Ballard bydel i Seattle har spesiell interesse for nordmenn. Helt frem til rett etter krigen var det en av de mest konsentrerte Norge-koloniene i hele USA. Nå er de ikke mange tilbake. Dette til tross- på de sykkelverkstedene jeg var innom var mentaliten og det menneskelige klima veldig "norsk".
Det som var en stor turistattraksjon ,og som jeg ikke visste om, var de veldige slusene flankert av laksetrapper, hvor elven renner ut i sundet fra sin ferd fra lake Washington. Dette var det dimensjoner over. Og så var det faktisk også en park i Ballard.
Når jeg først var i Seattle var det en selvfølge at jeg måtte innom en Starbuck kaffebar. Starbuck startet jo i Seattle og har sitt hovedkontor her. Imidlertid syntes jeg ikke de Starbucks jeg fant i downtown Seattle var spennende nok.
Det var imidlertid til de grader den Starbuck jeg fant i Ballard. Sjefen ble interessert da han hørte jeg kom fra Norge. Han visste at Norge var et av de mest kaffedrikkende folkeslag i verden og hadde topp kaffe. Derfor måtte jeg drikke kun Starbucks mest utsøkte kaffe. Den fikk jeg levert rykende fersk. i en plast-take-away kopp.
Det var stappet med besøkende av alle typer. Møbleringen var også veldig diversifisert med alt fra barkrakket til dype sofaer. Det var faktisk en verden for seg selv. Jeg merket også fort at denne Starbuck hadde en sentral plass i livene til gjestene. De fleste bar preg av å være daglige stamkunder.
Som jeg satt der begynte jeg etterhvert å forstå Starbuckkoden. Den består av profesjonell, attraktiv og vennlig betjening. Renholdet er også et eksempel til etterfølgelse. Og så syder hele lokalet av liv og kontrollert action.
Du bestiller kaffen og følger hele bryggeprosessen. Kaffekanner med halvlunken kaffe er bannlyst her. Den kaffe du får er rykende fersk og i toppklasse når det gjelder smak og aroma.
Så alt i alt var dette for meg en overraskende positiv overraskelse. Og jeg er i utgangskpunktet ytterst skeptisk til kjeder som Starbuck.
Den negative overraskelsen i Ballard var det fiskemåltidet jeg fikk på en restaurant. Det var skrale saker og lå lang under kvaliteten på det jeg opplever regelmessig på Hauen Kro.
Så alt i alt- er dere i Seattle- ta dere en tur til "norske" Ballard. For shoppere er det mange spennende og originale butikker.
fredag 27. april 2012
torsdag 26. april 2012
Eventyrhotellet Edge Water i Seattle.
Hvis du skal reise som turist til Seattle anbefaler jeg at du tar deg inn på hotellet EdgeWater. Det ligger i vannkanten og du har en eventyrlig utsikt mot fjellkjeden i Olympic National Park. Der satt jeg noen ettermiddager/tidlig kveld i tidspunktet for Happy Hour. Dette betyr at øl og mat da selges til meget sterkt reduserte priser. I Norge drikker jeg ikke øl ettersom jeg ikke liker smaken. Men Old Dark på New Zealand og Stout i Seattle er noe annet. Svart øl og tilsvarende smak.
Det voldsomme inngangspartiet definerer dette som et luksushotell. Det samme gjør resepsjonen med et møblement rundt seg i den store hallen som jeg aldri har sett noen steder før. Møblene var laget av bjørkestammer. I tillegg til dette var en del av stolene produsert med gedigne hjortehorn som bærende elementer. Du satt som en drøm. Hele veggene var dekket av huner. Dette betyr de tynne bord ytterst på furutrærne med barken intakt på den ene side. I restauranten var det en hel skog av kritthvite bjørkestammer. Du snakker om ekstremt original og koselig innredning.
Prisnivået på rommene og miksen av alt-mulig-typer gjester klassifiserte Edge Water som et middelklassehotell. Her var dresstyper og typiske amerikanere med glorete joggesko og slitte jeans i en salig blanding.
Etter at en av dagenes forretningsforplikterlser var unnagjordt, stakk jeg innom av ren nysgjerrighet. Jeg likte meg på flekken. Dette ikke minst grunnet at betjeningen var humørfyllt og ekte vennlig. Jeg fant fra første stund mitt favorittbord på den overbygde bryggen som et forlengelse/utvidelse av restauranten.
Fra dette bord hadde jeg garantert den beste utsikten i hele Seattle når det gjaldt å oppleve hele havnebassenget pluss det brede sundet mot den magiske utsikten bestående av den lange fjellkjeden med sine snødekte topper. Jeg tror faktisk ikke at du finner en mer magisk utsikt fra et restaurantbord i hele USA med mulig unntak av Alaska og Hawaii. De neste fire kveldene var jeg fast gjest. Ikke minst fordi at betjeningeinformete meg om at slike kvelder etter hverandre var en sjeldenhet. Normalen var vestlandsvær med vind og regn.
En av kveldene slo en hyggelig amerikaner seg ned ved mitt magiske bord. Under samtalen spurte han meg hva jeg fant som den største forskjellen mellom USA og Norge. Jeg svarte da at utfra mine observasjoner var det frykten for sine overordnede som gjennomsyret arbeidsplassene. Det var i så måte mye mer avslappet i Norge. Han ba meg dokumentere dette. Det gjorde jeg overbevisende med et til de grader illustrerende eksempel. Mer om dette i neste nummer.
Det voldsomme inngangspartiet definerer dette som et luksushotell. Det samme gjør resepsjonen med et møblement rundt seg i den store hallen som jeg aldri har sett noen steder før. Møblene var laget av bjørkestammer. I tillegg til dette var en del av stolene produsert med gedigne hjortehorn som bærende elementer. Du satt som en drøm. Hele veggene var dekket av huner. Dette betyr de tynne bord ytterst på furutrærne med barken intakt på den ene side. I restauranten var det en hel skog av kritthvite bjørkestammer. Du snakker om ekstremt original og koselig innredning.
Prisnivået på rommene og miksen av alt-mulig-typer gjester klassifiserte Edge Water som et middelklassehotell. Her var dresstyper og typiske amerikanere med glorete joggesko og slitte jeans i en salig blanding.
Etter at en av dagenes forretningsforplikterlser var unnagjordt, stakk jeg innom av ren nysgjerrighet. Jeg likte meg på flekken. Dette ikke minst grunnet at betjeningen var humørfyllt og ekte vennlig. Jeg fant fra første stund mitt favorittbord på den overbygde bryggen som et forlengelse/utvidelse av restauranten.
Fra dette bord hadde jeg garantert den beste utsikten i hele Seattle når det gjaldt å oppleve hele havnebassenget pluss det brede sundet mot den magiske utsikten bestående av den lange fjellkjeden med sine snødekte topper. Jeg tror faktisk ikke at du finner en mer magisk utsikt fra et restaurantbord i hele USA med mulig unntak av Alaska og Hawaii. De neste fire kveldene var jeg fast gjest. Ikke minst fordi at betjeningeinformete meg om at slike kvelder etter hverandre var en sjeldenhet. Normalen var vestlandsvær med vind og regn.
En av kveldene slo en hyggelig amerikaner seg ned ved mitt magiske bord. Under samtalen spurte han meg hva jeg fant som den største forskjellen mellom USA og Norge. Jeg svarte da at utfra mine observasjoner var det frykten for sine overordnede som gjennomsyret arbeidsplassene. Det var i så måte mye mer avslappet i Norge. Han ba meg dokumentere dette. Det gjorde jeg overbevisende med et til de grader illustrerende eksempel. Mer om dette i neste nummer.
onsdag 25. april 2012
MAGISK OPPLEVELSE I BEACON HILL PARK
Det jeg savnet mest i Seattle var en park. Det er en kvalitet byene i britisk tradisjon er veldig bevist på. Eksempelvis er parken i Christchurch på New Zealand i absolutt verdensklasse der elven Avon omkranser den og hvor ål og aure kan betraktes i det glassklare vannet.
Men i Victoria (Canada) hadde de en flott park ved navn Beacon Hill. For en som bor i Dalane er det her et topografisk innslag av ekstraordinær interesse. Jeg snublet over denne og trodde ikke helt det jeg så. For å gi litt bakgrunnstoff først.
Anortositten er en bergart som finnes på månen. Den finnes mange steder på jordkloden, men ifølge mine opplysninger er det bare to steder den finnes helt i dagen. Og det er i Dalane og i en region i Canada. Som jeg vandret oppover i Beacon Hill blandt mektige trær, kunstige tjern og et rikt fugleliv står jeg plutselig foran en fjellformasjon som er typisk for lågheiene i Dalane! Det fantes ikke tvil!
Mens jeg fordøyet denne sjeldne opplevelse vandret jeg Beacon Hill til ende, og der- åpnet seg sjøen i all sin velde med de hvitdekkede toppene i Olympic Nasjonalpark som mektige kulisser. Et minne for livet! For noen dimensjoner!
Central Park i New York? Glem det. Jeg har vært der. Det er puslerier i sammenlikning.
Men i Victoria (Canada) hadde de en flott park ved navn Beacon Hill. For en som bor i Dalane er det her et topografisk innslag av ekstraordinær interesse. Jeg snublet over denne og trodde ikke helt det jeg så. For å gi litt bakgrunnstoff først.
Anortositten er en bergart som finnes på månen. Den finnes mange steder på jordkloden, men ifølge mine opplysninger er det bare to steder den finnes helt i dagen. Og det er i Dalane og i en region i Canada. Som jeg vandret oppover i Beacon Hill blandt mektige trær, kunstige tjern og et rikt fugleliv står jeg plutselig foran en fjellformasjon som er typisk for lågheiene i Dalane! Det fantes ikke tvil!
Mens jeg fordøyet denne sjeldne opplevelse vandret jeg Beacon Hill til ende, og der- åpnet seg sjøen i all sin velde med de hvitdekkede toppene i Olympic Nasjonalpark som mektige kulisser. Et minne for livet! For noen dimensjoner!
Central Park i New York? Glem det. Jeg har vært der. Det er puslerier i sammenlikning.
tirsdag 24. april 2012
JEG HAR OPPLEVET FORTIDENS OG FRAMTIDENS HATTEBUTIKK
Da jeg i 2006 kontaktet Bill Connor i Australia vedrørende muligheten for å importere hans stilige og fornuftige brukshatter ante jeg ikke at jeg satte i gang et kapittel som har bidratt til overmåte mye spennende opplevelser. Ikke minst underholdning.
Som jeg nylig var i Seattle måtte jeg selvfølgelig innom den siste hattebutikk som finnes i staten Washington. Det var en meget interessant opplevelse. Den var omtrendt 40 kvadratmeter med 4 ekspeditører hvorav en var kvinnelig. De gikk alle med noen snodige hatter på hodet som ikke tjente noe praktisk formål. På en måte var det som å komme inn i et museum samtidig som jeg ikke klarte å ta hele opplegget helt seriøst. Det spriket litt med for meg med et islett av lettere klovneri. Nå må det tilføyes at jeg ikke observerte en eneste person i Seattle med hatt, så jeg aner ikke hvor de får kundegrunnlaget fra.
Da jeg forklarte at jeg faktisk hadde Europas mest profesjonelle opplegg av seriøse australske hatter ble jeg plutselig luft for dem. Her var ingen business å hale. En meeeget interessant erfaring.
Dagen etter tok jeg den tidligere beskrevne ferjetur til Victoria i Canada. Der var målet den legendariske og 82 år gamle Robinson's Outdoor Store. I den glandede brosjyre som var i seteryggen foran meg på hydrofoilen var butikken representert med en helsides annonse. Og hva tronet der?? Et digert bilde av - tro det eller ei- Kjeragbolten!! (Det er bare å komme innom så kan mine facebookvenner få se bildebeviset!)
Vel innkommet i den ruvende butikk i to etasjer spurte jeg sjefen (før jeg hadde presentert meg) hvor han trodde dette bildet var tatt. Han svarte "at det skulle være et sted i Norge". Deretter ble vi gode busser da jeg forklarte hvor.
Etter å ha studert butikken (med en aldeles imponerende fluefiskeavdeling) spurte jeg sjefen om det fantes noen hattebutikk i Victoria. "Å, joda! Victoria hadde Canadas mest underholdende hattebutikk rett rundt hjørnet! Den var drevet av to damer." Snakk om flaks!
Jeg durte inn til de to damene hvis butikk var i flate som den i Seattle. Men her var det underholdning av et slag jeg aldri har opplevet i en butikk overalt hvor jeg har reis. (Noe etterhvert.) Damene hadde festlige hatter på seg og utstrålte et humør av et slikt kaliber at det var bare å gi seg ende over. Her snakker du om at butikk og underholdning gikk opp i en høyere enhet. Det spilte ingen rolle at alle de spesielle hattene de solgte ikke hadde noen praktisk hensikt bortsett fra å spre humør. Ikke lite bare det!
Bare det å ha opplevet denne overdådige forestilling var verdt hele turen til Victoria. Samtidig ga det meg et glimt inn i framtiden. Jeg måtte tenke på hvor rett de svenske forfatterne av "Karaokekapitalismen" har. De skriver at butikken a.s. NORMAL er steindød og vil ikke overleve framtiden. Folket vil underholdes i framtiden i unike lokaler med unike varer . Ellers gidder de ikke gå dit. Da klikker de seg heller inn på internett.
Når det gjelder handel på Internett i framtiden leste jeg nylig en interessant artikkel i The New York Times. Butikker som kan levere en uslåelig pakke hva angjelder kombinasjonen av seriøsitet, kvalitet, originalitet, opplevelse og underholdning har intet som helst å frykte fra internett. Men de betinger at den butikken er den enenste i hele verden som kan tilby akkurat DEN pakken i et lokale som også bare finnes et eneste sted i den samme verden. Da blir butikken et reisemål i seg selv og en snakkis i selskapslivet. Her er utfordringer for noen og enhver.
Som jeg nylig var i Seattle måtte jeg selvfølgelig innom den siste hattebutikk som finnes i staten Washington. Det var en meget interessant opplevelse. Den var omtrendt 40 kvadratmeter med 4 ekspeditører hvorav en var kvinnelig. De gikk alle med noen snodige hatter på hodet som ikke tjente noe praktisk formål. På en måte var det som å komme inn i et museum samtidig som jeg ikke klarte å ta hele opplegget helt seriøst. Det spriket litt med for meg med et islett av lettere klovneri. Nå må det tilføyes at jeg ikke observerte en eneste person i Seattle med hatt, så jeg aner ikke hvor de får kundegrunnlaget fra.
Da jeg forklarte at jeg faktisk hadde Europas mest profesjonelle opplegg av seriøse australske hatter ble jeg plutselig luft for dem. Her var ingen business å hale. En meeeget interessant erfaring.
Dagen etter tok jeg den tidligere beskrevne ferjetur til Victoria i Canada. Der var målet den legendariske og 82 år gamle Robinson's Outdoor Store. I den glandede brosjyre som var i seteryggen foran meg på hydrofoilen var butikken representert med en helsides annonse. Og hva tronet der?? Et digert bilde av - tro det eller ei- Kjeragbolten!! (Det er bare å komme innom så kan mine facebookvenner få se bildebeviset!)
Vel innkommet i den ruvende butikk i to etasjer spurte jeg sjefen (før jeg hadde presentert meg) hvor han trodde dette bildet var tatt. Han svarte "at det skulle være et sted i Norge". Deretter ble vi gode busser da jeg forklarte hvor.
Etter å ha studert butikken (med en aldeles imponerende fluefiskeavdeling) spurte jeg sjefen om det fantes noen hattebutikk i Victoria. "Å, joda! Victoria hadde Canadas mest underholdende hattebutikk rett rundt hjørnet! Den var drevet av to damer." Snakk om flaks!
Jeg durte inn til de to damene hvis butikk var i flate som den i Seattle. Men her var det underholdning av et slag jeg aldri har opplevet i en butikk overalt hvor jeg har reis. (Noe etterhvert.) Damene hadde festlige hatter på seg og utstrålte et humør av et slikt kaliber at det var bare å gi seg ende over. Her snakker du om at butikk og underholdning gikk opp i en høyere enhet. Det spilte ingen rolle at alle de spesielle hattene de solgte ikke hadde noen praktisk hensikt bortsett fra å spre humør. Ikke lite bare det!
Bare det å ha opplevet denne overdådige forestilling var verdt hele turen til Victoria. Samtidig ga det meg et glimt inn i framtiden. Jeg måtte tenke på hvor rett de svenske forfatterne av "Karaokekapitalismen" har. De skriver at butikken a.s. NORMAL er steindød og vil ikke overleve framtiden. Folket vil underholdes i framtiden i unike lokaler med unike varer . Ellers gidder de ikke gå dit. Da klikker de seg heller inn på internett.
Når det gjelder handel på Internett i framtiden leste jeg nylig en interessant artikkel i The New York Times. Butikker som kan levere en uslåelig pakke hva angjelder kombinasjonen av seriøsitet, kvalitet, originalitet, opplevelse og underholdning har intet som helst å frykte fra internett. Men de betinger at den butikken er den enenste i hele verden som kan tilby akkurat DEN pakken i et lokale som også bare finnes et eneste sted i den samme verden. Da blir butikken et reisemål i seg selv og en snakkis i selskapslivet. Her er utfordringer for noen og enhver.
lørdag 21. april 2012
MITT FØRSTE MØTE MED SEATTLE
Etter landing, kontrollsjekk og det hele kapret jeg en drosje med en inder som sjåfør. Higwayen hadde 3 kjørefelt i hver retning , og det var stinn brakke. Sjåføren fortalte at i rushtiden sto trafikken bom stille. Den samme sjåfør ga meg en meget interessant opplysning vedrørende mitt hotell, Best Western Excecutive. Han sa at jeg måtte innstendig be om å få et rom med partall. Disse vendte nemlig mot the Space Needle. De andre rommene vendte ut mot trafikkstøy og horetrafikk!
Han satte meg av ved hotellet og de mest trøstesløse omgivelser jeg hadde sett på lenge. Gudsjammerlig kjedelige bygninger viden omkring! Jeg spurte meg selv i mitt indre: " Hva i all verden var nå det for et innfall å reise til Seattle?"
Skuffelsen ble noe dempet da jeg kom inn i resepsjonen. Det utvidede område foran resepsjonsdesken var meget rommelig (som en gigantisk stue) og veldig komfortabelt møblert. Så får jeg utlevert nøkkelen av den sympatiske, kvinnelige resepsjonist og ser til min gru og skrekk at det er oddetall. Jeg spurte så forsiktig og smilende som mulig om jeg kunne få bytte i partall ettersom jeg skulle være her i 14 dager. Jeg henviste til drosjesjåføren som hadde anbefalt dette grunnet utsikten. Damen sjekket og sa det var i orden forutsatt at jeg var fornøyd med at det her var to senger istedetfor en seng på rommene med oddetall. Jeg klarte å holde masken helt til jeg entret rom 510. Hvilken størrelse både på rom og begge senger! Og hvilken utsikt til the Space Needle!
Jeg hadde klart utsyn til hele området hvor Seattle arrangerte verdensutstillingen i 1962. De klarte å utkonkurrere New York. Jeg deiset ned på sengen og sovnet faktisk på flekken. Da jeg våknet var det til et magisk panorama. Hele verdensutstillingsområdet var magisk opplyst med the Space Needle som en gigantisk opplyst fakkel. ( Bygningen er høyere enn Varberg). Og som prikken over ien skinte den like magiske måne rett over verdensrom-nålen! Det viste seg etterhvert at jeg hadde fått det beste rom i hele Seattle når det gjaldt utsikt til the Space Needle!
Mer i neste nr.
Han satte meg av ved hotellet og de mest trøstesløse omgivelser jeg hadde sett på lenge. Gudsjammerlig kjedelige bygninger viden omkring! Jeg spurte meg selv i mitt indre: " Hva i all verden var nå det for et innfall å reise til Seattle?"
Skuffelsen ble noe dempet da jeg kom inn i resepsjonen. Det utvidede område foran resepsjonsdesken var meget rommelig (som en gigantisk stue) og veldig komfortabelt møblert. Så får jeg utlevert nøkkelen av den sympatiske, kvinnelige resepsjonist og ser til min gru og skrekk at det er oddetall. Jeg spurte så forsiktig og smilende som mulig om jeg kunne få bytte i partall ettersom jeg skulle være her i 14 dager. Jeg henviste til drosjesjåføren som hadde anbefalt dette grunnet utsikten. Damen sjekket og sa det var i orden forutsatt at jeg var fornøyd med at det her var to senger istedetfor en seng på rommene med oddetall. Jeg klarte å holde masken helt til jeg entret rom 510. Hvilken størrelse både på rom og begge senger! Og hvilken utsikt til the Space Needle!
Jeg hadde klart utsyn til hele området hvor Seattle arrangerte verdensutstillingen i 1962. De klarte å utkonkurrere New York. Jeg deiset ned på sengen og sovnet faktisk på flekken. Da jeg våknet var det til et magisk panorama. Hele verdensutstillingsområdet var magisk opplyst med the Space Needle som en gigantisk opplyst fakkel. ( Bygningen er høyere enn Varberg). Og som prikken over ien skinte den like magiske måne rett over verdensrom-nålen! Det viste seg etterhvert at jeg hadde fått det beste rom i hele Seattle når det gjaldt utsikt til the Space Needle!
Mer i neste nr.
fredag 20. april 2012
FOLK SYKLER, JOGGER OG SPASERER I SEATTLE
Ettersom fossilet tydeligvis har forstått den nye layouten på bloggen kan jeg gå videre.
Det hevdes at amerikanerne ikke beveger seg utenfor bilen og huset sitt. I så måte må Seattle være helt utypisk amerikansk. Avenuene i sentrum var fulle av spaserende, syklende og joggende mennesker med det som vi tidligere kalte "normalt slanke kropper". Faktisk var ikke prosenten av overvektige større enn det du i dag finner i Norge. VG i dag bekrefter dette. Det er bare å se seg om i Egersund.
Utvalget av sykler var overveldende i fagbutikkene. Det hadde det ikke vært om det ikke var kundegrunnlag. Det samme var utvalget av joggesko, fjellstøvler, telt, mosjons-tur-villmarksklær.
Men så har da Seattle store turmuligheter i sine gedigne nasjonalparker som naboer.
Noe annet som også var påfallende med befolkningen var at den amerikanske overfladiske gummisjelen var lite tilstede her. Her var mye ekte mennesker. Jeg har et meget fintfølende oppfatningsapperat når det gjelder akkurat dette.
Jeg stopper her og følger opp etterhvert med betraktninger fra Seattle og Victoria
Det hevdes at amerikanerne ikke beveger seg utenfor bilen og huset sitt. I så måte må Seattle være helt utypisk amerikansk. Avenuene i sentrum var fulle av spaserende, syklende og joggende mennesker med det som vi tidligere kalte "normalt slanke kropper". Faktisk var ikke prosenten av overvektige større enn det du i dag finner i Norge. VG i dag bekrefter dette. Det er bare å se seg om i Egersund.
Utvalget av sykler var overveldende i fagbutikkene. Det hadde det ikke vært om det ikke var kundegrunnlag. Det samme var utvalget av joggesko, fjellstøvler, telt, mosjons-tur-villmarksklær.
Men så har da Seattle store turmuligheter i sine gedigne nasjonalparker som naboer.
Noe annet som også var påfallende med befolkningen var at den amerikanske overfladiske gummisjelen var lite tilstede her. Her var mye ekte mennesker. Jeg har et meget fintfølende oppfatningsapperat når det gjelder akkurat dette.
Jeg stopper her og følger opp etterhvert med betraktninger fra Seattle og Victoria
FOLK SYKLER, JOGGER OG SPASERER I SEATTLE
Google har nå fått helt ny layout når det gjelder blogg. Jeg er ikke helt sikker på om jeg har fått helt med meg hvordan det fungerer. Jeg tar først en test på dette.
torsdag 19. april 2012
SEATTLE HAR EN ALDELES ENESTÅENDE PLASSERING
Før jeg blogger om mine opplevelser i Seattle og Victoria skal jeg orientere mine bloggere om den spesielle geografiske plassering Seattle har. Den har ikke sin make i USA med mulig unntak av Alaska.
Hvis dere går inn på et kart over staten Washington forstår dere hvorfor. Står du midt i Seattle med nesen nordover har du fjellkjeden i Olympic nasjonalpark til vestre og fjellkjeden Cascadene til høyre. Rett bak deg har du Mount Rainier som med sine snaut 4400 meter ragende over havet er selve vokteren av Seattle. Ingen metropol i Europa har heller ikke en slik setting.
Denne gigantiske naturkatedral opplevde jeg til fulle under en oppstigende måne fra hydrofoildekket på overfarten fra Victoria tilbake til Seattle. Ferjeturen Seattle -Victoria er nesten på meteren like lang som strekningen Kristiansand-Hirtshals.
Mens Seattle ( unntatt Space Needle og skyskraperne ) har gørr kjedelig arkitekttur, har til gjengjeld Victoria i Canade en majestetisk arkitektur og ingen skyskrapere. For en forskjell! Som natt og dag!
Nok om det. Etter å ha vært inne i verdens mest underholdende hattebutikk i Victoria (mer om dette siden) bar det hjem til Seattle mens solen gikk ned og månen opp. En del majestetiske naturopplevelser har jeg hatt i min tid, men dette var magisk klasse i kosmisk widescreen. Mens Victoria forsvant bak meg, ante jeg Mount Rainier i det fjerne mens Olympic-fjellkjeden på den ene siden og Cascadene på den andre siden flankerte meg med sine veldige snødekte topper.
På de snaut tre timene overfarten varte hadde det mørknet noe. Og å oppleve Mount Rainier i magisk måneskinn står for meg i samme magiske klasse som da jeg sto på Hopi Point og opplevde soloppgang over Grand Canyon. Nærmest uvirkelig.
Mer i neste nummer.
Hvis dere går inn på et kart over staten Washington forstår dere hvorfor. Står du midt i Seattle med nesen nordover har du fjellkjeden i Olympic nasjonalpark til vestre og fjellkjeden Cascadene til høyre. Rett bak deg har du Mount Rainier som med sine snaut 4400 meter ragende over havet er selve vokteren av Seattle. Ingen metropol i Europa har heller ikke en slik setting.
Denne gigantiske naturkatedral opplevde jeg til fulle under en oppstigende måne fra hydrofoildekket på overfarten fra Victoria tilbake til Seattle. Ferjeturen Seattle -Victoria er nesten på meteren like lang som strekningen Kristiansand-Hirtshals.
Mens Seattle ( unntatt Space Needle og skyskraperne ) har gørr kjedelig arkitekttur, har til gjengjeld Victoria i Canade en majestetisk arkitektur og ingen skyskrapere. For en forskjell! Som natt og dag!
Nok om det. Etter å ha vært inne i verdens mest underholdende hattebutikk i Victoria (mer om dette siden) bar det hjem til Seattle mens solen gikk ned og månen opp. En del majestetiske naturopplevelser har jeg hatt i min tid, men dette var magisk klasse i kosmisk widescreen. Mens Victoria forsvant bak meg, ante jeg Mount Rainier i det fjerne mens Olympic-fjellkjeden på den ene siden og Cascadene på den andre siden flankerte meg med sine veldige snødekte topper.
På de snaut tre timene overfarten varte hadde det mørknet noe. Og å oppleve Mount Rainier i magisk måneskinn står for meg i samme magiske klasse som da jeg sto på Hopi Point og opplevde soloppgang over Grand Canyon. Nærmest uvirkelig.
Mer i neste nummer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)