tirsdag 25. september 2012

BITTERSØTE TÅRER PÅ ELVIRA MADIGANS GRAV

Da jeg i 1999 sto ved Elvira Madigans grav innenfor murene rundt Landet kirke på den danske øy Tåsinge,  strømmet tårene på. For de av mine blogglesere som er ekstra interessert i den tragiske historie , om et håpløst kjærlighetsforhold, er det bare å google Sixten Sparre og Elvira Madigan. Da får dere hele bakgrunnen om hvorfor den 35 årige adelsmann og løytnant Sixten Sparre skjøt først sin elskerinne Hedvig Jensen (kunstnernavn Elvira Madigan), og deretter seg selv i Nørreskoven den tjuende juli 1889. Elvira ble bare 22 år gammel.
Da jeg i sin tid så filmen om Elvira Madigan bestemte jeg meg for at en dag skulle jeg besøke , ikke bare graven, men og plassen i Nørreskoven hvor mordet/selvmordet fant sted.
Det er (heldigvis!) ikke så helt enkelt å finne plassen i skogen. Jeg traff en gardbruker som først var avvisende, men da han hørte jeg var fra Egersund i Norge lyste han opp! Der hadde han vært flere ganger som fisker! Fra da av var det bare fryd og gammen. Han fulgte meg inn i skogen og viste STENEN som er sentral i historien.
Jeg satt på stenen et par timer i skogens ensomhet og prøvde å sette meg inn i den helt desperate situasjonen til de ulykksalig elskende. De var kommet til veis ende. Ingen penger, ingen mat , ingenting! Bare en pistol med to kuler.
Jeg vil anbefale alle mine blogglesere som har levd en stund å sette av en langweekend en høstdag for å oppleve noe av det jeg fikk med meg den uforglemmelige høstdag i 1999. Installer dere på den gamle kroen i Troense på Tåsinge. Da har dere Valdemar Slott med tilleggende herligheter i spaseravstand. Landet kirke ligger bare få kilometer fra kroen.
Det kan bli en reise med mange typer innhold og garantert et minne for resten av deres liv. Et minne og en bekfreftelse på at livet kan for enkelte by på enorme utfordringer og at kjærlighetens pris i siste omgang kan være en alt for tidlig død.
I fellesgraven på Landet kirke er  Hedvig og Sixten forenet for alltid. Jeg lyser fred over deres tragiske minne!

mandag 24. september 2012

FORTIDEN VAR ET HELT ANNET LAND

Som jeg blogger dette , erfarer jeg til de grader at fortiden var et annet land. Det Egersund som jeg vokste opp i på 1950-tallet eksisterer kun i det indre hos oss som fikk med oss denne troskyldighetens og forventningens tid. I en bok nylig om 1950-årene blir dette tiår beskrevet som  DE GLADE 1950-ÅRENE.
Det jeg husker spesielt er en kvalitet som nok nå er borte, og det var FORVENTNINGENS magiske glede. Vi visste alle ubevisst at alt ettherhvert ville bli materielt bedre. Det er det også blitt, til de grader! Men, som Ole Paus så treffende uttaler, "vi har fått alt, men det også alt vi har fått".
En historie fra min barndom forteller også noe om at når "alt kan oppnås nokså uanstrengt" , setter man ikke nok pris på dette.
I min barndoms oppvekst var sitronbrus (og all annen brus) luksus. Ettersom jeg hadde det utrolige previlegium å ha dobbel barndom (bondelandet og Egersund sentrum), fikk jeg også med meg slitet i det gamle bondesamfunnet. På Hovland i Helleland var det masse liljekonvaller. De plukket mitt søskenbarn Sverre og jeg mange av. De syklet jeg til byen med og solgte dem til blomsterhandleren på hjørnet. For du usle 25 ørene jeg fikk for hver store bukett, ble dette samlet sammen til et beløp nok til å kjøpe en hel kasse med sitronbrus.
Denne brusen kunne kun nytes , i små doser, når vi hadde fått høyet i hus for dagen. Jeg har gjennom mitt liv prøvt ved enkelte anledninger fått nyte den mest utsøkte XO konjakk. Men- den magiske smaken av barndommens sitronbrus- den har jeg  aldri siden kommet i nærheten av.
Bare jeg hører navnet sitronbrus, så er jeg tilbake tidlig på 1950 tallet. Alt det jeg fikk med meg på disse sykkelturene med lillekonvallene i sidetaskene! Jeg er skjebnen evig takknemlig for at det ble meg forunt å leve i en tid hvor man fortsatt var tilstede i eget liv.
Den tid kommer aldri tilbake, og på mange måter takk for det! Alt var slettes ikke så bra i disse såkaldte "gode gamle dager". Men, vi hadde nok av en luksus som var helt gratis. Og det var TID !
Og tid er som kjent den eneste luksus som ikke er for salg!
Jeg vil avslutte med visdomsordene av Charles R. Brown: "Vi har for mange mennesker som lever uten å arbeide, og ALT FOR MANGE som arbeider uten å leve".
Livet er NÅ!  Ikke i morgen!! Nå!!!
Så derfor, LEV!!! Nå!!!!

onsdag 19. september 2012

HUMORISTISK AVSLUTNING RUSBRUKERE I MILITÆRLEIR

Jeg har min livets politikk i glass og ramme, hva enten det gjelder å drive et bordell, et bedehus, et sykkelverksted eller hva som helst. Og det er følgende:
UROKKELIG SERIØSITET
KRYSTALLKLAR  KOMMUNIKASJON
MILJØ  I  VERDENSKLASSE
SAFTIG  UNDERHOLDNING.
MEN  I  DEN  ABSOLUTTE  REKKEFØLGE.

Min høyttenkning på bloggen vedrørende rusmisbrukere i militærleir manglet så avgjordt det fjerde element i min politikk. OG  DET  ER  HUMOR!

Jeg ser nå for meg at noen stakkars nedkjørte rusvrak , uten minste selvtillit, opptre i en militærleir under kommando av humørløse og brutale sersjanter. Brutale sersjanter som ikke vet hva ordene vennlighet og kjærlig omtanke betyr.
Ser dere for dere DEN situasjonen der de skal prøve å marsjere i sluttet orden? Hadde disse stakkarne ørlite selvtillit før de kom under kadaverdisiplin, så var den siste rest av denne selvtillit blåst for vinden etter "plikttjenesten". Hadde det ikke vært et tragisk skjær over en slik situasjon, kunne det vært et storartet innslag i en revy.

Jeg vil konkludere med at hva alle de som har kommet ut på kjøret trenger, så er det STRUKTUR i sine til nå vanskjøttete liv. Så kan vi diskutere MÅTEN å få fram denne strukturen på.

Og med dette tror jeg kan si meg ferdig å diskutere norsk ruspolitikk på min blogg.
Det er så mange andre interessante og spennende emner å ta tak i.



EN PIKES MØTE MED EGERSUNDS RUSMISBRUKERE

Mine blogginnlegg vedrørerende Eigersunds rusmisbrukere var først og fremst tenkt som konstruktiv provokasjon. Uten saftig debatt og belysning av betente temaer fra ANDRE enn de samstemte i den  kombinerte politiske/byråkratiske leir, råtner et levende demokrati på rot. Jeg vil minne om ordtaket om at  "fisk råtner fra hodet og ned". Videre henviser jeg til ordspråket om "at i et land der alle tenker likt, der tenker INGEN". Likedan "alles venn er alles narr".
I mitt forrige blogginnslag forklarte jeg at jeg har hatt fæle erfaringer med rusmiljøet i flere år i nærmeste nabolag. Det kan virke som at dette blir for sterk kost for de som nekter å innse at narkotikaomsetning og bruk er kort og godt kriminalitet.
Jeg skal avslutte med en historie fra virkeligheten. I en av mine garasjer ved kinoen hadde jeg ved inngangen satt opp et slags "skatoll" som jeg kunne sette reparerte sykler bak, slik at kundene kunne plukke dem opp etter stengetid. Samtidig skjulte dette "syndernes mangfoldighet" innover i garasjen, som var stort sett assortert ved og trevirke.
En kveld jeg hadde vært i heia og skulle parkere Rudolf (Peugeoten er rød på nesen), hørte jeg lyder fra "sykkelgarasjen".  Og DER var det liv. Et par rusmisbrukere hadde innredet seg et reir med rusmidler som sentralt element. Uten minste respekt for disse frekkasene ba jeg dem dra dit pepperen gror på flekken. Med sin opptreden hadde de selv vist meg NULL respekt. Jeg ga dem klar beskjed om at ALDRI  MER.
En tid senere hadde jeg satt en pikesykkel til avhenting om kvelden. Dagen etter kom faren til jenta inn og sa hun fortsatt var sjokkskadd. Da hun skulle hente sykkelen, satt "det noen fæle karer og drakk brennevin". Så hun flyktet i vill panikk! Hennes reaksjon skyldes hennes unge alder . Faren fortalte meg nylig at hun fortsatt sliter med den opplevelsen.
Da gjorde jeg kort prosess. Jeg tømte garasjen fullstendig slik at den nå står tom. Det ser alle som skal på kinoen. Derfor er det nå umulig  å etablere noe reir.
Trenger dette egentlig noe ytterligere kommentarer?

tirsdag 18. september 2012

MED NARKOREIR SOM NÆR NABO

Min spissformulerte blogg angående det å sperre narkomane inn i arbeidsleirer avstedkom så alt for få saftige motinnlegg. Det burde vært mange flere som ga meg noen kilevinker.
Når det gjelder mennesker "som har ramlet uti" grunnet omstendigheter de liten og ingen innflytelse har hatt over, har de min fulle forståelse.
Problemet som jeg ser det er at byråkratiet gjør dem til evige "klienter" uten at de får sjansen til å oppnå selvrespekt. Uten selvrespekt begynne selvforakten. Å stille klare krav til disse uheldige er å ta dem på alvor og på den måte vise dem respekt. Mange unger som aldri har fått klar og ansvarlig disiplin hjemmenfra vil senere i livet bittert anklage sine foreldre som ikke satte grenser.
Fra mitt ståsted viser det omfangsrike byråkrati innen rusomsorgen disse sine klienter liten respekt i så måte. Varm bestemthet er en oppskrift som jeg ser er helt fraværende. Varm bestemthet for å bygge dem opp til å få seg et yrke og kunne ta ansvar for eget liv.
Når det gjelder narkomane så har jeg i så alt for mange år hatt nærkontakt med to "reir" i nærmeste nabolag. Og her snakker vi om organisert kriminalitet! Det er faktisk noe mange glemmer når vi snakker om de narkomane. Mennesker som livnærer seg av å selge narkotika, og selv bruker narkotika, skal altså bli møtt "med verdighet og respekt". Og losji betalt av kommunen!
De mest kyniske av disse, som jeg opplevde dem i nærmiljøet, var de siste jeg kom på at "de strevet med sine liv". De hardkokte øynene avslørte en steinhard og kalkulerende sjel.
De årene med dette svineriet til enhver tid rundt meg, gjorde noe med mitt syn på narkotika som organisert kriminalitet. Samtlige som har rusomsorg som levebrød burde hentet sine erfaringer fra akkurat et slikt nabolag. Å samle byråkratiet innen rusomsorgen til regelmessige teoretiske kongresser er i allefall for meg helt meningsløst.
Det er jo klart at det er i rusbyråkratiets egeninteresse at "klientene" til enhver tid skal forbli "klienter". Da trenges det selvsagt mange oppassere.
I sin tid dumpet jeg uforvarende inn i en heim som så ut som en krigssone. Faderen gikk rundt i rus, brølte og skreik. Kona og de fire ungene satt vettskremte i krokene. Jeg forsto etterhvert at dette var nærmest en dagligdags situasjon. To av ungene klarte seg utmerket senere i livet. To av dem gikk under og fikk en sørgelig skjebne.
Derfor er jeg ytterst forsiktig med å gjøre meg opp noen hovmodige tanker om enkelte "tapere". Alle sier Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor.
Men fortsatt mener jeg at klar organisert vennlig BESTEMTHET er den eneste farbare vei for å få disse uheldige inn på en kurs som gir dem VARIG selvrespekt. Og en helt annen livskvalitet.
Jo mer bestemte krav overfor disse uheldige, jo større respekt vises de.
Men det er jo klart at et samfunn som legger til at på skolen skal det ikke stilles krav til læring og disiplin, vil jo masseprodusere tapere når sistnevnte skal ut  i den harde virkelighet på arbeidsmarkedet. Så dette er for meg et strukturelt problem. Stadig flere rusmisbrukere er et klart sympton. I Pontoppidans forklaring over de ti bud, står det at når det gjelder barnas synder, er foreldrene titt og ofte, og med stor flid, den egentlige årsak. En vis mann, Pontoppidan!

fredag 14. september 2012

FÅ DE NARKOMANE I ARBEIDSLEIR

Fra mitt ståsted ser jeg klart hva som feiler den moderne sivilisasjon. Og det er et arrogant ,byråkratisk og komplett  udugelig offentlig apparat. Et apparat som er grobunnen for politiske udugeligheter.
En av de hellige teser i den politisk-byråkratisk-udugelige organisasjon er at "det er så synd på rusmisbrukerne". Derfor må disse "stakkarne" hjelpes på alle måter. De ærlige sliterne som havner i sykehuskø og som korridorpasienter er ikke interessante nok for byråkrati-overklassen. Det gir ingen politiske poeng.
Hadde jeg i dag hatt all makt , skulle enhver rusmisbruker blitt internert i det som nå er militærleirer. Der skulle de måtte lære seg et ærlig arbeide før de slapp ut. Ærlig arbeide er det eneste som gir en person SELVRESPEKT.
For de som måtte hyle opp når de leser dette (militærnekterne selvsagt), er det bare å opplyse at jeg selv var internert i månedsvis på Evjemoen under militærtjenesten. Vi lå mange på rommene i flere høyder. Presis slik skulle rusmisbrukerne blitt innkvartert. Ikke som nå i luksusleiligheter, og med omkostninger for kommunene for sannsynligvis over en million pr. rusmisbruker.
Jeg så faktisk på trykk et leserinnlegg i sin tid i lokalavisen hvor skribent-byråkraten påsto at rusmisbrukerne var en ressurs for kommunen.
HERREN  HJELPE  OSS  ALLE  SOM  ER  TVUNGET  TIL  Å  LEVE  I  ET  BYRÅKRATISK  GALEHUS.

onsdag 12. september 2012

KUBBESTOLEN OG MOLKEKRAKKEN

Den kubbestolen i fullskala størrelse jeg hentet hos Husfliden i går i Arendal er et praktstykke som er nesten umulig å oppdrive i dag. Da jeg så den utstilt en søndag for drøyt en uke siden trodde jeg knapt mine egne øyne. Jeg har prøvd hvert eneste år å finne en lignende hos Tinn Håndverkssenter  ved Rjukan, men svaret er det samme. "Vi får ikke tak i denne kvalitetet håndtverk pluss rosemaling. Ingen har tid til å lære seg dette lenger".
Da jeg var innom Tinn nå søndag hadde de kun tre stk. i den lille utgave, to uten rosemaling (kjedelig treverk) og en rosemalt. Jeg har i øvrig studert hundrevis av kubbestoler i min tid, men den som nå står i butikken er faktisk allerede en av severdighetene i Egersund. Den ros skal kunstneren ha. Prisen kr. 18000 er jo billigere enn en helsides farveannonse i en av landets lokalaviser. En annonse som fort blir glemt. Denne kubbestol kan forhåpentligvis glede mange personer i mange år.
Så nå er den på plass og er allerede blitt en kvalitet i mitt liv. For et praktstykke!
Og som ikke det var nok kom min godeste multitalent-og-alt-mulig-kunstner Hans Gustav Andersen inn med en gave til meg som jeg satte overmåte pris på og som fikk fram noen tårer i øyekroken. Det var en molkekrakk som var nifst lik den som ble brukt  i Bjerkreim, Sagland og Hovland i Helleland, tre  av de magiske kapitlene i min barndoms grønne dal.
Jeg ser ennå for meg der Sigvart, Pippa, Karl og Amanda satt på samme type krakk og molket så spruten sto i molkespannet. Jeg har selv molket maaaange bøtter i min barndom før molkemaskinene kom. (Jeg skriver bevisst molke og ikke mjølke, som hadde blitt helt feil).
Så nå er kubbestolen og molkekrakken på plass i det som etterhvert har lite med vanlig butikk  å gjøre. Det opplevde jeg til fulle som jeg vandret rundt i går i "galehuset" Sørlandssenteret. Skulle jeg arbeidet en slik plass hadde jeg tørnet fullstendig. (Enkelte vil jo hevde at det har jeg gjordt for lenge siden.).
Dårlig luft, støy og en overflod av unødvendige varer så man kunne rent bli matt. Ikke et eneste kulturelt innslag. Bare produkter, produkter så man kan bli rent kvalm.
For å komme til hektene etter besøket i denne materialismens konsentrasjonsleir ( med maaaange innsatte) stoppet jeg i Mandal og gikk gjennom gågata. DET var noe helt annet. Denne vandring anbefales på det varmeste. Den var mye lengre og (for meg) mye mer opplevelsesrik enn gågaten i Egersund . Etterpå var det vandring langs havnepromenaden. Det var også en storartet opplevelse som fikk det nitriste Sørlandssenteret på  en viss avstand.
De forskjellige sivilisasjoner har etterlatt seg storartede kulturminner. Den ufrie materalistiske sivilisasjon vi hensleper oss i dag i etterlater seg shoppingsenterne. Var det kun dette nitriste vi skulle drive på med ytterst tilmålte tid vi har fått tildelt? Var det?

mandag 10. september 2012

MAGISK FROKOST PÅ EVENTYRETS DALEN HOTELL

Dette er en oppfordring til godt voksne vennepar som har "levd" en stund. Bestill en oval høst- week-end på Dalen Hotell  i Telemark . Det er en totalopplevelse for livet og vil ytterligere sveise sammen et fundamentalt godt forhold mellom gifte par som har ungene "ute av reiret".
Jeg foreslår at dere møtes på Dalen Hotell fredag utpå ettermidagen, og så begynner eventyret.

Jeg har selv ikke overnattet på Dalen, men jeg har hatt tallrike overdådige frokoster søndagsmorgener gjennom de senere år. Imidlertid hadde jeg vært fraværende de siste 3 år, men fikk igjen nå søndag 9.9. igjen oppleve eventyret. Jeg startet fra Egesund kl.04.30 og ankom Dalen rundt 0800. Så bar det inn i stoore restaurant/frokosthall. Det var som jeg ikke hadde vært borte et eneste sekund!
Praktfull frokost som før, assistert av vennlige "svevende engler" i uniform. Eggene var perfekt kokt, den hjemmelagede eplejuice himmelsk og så videre...
Etter en laang frokost anbefaler jeg de besøkende å ta med seg kaffekoppen inn i de fordums , og nåværende, ærverdige salonger og flyte videre på stemningen "som en uvirkelig drøm". Spesielt hvis du plasserer deg i den ytre del av salongene med utsikt over haven og den langstrakte innsjøen Bandak..
Når alt dette er behørig fordøyt legemlig, mentalt og følelsesmessig, er det tid for spasertur gjennom parken ned mot Bandak. Når du snur deg  og ser opp mot eventyrhotellet, flankert av kritthvite bjørkestammer, lurer du på om dette er et Soria Moria slott som du i dette øyeblikk aner i en drøm der bak bergene blå.
Storartede frokoster i spennende settinger har jeg opplevd rundt i verden, men den konsentrerte magiske dimesjon som du opplever på Dalen Hotell i Telemark, ja den, den har jeg ikke funnet andre steder.
Jeg gleder meg som en unge til forhåpentligvis å oppleve eventyret nok en gang førstkommende søndag på vei til Dyreskuen i Seljord. At jeg nok en gang skulle oppleve en forlengs forsvunnet luksusdimensjon fra barndommens irrgrønne dal! Og det er forventningens glede!



torsdag 6. september 2012

NÅR SANNHET KAN BLI LØGN, OG OMVENDT

Jeg pusset i dag butikkdøren ren for taperester. Den må være ren når nå vi skal dekorere den med Harald Sørensens mektige kunstverk som skal omkranse døren.  Under illustrasjonen av den mektige komgeørn skal stå: ROGALANDS SEVERDIGHET NR. 16. Og tilslutt med små bokstaver : 16 meter fra Egersund Kino. Alle jeg har testet når det gjelder denne grensesprengende stunt, ler høyt øyeblikkelig og spør "Hva er de andre femten?" Dette er helt som psykologisk beregnet. Enkelte mener det kunne stått NORGES SEVERDIGHET NR. 16. Det hadde imidlertid blitt feil , for mye skryt og for lite humor. Som teksten nå er skal endel rogalendinger ha eiendomsfølelser for dette grensesprengende prosjekt.
Men, ettersom det var vanskelig å fjerne taperestene med diverse hjelpemidler, prøvde jeg med rødsprit. Det hjalp mye, men resultatet var at nedre del av butikken stanket rødsprit så det reiv i neseborene. Akkurat da lukten var på sitt verste, kom det inn en besøkende som øyeblikkelig satte opp et sjokkert og forskrekket uttrykk i ansiktet. DET BLIKKET vedkommende sendte meg kan ikke beskrives.
Da jeg forklarte sammenhengen, var lettelsen i vedkommendes ansikt påtakelig. Og dermed er jeg over til poenget. Sett at vedkommende var blitt så forskrekket av rødspritlukten at vedkommende hadde snudd i døren på flekken. Så kunne jo personen fortalt videre at inne hos meg i butikken var rødspritstanken så påtrengende at det var bare å komme seg ut fortest mulig. Personen refererte jo bare de faktiske forhold!!
Men, hvis ikke sammenhengen var blitt fortalt samtidig, kan jo enhver tenke seg hva dette kunne endt opp med når historien hadde blitt fortalt i flere omganger. Tenk etter selv. Tenk en gang til!
En meget kjent stortingspolitiker ble en gang spurt om han noen gang hadde løyet. "Nei, men det er ikke alltid at jeg forteller alt jeg vet". For meg er dette underslag av det komplette bilde og dermed verre enn en utspekulert løgn.
Jeg må minnes ordsproget:" Tro ingenting av det du hører, og bare HALVPARTEN av det du ser, så sparer du mange bører for sinn og samvittighet!"
Nettopp siste sats bør enhver merke seg. Jeg har "sett" situasjoner som jeg var bomsikker på at "var sånn", men som siden viste seg å være total feil tolking av hendelsen.
Og det som er enda verre, er når løgner om sakesløse mennesker blir masseprodusert. Eksempelvis kan sekter være de mest satanistike eksempler i så måte. Jeg tenker da på BÅDE politiske og kvasireligiøse indoktrineringssentraler.
Og når det gjelder "historiske sannheter" på alle nivåer, så er den trykte "sannheten" ofte intet annen enn den versjon "vi alle er blitt enige om".
For de mest hjernevaskede medlemmene av de lokale sekter, er "sannheten" at alle andre enn disse "utvalgte" er fortapte "djevelens børn".  DEN FAKTISKE VIRKELIGHET er jo at disse sekter er intet annet enn organisert religiøs svindel og hvor de ansvarlige for svindelen skulle vært i isolat på livstid sett ut fra mine helt personlige og forskrekkelige erfaringer.
Konklusjon? Hvert eneste  menneske har sine egne "sannheter" som er "helt sanne" for vedkommende og ingen andre! Lærte mine blogglesere nå litt  om "sannhetens psykologi"?



















NÅR SANNHET KAN BLI LØGN, OG OMVENDT.

tirsdag 4. september 2012

DERFOR VAR FILMEN KON TIKI VERDT Å SE

Ettersom jeg hadde hele gjengen med skuespillerne fra Kon Tike ved nabobordet på Rica Marin i Haugesund forleden (blogget tidligere), var jeg ekstra spent på om filmen levde opp til alt forhåndskrytet med terningkast fem over hele linjen.
Det kan jeg si med en gang, for mitt vedkommende gjorde den det. Og det er den første norske filmen jeg har sett ,Max Manus inkludert, som har internasjonal appell. Her var det en magisk fortelling basert på en virkelig hendelse. Dette var også lettfattelig historiefortelling som alle, uansett intelligensnivå, kunne forstå fullt ut.
Også fotograferingen da!!!!   Verdensklasse!
At det har vært en del skittviktige forståsegpåere som har hengt seg opp i detaljer som ikke stemmer med virkeligheten, er bare å betrakte som fugleskrik. Ta det for det er.
Et av mine personlige slagord er : UTEN DRØM OG MOT, INTET LIV!
Thor Heyerdahl hadde drømmen, og han hadde den galskapens mot som sammen med store drømmer beriker livet til oss alle. Og han hadde først og fremst TROEN på det han gjorde. Og han beviste også "at den som ikke tør feile, kommer ingensteds".   
Han feilet totalt når det gjaldt hans teorier om utvandring fra Sør-Amerika. Men hva gjorde vel det? Thor Heyerdahl kom seg sandelig rundt om i verden takket være sin stahet,viljestyrke, mot, galskap, tro og hele pakken.
Sammenliknet med dette hans livs eventyr, blir det nokså stakkarslig for de mange av oss som aldri engang VÅGER å drømme om et liv der vi hensleper våre dager i grå og kjedelig rutine.

Så for all del- start med iallefall å drømme! Det kan være begynnelsen til et MEGET RIKT INDRE LIV. Og det er da iallefall noe!