole Ivars i Vikingskipet på Hamar.
Kvaliteten på KORK er jo musikalsk i elitedivisjonen. Og i tillegg er det en fryd for øynene å studere elitemusikere traktere førsteklasses musikkinstrumenter som om det var en forlengelse av kroppen.
På den andre ytterkant er Vassendgutane. De er Harry så det holder. Hatter med krokodilletenner, revehaler og diverse andre originale hodeplagg. Også typene da ! Bare det å oppleve dem fra dansegolvet må jo få noen hver i godt humør. Her er fengende dansbar musikk (trekkspill og gitar) som treffer deg i mellomgolvet så det dirrer.Det gjør ikke KORK. KORK treffer først og fremst ørene og tildels hjertet. Vel og merke hvis de opptret uten folkelige solister. Men i Egersunds Bytelt var det andre boller med KORK. De dyktige, sympatiske og folkelige lokale solister tilførte KORK en ekstra dimensjon musikalsk. Humøret og hjertet var med til de grader. De som var tilstede husker konserten resten av sin tid. Fordi man her hadde den optimale kombinasjonen av musikalske topprestasjoner og harryinnslag som overgikk til og med Vassendgutane!! Du snakker om full pakke!
Også var det Ole Ivars da. Jeg spiller mye av deres musikk, men da jeg så dem på opptaket fra Vikinghuset så jeg (helt subjektivt) hva de manglet i forholdt til Vassendgutane. Originaliteten og utstrålingen. De sto der i sine dresser uten slips og spilte på autopilot. De mangler typene, og ikke minst, den nyydelige sunnmørsdialekten! Jeg har nå avspilt opptakene av begge band flere ganger. Forskjellen (for meg) er slående når det gjelder utstråling, humør, humor, selvironi og danseappell. Virkelig slående!! Min musikksmak er allsidig fra klassisk, opera, folkemusikk, country osv., men Vassendgutane er de som får meg i ekstra godt musikkhumør!
De fisefine vil selvfølgelig rynke på sine finkulturelle neser bare ved å høre navnet Vassendgutane. Jeg tror at de går glipp av en dimensjon i livet. Og det er en musikkdimensjon som går direkte hjem til de konstruktive urinstinkter i oss alle. Og som bekrefter til fulle visdommen i ordene fra den store spanske forfatteren Federico Garcia Lorca : Den dagen du slutter å undertrykke dine instinkter, den dagen har du lært å leve.
Men at Vassendgutane i musikktype "Harry" skulle bli ettertrykkelig slått av rockekar fra Sokndal, akkompagnert av selveste KORK i Egersund bytelt, beviser jo bare at virkeligheten overgår fantasien!!!!
Heia KORK, heia Vassendgutane! Dere burde kanskje slå dere sammen. Hvilken kombinasjon!! Og tenk på det virkelig blandede publikum som da hadde møtt frem. Forslaget er hermed overlevert pr. blogg.
Årsaken til overskriften er noen interessante musikalske sammenlikninger jeg har gjordt utfra avspilling av opptak av KORK (kringkastningsorkesteret) i byteltet i Egersund og henholdsvis Vassendgutane og Ole Ivars i Vikingskipet på Hamar.
Kvaliteten på KORK er jo musikalsk i elitedivisjonen. Og i tillegg er det en fryd for øynene å studere elitemusikere traktere førsteklasses musikkinstrumenter som om det var en forlengelse av kroppen.
På den andre ytterkant er Vassendgutane. De er Harry så det holder. Hatter med krokodilletenner, revehaler og diverse andre originale hodeplagg. Også typene da ! Bare det å oppleve dem fra dansegolvet må jo få noen hver i godt humør. Her er fengende dansbar musikk (trekkspill og gitar) som treffer deg i mellomgolvet så det dirrer.Det gjør ikke KORK. KORK treffer først og fremst ørene og tildels hjertet. Vel og merke hvis de opptret uten folkelige solister. Men i Egersunds Bytelt var det andre boller med KORK. De dyktige, sympatiske og folkelige lokale solister tilførte KORK en ekstra dimensjon musikalsk. Humøret og hjertet var med til de grader. De som var tilstede husker konserten resten av sin tid. Fordi man her hadde den optimale kombinasjonen av musikalske topprestasjoner og harryinnslag som overgikk til og med Vassendgutane!! Du snakker om full pakke!
Også var det Ole Ivars da. Jeg spiller mye av deres musikk, men da jeg så dem på opptaket fra Vikinghuset så jeg (helt subjektivt) hva de manglet i forholdt til Vassendgutane. Originaliteten og utstrålingen. De sto der i sine dresser uten slips og spilte på autopilot. De mangler typene, og ikke minst, den nyydelige sunnmørsdialekten! Jeg har nå avspilt opptakene av begge band flere ganger. Forskjellen (for meg) er slående når det gjelder utstråling, humør, humor, selvironi og danseappell. Virkelig slående!! Min musikksmak er allsidig fra klassisk, opera, folkemusikk, country osv., men Vassendgutane er de som får meg i ekstra godt musikkhumør!
De fisefine vil selvfølgelig rynke på sine finkulturelle neser bare ved å høre navnet Vassendgutane. Jeg tror at de går glipp av en dimensjon i livet. Og det er en musikkdimensjon som går direkte hjem til de konstruktive urinstinkter i oss alle. Og som bekrefter til fulle visdommen i ordene fra den store spanske forfatteren Federico Garcia Lorca : Den dagen du slutter å undertrykke dine instinkter, den dagen har du lært å leve.
Men at Vassendgutane i musikktype "Harry" skulle bli ettertrykkelig slått av rockekar fra Sokndal, akkompagnert av selveste KORK i Egersund bytelt, beviser jo bare at virkeligheten overgår fantasien!!!!
Heia KORK, heia Vassendgutane! Dere burde kanskje slå dere sammen. Hvilken kombinasjon!! Og tenk på det virkelig blandede publikum som da hadde møtt frem. Forslaget er hermed overlevert pr. blogg.
tirsdag 23. desember 2014
Alene i julen betyr ikke alltid ensom jul.
Av ulike årsaker har jeg de siste 25 år feiret julaften fysisk alene, men aldeles ikke åndelig ensom! Jeg har faktisk ikke opplevd et eneste ensomt øyeblikk. Det har jeg ikke hatt tid til! For det eneste problemet jeg har opplevd i forbindelse med min egen julefeiring er at tiden gikk så alt for fort. Jeg kom ikke igjennom brøkdelen av alt det jeg hadde planlagt å lese. I tillegg er det mye interessant kultur på fjernsynet, ikke minst de tyske kvalitetskanalene ZDF og Ersten. Slik blir det i år og.
Det har bredt seg en oppfatning rundt om i det ganske land om at er du alene på julaften, så er du en stakkars sosial taper. Til alle de som stortrives sammen med familie og venner i julen, så må jeg faktisk få opplyse at det finnes de som oppfatter det som topp luksus å være helt alene i julen. Jeg er blandt dem.
I dag kommer min kjære datter fra Oslo. Vi har et utmerket forhold, og i kveld skal vi forhåndsutveksle presanger. Hun tilbringer jul med sin mors familie, så har vi to en middag sammen 3.juledag, før jeg sannsynligvis kjører henne til Sola søndag.
I dag hadde jeg besøk av min kjære Kardis Hetland med sine to barnebarn, Tine Rubina og Jørgen Mikal. Kardis har holdt liv i meg i 25 år i mitt andre hjem, Grand Hotel. Hun kommer til meg lille julaften med en overdådig julekurv, og barnebarna får med seg hver sin reveungehale. Den de fikk i fjor var konen, og i år fikk de mannen. Så nå har de et reveektepar hver. Bare den happeningen alene ga meg nok sosial bensin til å vare helt fram til nyttår. I tillegg har jeg et sånt spennende sosialt liv i Saloon Kakadu hele året gjennom at jeg foretrekker fred og ro i julen. Jeg slipper familiekrangler og alt det som følger med av for mye alkoholbruk.
Jeg blogger ikke dette for å digge meg sjøl, men rett og slett for å nyansere bildet om såkaldte "sosiale tapere som sitter forlatt og ensomme på juleaften". Jeg kjenner også andre som foretrekker å være alene den dagen uten alt dette gavestyret og stresset. Og de er sandelig min hatt ingen sosiale tapere.
Selvfølgelig finnes det mye ensomhet på julaften. Og ikke bare på juleaften, men hele året. Vi lever nemlig i en så tvers gjennom-materialisert og overfladisk sivilisisasjon at det i seg selv masseproduserer ensomme sjeler. Og det er uhyggelig å konstantere at Ole Paus har helt rett. "Vi har alt , og det er alt vi har". I en sivilisasjon hvor vi vet prisen på alt, og verdien av ingenting. Og slett ikke det som virkelig betyr noe.
For nå har dette billig-hysteriet tatt fullstendig overhånd. Det er blitt den nye religionen. Rabatter, ta 5 og betal for 3, priser som alle ender på 99 osv. osv. Handelsstanden behandler oss alle som idioter. Det alle burde være opptatt av er å få mest mulig for pengene! Og det betyr ingenlunde alltid den laveste prisen. Men hvilken opplevelse, mottagelse, veiledning, kompetanse, trygghet, garanti osv. som er innbakt i prisen.
Så, nå får det være nok i denne omgang å opptre som helvetespredikant. Til mine bloggleseres informasjon så smilte jeg ekstra bredt når jeg skrev de siste setningene. Humør og selvironi er viktig for helsen.
Jeg vil ønske alle mine blogglesere en jul av et kaliber, som gjør at de i årene fremover vil se tilbake på julen 2014 i et varmt og lysende skjær. Lev med dine nærmeste nå, mens du kan. Det er for sent å ta seg tid når det hele er forbi! Livet er akkurat nå ! I dette øyeblikk! GOD JUL!
Det har bredt seg en oppfatning rundt om i det ganske land om at er du alene på julaften, så er du en stakkars sosial taper. Til alle de som stortrives sammen med familie og venner i julen, så må jeg faktisk få opplyse at det finnes de som oppfatter det som topp luksus å være helt alene i julen. Jeg er blandt dem.
I dag kommer min kjære datter fra Oslo. Vi har et utmerket forhold, og i kveld skal vi forhåndsutveksle presanger. Hun tilbringer jul med sin mors familie, så har vi to en middag sammen 3.juledag, før jeg sannsynligvis kjører henne til Sola søndag.
I dag hadde jeg besøk av min kjære Kardis Hetland med sine to barnebarn, Tine Rubina og Jørgen Mikal. Kardis har holdt liv i meg i 25 år i mitt andre hjem, Grand Hotel. Hun kommer til meg lille julaften med en overdådig julekurv, og barnebarna får med seg hver sin reveungehale. Den de fikk i fjor var konen, og i år fikk de mannen. Så nå har de et reveektepar hver. Bare den happeningen alene ga meg nok sosial bensin til å vare helt fram til nyttår. I tillegg har jeg et sånt spennende sosialt liv i Saloon Kakadu hele året gjennom at jeg foretrekker fred og ro i julen. Jeg slipper familiekrangler og alt det som følger med av for mye alkoholbruk.
Jeg blogger ikke dette for å digge meg sjøl, men rett og slett for å nyansere bildet om såkaldte "sosiale tapere som sitter forlatt og ensomme på juleaften". Jeg kjenner også andre som foretrekker å være alene den dagen uten alt dette gavestyret og stresset. Og de er sandelig min hatt ingen sosiale tapere.
Selvfølgelig finnes det mye ensomhet på julaften. Og ikke bare på juleaften, men hele året. Vi lever nemlig i en så tvers gjennom-materialisert og overfladisk sivilisisasjon at det i seg selv masseproduserer ensomme sjeler. Og det er uhyggelig å konstantere at Ole Paus har helt rett. "Vi har alt , og det er alt vi har". I en sivilisasjon hvor vi vet prisen på alt, og verdien av ingenting. Og slett ikke det som virkelig betyr noe.
For nå har dette billig-hysteriet tatt fullstendig overhånd. Det er blitt den nye religionen. Rabatter, ta 5 og betal for 3, priser som alle ender på 99 osv. osv. Handelsstanden behandler oss alle som idioter. Det alle burde være opptatt av er å få mest mulig for pengene! Og det betyr ingenlunde alltid den laveste prisen. Men hvilken opplevelse, mottagelse, veiledning, kompetanse, trygghet, garanti osv. som er innbakt i prisen.
Så, nå får det være nok i denne omgang å opptre som helvetespredikant. Til mine bloggleseres informasjon så smilte jeg ekstra bredt når jeg skrev de siste setningene. Humør og selvironi er viktig for helsen.
Jeg vil ønske alle mine blogglesere en jul av et kaliber, som gjør at de i årene fremover vil se tilbake på julen 2014 i et varmt og lysende skjær. Lev med dine nærmeste nå, mens du kan. Det er for sent å ta seg tid når det hele er forbi! Livet er akkurat nå ! I dette øyeblikk! GOD JUL!
mandag 22. desember 2014
Store fordeler med one-man operation
I 1987 hadde jeg Djevelens valg. Enten å legge ned en butikk som ikke gikk godt i det hele tatt. Eller å fortsette alene og låse meg til et fengsel for resten av min tid uten eneste dag med ferie. Vi var for mange sportsforretninger i Egersund, og ingen var noen gullgruver.
Da lanserte jeg slagordet som viste seg å være en genistrek- og er blitt et innarbeidet begrep i Egersund siden unnfangelsen- nemlig trøtte tirsdag. Det som inspirerte meg var navnet på den legendariske travhingsten Rex Rodney. Trøtte tirsdag er like melodiøst-og-i tillegg humoristisk. Jeg hadde en lenger plan. Og det var at jeg skulle en dag drive en så spesialisrt butikk som det bare var en av i hele verden (å jada!), og at jeg derfor kunne la trøtte tirsdag bli avløst av daue November.
Mine blogglesere vet at dette nå i 2014 er et faktum. Trøtte Tirsdag og undertegnede har hatt en meget lykkelig "skilsmisse" for mange år siden, og begge klarer seg utmerket godt på egen hånd.
En annen "stabukk" som driver en helspesialisert en-manns-butikk, ble nylig intervjuet og uttalte følgende:" Å ansette flere er uaktuelt. Det blir for dyrt og byråkratisk. Arbeidsgiverne blir pålagt alt for mye ansvar av myndighetene. Medlemskap i en kjede blir aldri aktuelt. Forpliktelsene er for store, og de krever tvangssalg av varer. " Ingen i Norge kan være mer enig med han enn jeg i så måte.
En annen side er at du er uendelig mye mer økonomisk sårbar med et par ansatte, enn alene, hvis sykdom skulle inntre. Det opplevde jeg selv da jeg måtte hjerteopereres. Jeg slapp å ofre butikken en eneste bekymret tanke de to måneder Saloon Kakadu var "out of operation". Ingen ansatte som kunne gjøre tabber som jeg senere måtte rette opp, et bunnsolid varelager som er fullstendig upåvirket av moter , og en økonomi som er fullstendig fri for stress. Og en pensjon (ikke allverden) som tikker inn hver måned ,og er mer enn nok for en tilværele kjemisk renset for materielle luksusbehov.
Men jeg har på andre måter en ekstrem luksus, som er få forreningsdrivende forunt. Jeg har den totale frihet til å gjøre hva jeg vil med innredningen av Saloon Kakadu,ha mine helt egne fleksible åpningstider, bestemme mitt vareutvalg, og -prikken over ien- jeg kan stenge av operasjonen i daue November og nokså daue Mars/April. Og ellers innimellom hovedsesongen (juli-august).
Jeg registerer med interesse at nå i julens høysesong henger det rabattplakater overalt og julevarer i bøtter og spann til reduserte priser. Alle skryter av øking salget, men den underliggende desperasjonen og gnagende usikkerheten lar seg ikke skjule. Vi drukner i varer som ingen trenger.
Hva vi imidlertid trenger er flere nyskapninger som kaffehuset Hos Veli rett opp for Sisu. Veli har klart å etablere en lun atmosfære i Øvre Elvegaten. Jeg registrerer med største glede at der er jevt sig hele tiden. Det er en ideell plass til å pleie vennskaps- og kjærlighetsforhold. Og så er det ikke trangt, samtidig som det intimt nok. En balansegang Veli har løst fremragende. I en oppjaget hverdag trenger vi slike oaser hvor vi kan nyte den uhørte luksus det er å ha tid nok. En luksus som ikke koster et eneste øre.
Og så vil denne gang avslutte med å sitere Marilyn Monroe. Et sitat som beviser at damen ikke var noen dum blondine, som mange hevder, men tvertimot meget intelligent: "Det er ikke sant at jeg ikke hadde noenting på. Jeg hadde radioen på!"
Da lanserte jeg slagordet som viste seg å være en genistrek- og er blitt et innarbeidet begrep i Egersund siden unnfangelsen- nemlig trøtte tirsdag. Det som inspirerte meg var navnet på den legendariske travhingsten Rex Rodney. Trøtte tirsdag er like melodiøst-og-i tillegg humoristisk. Jeg hadde en lenger plan. Og det var at jeg skulle en dag drive en så spesialisrt butikk som det bare var en av i hele verden (å jada!), og at jeg derfor kunne la trøtte tirsdag bli avløst av daue November.
Mine blogglesere vet at dette nå i 2014 er et faktum. Trøtte Tirsdag og undertegnede har hatt en meget lykkelig "skilsmisse" for mange år siden, og begge klarer seg utmerket godt på egen hånd.
En annen "stabukk" som driver en helspesialisert en-manns-butikk, ble nylig intervjuet og uttalte følgende:" Å ansette flere er uaktuelt. Det blir for dyrt og byråkratisk. Arbeidsgiverne blir pålagt alt for mye ansvar av myndighetene. Medlemskap i en kjede blir aldri aktuelt. Forpliktelsene er for store, og de krever tvangssalg av varer. " Ingen i Norge kan være mer enig med han enn jeg i så måte.
En annen side er at du er uendelig mye mer økonomisk sårbar med et par ansatte, enn alene, hvis sykdom skulle inntre. Det opplevde jeg selv da jeg måtte hjerteopereres. Jeg slapp å ofre butikken en eneste bekymret tanke de to måneder Saloon Kakadu var "out of operation". Ingen ansatte som kunne gjøre tabber som jeg senere måtte rette opp, et bunnsolid varelager som er fullstendig upåvirket av moter , og en økonomi som er fullstendig fri for stress. Og en pensjon (ikke allverden) som tikker inn hver måned ,og er mer enn nok for en tilværele kjemisk renset for materielle luksusbehov.
Men jeg har på andre måter en ekstrem luksus, som er få forreningsdrivende forunt. Jeg har den totale frihet til å gjøre hva jeg vil med innredningen av Saloon Kakadu,ha mine helt egne fleksible åpningstider, bestemme mitt vareutvalg, og -prikken over ien- jeg kan stenge av operasjonen i daue November og nokså daue Mars/April. Og ellers innimellom hovedsesongen (juli-august).
Jeg registerer med interesse at nå i julens høysesong henger det rabattplakater overalt og julevarer i bøtter og spann til reduserte priser. Alle skryter av øking salget, men den underliggende desperasjonen og gnagende usikkerheten lar seg ikke skjule. Vi drukner i varer som ingen trenger.
Hva vi imidlertid trenger er flere nyskapninger som kaffehuset Hos Veli rett opp for Sisu. Veli har klart å etablere en lun atmosfære i Øvre Elvegaten. Jeg registrerer med største glede at der er jevt sig hele tiden. Det er en ideell plass til å pleie vennskaps- og kjærlighetsforhold. Og så er det ikke trangt, samtidig som det intimt nok. En balansegang Veli har løst fremragende. I en oppjaget hverdag trenger vi slike oaser hvor vi kan nyte den uhørte luksus det er å ha tid nok. En luksus som ikke koster et eneste øre.
Og så vil denne gang avslutte med å sitere Marilyn Monroe. Et sitat som beviser at damen ikke var noen dum blondine, som mange hevder, men tvertimot meget intelligent: "Det er ikke sant at jeg ikke hadde noenting på. Jeg hadde radioen på!"
lørdag 20. desember 2014
Sportsbransjen og de moderne butikktyver
Ideen til overskriften fikk jeg av lederen i bransjebladet Sport, som jeg fikk i postboksen i går. Nå må jeg få innskyte at jeg i dag forretningsmessig har et like fjernt forhold til sportsbransjen, som jeg religiøst har til min barndoms kulturelt lutfattige og stakkarslige sekt. Selv om sekten har fått ny leppestift (kirke) så er Talibantype hjernevasking fortsatt den samme. Men nok om det.
Redaktøren i Sport hadde tydeligvis sett det lyset som jeg selv så allerede for mange år siden. Og det var at Norge ville få tre typer sportsforretninger
Den første utgaven er de gigantiske, XXL, G-MAX og Coop Obs. Ingen andre kan matche disse på utvalg og pris innen det produktspekter de velger.
Den andre utgaven er de helspesialiserte fagforretningene som konsentrerer seg om de varegrupper som krever spisskompetanse fra selgerne. Tengesdal Sport i Egersund er et utmerket eksempel i så måte. Disse fagbutikkene klarer seg godt i framtiden.
Den tredje utgaven er de mindre fullsortimentsbutikker som kalles "generalistene" , som ikke har lave priser og utvalg til å konkurrere med gigantene. Heller ikke har disse "i dødens posisjon" den nødvendige ekspertise til å konkurrere med de virkelige fagbutikkene. Og det er derfor denne tredje utgave sliter for øyeblikket noe aldeles voldsomt økonomisk. De skylder penger og går med store underskudd og har egentlig ingen framtid.
I tillegg er disse taperne utsatt for dobbeltangrep fra både internett og de moderne butikktyver. De moderne butikktyver stjeler ikke varer, de stjeler betjeningens tid og oppmerksomhet. De benytter tredje utgave som et gratis showrom. De bruker prøverommene til å finne den riktige størrelsen og farven, og så sier de takk for seg. Deretter er det strake veien hjem for å sjekke på nettet hvem som har det billigste tilbud på det produktet de har bestemt seg for.
Denne oppførsel brer seg mer og mer overfor mange flere bransjer. Det interessante er at "kundene" ikke ser at de sager over den greina de selv sitter på. Når disse egoistene har sørget for at nærbutikkene må stenge, da skal de samme egoister snart få merke at det blir dyrt å bruke bil for å kjøre langt for å få tak i produktene. Den gammeldagse servicen er også blitt borte.
Personlig bruker jeg , i full egeninteresse, mitt serviceinnstilte og kompetente reisebyrå Via Travel vegg-i-vegg som ordner det hele for meg på alle mine reiser. Selv når jeg skal ta ferjen til Danmark. Det koster nemlig ikke et øre mer enn om jeg skulle dillet med dette selv! Da er jeg fullstendig trygg. Jeg får svettetokter bare ved tanken på at de skulle bli borte. Men med den pengesterke, patriotiske og meget sympatiske Teigen-familien som eier, kan jeg i så måte slappe fullstendig av.
Når det gjelder moderne butikktyver så har jeg gardert meg fullstendig. Det vareutvalget jeg har i dag , finnes kun her "in the entire world". Australene skreddersyr mine egne modeller. Meget interessant og meget utfordrende. Noen utfordringer skal man ha.
Hadde jeg i dag blitt presset inn i et shoppingsenter som kjedebutikkeier, hadde jeg følt meg som en slave. Det ville alle andre også følt, hvis de opplever det jeg gjør nå. Den totale frihet når det gjelder innredning, vareutvalg, markedsføring og åpningstider. Så "slavene" har min fulle sympati.
Redaktøren i Sport hadde tydeligvis sett det lyset som jeg selv så allerede for mange år siden. Og det var at Norge ville få tre typer sportsforretninger
Den første utgaven er de gigantiske, XXL, G-MAX og Coop Obs. Ingen andre kan matche disse på utvalg og pris innen det produktspekter de velger.
Den andre utgaven er de helspesialiserte fagforretningene som konsentrerer seg om de varegrupper som krever spisskompetanse fra selgerne. Tengesdal Sport i Egersund er et utmerket eksempel i så måte. Disse fagbutikkene klarer seg godt i framtiden.
Den tredje utgaven er de mindre fullsortimentsbutikker som kalles "generalistene" , som ikke har lave priser og utvalg til å konkurrere med gigantene. Heller ikke har disse "i dødens posisjon" den nødvendige ekspertise til å konkurrere med de virkelige fagbutikkene. Og det er derfor denne tredje utgave sliter for øyeblikket noe aldeles voldsomt økonomisk. De skylder penger og går med store underskudd og har egentlig ingen framtid.
I tillegg er disse taperne utsatt for dobbeltangrep fra både internett og de moderne butikktyver. De moderne butikktyver stjeler ikke varer, de stjeler betjeningens tid og oppmerksomhet. De benytter tredje utgave som et gratis showrom. De bruker prøverommene til å finne den riktige størrelsen og farven, og så sier de takk for seg. Deretter er det strake veien hjem for å sjekke på nettet hvem som har det billigste tilbud på det produktet de har bestemt seg for.
Denne oppførsel brer seg mer og mer overfor mange flere bransjer. Det interessante er at "kundene" ikke ser at de sager over den greina de selv sitter på. Når disse egoistene har sørget for at nærbutikkene må stenge, da skal de samme egoister snart få merke at det blir dyrt å bruke bil for å kjøre langt for å få tak i produktene. Den gammeldagse servicen er også blitt borte.
Personlig bruker jeg , i full egeninteresse, mitt serviceinnstilte og kompetente reisebyrå Via Travel vegg-i-vegg som ordner det hele for meg på alle mine reiser. Selv når jeg skal ta ferjen til Danmark. Det koster nemlig ikke et øre mer enn om jeg skulle dillet med dette selv! Da er jeg fullstendig trygg. Jeg får svettetokter bare ved tanken på at de skulle bli borte. Men med den pengesterke, patriotiske og meget sympatiske Teigen-familien som eier, kan jeg i så måte slappe fullstendig av.
Når det gjelder moderne butikktyver så har jeg gardert meg fullstendig. Det vareutvalget jeg har i dag , finnes kun her "in the entire world". Australene skreddersyr mine egne modeller. Meget interessant og meget utfordrende. Noen utfordringer skal man ha.
Hadde jeg i dag blitt presset inn i et shoppingsenter som kjedebutikkeier, hadde jeg følt meg som en slave. Det ville alle andre også følt, hvis de opplever det jeg gjør nå. Den totale frihet når det gjelder innredning, vareutvalg, markedsføring og åpningstider. Så "slavene" har min fulle sympati.
mandag 15. desember 2014
Mette, Cleng og den evige kjærlighet.
Den greske sangerinnen Vicky Leandros (bor i Tyskland) har en sang med bl.a. følgende strofe: " Ich habe die Liebe gesehen, das erste Blick aus Gluck in deinem Augen". ( Jeg har sett kjærligheten, det først blikk av lykke i dine øyne".)
Jeg har i så måte vært overprivilgert. Sandelig har jeg sett mye kjærlighet! Balansert med tilstrekkelig surhet fra andre hold! Salt og pepper må også til , for at ikke det hele skal bli for søtt og dvaskt!!
Men- over alt troner det jeg så mellom Mette og Cleng på Haukeland Sjukehus. Jeg traff Cleng på Haukeland i mars. Sammen med en herre til var vi et trio som skulle røntgenundersøkes før hjerteoperasjonen. Cleng og den andre herren var begge preget av stundens alvor. Personlig så jeg ut som om jeg skulle på fest. "Jeg har kjempet det jeg kunne for å være i normalt humør i forkant av operasjonen, men å være på ditt nivå kan umulig "normale" mennesker være på før en hjerteoperasjon hvor hele brystpartiet må åpnes", sa Cleng til meg på ventereommet. Han har muligens et point der.
Vel, jeg slapp billig fra det som jeg tidligere har blogget om. Jeg slapp ny klaff (festet den "gamle" med carbontråd) og hadde ingen tette blodårer. Men Cleng fikk en mye hardere "reise". Mens jeg et par dager etter operasjonen var nede og kjøpte aviser, sto det adskillig verre til med Cleng. Og det var da jeg fikk demonstrert en kjærlighet som gjør meg varm i hjerteroten som jeg blogger dette.
Sympatiske Cleng så et som et vandrende lik etter operasjonen. Men hans elskede Mette ( de hadde holdt sammen siden 15 års alderen) vandret arm i arm med Cleng opp og ned gangene for at han skulle få mosjon.
Bare det å oppleve en så grensesprengende kjærlighet var verdt hele turen til Haukeland! Jeg glemmer det aldri. Time etter time, dag etter dag! Jeg tør ikke tenke tanken ut hvordan Cleng skulle kommet seg gjennom dette uten Mette. Da vi skiltes på Haukeland, ønsket jeg dem begge lykke til og ba dem komme innom når de engang besøkte Egersund. Jeg fortalte dem begge om at når jeg i framtiden ville høre ordet kjærlighet, ville jeg alltid forbinde dette med Mette og Cleng der de arm-i-arm vandret i korridorene på Haukeland.
Da jeg en tid etter operasjon måtte ha tre dager til ettersjekk på SUS-Stavanger, kom sykesøstrene rullende med - hvem andre!- enn Cleng midt på natten. Hadde han sett sjaber ut på Haukeland, sto det adskillig verre til nå der. Mette og øvrige familie kranset sengen. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette overlever du ikke.
Da jeg dagen etter reiste hjem , måtte jeg kort og godt fortrenge Cleng, Mette og deres felles prøvelser. Det ble for smertelig å bivåne at så tvers gjennom sympatiske mennesker skulle få en slik skjebne.
Men- hva skjer så lørdag 13.desember? Inn i Saloon Kakadu kommer Cleng, Mette og et vennepar fra Sola. Sistnevne hadde hytte på Hellvik og Cleng og Mette skulle tilbringe helgenen sammen med sine venner. Cleng var i god form og Mette strålte som alltid. Cleng hadde nå vært tilbake i arbeid siden juni og var i bedre hjerteform enn noensinne.
Jeg fortalte dem alle at nå trengte jeg ingen julepresanger på flere år. Jeg hadde fått den mest fantastiske presangen som tenkes kunne. Cleng var kommet levende og offensivt gjennom sine store helseprøvelser. Jeg fortalte dem at nå hadde jeg hentet fram igjen det jeg hadde fortrengt. Og det at for resten av mitt liv vil jeg , når jeg hører ordet kjærlighet, ALLTID se for meg Mette og Cleng der arm i arm vandret i Haukeland Universitetssykehus sine ganger og korridorer. Takk til Mette og Cleng som ga meg slik en strålende opptakt til julen 2014!
Jeg har i så måte vært overprivilgert. Sandelig har jeg sett mye kjærlighet! Balansert med tilstrekkelig surhet fra andre hold! Salt og pepper må også til , for at ikke det hele skal bli for søtt og dvaskt!!
Men- over alt troner det jeg så mellom Mette og Cleng på Haukeland Sjukehus. Jeg traff Cleng på Haukeland i mars. Sammen med en herre til var vi et trio som skulle røntgenundersøkes før hjerteoperasjonen. Cleng og den andre herren var begge preget av stundens alvor. Personlig så jeg ut som om jeg skulle på fest. "Jeg har kjempet det jeg kunne for å være i normalt humør i forkant av operasjonen, men å være på ditt nivå kan umulig "normale" mennesker være på før en hjerteoperasjon hvor hele brystpartiet må åpnes", sa Cleng til meg på ventereommet. Han har muligens et point der.
Vel, jeg slapp billig fra det som jeg tidligere har blogget om. Jeg slapp ny klaff (festet den "gamle" med carbontråd) og hadde ingen tette blodårer. Men Cleng fikk en mye hardere "reise". Mens jeg et par dager etter operasjonen var nede og kjøpte aviser, sto det adskillig verre til med Cleng. Og det var da jeg fikk demonstrert en kjærlighet som gjør meg varm i hjerteroten som jeg blogger dette.
Sympatiske Cleng så et som et vandrende lik etter operasjonen. Men hans elskede Mette ( de hadde holdt sammen siden 15 års alderen) vandret arm i arm med Cleng opp og ned gangene for at han skulle få mosjon.
Bare det å oppleve en så grensesprengende kjærlighet var verdt hele turen til Haukeland! Jeg glemmer det aldri. Time etter time, dag etter dag! Jeg tør ikke tenke tanken ut hvordan Cleng skulle kommet seg gjennom dette uten Mette. Da vi skiltes på Haukeland, ønsket jeg dem begge lykke til og ba dem komme innom når de engang besøkte Egersund. Jeg fortalte dem begge om at når jeg i framtiden ville høre ordet kjærlighet, ville jeg alltid forbinde dette med Mette og Cleng der de arm-i-arm vandret i korridorene på Haukeland.
Da jeg en tid etter operasjon måtte ha tre dager til ettersjekk på SUS-Stavanger, kom sykesøstrene rullende med - hvem andre!- enn Cleng midt på natten. Hadde han sett sjaber ut på Haukeland, sto det adskillig verre til nå der. Mette og øvrige familie kranset sengen. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette overlever du ikke.
Da jeg dagen etter reiste hjem , måtte jeg kort og godt fortrenge Cleng, Mette og deres felles prøvelser. Det ble for smertelig å bivåne at så tvers gjennom sympatiske mennesker skulle få en slik skjebne.
Men- hva skjer så lørdag 13.desember? Inn i Saloon Kakadu kommer Cleng, Mette og et vennepar fra Sola. Sistnevne hadde hytte på Hellvik og Cleng og Mette skulle tilbringe helgenen sammen med sine venner. Cleng var i god form og Mette strålte som alltid. Cleng hadde nå vært tilbake i arbeid siden juni og var i bedre hjerteform enn noensinne.
Jeg fortalte dem alle at nå trengte jeg ingen julepresanger på flere år. Jeg hadde fått den mest fantastiske presangen som tenkes kunne. Cleng var kommet levende og offensivt gjennom sine store helseprøvelser. Jeg fortalte dem at nå hadde jeg hentet fram igjen det jeg hadde fortrengt. Og det at for resten av mitt liv vil jeg , når jeg hører ordet kjærlighet, ALLTID se for meg Mette og Cleng der arm i arm vandret i Haukeland Universitetssykehus sine ganger og korridorer. Takk til Mette og Cleng som ga meg slik en strålende opptakt til julen 2014!
fredag 12. desember 2014
Dinglebenken skal nå få sin Dinglebok
Hvis du googler Dinglebenken får du bekreftet Internettets utrolige kapasitet. Å skrive blogger , for så å overføre dem til Facebook, er utrolig enkelt og effektivt.
Jeg må bruke bloggen denne gang til å legge "en hvit løgn" død.
Jeg har tidligere hevdet at alle Rogalands fire regioner er med "i Dinglebenken". Nå er det sant!
Dalane kom opp med ideen. Jæren produserte den fysisk. Haugalandet satte navn på åtte-seters Dinglebenken. Ryfylke, v/ Sigrunn fra Imsland, har i dag beordret at dinglebenken skal ha sin egen Dinglebok.
Jeg har tidligere hevdet at eikematerialet kom fra Ryfylke. Det var en hvit løgn, ettersom det ikke er så mye eik i Ryfylke. Men jeg måtte jo få regnestykket til å gå i hop på et vis.
Dinglebenken skal bli en legende, og nå med egen Dinglebok (gjestebok) skal den bli et reisemål i seg selv. For hver dag som går, ser jeg hva dette magiske møbel til nå har betydd for min livskvalitet. Den har vært den endelige billetten ut fra en påtvunget yrkessituasjon som "selger".
Nå er jeg historieforteller, "predikant", tilrettelegger, dirigent, hovmester m.m. alt ut fra hva den sosiale setting tilsier. Gru og skrekk hvis jeg skulle måtte fortsette stresset med å måtte selge. Flatt og uinteressant. For meg subjektivt! Ettersom vi alle heldigvis er forskjellige, stortrives mesteparten av de butikkansatte bak diskene som selgere. Uten dem hadde ikke det moderne samfunnet gått rundt!!!! Men en komplisert intellektuell som meg skulle egentlig vært foreleser i historie på universitetet.
Som det nå er foreleser jeg faktisk i krigshistorie hver eneste dag. Det gjelder historien om de to australske flygerne som døde i kratsjen på Hovlandsheia i 1942. De som sitter på Dinglebenken er lutter øre.
Når jeg skal opptre som predikant, dikter jeg opp følgende historie rundt en ekstra flott stav av en rettvoksen einer (ca. 2 m høy). Den fikk Saloon Kakadu i gave i fjor av en person fra Nord-Norge.
Jeg forteller at etter at denne majestetiske staven kom på plass i Saloon Kakadu, fikk jeg mail fra St. Peter i Himmelen om at Moses truet meg med et søksmål i mangemillonsklassen.Moses hadde nemlig fått overført bildet av staven via sosiale medier. Det resulterte i at han (selveste Moses!) hadde fått totalt nervøst sammenbrudd. Det var først nå han forsto hvorfor han hadde virret rundt i ørkenen i førti år med Israels stamme uten å komme seg ut. Han hadde ikke hatt den riktige staven!!
Med slikt søksmål hengende over meg, måtte der handlingt til- lynraskt. Men hvordan?
Vår Herre bønnhørte meg. Han sendte inn en herre som hadde hørt om det truende søksmål. Sistnevnte hadde med seg en interessant stav i einer, men ikke i nærheten av selveste Majestet-staven.
Jeg mailet bildet av begge staver opp til Moses og St. Peter og informerte dem om følgende:
Moses skulle få gå først når han i tidens fylde skulle lede Saloon Kakadus stamme inn i det lovede land. Bak-laaaangt bak- skulle sykkelreperatøren danne baktropp og skulle allernådigst få ha med seg den myyyye mer beskjedne stav.
Var dette scenarioet akseptabelt for Himmelen?
Etter kort stund kom mailen. Meget akseptabelt. Søksmål frafallt!!!!
Jeg må bruke bloggen denne gang til å legge "en hvit løgn" død.
Jeg har tidligere hevdet at alle Rogalands fire regioner er med "i Dinglebenken". Nå er det sant!
Dalane kom opp med ideen. Jæren produserte den fysisk. Haugalandet satte navn på åtte-seters Dinglebenken. Ryfylke, v/ Sigrunn fra Imsland, har i dag beordret at dinglebenken skal ha sin egen Dinglebok.
Jeg har tidligere hevdet at eikematerialet kom fra Ryfylke. Det var en hvit løgn, ettersom det ikke er så mye eik i Ryfylke. Men jeg måtte jo få regnestykket til å gå i hop på et vis.
Dinglebenken skal bli en legende, og nå med egen Dinglebok (gjestebok) skal den bli et reisemål i seg selv. For hver dag som går, ser jeg hva dette magiske møbel til nå har betydd for min livskvalitet. Den har vært den endelige billetten ut fra en påtvunget yrkessituasjon som "selger".
Nå er jeg historieforteller, "predikant", tilrettelegger, dirigent, hovmester m.m. alt ut fra hva den sosiale setting tilsier. Gru og skrekk hvis jeg skulle måtte fortsette stresset med å måtte selge. Flatt og uinteressant. For meg subjektivt! Ettersom vi alle heldigvis er forskjellige, stortrives mesteparten av de butikkansatte bak diskene som selgere. Uten dem hadde ikke det moderne samfunnet gått rundt!!!! Men en komplisert intellektuell som meg skulle egentlig vært foreleser i historie på universitetet.
Som det nå er foreleser jeg faktisk i krigshistorie hver eneste dag. Det gjelder historien om de to australske flygerne som døde i kratsjen på Hovlandsheia i 1942. De som sitter på Dinglebenken er lutter øre.
Når jeg skal opptre som predikant, dikter jeg opp følgende historie rundt en ekstra flott stav av en rettvoksen einer (ca. 2 m høy). Den fikk Saloon Kakadu i gave i fjor av en person fra Nord-Norge.
Jeg forteller at etter at denne majestetiske staven kom på plass i Saloon Kakadu, fikk jeg mail fra St. Peter i Himmelen om at Moses truet meg med et søksmål i mangemillonsklassen.Moses hadde nemlig fått overført bildet av staven via sosiale medier. Det resulterte i at han (selveste Moses!) hadde fått totalt nervøst sammenbrudd. Det var først nå han forsto hvorfor han hadde virret rundt i ørkenen i førti år med Israels stamme uten å komme seg ut. Han hadde ikke hatt den riktige staven!!
Med slikt søksmål hengende over meg, måtte der handlingt til- lynraskt. Men hvordan?
Vår Herre bønnhørte meg. Han sendte inn en herre som hadde hørt om det truende søksmål. Sistnevnte hadde med seg en interessant stav i einer, men ikke i nærheten av selveste Majestet-staven.
Jeg mailet bildet av begge staver opp til Moses og St. Peter og informerte dem om følgende:
Moses skulle få gå først når han i tidens fylde skulle lede Saloon Kakadus stamme inn i det lovede land. Bak-laaaangt bak- skulle sykkelreperatøren danne baktropp og skulle allernådigst få ha med seg den myyyye mer beskjedne stav.
Var dette scenarioet akseptabelt for Himmelen?
Etter kort stund kom mailen. Meget akseptabelt. Søksmål frafallt!!!!
Smertefull rygg, forstuet hånd og livskunst
Som innfødt i det gamle bondesamfunnet i Bjerkreim var jeg opplært til aldri å klage, arbeide hardt, holde seg unna doktorer(!!) og alltid sammenlikne seg med andre som har det så mye verre. I tillegg fikk jeg inntrykket i ryggmargen litt bondepoesi fra min kjære moder: "Lykken er ikke den skjebnen du får, men det sinn med hvordan du bærer den (skjebnen). Altså: "Ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det".
At jeg i skrivende stund kan behandle mus og tastaruret på PC-en uten påtrengede smerter i fingre, hender og rygg(!) vil jeg aldri mer ta som en selvfølge.
Jeg liker ikke å snakke om sykdom, langt mindre tenke høyt om dette på sosiale medier. Men- jeg regner med at dette kan hjelpe enkelte å forstå den ekstreme visdom det er i å alltid sammenlikne seg med andre som er mye verre stilt- eller en egen situasjon tidligere som er verre enn dagens!
For en måneds tid siden tok Fanden bolig i min rygg og armer. Det betydde at når jeg spaserte føltes det ut som jeg ble stukket med 1000 kniver i ryggen. Det samme når jeg satt, og det samme som når jeg lå i sengen. Hostet jeg, var 10000 kniver i virksomhet. Å bruke fingrene på tastatur og mus det samme. For å gjøre historien kort. Det var bare å møte opp på jobb om morgenen med maks to timers søvn, uutholdelige smerter, bite tennene sammen og late som ingenting. Og presse seg igjennom og ta det som en virkelig utfordring. Og det er sikkert- å fortsette aktiviteten som før, er den beste medisin.
Jeg tror ikke en eneste besøkende i Saloon Kakadu merket noe som helst. Humøret og min alt for mye prating var akkurat som før. Gradvis ble det bedre. Jeg fortrengte hele greia og observerte at det var en ny "normal situasjon" som ville går over. Forhåpentligvis ville det da og bli mer elegant behandling av kniv og gaffel.
Men- Fanden hadde mer på lur. Som jeg danset en morgen alt for fort ned den ene bratte trappen i mitt gamle hus en mørk morgen , trådde jeg feil på et av de siste trinnene (takk og pris) , fikk overbalanse og landet i bunnen med venstrehånds langfinger og pekefinger først. Forstuingen gjorde at hånden raskt så ut som en halvveis oppblåst ballong. Så nå hadde jeg en venstrehånd med 50 % førlighet og en høyre med 80%. Det er da du oppdager hvor totalt hjelpeløs du er overfor alle hverdagens nødvendige gjerninger. Den uke som nå er passert, skal jeg huske for resten av mitt liv. Det er aldeles ingen selvfølge med to funksjonerende hender. Det jeg tenkte på var at mennesker med fremskreden revmatisme må leve med en adskillig verre situasjon resten av sitt liv. Jeg visste at for meg var dette en overgangsfase. I skrivende stund er ryggen sånn noenlunne, førligheten i høyre hånd nær 100 % og venstre ca. 80 %. Å bruke PCen er like smertefritt som før.Det samme med nøkkelkopiering.
Kombinasjonen av bondeoppvekst, og det at jeg som selvstendig enkelmannsforetagende bare måtte komme meg på jobb, gjorde at jeg yrkesmessig kom meg gjennom dette uten de største problemer. Den største utfordingen var kniv og gaffel.
Hadde jeg arbeidet i eks. det offentlige, skulle jeg uten minste problem fått en lege til å sykemelde meg for kortere eller lengre periode. Og det uten at det var minste grunn til beskyldning om utnytting av systemet.
Så derfor- har du muligheten- bit tennene sammen og vit at det alltid er noen som har det verre.
Så håper jeg at jeg etter julegalskapen kan få oppsøke en en fysioterapaut og få ut den siste rest av Fanden. fra ryggen.
At jeg i skrivende stund kan behandle mus og tastaruret på PC-en uten påtrengede smerter i fingre, hender og rygg(!) vil jeg aldri mer ta som en selvfølge.
Jeg liker ikke å snakke om sykdom, langt mindre tenke høyt om dette på sosiale medier. Men- jeg regner med at dette kan hjelpe enkelte å forstå den ekstreme visdom det er i å alltid sammenlikne seg med andre som er mye verre stilt- eller en egen situasjon tidligere som er verre enn dagens!
For en måneds tid siden tok Fanden bolig i min rygg og armer. Det betydde at når jeg spaserte føltes det ut som jeg ble stukket med 1000 kniver i ryggen. Det samme når jeg satt, og det samme som når jeg lå i sengen. Hostet jeg, var 10000 kniver i virksomhet. Å bruke fingrene på tastatur og mus det samme. For å gjøre historien kort. Det var bare å møte opp på jobb om morgenen med maks to timers søvn, uutholdelige smerter, bite tennene sammen og late som ingenting. Og presse seg igjennom og ta det som en virkelig utfordring. Og det er sikkert- å fortsette aktiviteten som før, er den beste medisin.
Jeg tror ikke en eneste besøkende i Saloon Kakadu merket noe som helst. Humøret og min alt for mye prating var akkurat som før. Gradvis ble det bedre. Jeg fortrengte hele greia og observerte at det var en ny "normal situasjon" som ville går over. Forhåpentligvis ville det da og bli mer elegant behandling av kniv og gaffel.
Men- Fanden hadde mer på lur. Som jeg danset en morgen alt for fort ned den ene bratte trappen i mitt gamle hus en mørk morgen , trådde jeg feil på et av de siste trinnene (takk og pris) , fikk overbalanse og landet i bunnen med venstrehånds langfinger og pekefinger først. Forstuingen gjorde at hånden raskt så ut som en halvveis oppblåst ballong. Så nå hadde jeg en venstrehånd med 50 % førlighet og en høyre med 80%. Det er da du oppdager hvor totalt hjelpeløs du er overfor alle hverdagens nødvendige gjerninger. Den uke som nå er passert, skal jeg huske for resten av mitt liv. Det er aldeles ingen selvfølge med to funksjonerende hender. Det jeg tenkte på var at mennesker med fremskreden revmatisme må leve med en adskillig verre situasjon resten av sitt liv. Jeg visste at for meg var dette en overgangsfase. I skrivende stund er ryggen sånn noenlunne, førligheten i høyre hånd nær 100 % og venstre ca. 80 %. Å bruke PCen er like smertefritt som før.Det samme med nøkkelkopiering.
Kombinasjonen av bondeoppvekst, og det at jeg som selvstendig enkelmannsforetagende bare måtte komme meg på jobb, gjorde at jeg yrkesmessig kom meg gjennom dette uten de største problemer. Den største utfordingen var kniv og gaffel.
Hadde jeg arbeidet i eks. det offentlige, skulle jeg uten minste problem fått en lege til å sykemelde meg for kortere eller lengre periode. Og det uten at det var minste grunn til beskyldning om utnytting av systemet.
Så derfor- har du muligheten- bit tennene sammen og vit at det alltid er noen som har det verre.
Så håper jeg at jeg etter julegalskapen kan få oppsøke en en fysioterapaut og få ut den siste rest av Fanden. fra ryggen.
torsdag 11. desember 2014
Fasttelefonen, faxen, videospilleren og Anna Lovinda.
Jeg har en fax som, i likhet med skrivemaskinen, er nærmest blitt en museumsgjenstand. Jeg trodde lenge at disse kunne jeg ikke leve mitt aktive sosiale liv uten. Så feil går det an å ta.
Så hadde jeg også en fasttelefon. Den er nå blitt erstattet av Iphonen fra Apple. Fasttelefonen har jeg ikke savnet et eneste sekund.Men det er jeg som har total kontroll over Iphonen. Det omvendte er desverre den nakne sannhet for mesteparten av smarttelefon-brukerne verden over. Det skremmende interessante er at stadig flere, ikke minst unger fra 6års-alderen får nakkeplager grunnet den unaturlige vinkel nakken får når du "bor i og sjekker mobilen" hele tiden. Så ikke bare er smartphonen blitt den nye , og totalt kontrollerende diktator for verdens befolkning, men den representerer også en ikke ubetydelig helserisiko!! Pluss at den kan være særdeles usosial. Å, jada!! Foreldrene prioriterer smartphonen framfor ungene!!!
Når det gjelder videospilleren, så var jeg iallefall sikker på at den kunne jeg ikke greie meg uten. Den gjorde det mulig å ta opp programmer på TV, spesielt krim og Tour de France. Men det var før jeg kjøpte den siste og nyeste riksboksen med opptaksmuligheter og lagringskapasitet 250 timer. Jeg vil på det instendigste anbefale mine blogglesere å vurdere innkjøp av denne genistrek. Å ta opp programmer og spille dem av går som en lek. Nå kan jeg eksempelvis se det minneverdige KORK-programmet med Ole Iversen til "evig tid". Videospilleren skal jeg bruke til å ta opp Tour de France ettersom jeg abbonnerer på Viasat og har ikke TV2 i riksboksen.
Men på et område rikker jeg meg ikke en millimeter når det gjelder å være "moderne". Og det er min evig elskede damesykket Anna Lovinda. Årsaken er at det er sannsynligvis verdens mest genialt konstruerte sykkel. Den er en Crescent og produsert i sin tid i Varberg i Sverige. Blandt verdens sykkeleksperter er enigheten stor når det gjelder dette legendariske svenske sykkelmerke. Når det gjelder å overføre muskelkraft effektivt gjennom rammen direkte på hjulene har Crescent knapt hatt sin make. Desverre har produksjonen flyttet til Østen, i likhet med DBS og mange flere kjente merker.
Og så er det så at "damesykkel" er den sikreste rammeskonstruksjon når du sykler på glatt underlag. Det vet jeg bedre enn noen. Moderne sykler er for innviklet konstruktert med alt for mange unødvendige gear. Og ettersom de fleste syklister ikke er nøye nok med korrekt rammestørrelse, resulterer dette ofte i stressnakke ettersom avstanden mellom sete og styr er for stor.Sett albuen i setespissen og strekk ut fingrene Da skal avstanden mellom fingertupp og styr helst ikke være over en fingerbredde.
Husk dette viktige råd neste gang du kjøper sykkel.
Og kjøp riksboksen med opptaksmuligheter! Det vil du ikke angre på.
Dette var dagens forelesning.
Så hadde jeg også en fasttelefon. Den er nå blitt erstattet av Iphonen fra Apple. Fasttelefonen har jeg ikke savnet et eneste sekund.Men det er jeg som har total kontroll over Iphonen. Det omvendte er desverre den nakne sannhet for mesteparten av smarttelefon-brukerne verden over. Det skremmende interessante er at stadig flere, ikke minst unger fra 6års-alderen får nakkeplager grunnet den unaturlige vinkel nakken får når du "bor i og sjekker mobilen" hele tiden. Så ikke bare er smartphonen blitt den nye , og totalt kontrollerende diktator for verdens befolkning, men den representerer også en ikke ubetydelig helserisiko!! Pluss at den kan være særdeles usosial. Å, jada!! Foreldrene prioriterer smartphonen framfor ungene!!!
Når det gjelder videospilleren, så var jeg iallefall sikker på at den kunne jeg ikke greie meg uten. Den gjorde det mulig å ta opp programmer på TV, spesielt krim og Tour de France. Men det var før jeg kjøpte den siste og nyeste riksboksen med opptaksmuligheter og lagringskapasitet 250 timer. Jeg vil på det instendigste anbefale mine blogglesere å vurdere innkjøp av denne genistrek. Å ta opp programmer og spille dem av går som en lek. Nå kan jeg eksempelvis se det minneverdige KORK-programmet med Ole Iversen til "evig tid". Videospilleren skal jeg bruke til å ta opp Tour de France ettersom jeg abbonnerer på Viasat og har ikke TV2 i riksboksen.
Men på et område rikker jeg meg ikke en millimeter når det gjelder å være "moderne". Og det er min evig elskede damesykket Anna Lovinda. Årsaken er at det er sannsynligvis verdens mest genialt konstruerte sykkel. Den er en Crescent og produsert i sin tid i Varberg i Sverige. Blandt verdens sykkeleksperter er enigheten stor når det gjelder dette legendariske svenske sykkelmerke. Når det gjelder å overføre muskelkraft effektivt gjennom rammen direkte på hjulene har Crescent knapt hatt sin make. Desverre har produksjonen flyttet til Østen, i likhet med DBS og mange flere kjente merker.
Og så er det så at "damesykkel" er den sikreste rammeskonstruksjon når du sykler på glatt underlag. Det vet jeg bedre enn noen. Moderne sykler er for innviklet konstruktert med alt for mange unødvendige gear. Og ettersom de fleste syklister ikke er nøye nok med korrekt rammestørrelse, resulterer dette ofte i stressnakke ettersom avstanden mellom sete og styr er for stor.Sett albuen i setespissen og strekk ut fingrene Da skal avstanden mellom fingertupp og styr helst ikke være over en fingerbredde.
Husk dette viktige råd neste gang du kjøper sykkel.
Og kjøp riksboksen med opptaksmuligheter! Det vil du ikke angre på.
Dette var dagens forelesning.
mandag 8. desember 2014
Da KORK kom til bygdesenteret Egersund
NRK hadde på lørdag et gjennomført program om da KORK (kringkastningsorkesteret) besøkte "bygda" Dalane og "bygdesenteret" Egersund. Det eneste som skjemmet ørlite (sett fra min subjektive side) var fokuset på kirker, bedehus og folketom by.
Men uansett var det en fenomenal Dalane-reklame. Og den store stjerne var selvsagt vår alles kjære musikkgeni Ole Iversen. Egentlig kunne programmet bare dreiet seg om ham. "Anmeldelsen" av programmet i kortform er "varmt og rørende". Interessant var det også at det var brukt mye tid på sangerinnen Moi fra Hovsherad. Hvilket betyder at Hovsherad er solid plantet i "bygda" Dalane. Det kunne forresten vært litt mer fra Bjerkreim, ettersom også Sokndal fikk sin del av oppmerksomheten.
Jeg har et spesielt godt forhold til Ole Iversen. Vi har god kjemi , og så er han så inderlig ekte, uten minste antydning til "de vanligs skrøpelighetssynder" som surhet,smålighet,stakkarslighet osv.
Da jeg snakket med ham på fredag strålte han som en sol og utbrøt gledesstrålende" i morgen skal jeg bli berømt!" Og nå er Ole blitt nasjonalkjendis, og en fenomenal ambassadør for det beste menneskelig "bygdesenteret" Egersund har å by på.
Samtidig som jeg gleder meg over all den virak Ole fortjent måtte få, misunner jeg (positivt) hans musikkbegavelse. Den som kunne hatt en slik musikkforståelse! På det området føler jeg meg absolutt som psykisk utviklingshemmet.
For meg var det interessant å observere hvor mye råmateriale som ligger til grunn når en kvalitetskanal som NRK går til verks. Jeg hadde fredagen besøk av et team i Saloon Kakadu som skulle gjøre en del opptak vedrørende undertegnedes musikksmak. De var lenge i huset. Råmaterialet kokte ned til tre innslag på ca.2 sekunders lengde hver. Det var mer enn nok. Interessant var det at på lørdagen kom den kvinnelige regissør og sjef for hele NRK-gjengen på besøk. Hun bare mått få prøve 8 seters dinglebenken som hun hadde hørt så mye om. Hun satt glad og fornøyd både lenge og vel og dinglet med sine velformede ben.
I det hele tatt har dette være en kalashelg for "bygdesenteret "Egersund når det gjelder markedsføring. Så mye tilreisende som det var under julebyhelgen har det nok ikke vært i hele Egersunds historie. Og dette er er prosjekt som ikke kan kopieres. Settingen, de syngende munker, Globen og det hele. Og så er det hele gratis. Akkurat det siste moment reagerer mange tilreisende med vantro på.
Og nå med Ole Iversen som en fremragende ambassadør-kjendis er bygdesenteret Egersund virkelig i siget. Jeg tror faktisk det er en fordel for samarbeidet i framtidens Dalane at de 24000 bosatte i regionen oppfatter Dalane som felles bygd. Og så kan egersunderne kokettere med at de bor i et av Norgest mest koselige bygdesentere. Med en mer og mer legendarisk Juleby og Oktoberfestival. Og det unner sentrums-egersunderne alle i bygda Dalane å ha litt eiendomsforhold til.
Jo mer jeg tenker over det, jo mer ser jeg at KORK , med å kalle hele Dalene for "bygd", har begått en psykologisk genistrek. Som innfødt Bjerkreimsbu og samtidig svoren sentrumsegersunder, seg jeg at begge føler seg meget vel med å bo i felles "bygd". Takk KORK for landets mest elegante og smertefrie kommune-sammenslåing! Og takk til alle deltakerne i det flotte programmet på lørdag og med Ole Iversen som selveste musikk-majesteten! Hear, hear, hear!
Men uansett var det en fenomenal Dalane-reklame. Og den store stjerne var selvsagt vår alles kjære musikkgeni Ole Iversen. Egentlig kunne programmet bare dreiet seg om ham. "Anmeldelsen" av programmet i kortform er "varmt og rørende". Interessant var det også at det var brukt mye tid på sangerinnen Moi fra Hovsherad. Hvilket betyder at Hovsherad er solid plantet i "bygda" Dalane. Det kunne forresten vært litt mer fra Bjerkreim, ettersom også Sokndal fikk sin del av oppmerksomheten.
Jeg har et spesielt godt forhold til Ole Iversen. Vi har god kjemi , og så er han så inderlig ekte, uten minste antydning til "de vanligs skrøpelighetssynder" som surhet,smålighet,stakkarslighet osv.
Da jeg snakket med ham på fredag strålte han som en sol og utbrøt gledesstrålende" i morgen skal jeg bli berømt!" Og nå er Ole blitt nasjonalkjendis, og en fenomenal ambassadør for det beste menneskelig "bygdesenteret" Egersund har å by på.
Samtidig som jeg gleder meg over all den virak Ole fortjent måtte få, misunner jeg (positivt) hans musikkbegavelse. Den som kunne hatt en slik musikkforståelse! På det området føler jeg meg absolutt som psykisk utviklingshemmet.
For meg var det interessant å observere hvor mye råmateriale som ligger til grunn når en kvalitetskanal som NRK går til verks. Jeg hadde fredagen besøk av et team i Saloon Kakadu som skulle gjøre en del opptak vedrørende undertegnedes musikksmak. De var lenge i huset. Råmaterialet kokte ned til tre innslag på ca.2 sekunders lengde hver. Det var mer enn nok. Interessant var det at på lørdagen kom den kvinnelige regissør og sjef for hele NRK-gjengen på besøk. Hun bare mått få prøve 8 seters dinglebenken som hun hadde hørt så mye om. Hun satt glad og fornøyd både lenge og vel og dinglet med sine velformede ben.
I det hele tatt har dette være en kalashelg for "bygdesenteret "Egersund når det gjelder markedsføring. Så mye tilreisende som det var under julebyhelgen har det nok ikke vært i hele Egersunds historie. Og dette er er prosjekt som ikke kan kopieres. Settingen, de syngende munker, Globen og det hele. Og så er det hele gratis. Akkurat det siste moment reagerer mange tilreisende med vantro på.
Og nå med Ole Iversen som en fremragende ambassadør-kjendis er bygdesenteret Egersund virkelig i siget. Jeg tror faktisk det er en fordel for samarbeidet i framtidens Dalane at de 24000 bosatte i regionen oppfatter Dalane som felles bygd. Og så kan egersunderne kokettere med at de bor i et av Norgest mest koselige bygdesentere. Med en mer og mer legendarisk Juleby og Oktoberfestival. Og det unner sentrums-egersunderne alle i bygda Dalane å ha litt eiendomsforhold til.
Jo mer jeg tenker over det, jo mer ser jeg at KORK , med å kalle hele Dalene for "bygd", har begått en psykologisk genistrek. Som innfødt Bjerkreimsbu og samtidig svoren sentrumsegersunder, seg jeg at begge føler seg meget vel med å bo i felles "bygd". Takk KORK for landets mest elegante og smertefrie kommune-sammenslåing! Og takk til alle deltakerne i det flotte programmet på lørdag og med Ole Iversen som selveste musikk-majesteten! Hear, hear, hear!
torsdag 4. desember 2014
Bedehuset, misjonshuset, sektene , Jesus og Den Onde
Når mennesker opplever totalt misbruk av , enten alkohol eller religion i nærmiljøet, er faren stor for at hatet mot et av fenomenene blir så stort at du skyller ut barnet med badevannet. Du stempler all alkohol, eller all religion, som en ødeleggende forbannelse. Så feil går det an å ta.
For min egen del produserte min barndoms sektebakgrunn intet som helst hat, men total avvisning av all form for religion som organisert sinnsykdom og åndelig aids. Men så gikk årene...
Det eneste syn på religion som, for meg, har vært urokkelig uforandret alle disse årene er at de lokale sekter blir drevet av Den Onde. Og at Den Ondes lakeier holder 98 % av medlemmene som åndelige fanger.
Når det gjelder resten av den organiserte kristendom i regionen Dalane, har jeg totalt forandret syn på de som sokner til Misjonshuset i Egersund. Når et miljø som dette frembringer flere kulturprisvinnere i kommunen Eigersund, snakker vi like mye om en kulturell bevegelse, som religiøs. Årets kulturprisvinner Magnhild Hadland er en berikelse for enhver lokal sivilisasjon. Eigersund hadde vært mye fattigere uten denne solstråle av en meget begavet sangerinne. Likedan hadde vi vært også mye fattigere uten en annen solstråle, Siw Grethe Bøhn-Pettersen. Ikke bare gleder hun oss regelmessig med sine eminente tegninger i lokalavisen, men hun har også vært en av bærebjelkene i Julebyen ved sin regi i fenomenet Globen. Fullt fortjent kulturpris.
Jeg er som medmenneske uendelig glad i både Magnhild og Siw Grethe. Derfor har jeg informert dem begge om at det er tre elementer som er bomsikre i min personlige, paradiske himmel. Det er uutømmelige mengder topp kvalitets-rødvin. Og så er det at mens Magnhild synger himmelsk hele tiden , skal Siw Grethe fly rundt med nusselige englevinger. Og så er det noen momenter til, men de overlater jeg til mine leseres respektive fantasier...
Som etterretningsoffiser i Heimevernet lærte jeg om noe som het SITRAP, hvilket er forkortelse for situasjonsrapport. Derfor skal jeg i denne omgang slutte med å foreta, fra mitt høyst subjektive ståsted, en religiøs SITRAP for Eigersund Kommune.
Det tidligere puritansk-pietiske-bedehus-avholds- Eigersund er for lengst historie. Intet understreker det bedre enn at vi nå har Oktoberfest med øl produsert av lokale Berentsen Brygghus som ligger helt i Norgestoppen når det gjelder kvalitetsøl. Vi har hatt Vinmonopol nå i 28 (!!) år , og det er øl i alle matvarebutikker.
Mørkemanns-bedehuset er historie. Menighets-misjonshuset er en kulturell kraft og har sitt noe troskyldige forhold til Jesus. Ingen tar skade av disse sympatiske menneskers religionsutøvelse. Det øvrige kristenliv har også fornyet seg i takt med tiden.
Ikke minst den største av sektene, Samfundet med kirke i Årstaddalen, har revolusjonert seg da de gikk bort fra bukseforbud for damer. Det er en humørfull gjeng som er like mye et forretningsforetagende, som religiøs. Jeg er ikke minste i tvil om at du kunne drevet både det ene og det andre (tenk selv) og vært fullverdig medlem, sålenge du hadde "den eneste rette dåp" og betalte godt med skatt. Min barndoms sekt er den eneste som er uforandret. Der har tiden stått stille når det gjelder undertrykkelse av kvinnene. Det er fortsatt bannlyst med funksjonelle bukser. Det skal være "dydig og gudelig" skjørt. Aller helst burka! Det er den selvgode og diktatoriske ledelsens store drøm i denne avdeling av Den Ondes undertrykkende diktatur.
For min egen del produserte min barndoms sektebakgrunn intet som helst hat, men total avvisning av all form for religion som organisert sinnsykdom og åndelig aids. Men så gikk årene...
Det eneste syn på religion som, for meg, har vært urokkelig uforandret alle disse årene er at de lokale sekter blir drevet av Den Onde. Og at Den Ondes lakeier holder 98 % av medlemmene som åndelige fanger.
Når det gjelder resten av den organiserte kristendom i regionen Dalane, har jeg totalt forandret syn på de som sokner til Misjonshuset i Egersund. Når et miljø som dette frembringer flere kulturprisvinnere i kommunen Eigersund, snakker vi like mye om en kulturell bevegelse, som religiøs. Årets kulturprisvinner Magnhild Hadland er en berikelse for enhver lokal sivilisasjon. Eigersund hadde vært mye fattigere uten denne solstråle av en meget begavet sangerinne. Likedan hadde vi vært også mye fattigere uten en annen solstråle, Siw Grethe Bøhn-Pettersen. Ikke bare gleder hun oss regelmessig med sine eminente tegninger i lokalavisen, men hun har også vært en av bærebjelkene i Julebyen ved sin regi i fenomenet Globen. Fullt fortjent kulturpris.
Jeg er som medmenneske uendelig glad i både Magnhild og Siw Grethe. Derfor har jeg informert dem begge om at det er tre elementer som er bomsikre i min personlige, paradiske himmel. Det er uutømmelige mengder topp kvalitets-rødvin. Og så er det at mens Magnhild synger himmelsk hele tiden , skal Siw Grethe fly rundt med nusselige englevinger. Og så er det noen momenter til, men de overlater jeg til mine leseres respektive fantasier...
Som etterretningsoffiser i Heimevernet lærte jeg om noe som het SITRAP, hvilket er forkortelse for situasjonsrapport. Derfor skal jeg i denne omgang slutte med å foreta, fra mitt høyst subjektive ståsted, en religiøs SITRAP for Eigersund Kommune.
Det tidligere puritansk-pietiske-bedehus-avholds- Eigersund er for lengst historie. Intet understreker det bedre enn at vi nå har Oktoberfest med øl produsert av lokale Berentsen Brygghus som ligger helt i Norgestoppen når det gjelder kvalitetsøl. Vi har hatt Vinmonopol nå i 28 (!!) år , og det er øl i alle matvarebutikker.
Mørkemanns-bedehuset er historie. Menighets-misjonshuset er en kulturell kraft og har sitt noe troskyldige forhold til Jesus. Ingen tar skade av disse sympatiske menneskers religionsutøvelse. Det øvrige kristenliv har også fornyet seg i takt med tiden.
Ikke minst den største av sektene, Samfundet med kirke i Årstaddalen, har revolusjonert seg da de gikk bort fra bukseforbud for damer. Det er en humørfull gjeng som er like mye et forretningsforetagende, som religiøs. Jeg er ikke minste i tvil om at du kunne drevet både det ene og det andre (tenk selv) og vært fullverdig medlem, sålenge du hadde "den eneste rette dåp" og betalte godt med skatt. Min barndoms sekt er den eneste som er uforandret. Der har tiden stått stille når det gjelder undertrykkelse av kvinnene. Det er fortsatt bannlyst med funksjonelle bukser. Det skal være "dydig og gudelig" skjørt. Aller helst burka! Det er den selvgode og diktatoriske ledelsens store drøm i denne avdeling av Den Ondes undertrykkende diktatur.
onsdag 3. desember 2014
Da jeg bar Jesus Kristus og Jomfru Maria
For nordmenn flest er franske Korsika et ukjent og eksotisk reisemål. Ajaccio er den største by, hvor forøvrig Napoleon ble født. I den indre by rotet jeg meg inn i et trafikkinferno uten like i 1997. At jeg klarte å komme fra det uten en eneste skramme på leiebilen, regner jeg som en av mine aller største motoriserte trafikkprestasjoner. Øya er omtrent som størrelse med Rogaland , og den høyeste fjelltoppen er Monte Cinto på 2706 m.o.h.
Det som gjør Korsika enestående i verden er den helt særegne og intense lukten fra en spesiell busk. Jeg har snakket med norske sjøfolk som har erfart det samme som Napoleon. Fra milevis ute i Middelhavets mørke kan du fra skipet oppleve denne lukten som har sterkt innslag av parfyme i seg. Jeg forstår utmerket godt hva Napoleon snakker om. Den voldsomme og magiske natur og like magiske byer glemmer jeg aldri, men lukten river ennå mer intenst i mitt indre den dag i dag bare jeg hører navnet Korsika.
Jeg hadde lest meg opp grundig på forhånd vedrørende Korsikas historie og utrolig varierte natur. For øvrig er gjennomsnittshøyden over havet henimot 600 m! Det var med store forventninger jeg landet påsken 1997 i Bastia. Etter overnatting satte jeg kursen inn mod midten av øya og Monte Cinto. Været var en enorm skuffelse. Det var tykk tåke ca. 200 m.o.h.. Jeg ble mer og mer frustert. Jeg måtte bare "få det ut av systemet". Jeg parkerte leiebilen på en slette, gikk ut og knyttet neven i retning det berømte fjell. "Korsika, du er en bløff. Og dette skal liksom være skjønnhetens magiske øy !" skrek jeg ut mens jeg fektet med armene og danset krigsdans helt i min egen verden. Det jeg ikke observerte i min boble, var at bilistene som passerte den sinnsyke galningen, først slakket av , og så ga full gass for å komme seg lengst mulig vekk fra dette dansende vesenet øyeblikkelig!
Og akkurat da skrikingen og dansingen var på mest intense, revnet skydekket , og Monte Cinto åpenbarte seg i all sin mektige snøkledde enormitet. Og fra da av var ekspedisjonen et eventyr for livet.
Et annet og uforglemmelig minne er noe som ytterst få nordmenn har opplevd å delta i. Og det er korsvandringen på Langfredag. Jeg overnattet to døgn i byen Olmeto på et helt egenartet hotell bygget kun av stein! Langfredags ettermiddag var jeg innom kirken og kom i snakk med presten som faktisk behersket engelsk! Han oppfordret meg til å være tilskuer til korsvandringen om kvelden. Det var påskens høydepunkt, og det skulle komme tusenvis av tilskuere fra hele regionen.
Vorspielet i kirken, før vandringen gjennom Olmetos krinkler og kroker, var et voldsomt skuespill med pauker, basuner, romerske soldater og det hele. Så startet prosesjonen i kirken. Først noen prester, så en tung Jesusfigur på en flat palle båret av fire mann fulgt av avløsere. Derettet er liten åpning før neste ansamling geistlige kom vandrende foran Jomfru Maria, som hadde samme transportopplegg som Jesus Kristus. Ettersom jeg satt på benken nærmest døren, var jeg frekk nok til å sprette inn blandt de første avløserne. Resultat? Etter vandring gjennom trange smau og gater, var det min tur til å bære Jesus Kristus!! Jeg satte opp en meget gudelig mine mens vandringen fortsatte gjennom dette hav av mennesker. Da det var min tur til å få avløsing, så jeg kirken 100 meter borte. Sandelig skulle jeg også bære Jomfru Maria! Jeg slapp meg bakover og overtok det ene håndtaket på Marias palle. Derfra, med et enda mer gudelig uttrykk i ansiktet, bar jeg sammen med tre andre "sanne troende" Jomfru Maria helt fram til alteret. Amen!
Det som gjør Korsika enestående i verden er den helt særegne og intense lukten fra en spesiell busk. Jeg har snakket med norske sjøfolk som har erfart det samme som Napoleon. Fra milevis ute i Middelhavets mørke kan du fra skipet oppleve denne lukten som har sterkt innslag av parfyme i seg. Jeg forstår utmerket godt hva Napoleon snakker om. Den voldsomme og magiske natur og like magiske byer glemmer jeg aldri, men lukten river ennå mer intenst i mitt indre den dag i dag bare jeg hører navnet Korsika.
Jeg hadde lest meg opp grundig på forhånd vedrørende Korsikas historie og utrolig varierte natur. For øvrig er gjennomsnittshøyden over havet henimot 600 m! Det var med store forventninger jeg landet påsken 1997 i Bastia. Etter overnatting satte jeg kursen inn mod midten av øya og Monte Cinto. Været var en enorm skuffelse. Det var tykk tåke ca. 200 m.o.h.. Jeg ble mer og mer frustert. Jeg måtte bare "få det ut av systemet". Jeg parkerte leiebilen på en slette, gikk ut og knyttet neven i retning det berømte fjell. "Korsika, du er en bløff. Og dette skal liksom være skjønnhetens magiske øy !" skrek jeg ut mens jeg fektet med armene og danset krigsdans helt i min egen verden. Det jeg ikke observerte i min boble, var at bilistene som passerte den sinnsyke galningen, først slakket av , og så ga full gass for å komme seg lengst mulig vekk fra dette dansende vesenet øyeblikkelig!
Og akkurat da skrikingen og dansingen var på mest intense, revnet skydekket , og Monte Cinto åpenbarte seg i all sin mektige snøkledde enormitet. Og fra da av var ekspedisjonen et eventyr for livet.
Et annet og uforglemmelig minne er noe som ytterst få nordmenn har opplevd å delta i. Og det er korsvandringen på Langfredag. Jeg overnattet to døgn i byen Olmeto på et helt egenartet hotell bygget kun av stein! Langfredags ettermiddag var jeg innom kirken og kom i snakk med presten som faktisk behersket engelsk! Han oppfordret meg til å være tilskuer til korsvandringen om kvelden. Det var påskens høydepunkt, og det skulle komme tusenvis av tilskuere fra hele regionen.
Vorspielet i kirken, før vandringen gjennom Olmetos krinkler og kroker, var et voldsomt skuespill med pauker, basuner, romerske soldater og det hele. Så startet prosesjonen i kirken. Først noen prester, så en tung Jesusfigur på en flat palle båret av fire mann fulgt av avløsere. Derettet er liten åpning før neste ansamling geistlige kom vandrende foran Jomfru Maria, som hadde samme transportopplegg som Jesus Kristus. Ettersom jeg satt på benken nærmest døren, var jeg frekk nok til å sprette inn blandt de første avløserne. Resultat? Etter vandring gjennom trange smau og gater, var det min tur til å bære Jesus Kristus!! Jeg satte opp en meget gudelig mine mens vandringen fortsatte gjennom dette hav av mennesker. Da det var min tur til å få avløsing, så jeg kirken 100 meter borte. Sandelig skulle jeg også bære Jomfru Maria! Jeg slapp meg bakover og overtok det ene håndtaket på Marias palle. Derfra, med et enda mer gudelig uttrykk i ansiktet, bar jeg sammen med tre andre "sanne troende" Jomfru Maria helt fram til alteret. Amen!
tirsdag 2. desember 2014
Kontakt med den engelske fattigdommen i 1959
Det meldes nå fra seriøse tidsskrifter at fattigdommen er i ferd med bite seg fast i stadig større del av den engelske befolkningen. Det mest tragiske er at en sjokkerende stor prosent er ungdom i "sin beste alder" som ikke engang har råd til å kjøpe seg den nødvendige mat, men er henvist til suppekjøkkener. Ingen mat, ingen bopel, ingen framtid.
Etter å ha lest siste artikkel om dette triste emnet, kom jeg til å tenke på en underærnært engelsk jente som tilbragte sommeren på nabogården til mitt kjære Hovland sommeren 1959. Flere underærnærte barn fra fattig-London ble den sommeren sendt til Norge for å få nok mat og frisk luft hos vertsfamiliene.Et av disse barna var en liten jente som skulle bo hos politi Reinhard Andersen med frue Betsine og Gunn og Per. Familien Andersen tilbrakte hele hans sommerferie på Hovland for å hjelpe Betsines familie i slåtten.
Jeg fant tonen med en eneste gang med denne underærnærte og forpjuskede jentungen. Grunnet alt for lite mat var hun kortvokst. Å se hvordan hun blomstet opp denne sommeren på Hovland tilhører et av mitt livs aller mest bevegede kapitler. Jeg hadde faktisk fortrengt det. Jeg øset over henne alt det jeg kunne av mitt ikke helt ubetydelige humør. Og sandelig fikk denne ytterst forsømte jentungen for første gang i sitt liv mat nok! Jeg på min side fikk praktisere min engelsk.
Jeg har glemt navnet på henne, men hennes stadig mer strålende ansikt gjennom denne sommeren, det ansiktet vil følge meg i et helt egenartet skjær i evigheters evighet.
At stadig flere millioner engelske barn 45 år senere er i ferd med å lide samme skjebne er det resultat du får når du parer den amerikanske krokodille-kapitalismen med et fortsatt sjokkerende klasseskille i et England. Det mest uhyggelige nå er at det er ikke de forskjellige lands regjeringer som styrer skattepolitikken som skulle legge et sivilisert grunnlag for en anstendig velferd for alle og enhver, uansett sosial bakgrunn.
De som styrer mot et så lavt skattenivå som mulig over hele verden, er de virkelig store haiene og krokodillene i denne kyniske utgave av menneskerasen. Og det er de multinasjonale konsernene! De driver ren utpressing mot de forskjellige lands regjeringer. De shopper skattelette på tvers av landegrensene. Får de det ikke som de vil, forflytter de bare virksomheten til et annet land som spyttslikker dem.
Vi aner det allerede i Norge. Den blå/blå regjeringen skal nå sette ned skattenivået for "forretningsfolk og bedrifter",for å "harmonisere" bedriftenes skattenivå med land "vi kan sammenlikne oss med". Og det tar de igjen med å skru skattenivået opp på vanlige folks boliger, bl.a. For ikke å snakke "plastposeavgift".
Verden beveger seg tilbake mot en fortid vi alle trodde skulle være en saga blott i det "teknologiske opplysningssamfunn". Vi er i ekspressfart tilbake mot husmanns-samfunnet. De stakkarne levde på nåde av storbonden , med slaveri, sesongarbeid og uten å eie nåla i veggen.
Jeg ser det samme mønsteret tegne seg nå. Nå er storbonden blitt erstattet av de internasjonale konserner, banker, forsikringsselskaper og et arrogant byråkrati.
Husmannen er blitt erstattet av en stadig økende masse verden over som kalles "ansatte på korttidskontrakter". Det medfører utrygghet når det gjelder deres økonomiske framtid. De får ikke lån til å kjøpe et enkelt husvære. De har ikke råd til utdannelse (burde vært gratis) osv. osv. De er den moderne tids utgave av jordens fordømte. Og da er veien kort til å bli et lett bytte som lydig redskap for et satanisk, morderisk "religiøst" system. Som kapitalismen sår, så skal den høste!!
Etter å ha lest siste artikkel om dette triste emnet, kom jeg til å tenke på en underærnært engelsk jente som tilbragte sommeren på nabogården til mitt kjære Hovland sommeren 1959. Flere underærnærte barn fra fattig-London ble den sommeren sendt til Norge for å få nok mat og frisk luft hos vertsfamiliene.Et av disse barna var en liten jente som skulle bo hos politi Reinhard Andersen med frue Betsine og Gunn og Per. Familien Andersen tilbrakte hele hans sommerferie på Hovland for å hjelpe Betsines familie i slåtten.
Jeg fant tonen med en eneste gang med denne underærnærte og forpjuskede jentungen. Grunnet alt for lite mat var hun kortvokst. Å se hvordan hun blomstet opp denne sommeren på Hovland tilhører et av mitt livs aller mest bevegede kapitler. Jeg hadde faktisk fortrengt det. Jeg øset over henne alt det jeg kunne av mitt ikke helt ubetydelige humør. Og sandelig fikk denne ytterst forsømte jentungen for første gang i sitt liv mat nok! Jeg på min side fikk praktisere min engelsk.
Jeg har glemt navnet på henne, men hennes stadig mer strålende ansikt gjennom denne sommeren, det ansiktet vil følge meg i et helt egenartet skjær i evigheters evighet.
At stadig flere millioner engelske barn 45 år senere er i ferd med å lide samme skjebne er det resultat du får når du parer den amerikanske krokodille-kapitalismen med et fortsatt sjokkerende klasseskille i et England. Det mest uhyggelige nå er at det er ikke de forskjellige lands regjeringer som styrer skattepolitikken som skulle legge et sivilisert grunnlag for en anstendig velferd for alle og enhver, uansett sosial bakgrunn.
De som styrer mot et så lavt skattenivå som mulig over hele verden, er de virkelig store haiene og krokodillene i denne kyniske utgave av menneskerasen. Og det er de multinasjonale konsernene! De driver ren utpressing mot de forskjellige lands regjeringer. De shopper skattelette på tvers av landegrensene. Får de det ikke som de vil, forflytter de bare virksomheten til et annet land som spyttslikker dem.
Vi aner det allerede i Norge. Den blå/blå regjeringen skal nå sette ned skattenivået for "forretningsfolk og bedrifter",for å "harmonisere" bedriftenes skattenivå med land "vi kan sammenlikne oss med". Og det tar de igjen med å skru skattenivået opp på vanlige folks boliger, bl.a. For ikke å snakke "plastposeavgift".
Verden beveger seg tilbake mot en fortid vi alle trodde skulle være en saga blott i det "teknologiske opplysningssamfunn". Vi er i ekspressfart tilbake mot husmanns-samfunnet. De stakkarne levde på nåde av storbonden , med slaveri, sesongarbeid og uten å eie nåla i veggen.
Jeg ser det samme mønsteret tegne seg nå. Nå er storbonden blitt erstattet av de internasjonale konserner, banker, forsikringsselskaper og et arrogant byråkrati.
Husmannen er blitt erstattet av en stadig økende masse verden over som kalles "ansatte på korttidskontrakter". Det medfører utrygghet når det gjelder deres økonomiske framtid. De får ikke lån til å kjøpe et enkelt husvære. De har ikke råd til utdannelse (burde vært gratis) osv. osv. De er den moderne tids utgave av jordens fordømte. Og da er veien kort til å bli et lett bytte som lydig redskap for et satanisk, morderisk "religiøst" system. Som kapitalismen sår, så skal den høste!!
mandag 1. desember 2014
Løgnen om den amerikanske drømmen.
Det har nærmest vært en urokkelig religiøs sannhet blandt norske USA-tilbedere at "over there" kunne du realisere dine drømmer og bli rik i en fei. Vel nok er det ennå mulig, grunderne av Google, Facebook, Amazon m.flere kan tas til inntekt for akkurat dette syn. Men den brede virkelighet er en helt annen.
Det er vanskeligere i dag å klatre sosialt i USA enn i Norge. Samtidig er gapet mellom de virkelig rike og de millioner på minste lønn, i ferd med å vokse noe aldeles uhyggelig. Middelklassen er på vei til å bli radert ut.
Fra mitt ståsted kontrolleres nå USA av noen få "familier", akkurat som i mafiatiden. Du har "bankfamilien", "forsikringsfamilien", "forsvarsindustrifamilien" og "legemiddelfamilien".
Resultatet er at den vanlige amerikaner må leve under et evig helsestress! Og helsetrygghet, som for oss nordmenn er en selvfølge, er for flere og flere amerikanerne en uoppnåelig drøm. Og nettopp "helseforsikring" må fra mitt subjektive ståsted være en av menneskehistoriens mest kamuflerte ,effektive og organiserte pengeutpressingsmetoder. Det har jeg sett klart fra dag en.
Og så har du"sukkerindustrifamilien" som sørger for at den jevne amerikaner snart er et vandrende fettberg grunnet inntak av alt for mye sukker i mat og drikke. Og det er disse forspiste og fattige som trenger helsetrygghet mest. Og disse er selvfølgelig helt uinteressante for "forsikringsfamilien" som kun er interesserte i friske mennesker som betaler et femsifret beløp pr. måned til "beskytterne". Mafiaen på Sicilia er jo bare smågutter i sammenlikning, sett fra mitt helt subjektive ståsted.
Årsaken til finanskrisen nå er rett og slett at "bankfamilien" tjente enorme summer på å gi råtne lån. Og da det hele raknet, ble tapene veltet over på skattebetalerne. Når det er penger å hente, privatiseres fortjenesten ( enorme "bonuser" og lønninger til lederne), men når det er penger å tape, sosialiseres tapene. Bonusene til lederne blir ikke redusert med en eneste cent! Og legg merke til at når noen på den moderate venstre fløy påpeker dette, blir de stemplet som "sosialister" og "kommunister".
Like grunnfalsk som "den amerikanske drømmen" er forstillingen om "den amerikanske friheten". I virkeligheten går "friheten" ut på å underkaste deg som slave under dollaren. Det er usigelig ironisk at nettopp på dollarsedlene står trykket "In god we trust" (vi stoler på Gud). Og den guden er jo mammon.Når den primitive pengegriskhet blir organisert på tilstrekkelig høyt nivå, blir samfunnet et gigantisk fengsel for de jordens fordømte som befinner seg helt neders på stigen. Og de får aldri sjansen til å klatre et eneste trinn.
Da jeg i forbindelse med min hjerteoperasjon erfarte den enorme tryggheten det norske helsevesenet gir, måtte jeg reflektere over hva som hadde skjedd med min tilværelse hvis jeg hadde bodd i USA. Jeg turde nesten ikke tenke tanken. Og hvis jeg i tillegg skulle vært gjeldsslave!!
Jeg er på ingen måte imot private helseinstitusjoner. De vi har i Norge er et helt nødvendig korretktiv til et helsevesen som kan være for tregt og byråkratisk. Helst skulle fordelingen vært 50/50. Da holdt man de "pengriske" i sjakk, samtidig som de "demokratiske" måtte skjærpe seg hele tiden. På den måte blir pasientene vinnerne i et helsevesen som sammenlignet med cowboykapitalismen er et paradis.
Det er vanskeligere i dag å klatre sosialt i USA enn i Norge. Samtidig er gapet mellom de virkelig rike og de millioner på minste lønn, i ferd med å vokse noe aldeles uhyggelig. Middelklassen er på vei til å bli radert ut.
Fra mitt ståsted kontrolleres nå USA av noen få "familier", akkurat som i mafiatiden. Du har "bankfamilien", "forsikringsfamilien", "forsvarsindustrifamilien" og "legemiddelfamilien".
Resultatet er at den vanlige amerikaner må leve under et evig helsestress! Og helsetrygghet, som for oss nordmenn er en selvfølge, er for flere og flere amerikanerne en uoppnåelig drøm. Og nettopp "helseforsikring" må fra mitt subjektive ståsted være en av menneskehistoriens mest kamuflerte ,effektive og organiserte pengeutpressingsmetoder. Det har jeg sett klart fra dag en.
Og så har du"sukkerindustrifamilien" som sørger for at den jevne amerikaner snart er et vandrende fettberg grunnet inntak av alt for mye sukker i mat og drikke. Og det er disse forspiste og fattige som trenger helsetrygghet mest. Og disse er selvfølgelig helt uinteressante for "forsikringsfamilien" som kun er interesserte i friske mennesker som betaler et femsifret beløp pr. måned til "beskytterne". Mafiaen på Sicilia er jo bare smågutter i sammenlikning, sett fra mitt helt subjektive ståsted.
Årsaken til finanskrisen nå er rett og slett at "bankfamilien" tjente enorme summer på å gi råtne lån. Og da det hele raknet, ble tapene veltet over på skattebetalerne. Når det er penger å hente, privatiseres fortjenesten ( enorme "bonuser" og lønninger til lederne), men når det er penger å tape, sosialiseres tapene. Bonusene til lederne blir ikke redusert med en eneste cent! Og legg merke til at når noen på den moderate venstre fløy påpeker dette, blir de stemplet som "sosialister" og "kommunister".
Like grunnfalsk som "den amerikanske drømmen" er forstillingen om "den amerikanske friheten". I virkeligheten går "friheten" ut på å underkaste deg som slave under dollaren. Det er usigelig ironisk at nettopp på dollarsedlene står trykket "In god we trust" (vi stoler på Gud). Og den guden er jo mammon.Når den primitive pengegriskhet blir organisert på tilstrekkelig høyt nivå, blir samfunnet et gigantisk fengsel for de jordens fordømte som befinner seg helt neders på stigen. Og de får aldri sjansen til å klatre et eneste trinn.
Da jeg i forbindelse med min hjerteoperasjon erfarte den enorme tryggheten det norske helsevesenet gir, måtte jeg reflektere over hva som hadde skjedd med min tilværelse hvis jeg hadde bodd i USA. Jeg turde nesten ikke tenke tanken. Og hvis jeg i tillegg skulle vært gjeldsslave!!
Jeg er på ingen måte imot private helseinstitusjoner. De vi har i Norge er et helt nødvendig korretktiv til et helsevesen som kan være for tregt og byråkratisk. Helst skulle fordelingen vært 50/50. Da holdt man de "pengriske" i sjakk, samtidig som de "demokratiske" måtte skjærpe seg hele tiden. På den måte blir pasientene vinnerne i et helsevesen som sammenlignet med cowboykapitalismen er et paradis.
fredag 28. november 2014
Svanger med en intens kriminalroman
En av mine aller nærmeste venner har oppfordret meg til å skrive bok. Det har jeg blitt oppfordret av flere gjennom årene. Sjansen for det er minimal, men jeg vil lufte ideen på facebook.
Nå har jeg manøvrert meg ut av den vannvittige sportsbransjen. Det er dobbelt så mange sportsforretninger i Norge enn det vi trenger. Og "alle" taper penger i søkk og kav, bortsett fra XXL. XXL revolusjoner bransjen nå med en kraft og trøkk som etterlater "gammeldagse sportshandlere" sterkt sjokkskadet og økonomisk desperate.
Som åndsprek pensjonist har jeg nå min særdeles spesialiserte australforretning som interessant og utfordrende hobby. Den skal først og fremst være et instrument for å holde meg sosialt oppdatert hele tiden i møte med stadig nye og interessante medmennesker. Og rollene mine skal være historieforteller, tilrettelegger og underholdningsartist. Salgsvirksomheten må produktene selv ta seg av. Og det klarer de så til de grader!
Og ettersom jeg har overskudd av tid og energi lurer jeg faktisk på om jeg skal som hobby nr. 2 skrive en kriminalroman men en setting som aldri er gjordt før noe sted i verden.
Åpningsscenen er to myrdede, uniformerte politimenn ved siden av en lasermåler en sommerdag i 2014.
Neste scene er en sauegjeter på fire år som jager flokken på 48 sauer ned fra heia mot sauefjøset i 1948.
Så skal jeg hoppe fram og tilbake i tid hvor vi følger utviklingen av en massemorder som ingen klarer å avsløre ettersom hans helt spesielle bakgrunn har produsert et tankesett han er helt alene om i verden. Og han ser det som sin plikt å myrde alle disse utvalgte individene.
Hvert eneste mord klarer han overfor seg selv å rettferdiggjøre. Og leserne skal få grundig forklaring for motivet for hvert eneste mord.
Morderen er intilligent, humørfyllt og den aller siste noen kommer til å tenke på i forbindelsene med henrettelsene av lokalpolitikere, sektpredikanter og andre "samfunnsstøtter". Og leseren skal etterhvert oppdage at det er samfunnet selv som har produsert morderen.
Mens jeg blogger dette kom det inn tre meget attraktive damer. Det viste seg at de var på kurs på hotellet.
De ble plassert på den etterhvert legendariske åtteseters dinglebenken mens jeg kjørte showet og de fotograferte. De forlot lokalet med strålende øyne og takket for opplevelsen. Den ene av dem omfavntet meg kraftig (jeg hadde ikke det minste i mot det) og utbrøt : "You made my day".
Og mens de var på vei ut av Saloon Kakadu , kom det inn en mann fra Sandnes. Han hadde kjørt ens ærende fra Sandnes for å kjøpe Kakadu skjorte nr. 3. De finnes ikke i noen annen butikk på kloden!
Og det er disse to søylene jeg skal bygge på i årene som kommer. Den storslåtte sosiale og minneverdige happeningen rundt Dinglebenken er den viktigste søylen. Søyle nr. 2 er kvaliteten når det gjelder Kakadu. Og hobbyen min er å gjøre begge til legender i årene som kommer.
Men så var det dette med krimromanen da. Hva synes mine mer enn 800 venner om akkurat den ideen?
Nå har jeg manøvrert meg ut av den vannvittige sportsbransjen. Det er dobbelt så mange sportsforretninger i Norge enn det vi trenger. Og "alle" taper penger i søkk og kav, bortsett fra XXL. XXL revolusjoner bransjen nå med en kraft og trøkk som etterlater "gammeldagse sportshandlere" sterkt sjokkskadet og økonomisk desperate.
Som åndsprek pensjonist har jeg nå min særdeles spesialiserte australforretning som interessant og utfordrende hobby. Den skal først og fremst være et instrument for å holde meg sosialt oppdatert hele tiden i møte med stadig nye og interessante medmennesker. Og rollene mine skal være historieforteller, tilrettelegger og underholdningsartist. Salgsvirksomheten må produktene selv ta seg av. Og det klarer de så til de grader!
Og ettersom jeg har overskudd av tid og energi lurer jeg faktisk på om jeg skal som hobby nr. 2 skrive en kriminalroman men en setting som aldri er gjordt før noe sted i verden.
Åpningsscenen er to myrdede, uniformerte politimenn ved siden av en lasermåler en sommerdag i 2014.
Neste scene er en sauegjeter på fire år som jager flokken på 48 sauer ned fra heia mot sauefjøset i 1948.
Så skal jeg hoppe fram og tilbake i tid hvor vi følger utviklingen av en massemorder som ingen klarer å avsløre ettersom hans helt spesielle bakgrunn har produsert et tankesett han er helt alene om i verden. Og han ser det som sin plikt å myrde alle disse utvalgte individene.
Hvert eneste mord klarer han overfor seg selv å rettferdiggjøre. Og leserne skal få grundig forklaring for motivet for hvert eneste mord.
Morderen er intilligent, humørfyllt og den aller siste noen kommer til å tenke på i forbindelsene med henrettelsene av lokalpolitikere, sektpredikanter og andre "samfunnsstøtter". Og leseren skal etterhvert oppdage at det er samfunnet selv som har produsert morderen.
Mens jeg blogger dette kom det inn tre meget attraktive damer. Det viste seg at de var på kurs på hotellet.
De ble plassert på den etterhvert legendariske åtteseters dinglebenken mens jeg kjørte showet og de fotograferte. De forlot lokalet med strålende øyne og takket for opplevelsen. Den ene av dem omfavntet meg kraftig (jeg hadde ikke det minste i mot det) og utbrøt : "You made my day".
Og mens de var på vei ut av Saloon Kakadu , kom det inn en mann fra Sandnes. Han hadde kjørt ens ærende fra Sandnes for å kjøpe Kakadu skjorte nr. 3. De finnes ikke i noen annen butikk på kloden!
Og det er disse to søylene jeg skal bygge på i årene som kommer. Den storslåtte sosiale og minneverdige happeningen rundt Dinglebenken er den viktigste søylen. Søyle nr. 2 er kvaliteten når det gjelder Kakadu. Og hobbyen min er å gjøre begge til legender i årene som kommer.
Men så var det dette med krimromanen da. Hva synes mine mer enn 800 venner om akkurat den ideen?
torsdag 27. november 2014
Ekspedisjon til Sørlandets materalistiske Helvete
"Når jeg går innom et gjennomsnittlig kjøpesenter med de vanlige kjedebutikkene, tenker jeg ofte : Var det virkelig dette vi ønsket oss?" Ordene er ikke mine, det er en av Norges kjente intellektuelle som har gjordt denne meget presise observasjon.
Disse ordene måtte jeg tenke på da jeg nå tirsdag foretok meg en Sørlandsekspedisjon. Jeg reiste fra Egersund 04.30 og ankom Raddison Caledonien ca 0700. Frokosten kostet kr. 195 og var en blek utgave av en av landets beste frokoster på Maritim i Haugesund til kr. 125. Damen som var ansvarlig for frokosten opplevde jeg også som en blek utgave av det sprudlende personale på Maritim.
De totalt drøye fire timer jeg var i Kristiansand kostet meg drøye 100 kr. i parkeringsavgift. Kristiansands Markensgate må være en av Norges mest koselige handlegater. Glem Langgata i Sandnes og Haraldsgaten i Haugesund. De er nitriste i sammenlikning. Men- alle parkometerne i Kristiansand sentrum gjør det meget stressende å besøke sentrum hvis du har bil. Dyrt er det også. Jeg var innom flere butikker og opplevde det sosialt berikende. Her snakket du med mennesker som gir besøket en sosial dimensjon kjøpesenterne (sett fra mitt subjektive ståsted) ikke har vært flinke nok til å prioritere.
Så bar det direkte til Sørlandssenteret. Dette er en handelsmaskin som er bygget opp fra null i "ødemarken", og som sådan fungerer perfekt. Ingen parkometere presser deg for penger. Kvadrat er jo i sammenlikning bare en tidligere fabrikkbygning som er blitt utvidet etterhvert. Når det gjelder følelsen av å være i en egen "handelsby" når ikke Kvadrat (for meg) Sørlandssenteret til ankelen. Jeg brukte et par timer her i shoppingens Mekka og ble mer og mer betenkt. Hele Sørlandssenteret med sitt aldeles enorme varetilbud er jo, sammenliknet med gamle Helleland sentrum, kulturelt lutfattig. I Helleland har du Svalestad bro, det gamle meieriet og i det hele tatt nostalgiske fysiske minner fra en utdødd sivilisasjon.På Sørlandssenteret finnes absolutt ingenting av kulturelle innslag fra en tid som engang var. Dette har Sørlandssenteret til felles med alle shoppingsentere verden over.
For min egen part var det interessant å bruke tid i de to gigantene i norsk sportsbransje, nemlig XXL og G-MAX vegg i vegg. Vareutvalget var så ekstremt at det var for meg var nærmest perverst. I XXL traff jeg en ekspeditør som var fra Egersund og flyttet derfra som sjuåring. I samtalens forløp kom det fram at hans oldefar var slakter Larsen som var klokker i den sekt i Egersund som kalles "Larsane". Det visste han ikke.
Forøvrig kan jeg nevne at jeg fikk kanonservice i Platekompaniet. Så hvis det var effektiv og parkometerfri handel jeg var ute etter, så hadde jeg valgt Sørlandssenteret foran Kristiansand sentrum.
På hjemveien var jeg innom det nyåpnede Amfi i Mandal. Størrelsesmessig er det i divisjonen mellom Sørlandssenteret og mini-shoppingsenterne i Egersund og Flekkefjord. Mer som det forbausende veldig dimensjonerte nye shoppingsenteret ved Lyngdal/Vanse/E39. Skulle jeg velge mellom Mandal og Lyngdal ,hadde jeg valgt Lyngdal. Det koster alt for mye (jfr. mine erfaringer) å parkere i Mandal.
Og nettopp dette med parkeringsautomater kan bli dødstøtet for detaljhandelen i Egersund sentrum hvis de folkevalgte klarer å lykkes med dette vanviddsopplegg. Og spesielt hvis de bruker (jfr. mine erfaringer) Mandalsmodellen. Konklusjon? Den moderne strømlinjeformede varehandel er et materialistisk, kulturelt lutfattig og upersonlig helvete- hva enten det er på Sørlandet, USA eller verden over. Som nå i julen får sin mest perverse utfoldelse i den ufrie, materialistiske og overfladiske konsentrasjonsleir. Nei, takke meg til en ærlig hore! Hun blander iallefall ikke Jesusbarnet og julesalmer inn i sin ærlige (å jada) forretningsmodell!!!!
Disse ordene måtte jeg tenke på da jeg nå tirsdag foretok meg en Sørlandsekspedisjon. Jeg reiste fra Egersund 04.30 og ankom Raddison Caledonien ca 0700. Frokosten kostet kr. 195 og var en blek utgave av en av landets beste frokoster på Maritim i Haugesund til kr. 125. Damen som var ansvarlig for frokosten opplevde jeg også som en blek utgave av det sprudlende personale på Maritim.
De totalt drøye fire timer jeg var i Kristiansand kostet meg drøye 100 kr. i parkeringsavgift. Kristiansands Markensgate må være en av Norges mest koselige handlegater. Glem Langgata i Sandnes og Haraldsgaten i Haugesund. De er nitriste i sammenlikning. Men- alle parkometerne i Kristiansand sentrum gjør det meget stressende å besøke sentrum hvis du har bil. Dyrt er det også. Jeg var innom flere butikker og opplevde det sosialt berikende. Her snakket du med mennesker som gir besøket en sosial dimensjon kjøpesenterne (sett fra mitt subjektive ståsted) ikke har vært flinke nok til å prioritere.
Så bar det direkte til Sørlandssenteret. Dette er en handelsmaskin som er bygget opp fra null i "ødemarken", og som sådan fungerer perfekt. Ingen parkometere presser deg for penger. Kvadrat er jo i sammenlikning bare en tidligere fabrikkbygning som er blitt utvidet etterhvert. Når det gjelder følelsen av å være i en egen "handelsby" når ikke Kvadrat (for meg) Sørlandssenteret til ankelen. Jeg brukte et par timer her i shoppingens Mekka og ble mer og mer betenkt. Hele Sørlandssenteret med sitt aldeles enorme varetilbud er jo, sammenliknet med gamle Helleland sentrum, kulturelt lutfattig. I Helleland har du Svalestad bro, det gamle meieriet og i det hele tatt nostalgiske fysiske minner fra en utdødd sivilisasjon.På Sørlandssenteret finnes absolutt ingenting av kulturelle innslag fra en tid som engang var. Dette har Sørlandssenteret til felles med alle shoppingsentere verden over.
For min egen part var det interessant å bruke tid i de to gigantene i norsk sportsbransje, nemlig XXL og G-MAX vegg i vegg. Vareutvalget var så ekstremt at det var for meg var nærmest perverst. I XXL traff jeg en ekspeditør som var fra Egersund og flyttet derfra som sjuåring. I samtalens forløp kom det fram at hans oldefar var slakter Larsen som var klokker i den sekt i Egersund som kalles "Larsane". Det visste han ikke.
Forøvrig kan jeg nevne at jeg fikk kanonservice i Platekompaniet. Så hvis det var effektiv og parkometerfri handel jeg var ute etter, så hadde jeg valgt Sørlandssenteret foran Kristiansand sentrum.
På hjemveien var jeg innom det nyåpnede Amfi i Mandal. Størrelsesmessig er det i divisjonen mellom Sørlandssenteret og mini-shoppingsenterne i Egersund og Flekkefjord. Mer som det forbausende veldig dimensjonerte nye shoppingsenteret ved Lyngdal/Vanse/E39. Skulle jeg velge mellom Mandal og Lyngdal ,hadde jeg valgt Lyngdal. Det koster alt for mye (jfr. mine erfaringer) å parkere i Mandal.
Og nettopp dette med parkeringsautomater kan bli dødstøtet for detaljhandelen i Egersund sentrum hvis de folkevalgte klarer å lykkes med dette vanviddsopplegg. Og spesielt hvis de bruker (jfr. mine erfaringer) Mandalsmodellen. Konklusjon? Den moderne strømlinjeformede varehandel er et materialistisk, kulturelt lutfattig og upersonlig helvete- hva enten det er på Sørlandet, USA eller verden over. Som nå i julen får sin mest perverse utfoldelse i den ufrie, materialistiske og overfladiske konsentrasjonsleir. Nei, takke meg til en ærlig hore! Hun blander iallefall ikke Jesusbarnet og julesalmer inn i sin ærlige (å jada) forretningsmodell!!!!
mandag 24. november 2014
Parkometre i Egersund og Mandal
Parkometre, veibommer og parkeringsselskaper er egentlig en landeplage, men det ser ut til å være nødvendig for å hindre totalt kaos i enkelte byer. Det interessante er at enkelte byer klarer seg fint uten både bommer og parkometere, som eksempelvis Egersund. Og over hele Danmark og New Zealand!
Dalanes politikere prøvde seg med sannsynligvis den mest vanvittige bompakke i Norges historie, men Egersund AP, til deres store ære, klarte å stoppe galskapen i siste liten. Begrunnelsen var at det ville påføre bilistene SVÆRE og DAGLIGE utgifter. Og nå er det ting på gang igjen - bak sakesløse bilisters rygger. Nå gjelder det parkometre.
Det er nå nedsatt et "utvalg" for å planlegge parkometere i Egersund Sentrum. Jeg leser i lokalavisen at i det utvalget skal lederen i Mandal Parkeringsselskap være. Og det må være av største interesse for alle mine facebookvenner å høre om min private erfaring med akkurat det parkeringssekskapet.
Onsdag 12. november kl.10.13 løste jeg parkeringsbillett ved å dra mitt Visakort. Med liten skrift sto det " Gjelder betalt plass. Plasseres innenfor frontruten fullt lesbart utenfra. Kun gyldig med denne siden opp."
Og med litt større skrift "Husk! Dra kortet igjen før du reiser"
Hvilken fallgruve!! Hvis du glemmer å dra kortet så løper taksameteret helt til parkeringsvaktene har sjekket området sent på kveld." Og i telefonen opplyste en av trafikkbetjentene at det skjer ikke så rent sjeldent at trafikkanter som ikke er vant med dette spesielle system, glemmer å dra kortet nok en gang.
På parkometerautomaten var det opplyst at det kostet kr. 18 pr. time. Jeg var borte et par timer og kalkulerte med at min bankkonto ville bli belastet i underkant av kr. 40.
Stor var min forbauselse da jeg noen dager senere oppdaget at min parkering var blitt prissatt til kr. 80 og belastet min konto. Jeg sendte en mail nå fredag en mail til Mandal Parkering og utba meg en forklaring. Jeg har i bloggende stund ennå ikke hørt noe fra dem.
Når du ringer telefonnummeret 40001177 kommer du til Mandal Kommune som tydeligvis eier Mandal Parkering a.s. og som markedsfører seg på den ene siden av billetten med uthevet blå skrift: Miljø &Trivsel.
Nå akter jeg meg til Kristiansand i morgen. Da skal jeg stoppe en times tid i Mandal for å sjekke det nye shoppingsenteret. Og da skal jeg parkere på samme sted som sist, men kun 1 time. Hva som skjer etterpå skal mine facebookvenner få vite.
For hvis det er så ( og jeg presiserer hvis) at det koster kr. 80,- å parkere to timer i Mandal, så må alarmklokkenene ringe for noen og enhver. Det skal bli spennende å se hva en times parkering koster i Mandal.
Følg med! Følg med!
Dalanes politikere prøvde seg med sannsynligvis den mest vanvittige bompakke i Norges historie, men Egersund AP, til deres store ære, klarte å stoppe galskapen i siste liten. Begrunnelsen var at det ville påføre bilistene SVÆRE og DAGLIGE utgifter. Og nå er det ting på gang igjen - bak sakesløse bilisters rygger. Nå gjelder det parkometre.
Det er nå nedsatt et "utvalg" for å planlegge parkometere i Egersund Sentrum. Jeg leser i lokalavisen at i det utvalget skal lederen i Mandal Parkeringsselskap være. Og det må være av største interesse for alle mine facebookvenner å høre om min private erfaring med akkurat det parkeringssekskapet.
Onsdag 12. november kl.10.13 løste jeg parkeringsbillett ved å dra mitt Visakort. Med liten skrift sto det " Gjelder betalt plass. Plasseres innenfor frontruten fullt lesbart utenfra. Kun gyldig med denne siden opp."
Og med litt større skrift "Husk! Dra kortet igjen før du reiser"
Hvilken fallgruve!! Hvis du glemmer å dra kortet så løper taksameteret helt til parkeringsvaktene har sjekket området sent på kveld." Og i telefonen opplyste en av trafikkbetjentene at det skjer ikke så rent sjeldent at trafikkanter som ikke er vant med dette spesielle system, glemmer å dra kortet nok en gang.
På parkometerautomaten var det opplyst at det kostet kr. 18 pr. time. Jeg var borte et par timer og kalkulerte med at min bankkonto ville bli belastet i underkant av kr. 40.
Stor var min forbauselse da jeg noen dager senere oppdaget at min parkering var blitt prissatt til kr. 80 og belastet min konto. Jeg sendte en mail nå fredag en mail til Mandal Parkering og utba meg en forklaring. Jeg har i bloggende stund ennå ikke hørt noe fra dem.
Når du ringer telefonnummeret 40001177 kommer du til Mandal Kommune som tydeligvis eier Mandal Parkering a.s. og som markedsfører seg på den ene siden av billetten med uthevet blå skrift: Miljø &Trivsel.
Nå akter jeg meg til Kristiansand i morgen. Da skal jeg stoppe en times tid i Mandal for å sjekke det nye shoppingsenteret. Og da skal jeg parkere på samme sted som sist, men kun 1 time. Hva som skjer etterpå skal mine facebookvenner få vite.
For hvis det er så ( og jeg presiserer hvis) at det koster kr. 80,- å parkere to timer i Mandal, så må alarmklokkenene ringe for noen og enhver. Det skal bli spennende å se hva en times parkering koster i Mandal.
Følg med! Følg med!
fredag 21. november 2014
Pangstart for kaffehuset HOS VELI
I mitt andre hjem (Grand Hotel) jobbet for en tid tilbake en kelner ved navn Veli . Han var en sympatisk kar fra Tyrkia som hadde funnet sin kjære i Egersund. Vi kom særdeles vel overens. Bl.a. ga han meg den interessante opplysning at kineserne ikke kunne skildne mellom jødedom, kristendom og islam. For kineserne var disse tre den samme religion, nemlig bokens religion (bibelen, koranen,talmud).
Så ble Velig borte fra Grand og meg inntil han dukket opp for et par måneder siden. Han skulle begynne kaffehus i Elvegaten. Elvegaten ovenfor Sisu er en blindtarm med svært liten trafikk.Og i det lokale han aktet å starte opp i har det vært mange kortlivede forretningsforetak som ikke på noen måte hadde livets rett.
Høflig ønsket jeg Veli lykke til, men i mitt stille sinn hadde jeg allerede avskrevet dette som et naivt forsøk uten minste mulighet for å lykkes.Å by Mocca konkurranse anså jeg som helt utelukket.
Men, men, men!
Jeg fulgte den møysommelige innredningsprosessen med stor interesse. Alle vi "forretningsdrivende" i kinostrøket ønsker selvfølgelig at det blir mer liv her i gatene, og da spesielt i Øvre Elvegate. Min skepsis var imidlertid stor den første tiden jeg var innom Veli . Dette til tross- jeg ga han all den oppmuntring han måtte trenge. Jeg så at han hadde noe som Mocca ikke hadde, og det er god plass! Sogar i to etasjer!
Jeg terpet hele tiden på at kaffehuset Hos Veli fra første stund skulle være seg bevisst at han skulle servere den beste kaffe i hele Dalane!
I går (dagen før åpningen i dag 21.11) kom en av hans venner inn til meg med rykende fersk kaffe i en take-away-cup. Uten å være den største kaffeekspert kunne jeg øyeblikkelig fastslå at dette var ekte saker. Etter å ha stengt butikken, hatt solid kompemiddag på Hauen var jeg innom med tilbakemelding vedrørende kvaliteten på kaffe.
Madonna mia! Det tidligere grå og "trøtte" lokale var ikke til å kjenne igjen. Solide skinnmøbler, eget rom i underetasjon med et hav av leker og lekeklosser og i det hele tatt. Dette kunne bli til noe mye større enn jeg hadde innbilt meg på forhånd. Jeg var derfor meeeeget spent på åpningen i dag.
Det var smekkfullt fra første time! Jeg var innom for å teste atmosfæren. Og den var kanon! Det hadde vært så travelt at Velis kjære frue ikke hadde kommet fra til hennes egentlige yrke som er legeassistent.
Hos Veli har alle muligheter for å oppnå meget raskt samme status som Mocca. Og det er at det blir en helt naturlig og selvfølgelig plass for venninnegjenger og vennepar å møtes til en pust i hverdagen og bekreftelse på livslange vennskap.
Smekk fullt uten et ord i lokalavisen? Det er noe som heter jungeltelegraf og sosiale medier.
Så ble Velig borte fra Grand og meg inntil han dukket opp for et par måneder siden. Han skulle begynne kaffehus i Elvegaten. Elvegaten ovenfor Sisu er en blindtarm med svært liten trafikk.Og i det lokale han aktet å starte opp i har det vært mange kortlivede forretningsforetak som ikke på noen måte hadde livets rett.
Høflig ønsket jeg Veli lykke til, men i mitt stille sinn hadde jeg allerede avskrevet dette som et naivt forsøk uten minste mulighet for å lykkes.Å by Mocca konkurranse anså jeg som helt utelukket.
Men, men, men!
Jeg fulgte den møysommelige innredningsprosessen med stor interesse. Alle vi "forretningsdrivende" i kinostrøket ønsker selvfølgelig at det blir mer liv her i gatene, og da spesielt i Øvre Elvegate. Min skepsis var imidlertid stor den første tiden jeg var innom Veli . Dette til tross- jeg ga han all den oppmuntring han måtte trenge. Jeg så at han hadde noe som Mocca ikke hadde, og det er god plass! Sogar i to etasjer!
Jeg terpet hele tiden på at kaffehuset Hos Veli fra første stund skulle være seg bevisst at han skulle servere den beste kaffe i hele Dalane!
I går (dagen før åpningen i dag 21.11) kom en av hans venner inn til meg med rykende fersk kaffe i en take-away-cup. Uten å være den største kaffeekspert kunne jeg øyeblikkelig fastslå at dette var ekte saker. Etter å ha stengt butikken, hatt solid kompemiddag på Hauen var jeg innom med tilbakemelding vedrørende kvaliteten på kaffe.
Madonna mia! Det tidligere grå og "trøtte" lokale var ikke til å kjenne igjen. Solide skinnmøbler, eget rom i underetasjon med et hav av leker og lekeklosser og i det hele tatt. Dette kunne bli til noe mye større enn jeg hadde innbilt meg på forhånd. Jeg var derfor meeeeget spent på åpningen i dag.
Det var smekkfullt fra første time! Jeg var innom for å teste atmosfæren. Og den var kanon! Det hadde vært så travelt at Velis kjære frue ikke hadde kommet fra til hennes egentlige yrke som er legeassistent.
Hos Veli har alle muligheter for å oppnå meget raskt samme status som Mocca. Og det er at det blir en helt naturlig og selvfølgelig plass for venninnegjenger og vennepar å møtes til en pust i hverdagen og bekreftelse på livslange vennskap.
Smekk fullt uten et ord i lokalavisen? Det er noe som heter jungeltelegraf og sosiale medier.
onsdag 19. november 2014
Mark Zuckerberg og julens og mobilens absolutte galehus.
En av verdens aller rikeste menn er grunnleggeren av Facebook, Mark Zuckerberg. Jeg har med stor interesse studert hvordan en slik fremtredende "forretningsmann" kler seg. Det har slått meg at han hele tiden bruker en kort-armet T-skorte og passe slitte jeans.
I et intervju han nylig gav, fikk jeg forklaringen. "Han hadde ikke tid til å bruke sitt liv og energi på hva han skulle til enhver tid skulle være kledd i. Han skulle bruke sine krefter og visjoner på hele tiden å utvikle Face-book!" Slik taler en mann som er trygg på seg selv og ikke må dolle seg opp som en påfugl for å leve opp til "forventningene" til alle rundt seg. Jeg registrerte forøvrig at han jeans er uten hull, som alle " de hodeløse motehøns og motehaner" kler seg i for tiden. Jo større hull, jo mindre hjerne, spør du meg! Jeg venter snart at sistnevnte kategorier tropper opp med rumpa bar, hvis det blir siste "mote".
Hr. Zuckerberg opplyste forøvrig at han til enhver tid hadde liggende 10 stk. T-skjorter klar, i samme farvemønster! Glimrende kombinasjon av personlig hygiene og fornuftig-praktisk klesbruk, spør du meg!
Uten minste sammenlikning forøvrig- jeg har akkurat samme klesfilosofi som hr. Zuckerberg! Men grunnet forskjellen i klimaet mellom California og Egersund, må jeg ha litt mer variasjon på skjorter/jakker/oilskin.
Men de siste årene har jeg brukt akkurat samme type jeans, nesten 100 % av tiden! Et par til arbeid, et par til fritid og 1 par med påsydd sikkerhetslomme innvendig for de store verdensturneer. Hva skal jeg med meg mer? Heia Zuckerberg, you are my man!!!
Like mye som jeg har meldt meg ut av den overfladiske moteverden, så har jeg sannelig også meldt meg ut av det kommersielle galehuset som heter "julefeiring". En måned før jul er juleutstillingene ferdig i butikken som vorspiel til det stresset som nå er i vente for alle som skal vandre rundt i de støyende katedraler (shoppingsentere) i den materialistisk konsentrasjonsleir.
Stakkars mennesker som skal utsettes for dette "pengeutpressende gavepresset" som, for meg helt subjektivt, hele "julefeiringen" dreier seg om.
Hvis du hadde spurt alle de barna som daglig er grovt forsømt av sine egoistiske og smartphone- helt- avhengige-foreldre når det gjelder tid og oppmerksomhet, hva disse "forsømte" barn hadde ønsket mest,enten
Ingen fysiske julepresanger, men at far og mor hadde nok tid til dem når de trengte det, hele året, eller
masse dyre og (unødvendige) presanger, men mor og far hadde ikke tid til å snakke med dem resten av året (knapt nok i julen).
Dette er jo særdeles spissformulert, men.men.
Og jeg vil avslutte denne humoristiske "mobbingen" med visdomsordene i refrenget fra en av Hellbillies sine sanger:
FOR SENT Å TA SEG TID NÅR DET HELE ER FORBI !!!!!!
I et intervju han nylig gav, fikk jeg forklaringen. "Han hadde ikke tid til å bruke sitt liv og energi på hva han skulle til enhver tid skulle være kledd i. Han skulle bruke sine krefter og visjoner på hele tiden å utvikle Face-book!" Slik taler en mann som er trygg på seg selv og ikke må dolle seg opp som en påfugl for å leve opp til "forventningene" til alle rundt seg. Jeg registrerte forøvrig at han jeans er uten hull, som alle " de hodeløse motehøns og motehaner" kler seg i for tiden. Jo større hull, jo mindre hjerne, spør du meg! Jeg venter snart at sistnevnte kategorier tropper opp med rumpa bar, hvis det blir siste "mote".
Hr. Zuckerberg opplyste forøvrig at han til enhver tid hadde liggende 10 stk. T-skjorter klar, i samme farvemønster! Glimrende kombinasjon av personlig hygiene og fornuftig-praktisk klesbruk, spør du meg!
Uten minste sammenlikning forøvrig- jeg har akkurat samme klesfilosofi som hr. Zuckerberg! Men grunnet forskjellen i klimaet mellom California og Egersund, må jeg ha litt mer variasjon på skjorter/jakker/oilskin.
Men de siste årene har jeg brukt akkurat samme type jeans, nesten 100 % av tiden! Et par til arbeid, et par til fritid og 1 par med påsydd sikkerhetslomme innvendig for de store verdensturneer. Hva skal jeg med meg mer? Heia Zuckerberg, you are my man!!!
Like mye som jeg har meldt meg ut av den overfladiske moteverden, så har jeg sannelig også meldt meg ut av det kommersielle galehuset som heter "julefeiring". En måned før jul er juleutstillingene ferdig i butikken som vorspiel til det stresset som nå er i vente for alle som skal vandre rundt i de støyende katedraler (shoppingsentere) i den materialistisk konsentrasjonsleir.
Stakkars mennesker som skal utsettes for dette "pengeutpressende gavepresset" som, for meg helt subjektivt, hele "julefeiringen" dreier seg om.
Hvis du hadde spurt alle de barna som daglig er grovt forsømt av sine egoistiske og smartphone- helt- avhengige-foreldre når det gjelder tid og oppmerksomhet, hva disse "forsømte" barn hadde ønsket mest,enten
Ingen fysiske julepresanger, men at far og mor hadde nok tid til dem når de trengte det, hele året, eller
masse dyre og (unødvendige) presanger, men mor og far hadde ikke tid til å snakke med dem resten av året (knapt nok i julen).
Dette er jo særdeles spissformulert, men.men.
Og jeg vil avslutte denne humoristiske "mobbingen" med visdomsordene i refrenget fra en av Hellbillies sine sanger:
FOR SENT Å TA SEG TID NÅR DET HELE ER FORBI !!!!!!
tirsdag 18. november 2014
Destinasjon Buenos Aires
Når du lever fysisk alene, har du den enorme fordel at du kan ta "store" avgjørelser på sparket, bl. a. "verdens-ekspedisjoner", I går kveld bestemte jeg meg. Påsken 2015 blir det Buenos Aires.
Jeg var der i 2000. Sammen med Sydney, Vancouver og -ikke minst- San Francisco-ble Argentinas hovedstad en av "mine" byer.
Da jeg landet der i 2000 var det "på lykke og fromme". Hotell var ikke bestilt. Jeg ble "shanghaiet" på flyplassen av en "mafiaboss". Han beordret en av sine "undersåtter" til å kjøre meg til sentrum. Sjåføren var rundt 70 og hadde en spesiell kjøreteknikk. Han akselerte opp mot 140 km/t mot bomstasjonenene , for deretter å bråbremse. Heldigvis hadde jeg sikkerhetselen på, ellers hadde jeg forsvunnet ut av frontvinduet som et prosjektil. Så var det hotellet da. Noe verre og mer primitivt har jeg aldri opplevet hva angår hoteller. Men det lå meget sentralt. Nettopp fordi hotellet var av absolutt laveste standard husker jeg det resten av mitt liv. Dette til tross- det er enkelte byer som "fester" seg i sjelen for resten av ditt liv. Buenos Aires er så absolutt en av dem.
En av verden mest berømte kafeer er Tortoni. Har du ikke vært der, har du ikke vært i Buenos Aires. Det ble min stamkafe. For et folkeliv! Spesielt husker jeg en av kelnerne som var superstresset hele tiden. Det var stor underholdning å observere ham småspringende mellom bordene. Å innta frokost på Tortoni er en opplevelse for livet.
Verdens mest berømte kirkegård ligger i det fornemme strøket av storbyen, Recoletta. Her er også Evita Peron begravet. Når jeg tenker på fattigdommen i tidligere Norge, var det jo et kultursjokk å oppleve denne overdådige kirkegården med egne gater og mausoleumer større enn et fordums hus i fattig-Norge. Selv Jesus Kristus ville ikke vært "fin" nok til å få plass her. Heller ikke Evitas ektemann, diktator Juan Peron!
Det er to klasser av folk i Argentina. Den ene er de som bor i Buenos Aires. De kaller seg selv "portenos" og har en helt egen spansk dialekt som resten av argentinerne ikke forstår. De føler seg himmelhøyt hevet over resten av argentinerne. (Så langt mine opplysninger). Og jeg kan forstå dette fullt ut. Sandelig var der arroganse i storbyen, men det skriver jeg på kontoen for ekstra opplevelsesdimensjon.
Hvis jeg nå får gjennomført ekspedisjonen, så har jeg iallefall et bestemt reisemål utenom storbyen. Og det er den eldste europeiske bebyggelsen i Sør-Amerika - byen Colonia i Uruguay på den andre siden av La Plata bukten. Der satt jeg nesten en hel dag under et enormt tre og drakk svære mengder med svart og velsmakende øl. I Norge drikker jeg ikke øl, jeg holder meg til rødvinen. Det er den dagen i mitt liv hvor jeg var til de grader tilstede i eget liv. Jeg glemmer ikke den dagen i evigheters evighet. Magisk var bare fornavnet. Papegøyene som flakser rundt i det enorme treet, den svale skyggen under treet, den fenomenale maten fra restauranten, det intense ølet, og i det hele tatt.
Den tyske slagerkonge Bernhard Brink har et sats i en av sine slagere som går som sånn "Haben wir nur unseren Lebens vorbei gelebt?" Oversatt blir det noe som sånn " Har vi bare levd på siden av våre liv?
Et kanonspørsmål for noen og enhver. Men den dagen i Colonia, Uruguay- den dagen var jeg så til de grader tilstede i mitt eget liv!! Om jeg klarer å gjenoppleve denne magiske dag vil den nærmeste framtid vise. Man skal en del utfordinger i livet et godt stykke utenfor komfortsonen!
Jeg var der i 2000. Sammen med Sydney, Vancouver og -ikke minst- San Francisco-ble Argentinas hovedstad en av "mine" byer.
Da jeg landet der i 2000 var det "på lykke og fromme". Hotell var ikke bestilt. Jeg ble "shanghaiet" på flyplassen av en "mafiaboss". Han beordret en av sine "undersåtter" til å kjøre meg til sentrum. Sjåføren var rundt 70 og hadde en spesiell kjøreteknikk. Han akselerte opp mot 140 km/t mot bomstasjonenene , for deretter å bråbremse. Heldigvis hadde jeg sikkerhetselen på, ellers hadde jeg forsvunnet ut av frontvinduet som et prosjektil. Så var det hotellet da. Noe verre og mer primitivt har jeg aldri opplevet hva angår hoteller. Men det lå meget sentralt. Nettopp fordi hotellet var av absolutt laveste standard husker jeg det resten av mitt liv. Dette til tross- det er enkelte byer som "fester" seg i sjelen for resten av ditt liv. Buenos Aires er så absolutt en av dem.
En av verden mest berømte kafeer er Tortoni. Har du ikke vært der, har du ikke vært i Buenos Aires. Det ble min stamkafe. For et folkeliv! Spesielt husker jeg en av kelnerne som var superstresset hele tiden. Det var stor underholdning å observere ham småspringende mellom bordene. Å innta frokost på Tortoni er en opplevelse for livet.
Verdens mest berømte kirkegård ligger i det fornemme strøket av storbyen, Recoletta. Her er også Evita Peron begravet. Når jeg tenker på fattigdommen i tidligere Norge, var det jo et kultursjokk å oppleve denne overdådige kirkegården med egne gater og mausoleumer større enn et fordums hus i fattig-Norge. Selv Jesus Kristus ville ikke vært "fin" nok til å få plass her. Heller ikke Evitas ektemann, diktator Juan Peron!
Det er to klasser av folk i Argentina. Den ene er de som bor i Buenos Aires. De kaller seg selv "portenos" og har en helt egen spansk dialekt som resten av argentinerne ikke forstår. De føler seg himmelhøyt hevet over resten av argentinerne. (Så langt mine opplysninger). Og jeg kan forstå dette fullt ut. Sandelig var der arroganse i storbyen, men det skriver jeg på kontoen for ekstra opplevelsesdimensjon.
Hvis jeg nå får gjennomført ekspedisjonen, så har jeg iallefall et bestemt reisemål utenom storbyen. Og det er den eldste europeiske bebyggelsen i Sør-Amerika - byen Colonia i Uruguay på den andre siden av La Plata bukten. Der satt jeg nesten en hel dag under et enormt tre og drakk svære mengder med svart og velsmakende øl. I Norge drikker jeg ikke øl, jeg holder meg til rødvinen. Det er den dagen i mitt liv hvor jeg var til de grader tilstede i eget liv. Jeg glemmer ikke den dagen i evigheters evighet. Magisk var bare fornavnet. Papegøyene som flakser rundt i det enorme treet, den svale skyggen under treet, den fenomenale maten fra restauranten, det intense ølet, og i det hele tatt.
Den tyske slagerkonge Bernhard Brink har et sats i en av sine slagere som går som sånn "Haben wir nur unseren Lebens vorbei gelebt?" Oversatt blir det noe som sånn " Har vi bare levd på siden av våre liv?
Et kanonspørsmål for noen og enhver. Men den dagen i Colonia, Uruguay- den dagen var jeg så til de grader tilstede i mitt eget liv!! Om jeg klarer å gjenoppleve denne magiske dag vil den nærmeste framtid vise. Man skal en del utfordinger i livet et godt stykke utenfor komfortsonen!
mandag 17. november 2014
Mandal, Egersund og golf.
En av mine nære diskusjonspartnere var innom i dag og foklarte at han var blitt helt hektet på golf. Han talte så varmt om "sporten" at han fikk meg til å betrakte golf med litt andre øyne heretter. For meg har alltid golf vært en snobbesport som ikke har annet formål enn å være en selskapsklubb for folk med for mye penger og for mye tid.
Men begrepet "snobbesport" har jo forlengst gått ut på dato. Sporten er blitt svært så demokratik. Min gode venn forklarte meg inngående at det var ikke "bare å slå en golfball". Det var også mye psykologi og timing inne i bildet. Det er slike samtaler som utvider horisonten og fjerner en del forutintatte meninger. Og så er jo golf meget sosialt da. Og i motsetning til treningsstudioene får man her frisk luft.
Vi diskuterte også "tvillingbyene" Mandal og Egersund. Begge har samme innbyggerantall og ligger plassert ikke så alt for mange mil fra nærmeste "storbyer", Stavanger og Kristiansand.
Da jeg i sist uke (som beskrevet på min blogg) var i Mandal ble jeg tatt helt på senga av det fantastiske kulturhuset. Mandalittene var tydeligvis og forståelig nok stolte av signalbygget. "Det har gjordt noe positivt med oss" var et setning som gikk igjen blandt flere.
Stikk motsatt gjør det også noe negativt med en befolkning som har en stygg klosse som "kulturbygg", som i Egersund. Der finnes ikke en anstendig heis engang.
Egersund er en overmåte praktisk og idyllisk by å bo i. Men den politiske stakkarsligheten som gjennomsyrer byen er det største hinderet for å utvikle Egersund til selve framtidsbyen i Rogaland. Når det gjelder ta fatt på parkeringsutfordringene har Mandal gått resolutt til verks. De har skutt ut en svær fjellhall med parkeringsmuligheter i to etasjer.Det nye shoppingsenteret som nå rett før jul, har en svært parkeringshus i flere etasjer vegg i vegg. Men så koster det jo en del å parkere da. Jeg betalt kr. 18 pr. time. Og gratisk parkering som i Egersund (og mange danske byer) er jo et gode vi helst ikke vil unnvære.
Den politiske stakkarsligheten i Eigersun kan ikke ble bedre belyst enn vanviddet rundt planene parkering som skal være gratis de to første timer, og så skal det betales!
Det er et aldeles umulig opplegg- helt umulig å kontrollere. Det er bare byråkratear fjernt fra den praktiske virkelighet som kan komme opp et slikt - i mine øyne- alldeles tullete opplegg.
Enten har vi parkeringsbetaling fra første minutt, eller så er det gratis. Som på Eikunda.
Det går ikke an å være litt gravid.
Men begrepet "snobbesport" har jo forlengst gått ut på dato. Sporten er blitt svært så demokratik. Min gode venn forklarte meg inngående at det var ikke "bare å slå en golfball". Det var også mye psykologi og timing inne i bildet. Det er slike samtaler som utvider horisonten og fjerner en del forutintatte meninger. Og så er jo golf meget sosialt da. Og i motsetning til treningsstudioene får man her frisk luft.
Vi diskuterte også "tvillingbyene" Mandal og Egersund. Begge har samme innbyggerantall og ligger plassert ikke så alt for mange mil fra nærmeste "storbyer", Stavanger og Kristiansand.
Da jeg i sist uke (som beskrevet på min blogg) var i Mandal ble jeg tatt helt på senga av det fantastiske kulturhuset. Mandalittene var tydeligvis og forståelig nok stolte av signalbygget. "Det har gjordt noe positivt med oss" var et setning som gikk igjen blandt flere.
Stikk motsatt gjør det også noe negativt med en befolkning som har en stygg klosse som "kulturbygg", som i Egersund. Der finnes ikke en anstendig heis engang.
Egersund er en overmåte praktisk og idyllisk by å bo i. Men den politiske stakkarsligheten som gjennomsyrer byen er det største hinderet for å utvikle Egersund til selve framtidsbyen i Rogaland. Når det gjelder ta fatt på parkeringsutfordringene har Mandal gått resolutt til verks. De har skutt ut en svær fjellhall med parkeringsmuligheter i to etasjer.Det nye shoppingsenteret som nå rett før jul, har en svært parkeringshus i flere etasjer vegg i vegg. Men så koster det jo en del å parkere da. Jeg betalt kr. 18 pr. time. Og gratisk parkering som i Egersund (og mange danske byer) er jo et gode vi helst ikke vil unnvære.
Den politiske stakkarsligheten i Eigersun kan ikke ble bedre belyst enn vanviddet rundt planene parkering som skal være gratis de to første timer, og så skal det betales!
Det er et aldeles umulig opplegg- helt umulig å kontrollere. Det er bare byråkratear fjernt fra den praktiske virkelighet som kan komme opp et slikt - i mine øyne- alldeles tullete opplegg.
Enten har vi parkeringsbetaling fra første minutt, eller så er det gratis. Som på Eikunda.
Det går ikke an å være litt gravid.
lørdag 15. november 2014
12 viktige tips til "unge gamle" (70-110).
1. Ta vare på og skap gode relasjoner- folk med høy livskvalitet har gode relasjoner til andre.
2. Ta deg tid til å sette deg inn i moderne teknologi som smartphoner, Internett osv. Det vil berike ditt liv (ABSOLUTT) , og i tillegg bedre kontakten med familie og venner.
3. Dyrk dine hobbyer! Det er også ekstra givende hvis du kan engasjere deg i en hobby hvor du GJØR NOE FOR ANDRE!
4. Pakk kufferten og reis NÅ! Mens du ennå kan!
5.Ta imot pensjonen din, men jobb litt på siden av. Meget viktig for trivsel og økonomi!
6. Det er ikke for sent å fornye seg innvendig- hele tiden. SÆRDELES VIKTIG!
7.Ikke stress- nyt livet og VÆR TILSTEDE- HER OG NÅ! 100 %!!!!!!
8.Hold deg i form. Ikke minst er det viktig å regelmessig trene viktigste muskel. HJERNEN!!!!
9. LAG GODE OPPLEVELSER FOR ANDRE! LIVETS ALLER BESTE INVESTERING!!!
10. Lær noe nytt hele tiden. Den dagen du fortsatt ikke er nysgjerrig på livet, er løpet kjørt!
11. Planlegg overskuelig framtid! Det sikreste tegn på at du er blitt "gammel", er at du ser mer bakover enn fremover! Ha store og små prosjekter på gang hele tiden, totalt avslappet!!
12. Vær DAGLIG takknemlig for at du har fått så MYE MER TILMÅLT TID PÅ KLODEN sammenliknet med så mange av dine bekjente som gikk så alt for tidlig bort!
DET FINNES NEMLIG INGEN ØVRE ALDERSGRENSE FOR Å VÆRE UNG!!!!!!!
2. Ta deg tid til å sette deg inn i moderne teknologi som smartphoner, Internett osv. Det vil berike ditt liv (ABSOLUTT) , og i tillegg bedre kontakten med familie og venner.
3. Dyrk dine hobbyer! Det er også ekstra givende hvis du kan engasjere deg i en hobby hvor du GJØR NOE FOR ANDRE!
4. Pakk kufferten og reis NÅ! Mens du ennå kan!
5.Ta imot pensjonen din, men jobb litt på siden av. Meget viktig for trivsel og økonomi!
6. Det er ikke for sent å fornye seg innvendig- hele tiden. SÆRDELES VIKTIG!
7.Ikke stress- nyt livet og VÆR TILSTEDE- HER OG NÅ! 100 %!!!!!!
8.Hold deg i form. Ikke minst er det viktig å regelmessig trene viktigste muskel. HJERNEN!!!!
9. LAG GODE OPPLEVELSER FOR ANDRE! LIVETS ALLER BESTE INVESTERING!!!
10. Lær noe nytt hele tiden. Den dagen du fortsatt ikke er nysgjerrig på livet, er løpet kjørt!
11. Planlegg overskuelig framtid! Det sikreste tegn på at du er blitt "gammel", er at du ser mer bakover enn fremover! Ha store og små prosjekter på gang hele tiden, totalt avslappet!!
12. Vær DAGLIG takknemlig for at du har fått så MYE MER TILMÅLT TID PÅ KLODEN sammenliknet med så mange av dine bekjente som gikk så alt for tidlig bort!
DET FINNES NEMLIG INGEN ØVRE ALDERSGRENSE FOR Å VÆRE UNG!!!!!!!
fredag 14. november 2014
Novemberdag i Mandal, Lyngdal, Farsund og Flekkefjord.
12.11.14 startet med tidlig frokost i Flekkefjord. Så på direkten til Mandal. Bilen ble parkert rett ved elva og den enestående gangbroen. Broen fører over til et kulturhus i verdensklasse. Bildene av begge viste jeg på facebook i går. Når jeg sammenlikner med den sovjetklossen vi har i Egersund og kaller kulturhus, blir jeg både beskjemmet og bedrøvet. Jeg brukte et par timer på å saumfare det interessante sentrum med alle sine småbutikker. Alle butikkeiere jeg snakket med var glade for at det nå bygges et relativt stort shoppingsenter midt i byen. Senteret skal være ferdig om 14 dager og blir betydelig større enn de beskjedne shoppingsenterne vi har i Egersund og Flekkefjord. Men ikke i nærheten av Lyngdal!!
Jeg var også oppe på utsiktspunktet med enestående utsikt over elva og sentrum. Det ble også god tid til å vandre over broen og besøke kulturhuset. Gott a banen! Er det imponerende utenfra, så er det sannelig magisk innvendig. Sannelig er Mandal en egen reise verdt.
Så bar det tilbake til Lyngdal og handelsparken rett ved E39. Jeg fikk helt bakoversveis! Dette er jo dimensjoner i samme divisjon som Kvadrat og Sørlandssenteret! I Lyngdal!!!! Det store parkeringsområdet var nærmest fullsatt. Gratis parkering en selvfølge. I Mandal kr. 18 pr. time. Nå forstår jeg hvorfor hele regionen helt fra Flekkefjord til Mandal valfarter hit! Du tror det ikke før du har vært der selv. Foruten det digre kjøpesenteret var Obs tilstede i like diger bygning og flere til. Og det bygges og utvides hele tiden!
Fra dette de handlegales Himmerik bar det direkte til Lyngdal sentrum. Og hvis noe sted ligger i dødens handelsposisjon, så er det Lyngdal sentrum. Lyngdal er fra mitt ståsted hverken det ene eller det andre. Det finnes ikke atmosfære eller sjel , som i Farsund og Flekkefjord. Og når det gjelder parkeringsmuligheter, åpningstider og enormt vareutvalg har Lyngdal ikke nubbesjanse mot Lyngdal/Vanse noen få kilometer unna. Jeg var innom "kjøpesenteret" i Lyngdal sentrum. De som driver der har min største medfølelse. Det var noe småputlete og stakkarslig over det hele sammenlignet med det aldeles enorme ved E39.
Neste etappe var langs den idylliske Lyngdalsfjorden til "stedet Gud glemte", Farsund. Der er det gode og gratis parkeringsmuligheter, og Farsund har så til de grader sjel. Blandt alle de fornemme murbygningene, de bratte bakkene og i det hele tatt- det er som å vandre midt i en sivilisasjon som ikke lenger er. Kontrasten til Lyngdal sentrum er til de grader skjærende! Nå skal forresten også Farsund bygge et shoppingsenter på størrelse med Amfiet i Egersund. Det får iallefall en flott utsikt over Lyngdalsfjorden.
Siste stopp på hjemveien var igjen Flekkefjord. Jeg måtte innom Amfiet der som ligner Amfiet i Egersund når det gjelder forholdsvis beskjeden størrelse. Men Egersund har en mer intim og koselig "handlegate" i sitt Amfi. Og Eikunda/Amfi har helt andre og gratis parkeringsmuligheter!
Jeg foretok denne rundreisen for å sammenlikne disse småbyene med Egersund. Skulle jeg blitt tvunget til å flytte, ja så hadde jeg valgt Mandal. Framtidsrettede Mandal har beholdt sjelen.
En annen faktor som slo meg var den totale desperasjon hele varehandelen befinner seg i. Jeg ble rent kvalm av det aldeles, aldeles enorme berg av produkter som ble fallbudt i salgsmonstrumet E39 Lyngdal. Den nye religionen er billig,billig,tilbud,tilbud, ta-fem-betalt for-tre osv.osv. Og julen var allerede massivt tilstede med julenisser overalt. Skulle jeg jobbet under slike forhold hadde jeg tørnet fullstendig. Jeg er virkelig imponert over alle de ansatte som i dette salgshelvete klarer å bevare forstanden. Virkelig!!!!!
Jeg var også oppe på utsiktspunktet med enestående utsikt over elva og sentrum. Det ble også god tid til å vandre over broen og besøke kulturhuset. Gott a banen! Er det imponerende utenfra, så er det sannelig magisk innvendig. Sannelig er Mandal en egen reise verdt.
Så bar det tilbake til Lyngdal og handelsparken rett ved E39. Jeg fikk helt bakoversveis! Dette er jo dimensjoner i samme divisjon som Kvadrat og Sørlandssenteret! I Lyngdal!!!! Det store parkeringsområdet var nærmest fullsatt. Gratis parkering en selvfølge. I Mandal kr. 18 pr. time. Nå forstår jeg hvorfor hele regionen helt fra Flekkefjord til Mandal valfarter hit! Du tror det ikke før du har vært der selv. Foruten det digre kjøpesenteret var Obs tilstede i like diger bygning og flere til. Og det bygges og utvides hele tiden!
Fra dette de handlegales Himmerik bar det direkte til Lyngdal sentrum. Og hvis noe sted ligger i dødens handelsposisjon, så er det Lyngdal sentrum. Lyngdal er fra mitt ståsted hverken det ene eller det andre. Det finnes ikke atmosfære eller sjel , som i Farsund og Flekkefjord. Og når det gjelder parkeringsmuligheter, åpningstider og enormt vareutvalg har Lyngdal ikke nubbesjanse mot Lyngdal/Vanse noen få kilometer unna. Jeg var innom "kjøpesenteret" i Lyngdal sentrum. De som driver der har min største medfølelse. Det var noe småputlete og stakkarslig over det hele sammenlignet med det aldeles enorme ved E39.
Neste etappe var langs den idylliske Lyngdalsfjorden til "stedet Gud glemte", Farsund. Der er det gode og gratis parkeringsmuligheter, og Farsund har så til de grader sjel. Blandt alle de fornemme murbygningene, de bratte bakkene og i det hele tatt- det er som å vandre midt i en sivilisasjon som ikke lenger er. Kontrasten til Lyngdal sentrum er til de grader skjærende! Nå skal forresten også Farsund bygge et shoppingsenter på størrelse med Amfiet i Egersund. Det får iallefall en flott utsikt over Lyngdalsfjorden.
Siste stopp på hjemveien var igjen Flekkefjord. Jeg måtte innom Amfiet der som ligner Amfiet i Egersund når det gjelder forholdsvis beskjeden størrelse. Men Egersund har en mer intim og koselig "handlegate" i sitt Amfi. Og Eikunda/Amfi har helt andre og gratis parkeringsmuligheter!
Jeg foretok denne rundreisen for å sammenlikne disse småbyene med Egersund. Skulle jeg blitt tvunget til å flytte, ja så hadde jeg valgt Mandal. Framtidsrettede Mandal har beholdt sjelen.
En annen faktor som slo meg var den totale desperasjon hele varehandelen befinner seg i. Jeg ble rent kvalm av det aldeles, aldeles enorme berg av produkter som ble fallbudt i salgsmonstrumet E39 Lyngdal. Den nye religionen er billig,billig,tilbud,tilbud, ta-fem-betalt for-tre osv.osv. Og julen var allerede massivt tilstede med julenisser overalt. Skulle jeg jobbet under slike forhold hadde jeg tørnet fullstendig. Jeg er virkelig imponert over alle de ansatte som i dette salgshelvete klarer å bevare forstanden. Virkelig!!!!!
tirsdag 11. november 2014
Kong Harald, sykkelreparatøren, liv-vakter og Brasilkamp.
Boken OKKE er en virkelig feel-good bok som bør finnes i mange Eigersunds-hjem. Dette er viktig lokal kulturhistorie. Forfatterne, den til nå ukjente Ingvar Hovland og enda mer ukjente Arnt Olav Klippenberg, har utført et imponerende stykke skribentvirksomhet. Forlaget på Bryne har da også gitt boken fysisk presentasjon og tyngde som fullt fortjent.
At undertegnede er blitt beæret med et flere siders kapittel med 2 (!) farvefotografier er litt artig. Den fantastiske historien om da jeg healet Beatles-legenden Tony Sheridan hadde jeg bare avskrevet som en av mine mange livaktige drømmer- hvis jeg ikke hadde hatt fotobevisene- takket være Arnt Olav! Men det er så mye, mye mer. Kapitlene bør nytes enkeltvis og langsomt- akkurat som en fornem XO-konjakk.
I går var jeg kommet til kapitlet Då kongen kom til byen. Det var historien om da kong Harald og dronning Sonja var i Egersund for å feire 200 års jubileumet av byen- og det på selveste dagen da Norge skulle ha VM-kamp mot Brasil i Marseille. Og kongen er i overkant fotballinteressert når det gjelder toppfotball- akkurat som undertegnede. Vi hadde begge organisert med videoopptak av kampen som skulle nytes etter jubileumsfesten i Feylingsbue, og begge ( uten aller minste sammenlikning forøvrig!!!!) skulle ha seg frabedt om at noen våget å røpe resultatet!
Årsaken til at undertegnede var tilstede i Feylingsbue akkurat den kvelden var at jeg var medlem av jubilumskomiteen. Et virkelig dristig valg når man tar i betraktning at jeg aldeles ikke er "normal". Derfor er det interessant å sitere fra bokens kapitel: "Stemningen var upåklagelig. Kongen liker seg i det maritime miljøet. Den berømte sykkelreparatør Eivind Andreas Endresen var solid planta i et mørkt hjørne ved sidå av enn sikkerhetsvakt. Nå konne ingenting gå galt".
Jeg har i ettertid moret meg særdeles mye over denne settingen. At jeg ble plassert så langt fra Majestene som mulig var helt på sin plass! Jeg hadde gjordt det samme selv overfor helt uberegnelige personer. ( Ikke Kong Harald som er helt normal, sympatisk og anstendig. Men derimot "den andre!!!!.) Men det at Kongen og sykkelreparatøren var de to eneste i Feylingsbua den kvelden som hadde personlige livvakter er noe jeg hatt mye innvendig underholdning av i ettertid. Slå den! En skarve sykkelreperatør med egen livvakt!! Hadde arrangørene visst hva denne ikke hel A-4 personen var i stand til av ikke-dannet-opptreden, så hadde de plassert 4 livvakter rundt ham!
Det ble en magisk kveld for alle oss som var tilstede. "Min livvakt" sa at han sjelden hadde sett kongen så avslappet, og det smittet over på alle. Ingen pinligheter og skandaler av noe slag.
Det eneste minuset for meg denne minneverdige kveld var da jeg som sistemann forlot Feylingsbua sent på kvelden. Jeg vill forsikre meg at det var folketomt i slik at ingen skulle røpe resultatet av VM-kampen.
Og hva skjer? Ut fra intet spretter Åge Storm Nielsen fram og brøler til meg "Me slo Brasil med 2-1!!!"
Jeg har sjeldent vært så nære på å få mangeårig fengselsstraff for mord!!
At undertegnede er blitt beæret med et flere siders kapittel med 2 (!) farvefotografier er litt artig. Den fantastiske historien om da jeg healet Beatles-legenden Tony Sheridan hadde jeg bare avskrevet som en av mine mange livaktige drømmer- hvis jeg ikke hadde hatt fotobevisene- takket være Arnt Olav! Men det er så mye, mye mer. Kapitlene bør nytes enkeltvis og langsomt- akkurat som en fornem XO-konjakk.
I går var jeg kommet til kapitlet Då kongen kom til byen. Det var historien om da kong Harald og dronning Sonja var i Egersund for å feire 200 års jubileumet av byen- og det på selveste dagen da Norge skulle ha VM-kamp mot Brasil i Marseille. Og kongen er i overkant fotballinteressert når det gjelder toppfotball- akkurat som undertegnede. Vi hadde begge organisert med videoopptak av kampen som skulle nytes etter jubileumsfesten i Feylingsbue, og begge ( uten aller minste sammenlikning forøvrig!!!!) skulle ha seg frabedt om at noen våget å røpe resultatet!
Årsaken til at undertegnede var tilstede i Feylingsbue akkurat den kvelden var at jeg var medlem av jubilumskomiteen. Et virkelig dristig valg når man tar i betraktning at jeg aldeles ikke er "normal". Derfor er det interessant å sitere fra bokens kapitel: "Stemningen var upåklagelig. Kongen liker seg i det maritime miljøet. Den berømte sykkelreparatør Eivind Andreas Endresen var solid planta i et mørkt hjørne ved sidå av enn sikkerhetsvakt. Nå konne ingenting gå galt".
Jeg har i ettertid moret meg særdeles mye over denne settingen. At jeg ble plassert så langt fra Majestene som mulig var helt på sin plass! Jeg hadde gjordt det samme selv overfor helt uberegnelige personer. ( Ikke Kong Harald som er helt normal, sympatisk og anstendig. Men derimot "den andre!!!!.) Men det at Kongen og sykkelreparatøren var de to eneste i Feylingsbua den kvelden som hadde personlige livvakter er noe jeg hatt mye innvendig underholdning av i ettertid. Slå den! En skarve sykkelreperatør med egen livvakt!! Hadde arrangørene visst hva denne ikke hel A-4 personen var i stand til av ikke-dannet-opptreden, så hadde de plassert 4 livvakter rundt ham!
Det ble en magisk kveld for alle oss som var tilstede. "Min livvakt" sa at han sjelden hadde sett kongen så avslappet, og det smittet over på alle. Ingen pinligheter og skandaler av noe slag.
Det eneste minuset for meg denne minneverdige kveld var da jeg som sistemann forlot Feylingsbua sent på kvelden. Jeg vill forsikre meg at det var folketomt i slik at ingen skulle røpe resultatet av VM-kampen.
Og hva skjer? Ut fra intet spretter Åge Storm Nielsen fram og brøler til meg "Me slo Brasil med 2-1!!!"
Jeg har sjeldent vært så nære på å få mangeårig fengselsstraff for mord!!
mandag 10. november 2014
Dinnerhhow og detaljhandelen i dødens posisjon
Med jevne mellomrom er jeg innom temaet "utdøende bysentrum hva detaljhandel angår". Årsaken er at jeg opplever det fra absolutt orkesterposisjon ved Egersund Kino. Og jeg ser også at vi dynges ned av et berg av helt unødvendige produkter- overalt!
De "gamle" butikkene i de forskjellige bysenttra synger på siste verset. Den ærverdig herreforrtetningen "Hauge på Torget" i Stavanger la ned etter flere gererasjoners drift og leiet det ut til Burger King som har den nødvendige inntjening for å betjene en høy leie.To av Rogalands mest legendariske handlegater, Langgata i Sandnes og Haraldsgata i Haugesund er bare grå skygger av hva de var før Kvadrat og kompani. Det samme gjelder Markens Gate i Kristiansand osv. osv.
Dette med internett-handel tror jeg ikke vi skal overdrive betydningen av. XXL som nå totalt revolusjonerer sportsbransjen, har bare 5 % av sin omsetning over nettet. Og XXL har en til de grader professjonell netthandel! Jeg tror en del spesialforretninger bør ta modell av Grand Hotel i Egersund som nå kjører Dinnershow. Det har blitt en til de grader blink. For min egen del har jeg aldri vært i tvil om at businesshow er veien å gå forutsatt at du har de riktige underholdningskreftene i butikken.
Og det hele handler om en positiv opplevelse som følger deg resten av din tid! Og det behøver ikke å være noe du har kjøpt for penger. Hele forbruksreligionen går jo ut på å hjernevaske oss til å tro at alt det som ikke koster penger ikke er verdt noe! Fikk du en aha-opplevelse nå?
Min sykkelreperatørcaps beviser det motsatte. Den står det Brunox på og er full av saltet fra svetten som fulgte meg på de ca 600 mil tur/retur Brisbane-Cairns i Austalias drepende sommerhete. Det er bare å klaske capsen på hodet- så kjører jeg turen om igjen inne i meg med alle detaljene på plass!
Mens jeg blogger dette har jeg gått Elvegaten opp og ned et par ganger pluss en avstikkker inn i Storgaten.. Folketom, til og med på på kafeene.
På Eikunda kafe er der imidlertid trafikk på det jevne. Personlig betrakter jeg Eikunda som sentrums redning. Det er den gammeldagse butikken på hjørnet, men nå i fornyet form. Hadde Egersund vært så folkerikt som Haugesund, hadde vi hatt et shoppingssenter enten på Slettebø, eller rundt Krossmoen.
Så takket være vår "lille" størrelse har vi et lite koselig shoppingsenter midt i sentrum med postkontor og det hele.
Dette er første november siden 2006 at jeg ikke har vært i Australia/New Zealand. Grunnet hjerteoperasjonen måtte jeg stenge hele mars/april. Derfor er det interessant å konstantere at daue/mørke november er virkelig så dau som jeg husker fra 2006.Så jeg har ikke gått glipp av noe.
Så neste november er planen nok en gang ned til sommeren i November på et av de siste reiseparadiser på jord.- Sørøya på New Zealand. Nordøya er så totalt forskjellig fra Sørøya at vi snakker topografisk om to land like forskjellig i så måte som Norge og Danmark.
Egersunds mest spesialiserte butikk, hva åpningstider angår, er Nania rett overfor Dressmagasinet. Hun har åpent nå i november : fredag 1100 til 1600 og lørdag 1000-1400. Jeg er litt bedre :vanlige dager 1100-ca.1500 og lørdag 1000-ca. 1400. Den blide dame fra Litauen og jeg er alene i butikkene våre og vi eier lokalene og det hele- og er ikke med i noen kjede. Det gir oss en helt annen frihet enn de som er bundet av til-de-grader regulerte kontrakter i kjedene hvor iallefall jeg ville følt meg som totalslave.
De "gamle" butikkene i de forskjellige bysenttra synger på siste verset. Den ærverdig herreforrtetningen "Hauge på Torget" i Stavanger la ned etter flere gererasjoners drift og leiet det ut til Burger King som har den nødvendige inntjening for å betjene en høy leie.To av Rogalands mest legendariske handlegater, Langgata i Sandnes og Haraldsgata i Haugesund er bare grå skygger av hva de var før Kvadrat og kompani. Det samme gjelder Markens Gate i Kristiansand osv. osv.
Dette med internett-handel tror jeg ikke vi skal overdrive betydningen av. XXL som nå totalt revolusjonerer sportsbransjen, har bare 5 % av sin omsetning over nettet. Og XXL har en til de grader professjonell netthandel! Jeg tror en del spesialforretninger bør ta modell av Grand Hotel i Egersund som nå kjører Dinnershow. Det har blitt en til de grader blink. For min egen del har jeg aldri vært i tvil om at businesshow er veien å gå forutsatt at du har de riktige underholdningskreftene i butikken.
Og det hele handler om en positiv opplevelse som følger deg resten av din tid! Og det behøver ikke å være noe du har kjøpt for penger. Hele forbruksreligionen går jo ut på å hjernevaske oss til å tro at alt det som ikke koster penger ikke er verdt noe! Fikk du en aha-opplevelse nå?
Min sykkelreperatørcaps beviser det motsatte. Den står det Brunox på og er full av saltet fra svetten som fulgte meg på de ca 600 mil tur/retur Brisbane-Cairns i Austalias drepende sommerhete. Det er bare å klaske capsen på hodet- så kjører jeg turen om igjen inne i meg med alle detaljene på plass!
Mens jeg blogger dette har jeg gått Elvegaten opp og ned et par ganger pluss en avstikkker inn i Storgaten.. Folketom, til og med på på kafeene.
På Eikunda kafe er der imidlertid trafikk på det jevne. Personlig betrakter jeg Eikunda som sentrums redning. Det er den gammeldagse butikken på hjørnet, men nå i fornyet form. Hadde Egersund vært så folkerikt som Haugesund, hadde vi hatt et shoppingssenter enten på Slettebø, eller rundt Krossmoen.
Så takket være vår "lille" størrelse har vi et lite koselig shoppingsenter midt i sentrum med postkontor og det hele.
Dette er første november siden 2006 at jeg ikke har vært i Australia/New Zealand. Grunnet hjerteoperasjonen måtte jeg stenge hele mars/april. Derfor er det interessant å konstantere at daue/mørke november er virkelig så dau som jeg husker fra 2006.Så jeg har ikke gått glipp av noe.
Så neste november er planen nok en gang ned til sommeren i November på et av de siste reiseparadiser på jord.- Sørøya på New Zealand. Nordøya er så totalt forskjellig fra Sørøya at vi snakker topografisk om to land like forskjellig i så måte som Norge og Danmark.
Egersunds mest spesialiserte butikk, hva åpningstider angår, er Nania rett overfor Dressmagasinet. Hun har åpent nå i november : fredag 1100 til 1600 og lørdag 1000-1400. Jeg er litt bedre :vanlige dager 1100-ca.1500 og lørdag 1000-ca. 1400. Den blide dame fra Litauen og jeg er alene i butikkene våre og vi eier lokalene og det hele- og er ikke med i noen kjede. Det gir oss en helt annen frihet enn de som er bundet av til-de-grader regulerte kontrakter i kjedene hvor iallefall jeg ville følt meg som totalslave.
Sangerinne Magnhild tilbake med trøkk.
Vår alles kjære og lokale sangerinne Magnhild Hadland var spådd en lysende karriere. Men sykdom satte henne tilbake for en liten tidsperiode. Nå er hun tilbake for fullt og med helt nytt repertoar.
Sist jeg hørte henne opptre var i Heskestad kirke under julekonserten for noen år tilbake. Sandelig går tiden fort! Hun sang O Helga Natt med en aldeles fremragende innlevelse. Så når jeg ser navnet hennes i avisen, synger hun denne himmelske sangen inne i meg.
Jeg har fått med meg at det er noe som heter Dinnershow i mitt andre hjem, Grand Hotel. Hotellsjef Geir Sølve Sleveland informerte meg at det var Morten Aakre som kom opp med ideen. Morten fotalte så meg igjen at han hadde snappet opplegget i Oslo og bestemte seg for at det skulle gjøres bedre i Egersund!! Det er rette innstillingen!
Jeg trodde i min uvitenhet at dinnershowet skulle avholdes i et av restaurantlokalene, men den gang ei! Energibomben Kardis Hetland tilbød seg på fredag å vise meg at det var i Grandkjelleren det foregikk. Lokalet hvor bl.a. Show Chow har opptrått. Jeg skulle få skue hvordan Grand hadde arrangert lokalet.
Det jeg ikke visste var at akkurat da hadde Magnhild Hadland sammen med 2 kvinnelige dansere danseoppvarming på scenen.
Du snakker om trøkk! Hvis resten av underholdningen er i samme klasse forstår jeg hvorfor Grand har måttet sette opp flere ekstraforestillinger på nyåret. Dette var sandelig nytenking når det gjelder å kombinere fremragende mat og topp underholdning.
Jeg lurte meg til et lite minutts gratisunderholdning for virkelig å sjekke om det var den samme dame som sang så himmelsk den minnerike julekveld i Heskestad Kirke og som nå danset og sang foran meg oppå scenen i Grandkjelleren med skikkelig trøkk! Det var det!
Du snakker om å fornye seg og utvide repertoaret!
På vegne av maaaange ønsker jeg Magnhild det beste for de forhåpentligvis mange syngende år hun har foran seg. Og til mine facebookvenner- sikre dere en billett eller to snarest mulig. Det er vel investerte kroner.
Sist jeg hørte henne opptre var i Heskestad kirke under julekonserten for noen år tilbake. Sandelig går tiden fort! Hun sang O Helga Natt med en aldeles fremragende innlevelse. Så når jeg ser navnet hennes i avisen, synger hun denne himmelske sangen inne i meg.
Jeg har fått med meg at det er noe som heter Dinnershow i mitt andre hjem, Grand Hotel. Hotellsjef Geir Sølve Sleveland informerte meg at det var Morten Aakre som kom opp med ideen. Morten fotalte så meg igjen at han hadde snappet opplegget i Oslo og bestemte seg for at det skulle gjøres bedre i Egersund!! Det er rette innstillingen!
Jeg trodde i min uvitenhet at dinnershowet skulle avholdes i et av restaurantlokalene, men den gang ei! Energibomben Kardis Hetland tilbød seg på fredag å vise meg at det var i Grandkjelleren det foregikk. Lokalet hvor bl.a. Show Chow har opptrått. Jeg skulle få skue hvordan Grand hadde arrangert lokalet.
Det jeg ikke visste var at akkurat da hadde Magnhild Hadland sammen med 2 kvinnelige dansere danseoppvarming på scenen.
Du snakker om trøkk! Hvis resten av underholdningen er i samme klasse forstår jeg hvorfor Grand har måttet sette opp flere ekstraforestillinger på nyåret. Dette var sandelig nytenking når det gjelder å kombinere fremragende mat og topp underholdning.
Jeg lurte meg til et lite minutts gratisunderholdning for virkelig å sjekke om det var den samme dame som sang så himmelsk den minnerike julekveld i Heskestad Kirke og som nå danset og sang foran meg oppå scenen i Grandkjelleren med skikkelig trøkk! Det var det!
Du snakker om å fornye seg og utvide repertoaret!
På vegne av maaaange ønsker jeg Magnhild det beste for de forhåpentligvis mange syngende år hun har foran seg. Og til mine facebookvenner- sikre dere en billett eller to snarest mulig. Det er vel investerte kroner.
fredag 7. november 2014
Sure intellektuelle har ikke noe på Facebook å gjøre.
En intellektuell person kan sies å være en person med høy intelligens som setter stort spørsmålstegn ved alle vedtatte sannheter og menneskapte regler. Problemet for dem er ofte at de med sin overlegne forstand og innsikt fjerner seg fra "den virkelige verden" hvor de fleste av oss oppholder seg- med all vår dumskap, skrøpelighet, feighet, hykleri,selvdigging, usikkerhet,fjas, stakkarslighet og i det hele tatt!
En av mine tusentalls bekjente er intellektuell så det holder. Han fortalte meg i en samtale at han hadde "testet" facebook. Og der ville han ikke "nedverdige" seg til å være- langt mindre bruke tid på å "menge seg med alle idiotene" som syntes det var interessant på facebook å eksempelvis melde fra hva de hadde hatt til middag!
Jeg så da krystallklart problemet slike "selvutvalgt høyverdige" har i livet. De mangler som regel humoristisk sans. Og samtidig har de fullstendig glemt bort at livet skal oppfattes som "et medmenneskelig prosjekt" like mye gjennom sanse- og følelsesapparatet- som gjennom forstanden! Prisen de betaler for sin "høyverdighet" er sjelens ubotliga ensamhet. (For å si det på Bjerkreims-svensk! De lever som nerder i sitt selvutvalgte og menneskebegrensede univers. Og der må det sannelig være kalt og ensomt!
Jeg har vært så heldig å få utlevert en balansert pakke av intilligens/folkelighet/humor/humør /galskap og fullstendig sosial ureddhet. Det har gitt meg et så intenst rikt memeneskelig liv at jeg har fått mange tilhengere og - takk og pris- tilstrekkelig med motstandere. De siste er det nødvendige salt og pepper i livets menneskelige hovedrett. Alles venn er alles narr. Ve eder når alle tale vel om eder!!!
Med denne bakgrunn finner jeg Facebook overmåte givende. Her er det en herlig miks av livet. Og livet er Herrens have med et utall av spennende blomster og planter! Og der akter jeg iallefall å delta med fullt "trøkk" så lenge det er liv i meg. Og da er Facebook en absolutt nødvendighet!
Og internett og iphone like nødvendige som mat og surstoff ! (Nesten da.)
En av mine tusentalls bekjente er intellektuell så det holder. Han fortalte meg i en samtale at han hadde "testet" facebook. Og der ville han ikke "nedverdige" seg til å være- langt mindre bruke tid på å "menge seg med alle idiotene" som syntes det var interessant på facebook å eksempelvis melde fra hva de hadde hatt til middag!
Jeg så da krystallklart problemet slike "selvutvalgt høyverdige" har i livet. De mangler som regel humoristisk sans. Og samtidig har de fullstendig glemt bort at livet skal oppfattes som "et medmenneskelig prosjekt" like mye gjennom sanse- og følelsesapparatet- som gjennom forstanden! Prisen de betaler for sin "høyverdighet" er sjelens ubotliga ensamhet. (For å si det på Bjerkreims-svensk! De lever som nerder i sitt selvutvalgte og menneskebegrensede univers. Og der må det sannelig være kalt og ensomt!
Jeg har vært så heldig å få utlevert en balansert pakke av intilligens/folkelighet/humor/humør /galskap og fullstendig sosial ureddhet. Det har gitt meg et så intenst rikt memeneskelig liv at jeg har fått mange tilhengere og - takk og pris- tilstrekkelig med motstandere. De siste er det nødvendige salt og pepper i livets menneskelige hovedrett. Alles venn er alles narr. Ve eder når alle tale vel om eder!!!
Med denne bakgrunn finner jeg Facebook overmåte givende. Her er det en herlig miks av livet. Og livet er Herrens have med et utall av spennende blomster og planter! Og der akter jeg iallefall å delta med fullt "trøkk" så lenge det er liv i meg. Og da er Facebook en absolutt nødvendighet!
Og internett og iphone like nødvendige som mat og surstoff ! (Nesten da.)
onsdag 5. november 2014
I natt hadde jeg dobbelt drømme-mareritt.
Jeg har et så ekstremt intenst drømmeliv at jeg kunne blitt milliardær hvis jeg kunne fått overført det på film. Da kan jeg love at det hadde blitt action! På så mange måter!
Det som kommer under begrepet mareritter, er stadig to tilbakevendende temaer i drømmene. Og det ene er at noen har stjålet min evig elskede damesykkel Anna Lovinda. En skjebne nesten for meg verre enn døden!
Og det andre er at jeg er blitt tvunget igjen til å drive vanlig alt-mulig-sportsforretning. For meg en skjebne like trist som det å ha blitt tvunget til å kjøre til Krossmoen en søndag og høre på en lirum-larum preken av religiøse bløffmakere.
Nå har faktisk sekten og mitt tidligere liv der aldri vært et tema i drømmene. Det "religiøse" svindelsystemet er fullstendig ute av mitt indre liv. At jeg bringer det på bane sånn innimellom kommer under kontoen "mental trening"- akkurat som mine avisinnlegg.
Men så var det siste natt da.
Jeg skulle bygge en kjempe sportsforretning og hadde ørten håndtverkere i sving. Men så måtte jeg en tur ned til en av byens jernvareforretninger for å hente noen skruer! Anna Lovinda borte vekk!
Helt desperat søkte jeg over hele nabolaget, så sentrum og videre rundt jernbanestasjonen og helt opp til Krossmoen! Ingen Anna Lovinda!
Drømmen (eller marerittet) var så livaktig og forskrekkelig at jeg våknet av å bade i egen kaldsvette. Det første jeg gjorde etter oppvåkningen (midt på natten) var å komme meg sporenstreks ut av senga og ned trappene. Og der sto Anna Lovinda grønn og glad inntil veggen mot sykkelverkstedet!
Den ubeskrivelige lettelsen! Ingen språk i verden kan uttrykke en brøkdel av den!
Lettelsen ble ikke mindre av at jeg konstanterte at jeg driver ikke lenger sportsforretning. Moderne sportsforretninger har jo nå blitt et moteaktig galehus.
Jeg drev fortsatt min australske spesialforretning , og det skal jeg fortsette med.!
Hvilken lykkefølelse da jeg gikk opp trappa, inntok senga og sovnet som en stein (uten drømming og mareritter).
For å avslutte det hele noe mer seriøst. Helt fra barndommen har jeg hatt problemer med søvnen grunnet at den kreative hjernen gir meg aldri fred. Sammenhengende søvn lenger enn to timer er nesten en umulighet.
Jeg skulle mange ganger ønske at jeg hadde en mer "normal" hjerne. Men det er mulig kommunen hadde blitt noe kjedeligere da. Det hadde iallefall ikke blitt avisinnlegg, blogginnslag, fotos og det hele.
Jeg har slått meg til ro at jeg må bare leve med dette, så lenge jeg har Anna Lovina ved min side!
Hadde jeg fått valget mellom Anna Lovinda og den mest avanserte luksusbil i verden, så var det et såre enkelt valg. Jeg kan ikke sykle mellom trestammene på Elverhøy med en luksusbil. Så det ble rått parti!
Det som kommer under begrepet mareritter, er stadig to tilbakevendende temaer i drømmene. Og det ene er at noen har stjålet min evig elskede damesykkel Anna Lovinda. En skjebne nesten for meg verre enn døden!
Og det andre er at jeg er blitt tvunget igjen til å drive vanlig alt-mulig-sportsforretning. For meg en skjebne like trist som det å ha blitt tvunget til å kjøre til Krossmoen en søndag og høre på en lirum-larum preken av religiøse bløffmakere.
Nå har faktisk sekten og mitt tidligere liv der aldri vært et tema i drømmene. Det "religiøse" svindelsystemet er fullstendig ute av mitt indre liv. At jeg bringer det på bane sånn innimellom kommer under kontoen "mental trening"- akkurat som mine avisinnlegg.
Men så var det siste natt da.
Jeg skulle bygge en kjempe sportsforretning og hadde ørten håndtverkere i sving. Men så måtte jeg en tur ned til en av byens jernvareforretninger for å hente noen skruer! Anna Lovinda borte vekk!
Helt desperat søkte jeg over hele nabolaget, så sentrum og videre rundt jernbanestasjonen og helt opp til Krossmoen! Ingen Anna Lovinda!
Drømmen (eller marerittet) var så livaktig og forskrekkelig at jeg våknet av å bade i egen kaldsvette. Det første jeg gjorde etter oppvåkningen (midt på natten) var å komme meg sporenstreks ut av senga og ned trappene. Og der sto Anna Lovinda grønn og glad inntil veggen mot sykkelverkstedet!
Den ubeskrivelige lettelsen! Ingen språk i verden kan uttrykke en brøkdel av den!
Lettelsen ble ikke mindre av at jeg konstanterte at jeg driver ikke lenger sportsforretning. Moderne sportsforretninger har jo nå blitt et moteaktig galehus.
Jeg drev fortsatt min australske spesialforretning , og det skal jeg fortsette med.!
Hvilken lykkefølelse da jeg gikk opp trappa, inntok senga og sovnet som en stein (uten drømming og mareritter).
For å avslutte det hele noe mer seriøst. Helt fra barndommen har jeg hatt problemer med søvnen grunnet at den kreative hjernen gir meg aldri fred. Sammenhengende søvn lenger enn to timer er nesten en umulighet.
Jeg skulle mange ganger ønske at jeg hadde en mer "normal" hjerne. Men det er mulig kommunen hadde blitt noe kjedeligere da. Det hadde iallefall ikke blitt avisinnlegg, blogginnslag, fotos og det hele.
Jeg har slått meg til ro at jeg må bare leve med dette, så lenge jeg har Anna Lovina ved min side!
Hadde jeg fått valget mellom Anna Lovinda og den mest avanserte luksusbil i verden, så var det et såre enkelt valg. Jeg kan ikke sykle mellom trestammene på Elverhøy med en luksusbil. Så det ble rått parti!
Dette blogginnslag KAN spare deg for store helseutgifter
Som delvis pensjonert sykkelreparatør har jeg reparert sykler og bygget racere gjennom to menneskealdere. Jeg vil ut fra den erfaring dele noe meeget viktig når det gjelder bremsesystemene på dagens sykler. Jeg har vært innom det før på bloggen, men med den eksplosive interessen for elsykler er det mer aktuelt enn noensinne.
Og det gjelder skivebremser FORAN på sykkelen som KAN ende med "død og fordervelse". I bransjebladet Sport uttaler en kollega av meg følgende:
" At syklister stuper over styret fordi forbremsen plutselig låser forhjulet, eller at bremseeffekten nesten ikke er til stede og plutselig forsvinner, og dermed fører til ulykker, vies nesten ingen interesse i den offentlige debatt om trafikksikkerhet." Til det sier jeg bare AMEN!
Skulle jeg anbefale bremsesystem på en elsykkel som skal brukes kombinert til arbeid, hverdagen og turer, er jeg ikke i minste tvil.
Først og fremst bøyd ramme! Dette er ikke en "damesykkel", men like mye beregnet på begge kjønn. Og du har en mye mer direkte kontakt med underlaget (ikke minst GLATT underlag) enn du har med en "herresykkel" med rør fra sete mot styret!
Så ville jeg hatt fotbremse bak. I Nordens største sykkelbutikk utenfor Ribe (3000 sykler på lager) var jeg forleden innom og så på den rivende utviklingen med opp til 10 innvendige gear (og nokså vedlikeholdsfrie) nav. Sikrere og billigere en skivebremser. Og mer enn nok gear!!!
Foran på sykkelen ville jeg hatt samme type som proffsyklistene bruker. Og det er "gammeldagse bremser m/bremseklosser". Og proffsyklistene er oppe i hastigheter solid over 100 km/t.
Under gjørmebadet i Birkebeinerrittet i fjor var det flere som helt eller delvis mistet bremseeffekten også med skivebremser.
Bremseklosser kan du få kjøpt overalt i enhver sykkelbutikk med respekt for seg selv. og er stort sett standardvare.
Med skivebremser er det helt annerledes. Det er nå et vell av forskjellige typer skivebremser på markedet (ca. 100). Og bremseskivene passer kun til DERES bremser.
Så det betyr at har du kjøpt en dyr sykkel med skivebremser og du flytter til en annen del av landet, kan du oppleve å finne det særdeles vanskelig å få reparert bremsene. Det er ikke sikkert mekanikeren har tilgang til de bremseskiver du trenger, ettersom han jobber i en annen kjede.
Min konklusjon?
Bøyd ramme. Fotbremser bak. Bremser m/bremseklosser foran..
Og det gjelder skivebremser FORAN på sykkelen som KAN ende med "død og fordervelse". I bransjebladet Sport uttaler en kollega av meg følgende:
" At syklister stuper over styret fordi forbremsen plutselig låser forhjulet, eller at bremseeffekten nesten ikke er til stede og plutselig forsvinner, og dermed fører til ulykker, vies nesten ingen interesse i den offentlige debatt om trafikksikkerhet." Til det sier jeg bare AMEN!
Skulle jeg anbefale bremsesystem på en elsykkel som skal brukes kombinert til arbeid, hverdagen og turer, er jeg ikke i minste tvil.
Først og fremst bøyd ramme! Dette er ikke en "damesykkel", men like mye beregnet på begge kjønn. Og du har en mye mer direkte kontakt med underlaget (ikke minst GLATT underlag) enn du har med en "herresykkel" med rør fra sete mot styret!
Så ville jeg hatt fotbremse bak. I Nordens største sykkelbutikk utenfor Ribe (3000 sykler på lager) var jeg forleden innom og så på den rivende utviklingen med opp til 10 innvendige gear (og nokså vedlikeholdsfrie) nav. Sikrere og billigere en skivebremser. Og mer enn nok gear!!!
Foran på sykkelen ville jeg hatt samme type som proffsyklistene bruker. Og det er "gammeldagse bremser m/bremseklosser". Og proffsyklistene er oppe i hastigheter solid over 100 km/t.
Under gjørmebadet i Birkebeinerrittet i fjor var det flere som helt eller delvis mistet bremseeffekten også med skivebremser.
Bremseklosser kan du få kjøpt overalt i enhver sykkelbutikk med respekt for seg selv. og er stort sett standardvare.
Med skivebremser er det helt annerledes. Det er nå et vell av forskjellige typer skivebremser på markedet (ca. 100). Og bremseskivene passer kun til DERES bremser.
Så det betyr at har du kjøpt en dyr sykkel med skivebremser og du flytter til en annen del av landet, kan du oppleve å finne det særdeles vanskelig å få reparert bremsene. Det er ikke sikkert mekanikeren har tilgang til de bremseskiver du trenger, ettersom han jobber i en annen kjede.
Min konklusjon?
Bøyd ramme. Fotbremser bak. Bremser m/bremseklosser foran..
tirsdag 4. november 2014
Det handler om å leve mens du er her
Problemet med det moderne liv er at det forsterker Oscar Wildes visdomsord (han har mange). Livet- det finnes ikke mer sjeldent i verden. De fleste mennesker eksisterer kun.
Det som slår meg med det moderne samfunnet er at muligheten for opplevelseventyr forsvinner. Alt er så gjennomregulert at mulighetene for å leve et selvstendig og originalt liv blir borte.
Det er iallefall en umulighet i religiøse sekter. Der blir du "drept" innvendig i starten, og de " åndelig" ledere gjør deg til åndelig slave. Som de samme ovenikjøpet presser penger av regelmessig. Det er oppskriften i min barndoms sekt den dag i dag. Og sekten er ingenlunne alene om svineriet. Det finnes overalt i verden, og i verste tilfeller blir du drept øyeblikkelig hvis du drister deg til å ha originale og selvstendige tanker.
Og det er ikke bare på det "religiøse" området denne terroren utspiller seg. Det samme er tilfelle i de mest ytterliggående politiske regimer. Det verste tilfellet i Europa etter krigen var i tidligere Øst-Tyskland. Jeg har selv vært der mens det ennå ekstisterte. Mine tanker gikk til de ulykksalige 18 millioner som var innesperret og voktet av sine egne. En frihet som jeg tok som en selvfølge i Norge! Etter å ha vært i Øst-Tyskland den gangen tar jeg aldri mer tanke og talefrihet som en selvfølge.
Lokalsektene i Eigersund lider av den samme organiserte åndelige aids som jeg opplevde det i mye mer enormt - og politisk- omfang i den gang DDR. Svineriet (hjernevasking) er det samme, men DDR hadde helt andre redskaper til å kue befolkningen totalt.
Hvor galt det kan gå når Satan får utfolde seg i fri dressur, er det bare å minnes Kambodsja. Og slakterne der hadde sine medløpere og heiagjeng i Norge - på den ytterste venstre fløy . Og der er det fortsatt- klare til å spyttslikke neste terrorregime som måtte dukke opp.
Et av mine favorittslagord er et som Winston Churchill sannsynligvis har stjålet fra en av de tidligere amerikansk presidenter. Den som gir opp friheten for å få trygghet, fortjener ingen av delene.
Takket være svært liberale foreldre, kostet det meg som 15 åring intet mer enn en kort samtale med min oppvakte fader til å ta åndelig farvel med sekten en gang for alle.
Men det kostet meg nesten et helt liv å komme ut av en av sektene i sportsbransjen. Nå er jeg helt frank og fri i så måte og kan betrakte utenfra desperasjonen i den samme sportsbransjen. XXL kjører over dem alle og tjener penger i søkk og kav. Utfra de offentlige regnskapstall må det være en fortvilet situasjon å være medlem i en av de konkurrerende kjeder. Der kan disse "sportsbransjens fordømte" virkelig erfare Churchills visdomsord. De gikk inn i en, ga opp friheten for å få trygghet og har endt opp med ingen av delene.Kun stress og økonomisk press hele tiden.
Det er nemlig en så stor overkapasitet i sportsbransjen i dag at det er umulig for andre enn XXL å tjene penger, bortsett fra rendyrkede spesialforretninger.Så det er mange som svetter nå- ikke bare i sportsbransjen. Det er nemlig et enormt hav av varer overalt som ingen har bruk for.
De siste seks år har jeg vært i Australia/New Zealand i hele November. Grunnet hjerteoperasjonen hadde jeg stengt hele mars og april og er derfor hjemme denne november. Jeg hadde rent glemt hvor ekstremt dødt Egersund sentrum er sånn rent forretningsmessig i døde og mørke November. Så jeg planlegger å reise neste år til mitt kjære New Zealand i November vel vitende om at jeg ikke går glipp av noe som helst. Jeg er ikke med i noen som helst kjede som slavebinder meg på så mange måter. Sandelig er friheten en ekstrem luksus,
som oven i kjøpet er skattefri!
Det som slår meg med det moderne samfunnet er at muligheten for opplevelseventyr forsvinner. Alt er så gjennomregulert at mulighetene for å leve et selvstendig og originalt liv blir borte.
Det er iallefall en umulighet i religiøse sekter. Der blir du "drept" innvendig i starten, og de " åndelig" ledere gjør deg til åndelig slave. Som de samme ovenikjøpet presser penger av regelmessig. Det er oppskriften i min barndoms sekt den dag i dag. Og sekten er ingenlunne alene om svineriet. Det finnes overalt i verden, og i verste tilfeller blir du drept øyeblikkelig hvis du drister deg til å ha originale og selvstendige tanker.
Og det er ikke bare på det "religiøse" området denne terroren utspiller seg. Det samme er tilfelle i de mest ytterliggående politiske regimer. Det verste tilfellet i Europa etter krigen var i tidligere Øst-Tyskland. Jeg har selv vært der mens det ennå ekstisterte. Mine tanker gikk til de ulykksalige 18 millioner som var innesperret og voktet av sine egne. En frihet som jeg tok som en selvfølge i Norge! Etter å ha vært i Øst-Tyskland den gangen tar jeg aldri mer tanke og talefrihet som en selvfølge.
Lokalsektene i Eigersund lider av den samme organiserte åndelige aids som jeg opplevde det i mye mer enormt - og politisk- omfang i den gang DDR. Svineriet (hjernevasking) er det samme, men DDR hadde helt andre redskaper til å kue befolkningen totalt.
Hvor galt det kan gå når Satan får utfolde seg i fri dressur, er det bare å minnes Kambodsja. Og slakterne der hadde sine medløpere og heiagjeng i Norge - på den ytterste venstre fløy . Og der er det fortsatt- klare til å spyttslikke neste terrorregime som måtte dukke opp.
Et av mine favorittslagord er et som Winston Churchill sannsynligvis har stjålet fra en av de tidligere amerikansk presidenter. Den som gir opp friheten for å få trygghet, fortjener ingen av delene.
Takket være svært liberale foreldre, kostet det meg som 15 åring intet mer enn en kort samtale med min oppvakte fader til å ta åndelig farvel med sekten en gang for alle.
Men det kostet meg nesten et helt liv å komme ut av en av sektene i sportsbransjen. Nå er jeg helt frank og fri i så måte og kan betrakte utenfra desperasjonen i den samme sportsbransjen. XXL kjører over dem alle og tjener penger i søkk og kav. Utfra de offentlige regnskapstall må det være en fortvilet situasjon å være medlem i en av de konkurrerende kjeder. Der kan disse "sportsbransjens fordømte" virkelig erfare Churchills visdomsord. De gikk inn i en, ga opp friheten for å få trygghet og har endt opp med ingen av delene.Kun stress og økonomisk press hele tiden.
Det er nemlig en så stor overkapasitet i sportsbransjen i dag at det er umulig for andre enn XXL å tjene penger, bortsett fra rendyrkede spesialforretninger.Så det er mange som svetter nå- ikke bare i sportsbransjen. Det er nemlig et enormt hav av varer overalt som ingen har bruk for.
De siste seks år har jeg vært i Australia/New Zealand i hele November. Grunnet hjerteoperasjonen hadde jeg stengt hele mars og april og er derfor hjemme denne november. Jeg hadde rent glemt hvor ekstremt dødt Egersund sentrum er sånn rent forretningsmessig i døde og mørke November. Så jeg planlegger å reise neste år til mitt kjære New Zealand i November vel vitende om at jeg ikke går glipp av noe som helst. Jeg er ikke med i noen som helst kjede som slavebinder meg på så mange måter. Sandelig er friheten en ekstrem luksus,
som oven i kjøpet er skattefri!
mandag 3. november 2014
På livets spennende mellomstasjon.
Som syttiåring har jeg aldri vært mer giret på framtiden enn nå. Når folket spør meg hvor lenge jeg skal holde på, trekker jeg fram et bilde. Det viser Emelandton Ådnesen som 100-åring bak sin disk (i dress og slips), mens "gutten" (sønnen på 78) står andektig et stykke unna iført lagerfrakke.
Så minner jeg også om at Olaf Thon på 91 er i full avtivitet med strikkelue og det hele. Målen mitt er å slå rekorden til Emelankton.
Det privilegium jeg har i dag er at ingen kan presse meg ut i pensjon mot min vilje. Jeg betrakter butikken min i dag som en scene hvor jeg opptrer i forskjellige roller, det være seg historieforteller, underholdningsartist, hovmester, toastmaster osv. Å skulle drive en vanlig butikk hvor det hang kun varer og svære prislapper ville for meg vært en skjebne "verre enn døden". Men først og fremst er butikken for meg et sted å treffe så mange spennende mennesker som mulig. Det gjør at jeg hele tiden er sosialt oppdatert og unngår den triste skjebne det er å bli "gammel og glemt".
Min særdeles gode venn Andreas på 83 har stadig nye baller i luften og beviser til fulle at hjernen er den kroppsdel du alltid kan holde ung. Og for Andreas er oppskriften å være konstant nysgjerrig på livet. Du snakker om inspirerende venn!!
Og i sist uke hadde jeg kaffe på Grand sammen med min gode venninne på 87 år. Hun er utflyttet egersunder og bor i Bergen og er til de grader oppegående. Ifølge henne selv er yndlingsaktiviteten å ligge på autobahn i virkelig høye hastigheter på vei til sitt sommerhus i Spania. For en ung hjerne damen har!
Det er nå så ekstremt dødt i sentrum at jeg måtte blogge litt for å få tiden til å gå. Personlig har jeg erfart at livet til de grader begynner når du er 70. Hvis du da er så heldig å brukbar helse. Men- det er ikke bare kroppen som må trimmes. Vel så viktig er hjernen!
Og som kinerserne sier i sin bønn. " Jeg ber om å få leve i interessante tider". Og sannelig er det interessante tider vi lever i. Her er det bare å følge med.
Men det betyr ikke at jeg følger siste mote som er å gå rundt med jeans med svære, fillete hull i. Jo større hull, høyere pris.
Og akkurat den moten viser jo at det er nærmest ufattelig hva moteindustrien kan selge inn som mote. Hadde folk vist seg på gaten for 50 år siden med hullete bukser, så hadde det øyeblikkelig blitt innsamlingsaksjon for å hjelpe "de fattige" som ikke hadde råd til å kjøpe seg "hele" bukser.
Men idag!
Virkeligheten overgår sandelig fantasien når det gjelder mote. Hva blir det neste? Store hull rundt rumpeballene?? Det er jo den logiske fortsettelsen.
Så minner jeg også om at Olaf Thon på 91 er i full avtivitet med strikkelue og det hele. Målen mitt er å slå rekorden til Emelankton.
Det privilegium jeg har i dag er at ingen kan presse meg ut i pensjon mot min vilje. Jeg betrakter butikken min i dag som en scene hvor jeg opptrer i forskjellige roller, det være seg historieforteller, underholdningsartist, hovmester, toastmaster osv. Å skulle drive en vanlig butikk hvor det hang kun varer og svære prislapper ville for meg vært en skjebne "verre enn døden". Men først og fremst er butikken for meg et sted å treffe så mange spennende mennesker som mulig. Det gjør at jeg hele tiden er sosialt oppdatert og unngår den triste skjebne det er å bli "gammel og glemt".
Min særdeles gode venn Andreas på 83 har stadig nye baller i luften og beviser til fulle at hjernen er den kroppsdel du alltid kan holde ung. Og for Andreas er oppskriften å være konstant nysgjerrig på livet. Du snakker om inspirerende venn!!
Og i sist uke hadde jeg kaffe på Grand sammen med min gode venninne på 87 år. Hun er utflyttet egersunder og bor i Bergen og er til de grader oppegående. Ifølge henne selv er yndlingsaktiviteten å ligge på autobahn i virkelig høye hastigheter på vei til sitt sommerhus i Spania. For en ung hjerne damen har!
Det er nå så ekstremt dødt i sentrum at jeg måtte blogge litt for å få tiden til å gå. Personlig har jeg erfart at livet til de grader begynner når du er 70. Hvis du da er så heldig å brukbar helse. Men- det er ikke bare kroppen som må trimmes. Vel så viktig er hjernen!
Og som kinerserne sier i sin bønn. " Jeg ber om å få leve i interessante tider". Og sannelig er det interessante tider vi lever i. Her er det bare å følge med.
Men det betyr ikke at jeg følger siste mote som er å gå rundt med jeans med svære, fillete hull i. Jo større hull, høyere pris.
Og akkurat den moten viser jo at det er nærmest ufattelig hva moteindustrien kan selge inn som mote. Hadde folk vist seg på gaten for 50 år siden med hullete bukser, så hadde det øyeblikkelig blitt innsamlingsaksjon for å hjelpe "de fattige" som ikke hadde råd til å kjøpe seg "hele" bukser.
Men idag!
Virkeligheten overgår sandelig fantasien når det gjelder mote. Hva blir det neste? Store hull rundt rumpeballene?? Det er jo den logiske fortsettelsen.
torsdag 30. oktober 2014
Er kiropraktor Atle Tostensen kun en bløffmaker?
For de som hopper voldsomt i stolen ved å lese overskriften, kan jeg øyeblikkelig berolige dem. Når selveste majesteten i italiensk fotball, Milan, bruker Atles topp-kompetente tjenester, så er hans status hogget i stein.
Årsaken til den noe sjokkerende overskriften, er at en fremtrendende borger i verdensbyen Egersund var innom forleden i Saloon Kakadu og påsto at kiropraktorene var bare kjeltringer og bløffmakere. Det hadde han fått med seg i et programmet folkeopplysningen i NRK. Han hadde også lest i ærverdige Aftenposten en artikkel med overskrift Kiropraktikk er stort sett manipulasjon.
Jeg har også lest den samme artikkel, hvorfra jeg siterer:"-anbefaler flere kiropraktorer at personer uten plager bør få jevnlig behandling for å forebygge muskel- og skjelettplager. Tall fra USA viser at majoriteten av kiroprakorer anbefaler jevnlige besøk (gjennomsnittlig 14.4 besøk i året) for friske mennesker."
Jeg er ikke minste i tvil om at dette er riktig, I USA!! Det samme gjelder legene i USA! Der overbehandles pasientene for å få mest mulig profitt ut av de samme pasientene.
Hva er så min egen erfaring med norske kiropraktorer, representert ved Atle Tostensen??
Kortversjonen er at jeg rangerer Atle adskillige hakk over Vår Herre når det gjelder å reparere skjelettet.
Den gang mitt bekken var fullstendig skjevt (visste ikke om det) med voldsomme smerter i hovedsenen i det høyre ben, fant ikke doktorene ut av det. Jeg hadde problemer med å komme ut av sengen hele den sommeren. Jeg gikk til Atle som siste utvei. Da jeg nevnte for en av legene at jeg ville prøve Atle , reagerte vedkommende lege (utenbys) med en hatsk innstilling! Du har ingenting å gjøre hos en kiropraktor.
Atle analyserte situasjonen fort , la meg sidevis på benken, og med et brak høyere enn et hagleskudd fikk han bekkenet på plass. Kontordamen kom forskrekket inn og lurte på det var ran på gang!
Siden den gang har han vært min uunværlige hjelper når nakke- og ryggknoklene ikke har blitt enige om rangordningen, med voldsomme smerter som følge.
Siste gang jeg var ute hos ham , var årsaken at jeg ikke klarte å vri rundt tenningsnøkkelen i bil-låsen med høyrehånda. Jeg måtte bruke begge hendene for å få bilen i gang. Jeg kjørte opp til min bilforhandler, og ba kontordamen prøve. Hun med sine lekre puselanker vred tenningslåsen rundt uten minste minste anstrengelse!! Hun antydet at jeg muligens hadde begynnende leddgikt! Gru og skrekk!!
Ut til Atle i Årstaddalen på flekken (hadde heldigvis ledig time grunnet avbestilling). Han sjekket knoklene i hånda, ba meg ta noen klypetester, og knakk utfra det knoklene på plass, Denne gangen med små smell! Ingen leddgikt, og nå starter jeg både Rudolf og Sølvpilen som før!
Min gode venn Andreas Råum (83 år og bor i Arendal) hadde voldsomme ryggplager for 14 dager siden. Han kunne ikke sitte, kun ligge og spasere. Sporenstreks til Atle som har hjulpet ham før. Etter behandlingen hadde Andreas og undertegnede middag på Hauen kro Vi satt i mer enn to timer til bords! Andreas var i himmelen. Jeg er ikke av de minst sprekeste for min 70årige alder, men sandelig måtte jeg dra på for å holde følge med 83 årige Andreas opp til Jernbanestasjonen!
Ytterligere kommentarer er helt unødvendige og ville vært en dyp fornærmelse mot mine bloggleseres intelligens! Amen!!
Årsaken til den noe sjokkerende overskriften, er at en fremtrendende borger i verdensbyen Egersund var innom forleden i Saloon Kakadu og påsto at kiropraktorene var bare kjeltringer og bløffmakere. Det hadde han fått med seg i et programmet folkeopplysningen i NRK. Han hadde også lest i ærverdige Aftenposten en artikkel med overskrift Kiropraktikk er stort sett manipulasjon.
Jeg har også lest den samme artikkel, hvorfra jeg siterer:"-anbefaler flere kiropraktorer at personer uten plager bør få jevnlig behandling for å forebygge muskel- og skjelettplager. Tall fra USA viser at majoriteten av kiroprakorer anbefaler jevnlige besøk (gjennomsnittlig 14.4 besøk i året) for friske mennesker."
Jeg er ikke minste i tvil om at dette er riktig, I USA!! Det samme gjelder legene i USA! Der overbehandles pasientene for å få mest mulig profitt ut av de samme pasientene.
Hva er så min egen erfaring med norske kiropraktorer, representert ved Atle Tostensen??
Kortversjonen er at jeg rangerer Atle adskillige hakk over Vår Herre når det gjelder å reparere skjelettet.
Den gang mitt bekken var fullstendig skjevt (visste ikke om det) med voldsomme smerter i hovedsenen i det høyre ben, fant ikke doktorene ut av det. Jeg hadde problemer med å komme ut av sengen hele den sommeren. Jeg gikk til Atle som siste utvei. Da jeg nevnte for en av legene at jeg ville prøve Atle , reagerte vedkommende lege (utenbys) med en hatsk innstilling! Du har ingenting å gjøre hos en kiropraktor.
Atle analyserte situasjonen fort , la meg sidevis på benken, og med et brak høyere enn et hagleskudd fikk han bekkenet på plass. Kontordamen kom forskrekket inn og lurte på det var ran på gang!
Siden den gang har han vært min uunværlige hjelper når nakke- og ryggknoklene ikke har blitt enige om rangordningen, med voldsomme smerter som følge.
Siste gang jeg var ute hos ham , var årsaken at jeg ikke klarte å vri rundt tenningsnøkkelen i bil-låsen med høyrehånda. Jeg måtte bruke begge hendene for å få bilen i gang. Jeg kjørte opp til min bilforhandler, og ba kontordamen prøve. Hun med sine lekre puselanker vred tenningslåsen rundt uten minste minste anstrengelse!! Hun antydet at jeg muligens hadde begynnende leddgikt! Gru og skrekk!!
Ut til Atle i Årstaddalen på flekken (hadde heldigvis ledig time grunnet avbestilling). Han sjekket knoklene i hånda, ba meg ta noen klypetester, og knakk utfra det knoklene på plass, Denne gangen med små smell! Ingen leddgikt, og nå starter jeg både Rudolf og Sølvpilen som før!
Min gode venn Andreas Råum (83 år og bor i Arendal) hadde voldsomme ryggplager for 14 dager siden. Han kunne ikke sitte, kun ligge og spasere. Sporenstreks til Atle som har hjulpet ham før. Etter behandlingen hadde Andreas og undertegnede middag på Hauen kro Vi satt i mer enn to timer til bords! Andreas var i himmelen. Jeg er ikke av de minst sprekeste for min 70årige alder, men sandelig måtte jeg dra på for å holde følge med 83 årige Andreas opp til Jernbanestasjonen!
Ytterligere kommentarer er helt unødvendige og ville vært en dyp fornærmelse mot mine bloggleseres intelligens! Amen!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)